Debatt om mobilbruk i skolen – NKUL19

Lett kaotiske under NKUL i Trondheim, med 1600 deltakere. Fant en plass, trygt med ryggen mot veggen:

Jeg skulle gjerne hatt et tilsvarende bilde fra Læringsfestivalen, som retter seg mot høyere utdanning. På dette bildet er det mest lærere fra grunnskolen og videregående skole, og nesten alle stiller med egen datamaskin. Det skjer nok endringer, men jeg har til gode å se tilsvarende tetthet på konferanser i høyere utdanning.

Herfra fikk jeg med meg en debatt om bruk av mobiltelefoner i skolen. 4 av 5 skoler har allerede ordninger som regulerer mobilbruk. Samtidig sier ikke forskningen all verden om bruk av mobiler i skolen.

• Les også: Mobiltelefoner og digital dannelse

Jeg er litt usikker på om det egentlig var særlig mye reell uenighet i panelet. Alle synes å være helt enige om at et rigid, nasjonalt forbud ikke er veien å gå. Konstant tilgjengelighet er imidlertid heller ikke en god ide. Mobiltelefonen har ikke ført til et kvantesprang når det gjelder menneskers kognitive evner, og til tider kan det dermed være lurt å unngå alt for mye multitasking.

Det ble tatt til orde for at det er de svakeste elevene som håndterer fri bruk dårligst. Dette bildet er imidlertid ikke helt enkelt. Det er mange, ofte svært sammensatte grunner til at noen elever ender opp som "svake".  Representanten for Dysleksiforbundet tok til orde for verktøyfrihet, ikke bare metodefrihet. Alt for mage skoler har ikke optimale løsninger for de med lærevansker. Bekymringen er dermed ikke mobilen i seg selv. Det er elevens behov som må styre hvilke verktøy en bruker, ikke verktøyene som skal styre hvordan vi lærer.

Det er vanskelig å komme bort fra at dette handler om klasseledelse og evne til å legge til rette for konstruktiv bruk av digital teknologi. Hvordan vi kan bruke teknologien på best mulig måte bør være tema. Det betyr at vi noen ganger legger den vekk, for så å ta den frem når den tilfører noe nyttig.



Debatten om mobiler i skolen handler dermed om mye mer, og involverer digital kompetanse, samt digitale ferdigheter – forstått som mye mer enn de rent tekniske ferdighetene.

Jeg bet meg merke i noe som ofte fremmes som et argument: det tar tid å fyre opp PCen. Mye lenger tid enn å finne frem mobiltelefonen. Her ble det imidlertid vist til erfaringer jeg selv kan underskrive på. Etter at de tok i bruk Chromebooks i Trondheim kommune opplever de at det kun tar 10 sekunder å starte opp maskinene. Maskinene er alltid oppdaterte og klare til bruk, noe som gjør det mye enklere å ta maskinen raskt frem for så å kunne legge den vekk like kjapt. Med ett kommer en noen solide skitt i retning reell fleksibilitet i klasserommet.

Det ble sagt at spriket mellom de best og de dårligst stilte skolene er større enn noen gang tidligere. Mange kommuner har ikke kommet like langt som i Trondheim.

Det ble vist til at det fordrer stor grad av selvregulering dersom en fullt ut overlater til elevene å håndtere sin egen mobilbruk. Eleven ved Hoeggen skole i Trondheim opplever at elevene kommer mer i kontakt med hverandre i friminuttene, når mobilen legges vekk. Venner seg til at de ikke har tilgang til telefonen på skolen. Samtidig ble det sagt, fra elevhold, at det er situasjoner hvor en kan kjenne på at det er godt å kunne trekke seg litt tilbake. Da kan mobiltelefonen være en måte, som gir rom for en slik tilbaketrukket rolle.

Rett under overflaten virker det som om alle er enige om at en må tenke fleksibelt rundt alle former for teknologi, og at bruk må styres til en viss grad. Et rent forbud mot mobiler synes ikke å være det noen går inn for, men det er enighet om at det må være den enkelte skole og lærerne som bestemmer.

Bør medieforskere lære seg å kode?

