Estetiske læringsprosesser 2026

Fra et opplegg med et hundretalls studenter. De ble gitt en sammensatt, kollektiv oppgave der hver student blant annet lager sin del, i størrelse A2, som samlet settes sammen til et "sceneteppe". Videre samler vi studentenes utsagn og genererte bilder som vi deretter projiserer via to projektorer på scenteppet. Tanken er å gi deltakerne en liten overraskelse, der deres enkeltbidrag blir del av en større helhet uten at de konkrete sammenstillingene er planlagte.

Erkjennelsesinteresser

Jeg funderer på en tekst til en utstilling om kunnskapsformidling gjennom (kunstner)bøker. Samtidig har jeg friskt i minnet en diskusjon omkring sider ved posthumanismen. Jeg er generelt var for begreper som hentes fra et vitenskapelig felt og brukes metaforisk på et annet – f eks ved å bruke begreper fra kvantefysikken metaforisk – det kan bli veldig komplisert.

Det leder meg til erkjennelsesinteresser. Dette handler om interessen for kunnskapen man produserer. Konseptet ble lansert av Jürgen Habermas basert på en innsikt om at det ikke finnes kunnskapsproduksjon som ikke er basert på en eller annen form for interesse. 

Erkjennelsesinteresser er forestillinger som ofte er innebygd i dominerende former for kunnskap/teknologi, og som dermed er ganske beskyttet mot kritikk. En oppmerksomhet (f eks i form av diskursanalyse) mot slike interesser kan derfor være nyttig i møte med forestillinger objektiv eller nøytral vitenskap (jf f eks Latour, Science in action). 

I Erkenntnis und Interesse  skiller Habermas skiller mellom tre typer erkjennelsesinteresser:

1. Teknisk interesse
   styrer forskning som tar sikte på å forbedre vår kontroll over naturen og/eller samfunnet. Mye av forskningen innen naturvitenskapene passer inn i denne beskrivelsen.
   
   
2. Hermeneutisk- / forståelsesinteresse
   sikter mot en dypere forståelse fenomener, uten særlig vekt på "nytten"fra et teknisk / økonomisk ståsted. Mye av forskningen innen humaniora passer inn her.
   
   
3. Emansipatorisk- /frigjørende interesse
   interessert i motvirke undertrykkelse og urettferdighet. Dette kan være ved å avdekke maktforholdene i samfunnet, eller endringer av praksiser. Slik forskning har alltid en politisk komponent i en eller annen forstand. 

For Habermas er alle tre interessene like «vitenskapelige», og sammen danner en helhet. Enkelte fag og tradisjoner har sterkere vektlegging av noen interesser, men preges likevel av alle. 

En kan argumentere for at skillene mellom erkjennelsesinteresser har blitt vanskeligere å trekke. ikke minst fordi dominerende «ideologiske makter» og/eller strukturer forstår hvordan de skal bruke "frigjørende" analyser og aktiviteter til fordel for den nødvendige fornyelsen og reproduksjonen av sin maktbase. Det er alltid nyttig å spørre hvem som har en interesse i en gitt kunnskapsproduksjon – Cui bono?. 

Illustrasjon ovenfor basert på figur laget av Dag Svanæs

Utvalget om KI i høyere utdanning – foreløpige vurderinger

Et sammendrag av sammendraget av notatet fra Utvalget om kunstig intelligens i høyere utdanning, oversendt Kunnskapsdepartementet den 16. desember 2025:

Utviklingen av kunstig intelligens (KI) utfordrer læringsinnholdet i bredden av studietilbud, samtidig som vi ikke har et kunnskapsgrunnlag som lar oss foregripe endringene som kommer. 

KI gir flere muligheter og utfordringer for hvordan vi lærer. De fremste fordelene ligger i å kunne få individuelle tilbakemeldinger og tilpassede forklaringer i en helt ny skala, at studenter lettere kan utforme individuelle og kollektive læringsprosesser og at KI kan styrke simuleringsbasert ferdighetstrening. De største utfordringene dreier seg om at studenter risikerer å overlate for mye til generativ KI. 