Knut Lundby fikk Norsk medieforskerlags hederspris, og avsluttet takketalen med et spørsmål til forsamlingen: "kanskje må medieforskere lære seg å kode?". Bakteppet er at Lundby selv har vært opptatt av møtepunktene mellom medieforskning og informatikk, et felt som fremdeles er  underutviklet.

Lundby har skrevet om medialisering, et begrep som brukes om prosesser som utspiller seg mellom endringer i mediene og endringer i samfunn og kultur. Medialisering er langsiktige transformasjoner sosiale institusjoner og kulturell praksis der medier har en sentral rolle. I dag er driveren for medialisering digitale medier og digital kommunikasjon, over Internett eller i mobile nettverk.

Kanskje jeg overtolker Lundby, men jeg hørte denne avslutningen som et lite helspark til forsamling som kanskje ikke er tilstrekkelig fremoverlente i møtet med det som kommer. Det er en relativt enkel, og ganske risikofri øvelse å se på mediefenomener som allerede eksisterer i verden for så å analysere dette med kritisk blikk. Det bidrar nok til økt forståelse, men former ikke den videre utviklingen av mediene og medialiseringen i særlig grad.

Igjen min tolkning, men en mer fremoverlent medieforskning vil i større grad forsøke å være en del av selve medieutviklingen. Dette er nok noen rykende uenig i, for det vil innebære at en ser på seg selv som en aktør, ikke kun en som observerer. Men dersom en faktisk ønsker å påvirke kommer en ikke utenom forståelse for hvordan programvare påvirker medienes uttrykk, produksjon distribusjon og bruk. Det betyr ikke at alle medieforskere må kunne programmere, men kanskje må vi forstå nok til å kunne kode – da forstått som en grunnleggende kunnskap om datamaskiners virkemåte. I mine ører er det dit Lundby ønsker at feltet skal bevege seg.

Jeg har snakket meg litt varm de siste dagene omkring hvordan stadig bedre talesyntese og maskinell behandling av tekst vil komme til å transformere medieproduksjon. Min inngang til dette er programmerbare roboter – kanskje fremtidens samtalepartner om nyheter (i stedet for å få noe servert kommer du frem til noe gjennom dialog).

Mitt paper under medieforskerkonferansen handlet imidlertid om hvordan en med utgangspunkt i sfæriske opptak (video og stillbilder) kan kode en film. Her har jeg jobbet litt i forlengelsen av Norgesuniversitet-prosjektet Interaktivit virtuelt feltarbeid og «Virtual og augmented reality i lokaljournalistikken», støttet gjennom UH-nett Vest.:

Koding på medieforskernivå. koden styrer her hvordan visningen av et utsnitt av et sfærisk bilde skal foregå i tid. På den måten blir stillbildet til en form for film. I og for seg samme prinsipp som "4K til 720"-metoden, som jeg snakket om for noen år siden. Filmen representert som kode er samtidig noenlunde samme konsept som jeg snakket om allerede i 2004: "Videoblogs as collective documentary".

På dette nivået kan en som så vidt kan kode litt, uten å være i nærheten av å kunne programmere skikkelig, tenke konkret omkring og utvikle prototyper for et medium som knapt finnes – den ekte stillbildefilmen.

Folk som kan både hardware og software kommer samtidig med ting som det du ser nendenfor. Et kamera som med utgangspunkt i sfæriske opptak lager "tradisjonell" video i en form som tidligere krevde massive ressurser. Mitt poeng er at rundt disse teknologiene kan en utvikle en produksjonsmetodikk, der medieforskere, med litt kunnskap om hva som skjer inne i maskinene, kan gi verdifulle bidrag:

Maskinvaren er kjemperimelig. Så gjenstår det bare å finne former som gjør at redaksjoner, lærere, bedrifter osv kan utnytte dette. Det oppmuntrende er i og for seg at teknologien blir så avansert og brukervennlig at det er historiefortellingen som vil være det som skiller. Så må de som vil dytte det enda litt videre følge Lundbys råd og kode litt....

Mobiltelefoner og digital dannelse

Skolen må ta i bruk mobilen skriver fire HVL-studenter i et debattinnlegg i Bergens Tidende.