Universitetene og høyskolene skal sertifisere studentenes kompetanse. Denne funksjonen blir grunnleggende utfordret av KI. Universiteter og høyskoler anbefales å gjøre større bruk av kontrollerte eksamensformer og å kombinere ikke-kontrollerte eksamener med en kontrollert eksamensdel. Utvalget fraråder bruk av verktøy for KI-deteksjon som støtte til sensur og fuskesaksbehandling. 

KI-systemer basert på store språkmodeller har et potensial for å gi pålitelig og effektiv gjennomføring av både sensur og karakterbegrunnelse. Å bruke KI-systemer til disse formålene bærer også med seg risikoer, blant annet knyttet til etterprøvbarhet og videreføring av skjevheter. Sensur har generelt større betydning for studenter enn karakterbegrunnelse, og krever dermed større varsomhet. 

Utvalget vurderer at fagmiljøene og den enkelte faglig ansatte har et ansvar for å utvikle sin fagspesifikke og utdanningsfaglige KI-kompetanse; at universiteter og høyskoler har et ansvar for å gi sine ansatte tilbud for å utvikle sin utdanningsfaglige kompetanse, å sørge for å ha forvaltningsrelevant KI-kompetanse, og å samarbeide med andre institusjoner om kompetanseutvikling; og at sentrale myndigheter bør støtte institusjonenes arbeid ved å skape plattformer for kunnskapsdeling og samarbeid.

"Artist Book"-workshop

Kort workshop med et godt knippe lærere fra Bø skule på Karmøy, der vi jobbet med sjangeren "kunstnerbøker" - Artist Books. Selv om dette kanskje ikke kom til et punkt der bøkene ble et selvstendig kunstverk, så er dette en glimrende måte å jobbe med møtepunkter mellom digital arbeidsflyt og et kollektivt, fysisk uttrykk.

Temaet var nok ikke helt fritt valgt, for min forutinntatthet hadde med seg at Karmøy, Hydro og aluminium henger uløselig sammen. Her har de tross alt produsert aluminium, like lenge som jeg har levd.

Aluminium er et glimrende utgangspunkt for en mangefaglig tilnærming til store spørsmål, med forankring lokalt og implikasjoner globalt. Industri, ren energi, naturinngrep, lange transportveier, verdenshandel, globale utfordringer, etc. Dette før vi har snakket om fysikk, økonomi og kompetansebygging.

Ideen min var å forene ulike perspektiver i én bok, der 12 sider (på den ene siden) forteller om de positive sidene ved aluminiumsproduksjon på Karmøy, mens 12 sider (på den andre siden) forteller om de mulige negative konsekvensene. De to perspektivene motes i boken, og flettes bokkstavelig talt inn i hverandre. En fysisk måte å legge til rette for et kollektivt estetisk uttrykk, felles meningsskaping og diskusjon.

Gjennom ild og vann

Under arbeidstittelen " Gjennom ild og vann – former fra landskap", har masterstudenter i kunst og håndverk arbeidet med bruksformer, kopper og små krukker, laget av materiale som mennesker tidlig lærte å utnytte. 

Ordet keramikk, fra det greske keramos, som betyr "å brenne". Grekerne brukte begrepet om "brente ting" eller "brent jord". Keramikk er resultatet av ild, på materialer hentet fra jorden. Det er ikke vanskelig å se for seg at noen har laget bål nær vann, på leirgrunn, og oppdaget at det skjer noe med leiren ved høy temperatur. Den myke leiren var blitt knallhard, som stein.

Den første kjente keramikken oppsto trolig for nærmere 30 tusen år siden, og representerte et betydelig fremskritt. Keramikk gjorde det mulig å  lagre og koke av mat på en effektiv måte, og førte til endringer i diett, bosetting og sosiale strukturer. Tidlig keramikk gir oss innsikt i de kulturelle praksisene og teknologiene som var tilgjengelige for forhistoriske samfunn.

Trevirke har en tenntemperatur på 280-340°C. De synlige flammene har temperaturer opp mot 600°C. Glødende kull kan nå temperaturer på 800°C – 1100°C. Ved disse temperaturene blir leire omdannet til keramikk. Ved høyere temperaturer oppstår sintring, der partiklene i leiren smelter sammen og danner en homogen enhet.

Vi forsøkte ulike metoder. Øverst tørkes gjenstandene ved bålet, før de legges i glørne og det fyres skikkelig. I tillegg brukte vi en gassfyrt ovn, der vi forsøkte raku, med reduksjonsbrenning (innebærer at oksygenet begrenses, og keramikken blir brun-svart) – les mer i Keramikk – fortidens stemme. Vi forsøkte oss også på obvara-teknikken – som jeg testet i forrige uke.

KI og arbeidsmarkedet for unge

Vi har nylig tatt imot årets studenter i kunst og håndverk. Jeg har emneansvar på masternivå, og studentene skal for alvor i gang med å skrive masteroppgaver. I den sammenhengen må vi snakke om, utforske og kritisk vurder hvordan og til hva vi kan bruke KI. Litt mer om det nedenfor.

Allerede første dag snakket jeg litt om hvor lurt jeg tror det er å ha et eller flere praktisk og fysisk materielt orienterte fag, nettopp i møte med KI. Selv om digital teknologi kan automatisere og forenkle mange prosesser, også i manuelle yrker, vil de konkrete møtene med ulike materialer skape komplekse møtepunkter mellom det digitale og det analoge. I denne kompleksiteten ligger det mye rom for å jobbe fysisk i materialene. Min beskjed til studentene: det er trolig både smart og fremtidsrettet å velge kunst og håndverk! Samtidig må vi forstå hvordan teknologi påvirker de estetiske fagene.

Test med obvara – baltisk raku

Jeg er ingen keramiker, men liker å utforske ulike materialmøter. For en tid tilbake gjorde kollega Gro Eide og jeg noen forsøk med fliser. Vi brukte blant annet noen 3D-printede pressformer, laget med utgangspunkt i en KI-generert illustrasjon av en strofe i Håvamål.

En blanding av digitalt og analogt altså, og med det en anledning til å linke til posten om "Digitalt håndlaget".

Tiden går, og flisene har blitt liggende råbrent i et par år. Når jeg nå finner de frem igjen er det fordi Gro og jeg skal brenne keramikk sammen med studenter. På samme måte som i fjor vil vi brenne i groper og tønner, der vi bruker ved, men i tillegg vil vi forsøke oss på raku-teknikker, der vi fyrer med gass.

I forkant tester jeg ut obvara, også kjent som baltisk raku, er en keramikkteknikk med røtter i Øst-Europa og Baltikum. I fjor sommer kjøpte jeg et vegghengt fat, laget med denne teknikken, fascinert av det spesielle utseendet. I år avsluttes sommeren med å teste teknikken selv.

Obvara er kjent tilbake til 1100-tallet. Metoden ligner på raku og innebærer å varme opp råbrent keramikk til omtrent 900 °C, før det raskt dyppes i en fermentert blanding av mel, vann, gjær og sukker, og deretter i kaldt vann for å stoppe reaksjonen. 

Mine tester tyder på at dette fungerer på lavere temperaturer, ned mot 700 °C (jf flisen oppe til høyre), og jeg ser at flere anbefaler å legge seg noe lavere enn 900 (jf flisen nede til høyre, som riktig nok fikk "steke" en stund før den havnet i vann). Høy temperatur kan muligens henge sammen med at teknikken antas å ha blitt brukt for å forlenge holdbarheten på matvarer. Ved høy temperatur brenner mer av melblandingen inn i keramikken, og jeg antar det kan gi en tettere overflate.

Dersom en kun dypper den varme keramikken raskt blir resultatet er unike, mønstrede overflater med fargetoner som spenner fra kremhvitt til svart, der den ferdige overflaten varierer mellom matt og blank, avhengig av variabler som temperatur og tid under behandlingen.