Bakgrunnen er Høyres forslag om mobilfri skole i Bergen. Dette er et forslag som kommer som et forsøk på å løse problemer med elever som blir alt for opptatt av det som skjer på og via mobilen. Videre er noe av bakgrunnen Frankrikes totalforbud mot mobilbruk i skolen. Studentene viser også til en studie utført av Siento Research der tre av fire nordmenn mener at skolen bør være mobilfri.

• Les også: Debatt om mobilbruk i skolen

Studentene tenker heldigvis at mobilen har en plass i hverdagen og at dersom skolen skal følge med i den digitale utviklingen vil det være umulig å ignorere mobilbruken. Skal vi utvikle digitale ferdigheter i skolen blir det vanskelig å se bort fra den viktigste digitale enheten som omgir oss. Å diskutere hvilken plass mobiler skal ha er en mer konstruktiv tilnærming enn et forbud. Derfra kan man diskutere hvordan mobilen skal brukes og i hvilke situasjoner den skal legges vekk.

• Les også: Danning på Instagram

Studentene peker på hvordan mobiltelefonen med lærerens hjelp kan fremme utforsking og læring. De viser til Tobias Staaby, lektor ved Nordahl Grieg videregående skole, og hans kronikk publisert i NRK. Staaby målbærer noe som nok flere grunner litt på: "jeg mistenker at et mobilforbud i beste fall er en midlertidig, stiv løsning på et flyktig og potensielt varig problem."

Neste fase er ganske åpenbart ulike former for stadig bedre AR-briller. De ser klumpete ut nå, men det eneste sikre er at de vil bli mindre, bedre og rimeligere. Som brillebruker siden jeg var fem år gammel er jeg litt spent på hvordan skolen vil takle dette. Neste steg er kontaktlinser med innebygget "skjerm". OK, du får ikke dette neste år, men de studentene som går på lærerutdanningen i dag kan være ganske sikre på at det er en problemstilling skolen må forholde seg til.

• Les også: Multimodalitet i skole- og fritidstekstar 

Dermed er det, som studentene ganske riktig påpeker, bedre å nærme seg en teknologi gjennom bruk. De viser til Torgeir Waterhouse (i IKT-Norge) som peker på at norske skoleelever går rundt med spesialutstyr skolene bare kunne drømme om å eie. Det positive potensialet er der, samtidig som vi selvfølgelig må jobbe med de negative sidene. Men det er jo nettopp slikt lærere er til for. Men da må de lære om og med teknologien, ikke mot den.

I debattinnlegget er heldigvis ikke studentene blinde for problemstillinger knyttet til f eks digital mobbing, der syv prosent av eleven sier at de blir utsatt for digital mobbing to til tre ganger i måneden. Mobbing er imidlertid ikke noe som stopper etter skoletiden og igjen er det kanskje problemer som en bør jobbe aktivt med i stedet for å lukke det ute i privatsfæren. Mobbing blant elever er uansett noe skolen har plikt til å ta på alvor.

Studentene skriver til slutt at elevene fortjener å bli digitalt dannet. Bruk av mobiltelefon og en forståelse av muligheter og utfordringer er en betydelig del av dette bildet.

• Les også: Digital dannelse

Fremtidsutsikter for mediene

Amy Webb innledet NODA17-konferansen under tittelen ”Tools of the futurist” og en bok med samme tittel. Webb er også forfatter av boken How to make j-school matter, men foredraget vi fikk høre var det snakk om å gi folk et krasjkurs i hvordan en kan se litt inn i fremtiden. Trender er i seg selv “trendy”, dvs det større bildet inneholder mer flyktige elementer. En bør derfor ikke se etter egenskaper ved artefakter og tjenester, men i stedet forsøke å finne frem til hva som ligger bak disse. Dette handler mer om endringer i organisatoriske endringer, politikk og selvsagt teknologiutviklingen, sett i større bilde.

Tidligere foredrag for et lignende publikum:


Trender drives av et underliggende behov

• Trender er i tiden, men de er ikke stabile over tid
• En trend utvikler og er emergent
• En trend materialiseres som en rekke enkeltfenomener, som ikke nødvendigvis henger sammen

Webb eksemplifiserte dette ved å trekke frem et selskap som Ûber som en trussel, også mot media. Poenget er da at det ikke er selskapet eller tjenesten i seg selv som er trusselen, men det fenomenet som Ûber representerer. Dette knyttet hun videre til Ûbers kjøp av Carnegie Mellons robotics department, neo som er en del av en utvikling der selskapet dreies i retning av å kunne bli en generell logistikk-plattform. Blir ulike former for selvkjørende kjøretøy en realitet vil ikke de fleste lenger være begrenset til å høre radio i bilen, men blir frie til å gjøre helt andre ting. Noe som dermed påvirker mediene.