Merittert underviser

Høgskulen på Vestlandet har en ordning med merittering av undervisere. Dette er en ordning "løfte fram gode undervisarar som jobbar systematisk, vitskapeleg og i samarbeid med kollegaar om å utvikle kvaliteten i utdanningane". Jeg har litt problemer med å peke på meg selv og si "god", men jeg scorer nok på systematikk, samarbeid og utvikling. I alle fall, gitt kriteriene, slik kan det bli søknad av, som sammen med 12 andre kolleger har jeg fått status som merittert underviser i 2025.

Komitéens vurdering:

Han har utforma ein søknad som dokumenterer kompetansenivået hans og det faglege uttrykket hans sett ut i praksis. Netsida han har utvikla i samband med dette er innbydande, kommunikserande, interessant og lærerik.

Studentane er ein drivkraft for Hoem sitt arbeid knytt til utvikling av utforskande udervisning og skapande arbeid på campus og i praksisfeltet. Hoem viser til imponerande og særleg brei produksjon av læremiddel og læringsstøttande ressursar, som er fritt tilgjengelege. Dette er ein viktig del av utvikling av fagfellesskap. Hoem har bidratt i fleire emne- og studieprogramutviklingsprosessar, og han har tatt i bruk innovative undervisningsformer.

Puffet til å søke fikk jeg da jeg skrev den pedagogiske mappen ved opprykk til professor, og innså at det jeg da skrev om oppfylte mange av kriteriene til meritterte underveisere. Nettstedet som dokumenterer søknaden har en annen og friere form - jeg håper det kan være "interessant og lærerikt".

KI og utdanning

Noe å snakke rundt for lærere ved Askvoll skule:

Estetiske læringsprosesser

Det spørs om det blir siste gang vi kjører akkurat dette opplegget, dermed er det like greit å legge det ut.

Umbraludu

Med hjelp fra studenter i kunst og håndverk (GLU3) har elever ved Christi Krybbe skoler laget sin versjon av Umbraludu, en verden befolket av luduer (fargerike, lekne vesener med mange forskjellige egenskaper). Alle luduer er fulgt av umbraer (som kun er i gråtoner). En ludu og en umbra henger sammen. De er to sider av samme skapning, men med ulike egenskaper.

Ingvard Bråten har skrevet en liten fiksjon, som plasserer Umbraludu og det som kan foregå der. Sammen med beskrivelser av elevenes luduer og umbraer, kan denne teksten kan leses ved inngangen til installasjonen.

Elevene har beskrevet sine skapninger, i form av todimensjonale skisser av papirbiter og egene tekster. Deretter bygger elevene tredimensjonale, bevegelige modeller. Det hele ble så satt sammen til en installasjon, med lyd og projeksjonsvisninger.

Vi rakk dessverre ikke å arbeide med lydsiden, sammen med elevene. Prosjektet kunne her vært utvidet, blant annet ved å benytte kontaktmikrofoner (jf. prosjektet Sampling av lyd og bærekraft), for å fange lyder av treverk og manipulere dette. Videre eksperimentere med KI-generert musikk, som en del av et helhetlig lydbilde.

Denne gangen endte det med at jeg gjorde opptak og lyddesign, men dette er åpenbart noe å jobbe videre med – med klar relevans for Sonic Greenhouse også.

Installasjonen kan oppleves på Høgskolen på Vestlandet (Kronstad, Bergen), denne og neste uke (uke 8 og 9). Dørene er åpne fra klokken 10, og stenger tidligst kl 13.

Kroppslig læring og utforskertrang

I mitt tilfelle handler dette om ulike former for fysiske instillasjoner, og sammenhenger mellom sanser, bevegelse og (lærings)omgivelser.

• Aquafoni – 2022
• Auditomosjon – 2021-2024 
• Pappenheim – 2023 

Sonic Greenhouse på Siljustøl

Vi (studentene, Johannes, Jostein og jeg) tok med oss 8 lydgartnerier til en skikkelig felttest på Siljustøl. Dermed begynner trådene å samles for alvor, med idemakere, designere, komponister og utøvere på ett brett.

Studentene lagde konkret musikk – "konkret" fordi vi jobber med lyder i form av opptak (lydsampling), og med det lydene og musikken som noe håndfast. De fysiske aspektene ved lydgartneriene er viktige, både utformingen av instrumentkassene, den fysiske plasseringen av kontrollere og hvordan disse brukes ved manipulering av lydene i sanntid.

Videoen nedenfor viser litt av opptakene i felt, deretter en rekke fremføringer inne i Sæveruds stue. Merk at vi fremdeles er på prototypestadiet, og dette er lyder som studentene skaper og fremfører live. I videoen er alt bearbeidet i lydgartneriene, med svært kort tid til forberedelser.

Gjennom ild og vann – former fra landskap

4. klasse i kunst og håndverk - Estetikk i praksis og teori - har jobbet med tradisjonell keramikk, der ilden er nøkkelen til å transformere leire til keramikk.

Da mennesker oppdaget ilden er det lett å se for seg at noen laget bål nær vann, på leirgrunn, og oppdaget at det skjer noe med leiren ved høy temperatur. Myk leire blir hard, som stein.

De synlige flammene i bålet har temperaturer opp mot 600°C. Glødende kull kan nå temperaturer på 800°C – 1100°C. Ved disse temperaturene blir leire omdannet til keramikk. Ved høyere temperaturer oppstår sintring, der partiklene i leiren smelter sammen og danner en homogen enhet. I midten av et intenst brennende bål, spesielt hvis bålet mates med store mengder luft, kan en oppnå temperaturer opp mot 1300°C.

Keramikkbrenning i hagen

Fiksjon og virkelighet. Først fiksjonen: jeg ba Bing Copilot om et bilde av kreamikkbrenning på bål, deretter Lumalabs om en versjon som levende bilde. Bevegelsene av armene blir ikke spesielt bra, men flammene og lyset synes jeg blir ganske troverdig. Skyggene treffer nok ikke 100%, men illusjonen er der.

Så realitetene, hjemme i hagen med diverse stålbeholdere (reddet fra metallcontaineren på jobb). Forsøket ble gjort med steingodsleire med relativt mye chamotte – denne tror jeg. Kun lufttørket noen dager, før vi fyrte opp en grop, to stålbeholdere og en bålpanne. Størst suksess med den dypeste beholderen, fordi varmen her steg saktere i bunn. Den andre beholderen og bålpannen brant for raskt, og det meste sprakk tidlig i brenningen.

Delvis vellykket, og det er viktig å kjenne på og forstå hva som går galt. Dette blir åpenbart gjentatt, men da med større fokus på å heve temperaturen langsomt, og trolig med gods som får tørke noe lenger.

Om noen uker skal studentene får forsøke seg på det samme. Da blir nok noe råbrent, slik at risikoen for ødeleggelse reduseres.

Apropos reduksjon. Selv om temperaturen i bålene nok ikke ble skikkelig høy, fungerte det bra med reduksjonsbrenning i en metallbøtte med sagflis.

Oppdatering 3. september:
Neste runde, her med studentens arbeider i ilden, gikk enda bedre. Vi jobbet mer aktivt for å øke temperaturen langsomt, og for med det å unngå utilsiktede sprengninger. Noe brekkasje blir det, men i alt mye som kom godt gjennom prosessen.

Estetiske læringsprosesser med KI

Noenlunde samme opplegg som for et år siden, men denne gangen benyttet studentene KI-tjenester for å skape bilder som "gir en stemme til de stemmeløse".

Studentene bygger først en mengde tetraedre av avispapir, som deretter settes sammen til større konstruksjoner. Med mange studenter blir dette ganske store saker, og studentene får dermed kjenne litt på hvordan det kan være å bidra inn i et kollektivt verk.

I andre fase velger studentgruppene hvem eller hva de vil gi en "stemme". Dermed blir dette uforutsigbart også for vår del. Jeg opplever imidlertid at det ble mer poengterte illustrasjoner sammenlignet med i fjor, da studentene fant bilder på nettet. Ved å ta i bruk KI-tjenester for bildeskaping må studentene formulere egenskaper ved illustrasjonene i skrift. Det er bevisstgjørende og dermed en fin øvelse i seg selv.