Webb trakk videre frem en problemstilling knyttet til at nyhetsorganisasjoner er tunet inn mot å lage saker på kort varsel, og de er i liten grad innrettet mot å se fremover. Samtidig kan ingen spå eksakt hva som kommer. Webb trekker likevel opp noen mulige scenarier for 2017 til 2027. En av trendene som er verd å å merke seg er mønstergjenkjenning, som er i rask utvikling. Hun koblet videre dette til at så godt som alle vil ha tilgang til en smarttelefon med kamera, noe som brukes til å ta enorme mengder fotografier. For å holde orden på dette vil programvare være løsningen for å gjøre ulike former for sortering. Samtidig representerer dette enorme mengder data, som hele tiden gir et oppdatert bilde av hva som skjer i verden, der en vil få maskiner til å gjøre jobben med å finne innhold og kontekst til et foto. Webb viser her til en eksisterende tjeneste findface.ru. Videre blir maskiner i stand til å gjenkjenne bevegelsesmønstre, samt utnytte ulike former for prediksjon til å tolke hvilke handlinger som sannsynligvis ligger forut og i etterkant av det øyeblikket bildet er tatt. Hun viser her til csail.mit.edu/ridesharing_and_traffic som et eksempel på hvordan en han foutse hva som trolig kommer til å skje.

Setter en sammen mønstergjenkjenning og stadig bedre systemer for prediksjon peker dette f eks frem mot automatisk generert video. Her ble det vist til www.wochit.com som en liten forsmak på dette. Webb mener det vil komme en rekke eksempler på automatisk produksjon av video de neste 24 månedene. Etter to år vil en trolig kunne se ulike versjoner av en video for forskjellige plattformer. Fem år frem i tid snakker vi trolig om videoer som er tilpasset hver enkelt person. Samtidig får mulighetene til å generere video på denne måten potensielt enorme konsekvenser i forhold til “fake news”.

Neste fenomen Webb trakk frem var “Smart dust”, utviklet ved University of Stuttgart, sensorer på størrelse med et saltkorn. Hun viste også til eksisterende systemer som Next Generation Interstate Photo System og i den sammenhengen ProPublicas sak om “Machine Bias”.

Mange i forskernettverket “IKT og medier” deler en interesse for det som kan kalles Mixed Reality, enten dette realiseres med vekt på det visuelle, med vekt på lydsiden, eller begge deler. De teknologiene som kommer endrer hva vi forventer av en fortelling. Spørsmålet er om vi kan benytte Mixed Reality for å fortelle komplekse fortellinger på måter som skaper større innlevelse. Dette er løsninger som vi gjør konkrete ting på i UH-nett Vest, og som ble presentert på konferansen.

VR & Cinema

Filmmakers breaking into virtual reality face an entirely new set of challenges; creating for a new medium requires a new perspective.

Google's Principal Filmmaker for VR, Jessica Brillhart, explores the emerging landscape and language of cinematic VR – providing some of her own insights from being a creator in this field while highlighting experiences produced by the world's most prolific VR content creators.



VR & Cinema - Google I/O 2016

What occurs to me is that what I find to be the most interesting is when several places are in the same scene or the same place is represented at different times, in the same scene.



Thinking back I realise that I thought the same when I first tested 360-video, two years ago.

Droner i mediene

Paneldebatten under konferansen Droner i mediene får komme først. Her stilte man spørsmålet: Hvordan bør mediene best forholde seg til droneteknologi?

• Les en lengre versjon på Dimag.no 

I panelet blir det tatt til orde for at ikke alle redaksjoner kommer til å ha droner. Jeg skjønner tanken, dersom en ser for seg svære saker som krever sertifikater og et eget team. Men teknologien vil bli mindre og lettere. Dronen Solheim viste (se video nedenfor) er liten nok til å passe i kamerasekken og enhver fotograf vil etter hevert ha med seg en slik en. De fotografene som ikke har det, har ingen jobb – for å sette det på spissen. Noenlunde på samme måte som at de stillsfotografene som ikke kan ta opp video heller ikke har noen jobb i pressen i fremtiden.

Eksempel på TV-bilder som vi ikke ville fått se dersom NRK ikke hadde hatt et droneteam tilgjengelig.

NRKs Thomas Hellum beskrev egentlig dette godt. Droner er i seg selv ikke interessante, men de er en ny plattform får å kunne plassere kamera der en får de beste bildene for dermed å fortelle de beste historiene. Vi vil dermed ikke bruke dronene slik en gjerne gjør nå – fordi vi har de tilgjengelig – men fordi vi er ute etter bestemte bilder i en sammenheng med bilder fra andre kilder. Det er lett å se for seg at en videofotograf kan sende en autonom drone opp noen meter, for å få et godt totalbilde, og supplerer dette med bilder vedkommende tar på bakken. Det ble generelt snakket litt mye om droner som teknologi, og nesten ikke om hva slags innhold det kan hjelpe oss til å lage.

Det slår meg at det egentlig kun er en grunn til at mange droner er store. Det er VEKT. Med lettere kamera (f eks som de som sitter i mobiltelefonen din) og ditto gimbal for stabilisering kan dronene bli adskillig mindre – innenfor 250 grams grensen – og alle kan dermed ta med seg en. Det ble opplyst at mange små redaksjoner, typisk i distriktene, er blant de som er mest interesserte i droner.

Åke Moe fra Teknologirådet hadde også et godt poeng knyttet til at droner kun er første fase i hva vi kan kalle sensordrevet journalistikk. Dronene er kun en bæreplattform for en type sensorer – i hovedsak kamera. Slik sett handler det meste av diskusjonen om nåtid, og under konferansen kom det få, om noen, perspektiver på hva som kan komme i fremtiden. 

Naturopplevelser på mobilen – danning på Instagram

Jeg forsøker meg på "bokvideo", eller rettere "kapittelvideo", knyttet til boken Natur og danning. Jeg har skrevet om det jeg kaller "naturopplevelser på mobilen".

Et utgangspunkt for artikkelen er hvordan mobilfotografier av natur kan være et redskap for danning, gjennom opplevelser i og av natur. Opplevelser «i natur» oppstår i samspill med de fysiske omgivelsene, mens opplevelser «av natur» forstås som naturopplevelser som på ulike måter kan formidles gjennom medier. Jeg mener den siste kategorien har størst betydning i et danningsperspektiv. Samtidig vil ikke opplevelser «av natur» kunne ha dannende kraft medmindre de settes inn i en sammenheng som har en klangbunn i den enkeltes opplevelser «i natur».



Videoen avslutten med en kort redegjørelse for mitt andre bidrag til boken: omslaget.

Oppdatering 2. desember:
"More people are killed by tourist brochures than by sharks",  skriver Jilltxt med henvisning til en artikkel hos Mashable. Og et kledelig sitat fra Fjord Norway: "Several such places have become icons or collectibles. Your holiday pics of these motives will end up on a wall of some kind, either framed in glass above the mantelpiece, or receiving an avalanche of “likes” on your social media of choice.", med tilhørende bilde: 

Testing Auditor – Sound in Motion

To halvskjeggete menn observerer og noterer.
Foto: Marianne Mathiesen

Together with Lars Nyre I have spent several days testing Auditor with 42 participants (Answer to the Ultimate Question of Life, the Universe, and Everything). Based on how thes users move, Auditor plays different sounds in the headphones the user is wearing. The sounds presented to the user is a complex combination of environmental sounds, sounds from a train station and fragments from different conversations. Every user is creating their own, unique sound experience based on their own movements in a space defined by Bluetooth transmitters.

Auditor is developed together with programmer Johannes Ringheim. Currently it is a prototype that uses sounds stored within a app used on iOS, but next step will hopefully be to stream content to the unit. This will open several new possibilites when it comes to how we  can combine "live, umbiquitous radio" with locative expressions and user preferences. That is, if we get the project funded. So fra we have got some funding from UH-nett Vest, but right now it seems like further funding has to be found elsewhere.

Feedback from those testing Auditor is so far positive. Most of the informants seem to think that the application gives a rich sound experience that they would like to have more of.