Ved fremvisningen benyttet vi denne gangen tre projektorer: en stor, som projiserer direkte mot lerretet, supplert med to mindre projektorer, en fra hver side. Animasjonen nedenfor antyder bildene fra den ene sideprojeksjonen. Det blir ganske fine visuelle effekter, når projeksjonene overlapper og samtidig brytes opp i et skyggespill gjennom papirkonstruksjonene. Bildene projiseres litt asynkront og skaper dermed ulike verbale visuelle kontrapunkt.

Det var såpass mye å holde i underveis at jeg misset i forhold til dokumentasjonen. Jeg satser derfor på å supplere denne posten etter andre gangs gjennomføring om en uke.

KI, 3D-print og trykking

KI-generete bilder, 3D-printet og brukt som trykkplater for dyptrykk på botaniske trykk og cyantotypier.

Sammensatt workshop med studenter denne uken, og en lang, litt usammenhengende refleksjon omkring bruk av KI. Det er på sett og vis en liten forpostfekting, for å kunne diskutere konkrete eksempler med studenter.

Selve workshopen begynte med botanisk trykk og cyanotypi. Deretter en dag uten undervisning med KI-seminar, der jeg snakket om å illustrere med KI – et tema som også ble tatt opp sammen med studentene. KI stresser oss som undervisere, men det bekymrer sannelig studentene også. 

De problemstillingene vi snakket om her gjelder først og fremst hvordan en skaper bilder, der tegning har en sentral plass i de nye læreplanene i kunst og håndverk: Kjerneelementet Visuell kommunikasjon "innebærer at elevene skal kunne lese, forstå og bruke det visuelle språket. Utvikling av tegneferdigheter er her helt grunnleggende for å kunne kommunisere ideer, erfaringer, budskap og sammenhenger. Elevene skal bruke visuelle virkemidler bevisst og eksperimenterende i todimensjonale, tredimensjonale og digitale uttrykk" (min utheving). 

Prosjekter fra skoler i Bergen, 2023

Et forsøk på å oppsummere noen aktiviteter i skoler inneværende år. Her fra Kalvatræet skoler. Kronstad skole og Christi Krybbe skoler. Prosjektene er i de fleste tilfeller tverrfaglige, og knytter forbindelser mellom estetikk og teknologi.

Merk at elever i skolen allerede er i full gang med å bruke KI på konstruktive måter.

Neste år er det dessverre ingen skoler, i alle fall som jeg kjenner til, som ønsker å jobbe med digitale teknikker innenfor Dekomp-ordningen (Desentralisert kompetanseutvikling). Det er nok en litt tabloid fremstilling, og høres for meg litt merkelig ut. Men i alle fall: det er ingen prosjekter som disse i undertegnedes regi kommende år. Kanskje jeg får ta med meg algoritmedyrene ut i barnehager i stedet. 

Får håpe det kommer seg ...

Aquafoni – tidlig fase

Ting utvikler seg og finner litt nye retninger. Prosjektet jeg har fundert på en stund er nå i ferd med å konkretiseres frem mot Småspill 2022. Høgskulen på Vestlandet vil også i år samarbeide med Festspillene. Det betyr at Auditomosjon vil bli satt opp igjen, denne gengen uten koronaretriksjoner. I tillegg jobber vi med prosjektet jeg tror jeg vil kalle Aquafoni.

Tanken er her å bruke auditopentaet, som jeg bygget for to år siden. Koronaen må ta sin del av skylden, men dette prosjektet har enn så lenge ikke blitt fullendt. Nå tror jeg imidlertid vi er på sporet av en løsning som vil fungere.

Konseptskissen ovenfor viser auditopentaet sentralt plassert i et rom. Det vil spilleen grunnlyd,  et lengre stykke satt sammen av naturlyder. Tanken er at dette lydstrekket følger vannets gang i fem faser: 1. Vann i luften 2. Vann møter jord 3. Vann langs bakken 4. Vann i havet , og 5. Under vann.

En gruppe studenter, kunst og håndverksstudenter i 3. året, jobber for tiden med å utforme mer enn tyve ulike objekter. Disse bygges rundt en base – studentene assosierte disse med kettlebells, og lydklokker kan være en passende betegnelse.