Lars is connecting the design and testing of Auditor to the current efforts to establish Media City Bergen and Bergen Journalism Lab.

– In recent decades media has become more and more market oriented. As scientists, we have the privilege to respond freely to this development. We can try to look ahead.. There's already a crisis in parts of the media industry. Soon there will be crisis in the radio industry as well. Maybe we can be involved in developing solutions for the future.

Lyd i bevegelse - Høgskolen i Bergen

Natur og danning

Den ene redaktøren og den andre redaktørens sønn,
plassert i Caspar David Friedrichs maleri. De tar en selfie,
selvfølgelig.

Jeg har hatt gleden av å være med på en bok sammen med en rekke kolleger ved HiB, med et tema som opptar meg: "Natur og danning". Jeg synes selvsagt det er ekstra moro at jeg fikk lov å designe bokens omslagsbilde, med en ganske klar referanse til mitt eget bidrag, som er bokens siste kapittel (så her må en sørge for å få med seg alt :) med tittelen "Naturopplevelser på mobilen – danning på Instagram".

Jeg tar utgangspunkt i «Der Wanderer über dem Nebelmeer», malt i 1818. Bildet som på mange måter innleder Nasjonalromantikken. Jeg skriver litt mer om dette her, men poenget er at vi finner igjen noe av den samme estetikken i en rekke Instagrambilder.

Artikkelen min sier selvsagt litt om danning generelt og tar for deg forholdet mellom fotografier og danning med referanse til hvordan utviklingen av naturfotografiet som en sjanger så og si gikk hånd i hånd med den økende turismen i annen halvdel av 1800-tallet. I Norge først og fremst representert ved Den Norske Turistforening (DNT) – grunnlagt i 1868. Datidens DNT-medlemmer var å finne blant mennesker med yrker innen vitenskap, kunst og kulturliv. Langt på vei de samme samfunnsgruppene som var og er i posisjoner som gir dem mulighet til å definerte danningens innhold. Gjennom DNT ble den kultiverte smaken for natur formidlet (Her lener resonnementet seg på Oddlaug Reiakvams bok Bilderøyndom, røyndomsbilde: Fotografi som kulturelle tidsuttrykk, 1997). I ettertid har jeg kommet over en annen svært relevant kilde, nemlig Landskapet som felles arena forfotografi og økologi, skrevet av Vegard Gundersen. Denne skulle jeg svært gjerne lest før jeg skrev min artikkel.

HiBs ukronede konge av Instagram, GjertAnders,
har her så vidt fanget undertegnende (til venstre :)
i en form for natur.

Jeg fortsetter imidlertid frem mot mobilfotografier som et redskap for digital danning. Siden mobiltelefonen alltid er med, har den også blitt en viktig turkamerat. En kjapp «statusoppdatering» til omverdenen forteller noe om hvem vi er og knytter oss til andre.

Til slutt tar jeg for meg fotografiske uttrykk og "stedsdanning" og hvordan forståelsen av et sted skapes. Et spørsmål er hvordan medierte opplevelser, her formidlet gjennom digitale bilder, kan bidra til en slik prosess. Ved hjelp av fotografier kan den enkelte plassere representasjoner av seg selv i ulike sammenhenger, og fremstiller seg selv i natur og i spennet mellom det individuelle og en dominerende kultur. Danningen oppstår i denne sammenhengen gjennom den enkeltes utvikling av et bevisst forhold til fotografiske representasjoner av personer og steder.

Epilog
Litt sårt kanskje, men Aldusbladene (❦) som var med på å dele inn teksten i manuset mitt kom ikke med. De er i seg selv et ganske flott symbol på forholdet mellom natur og kultur. Jeg skulle fulgt bedre med i korrekturen, men på den annen side er det vel knapt noe folk savner. Men meningen var å gi en liten "tribute" til Aldus Manutius. Manutius interesserer meg av flere grunner. Han var opptatt av at bøkene skulle være vakre og oppfylle strenge håndverksmessige mål, men ikke minst at de skulle også ha en overkommelig pris. Manutius ble derfor kjent for bøker i små formater – vi snakker så og si om pocketbokens opphavsmann. Industriell produksjon som resulterer i produkter av kvalitet imponerer meg mer enn håndverksmessig briljante enkelteksemplarer. Overgangen fra vakre håndskrevne bøker på pergament til trykte bøker på papir representerer dette til fulle.

I god "alt henger sammen med alt"-tradisjon: jeg var i Venezia (et fantastisk eksempel på "ikke"-natur) for litt siden og her ligger ennå huset med Aldus Manutius sitt navn på fasaden:

Tester og dokumenterer "Tilhører" (Auditor)

Dette skulle jeg gjort for snart et år siden. Det er ikke så lett å vise folk en lydinstallasjonen. Når jeg skal fortelle folk om "Tilhører" blir det derfor gjerne til at jeg ender opp med å be dem ta en tur og høre selv. "Tilhører" er en lydinstallasjon som styres av en app (utarbeidet sammen med Johannes Ringheim, som også har programmert det hele). Appen kontrollerer et lydbilde med utgangspunkt i brukerens posisjon og orientering. Ideen er at posisjoneringen skal være mer presis enn hav en oppnår med GPS, samt kunne fungere både innendørs og utendørs. For å oppnå dette har vi brukt Bluetooth beacons, noe som rent teknisk har vært mindre vellykket. Dvs dette fungerer fint, men vi har vært nødt til å tilpasse hele applikasjonen ut i fra det faktum at Bluetooth LE faktisk ikke er særlig godt egnet til det vi ønsker å oppnå. I alt står det seks sendere i hagen. Brukerens posisjon i forhold til senderne påvirker avspilling av seks ulike fortellinger og en del effektlyder. I tillegg er det et underliggende lydspor med miljølyd.

Når jeg først fikk rotet meg til å gjøre noe med hensyn til dokumentasjon, så tok det sånn ca fem minutter.

Oppsettet er enkelt. I stedet for å koble headset til enheten som styrer avspillingen, så koblet jeg denne direkte i kamera:

Forskning på egen empiri.Selv den som har satt premissene for hvordan teksten skapes blir innimellom overrasket av kombinasjonene som oppstår.

Videoen nedenfor er dermed et salgs subjektivt kamera, som viser mine bevegelser samtidig som lydsiden gjenspeiler det jeg ville hørt i headsetet. Senderne er plassert langs sidene, og i videoen nedenfor beveger jeg meg noenlunde langs denne banen:

Orientering er et poeng her, lydbildet panoreres i noenlunde sammenfall med at jeg snur meg. Det betyr at opplevelsen blir best ved å høre dette opptaket med headset:

Vi hører her forskjellige stemmer, i form av bruddstykker fra fiktive mobilsamtaler. Hver stemme er knyttet til en sender. Når appen detekteren en sender som den som er "nærmest", så spiller den av en og en dialoglinje. Når jeg beveger meg videre  kommer andre stemmer nærmest, og avspillingen av disse overtar i lydbildet. Når jeg kommer tilbake til en sender som jeg har vært nær tidligere, holder appen orden på hvilke lydfiler (dialoglinjer) jeg allerede har hørt og spiller av der jeg slapp.

Snapcash

Snapcash is a  payments feature that allows Snapchat-users to send and receive money from friends through the app’s private messaging service. The tool is powered by Square, which operates its own similar service called Square Cash.



Via Re/code

Fabulaz revisited

De som har lest denne bloggen lenge vil kanskje huske at jeg for drøye ti år siden var opptatt av videopublisering og kollektiv videoeditering. Dette munnet i første omgang ut i et paper, presentert under Blogtalks 2004: Videoblogs as Collective Documentary. Dette var noen år før YouTube m fl, så jeg var relativt tidlig ute med en slik konkretisering. Året etter kom Yahoo med Jumpcut, en tjeneste som langt på vei var bygget på de samme konseptene - uten at jeg hadde noe med det å gjøre. Vi forsøkte også å konkretisere konseptet i form av en online videotjeneste, som vi etter hvert kalte Fabulaz. Resultatet ble imidlertid aldri et fungerende produkt, men resulterte i en rekke spinoffs i form ulike mindre videotjenester ved HiB.

Det var tilbakeblikket. Fabulaz døde hen, men jeg liker navnet, avledet av fabula (fortellingers råmateriale). Nå er tiden kommet for å benytte navnet i ny tapning.

Fabulaz, anno 2014, er et lydmedium et sted mellom radio og lokative lydbøker. Navnevalg er ikke enkelt. Etter en runde i tenkeboksen har vi i stedet landet på å kalle det nye lydmediet Auditor. (late 14c., "a listener," from Anglo-French auditour (Old French oieor "listener, court clerk," 13c.; Modern French auditeur), from Latin auditor "a hearer," from auditus, past participle of audire "to hear" (see audience ). Meaning "receiver and examiner of accounts" is because this process formerly was done, and vouched for, orally.).

Lytteren beveger seg i en avgrenset fysisk omgivelse, hvor det er plassert ut små Bluetooth 4-sendere (“beacons”), som kontinuerlig sender signaler til omgivelsene. Disse signalene kan utnyttes for å posijsjonere en mobil enhet, forutsatt at denne støtter Bluetooth 4-standarden. Brukeren får et lydbilde presentert via høretelefoner, og dette lydbildet endres ved hjelp av programvaren, i forhold til brukerens bevegelse.

Cardboard VR - seriøs moro

Google Cardboard ble vel nærmest lansert som en gimmick under utviklerkonferansen for Android denne uken, men dette er mye mer enn en morsomhet.

Her demonstreres det hele:

Rapid prototyping med Google Presenter mm

Jeg jobber for tiden med en applikasjon formobil mikrolæring. Løsningen er på skissestadiet, og de siste par dagene har jeg syslet litt med en prototype. Dette må selvsagt bygges inn i et mer omfattende rammeverk, men jo flere problemer en klarer å luke ut på et tidligst mulig tidspunkt desto bedre. I første omgang begynte jeg å tegne en rekke skjermbilder:

Skissene blir tegnet med Googles tegneverktøy, som er en del av Google Documents. Dette har blitt svært bra og gjør det enkelt å kombinere bitmapbilder og vektorgrafikk.

Etter å ha laget et tjuetalls sideskisser slo det meg at jeg like gjerne kunne legge inn interaktivitet i samme slengen. Som sagt så gjort. I Google Presenter kan en lage presentasjoner i et hvilket som helst format, som nedenfor er formatet 3:4. Knappene er lagt inn som enkeltbilder, som så kan dermed inneholde linker til andre sider i presentasjonen.

Slik arter det seg i praksis - det fungerer faktisk rimelig godt å prototype ved hjelp av Google Presenter. En form for apputvikling på sparebluss. I mange sammenhenger, der en kun skal presentere innhold med enkel interaktivitet, kan dette duge. Poenget er jo ikke å lage en virkelig app, men å ha et produkt som er raskt å lage, teste og revidere.

Utgangspunktet for dette arbeidet er et strategisk prosjekt ved HiB, hvor Senter for nye medier skal lage en prototype og teste denne. Planen videre er å søke Norgesuniversitetet med tanke på å videreutvikle et verktøy for høyere utdanning.

Neste fase blir å få utviklet mer komplette prototyper, med ulike innholdstyper. Når vi får testet med "ekte innhold" er det lettere å være sikker på at konseptet treffer, og vi kan gå i gang med å implementere dette som en ordentlig app.

Denne måten å jobbe på er ogsåå noe vi vil jobbe med i studiet "Utvikling av medierike ebøker". Studentene kan dermed lage raske, og fungerende skisser som vi som underviser enkelt kan respondere på.

Walking Cinema - fysisk kino

Noen ganger tenker en alt for vanskelig. Konseptet "walking cinema", eller hva en nå velger å kalle det, har kvernet rundt i hjernekista ganske lenge - dvs siden Wireless Stories for tre år siden. Jeg har så langt forestilt meg dette som en form for Augmented Reality (Augmented Reality Cinema om en vil), og langt på vei lagt dette på hylla fordi det blir i overkant teknisk komplisert. Note to self: når noe er komplisert - tenk enkelt!

I en diskusjon omkring utviklingprosjekt knyttet til stedsforflytning ved hjelp av lyd, der vi planlegger å "flytte" jernbanestasjonen i bergen, ble jeg tipset om dette prosjektet av Cardiff / Miller. De har gjort flere slike prosjekter. Dette fungerer, samtidig som det teknisk sett