Studentene bygger skulpturer i filtet ull, under kyndig veiledning fra Marie Skreden – masteroppgaven hennes handler erfaringsbasert formforstålese utviklet gjennom å utforske filting, så dette er en bra match. Et møte mellom min utforskning av haptisk lydkunst og denne masteroppgaven gjør Aquafoni til et forskningsbasert prosjekt i flere ledd. Slik tilfellet var med Auditomosjon og Tilhører er det også denne gangen Johannes Ringheim som finner ut av de tekniske sidene og det som må til for å styre selve lydavspillingen. Jeg holder som vanlig på med mye av det jeg ikke kan ...

Økologisk oppmerksomhet gjennom kunstnerisk praksis

Helene Illeris om "Økologisk opmærksomhed gennem kunstnerisk praksis i kunst og håndverk" var det andre innledningsforedraget under Nettverkskonferansen 2021.

Mange tar til orde for at vi lever i Antropocen – Illeris peker på at en like gjerne kunne brukt begrepet Kapitalocen. Hun viser tilbake til Biestas foredrag og det han betegner som “middle ground” – spørsmålet blir om vi som mennesker er tilbakeholdne eller om vi pusher oss selv fram på bekostning av naturen.

• Bærekraftsdidaktikk ( kritisk tilgang til samfunnsutviklingen) - Sustainability education
  - ser etter måter å løse krisen på
• Økosofi (holistisk tilgang)
  - går tilbake til Arne Næss. Alle vesener har samme verdi, ikke minst i ontologisk forstand
• Nymaterialisme / posthumanisme

Strøtanke: Av ulike grunner endte jeg ikke opp med å presentere noe under årets konferanse, men opprinnelig var planen å snakke om Digital materialitet, noe som raskt leder til en litt annen vri på diskusjoner omkring posthumanisme. Boken, som omsider har kommet ut av mine hender og til fagfellevurdering, avsluttes med spørsmål omkring postdigitalitet. Dette kan også trekke i to retninger: Det ene perspektivet trekker mot de som forsøker å minimere det digitale, da gjerne gjennom å komme nærmere på natur. Postdigitalitet handler imidlertid vel så mye om hvordan det digitale blir så innvevd i livene våre at det nærmest forsvinner fra vår oppmerksomhet. På lignende vis var ikke postmodernismen en fullstendig avvisning av det moderne prosjektet, men snarere en ny måte å forstå og bruke estetiske virkemidler på.

Tilbake til Illeris, som henter begrepet økologisk oppmerksomhet fra Timothy Morton - “wBeing Ecological”. Morton bruker også begrepet "Dark Ecology"

Nå er i og for seg økologi kun en begrenset del av hva som omfattes av bærekraftig utvikling, men de nye læreplanene sier dette som bærekraftig utvikling i kunst og håndverk:

I kunst og håndverk handler det tverrfaglige temaet bærekraftig utvikling om at elevene gjennom praktisk skapende arbeid utvikler evne til å se forbedringer i produkter og til å utforske mer bærekraftige levesett for framtiden. Kritisk undersøkelse av forbrukskultur og erfaring med bruk og gjenbruk av materialer kan gi elevene grunnlag for å gjøre etiske valg. I arbeid med teknologi, materialer og produktutvikling kan elevene øke sin bevissthet om hvilken innvirkning naturen har på mennesker, og hvordan menneskets levesett påvirker naturen og klimaet.

I diskusjonen etterpå ble det pekt på at den uthevede setningen ovenfor gjerne kunne vært snudd. Igjen et tilbakepek til Gert Biestas foredrag i går, der han var kritisk til nettopp "produkt"-fokuset i utdanning.

Verkstedene er et abstrakt rom der natur reduseres til materialer, noe som bringer meg i retning Slavoj Zizek, som også snakker om mørk økologi, etter å ha lest Morton. Zizeks peker på det implisitte premisset i økologi: at naturen er i balanse, og at dette blir forstyrret av mennesker. Det er samme fortelling som Syndefallet. Zizeks poeng er at naturen er at naturen aldri har vært i balanse, men snarere en sammenhengende rekke katastrofer der naturen består mens arter utryddes eller endres: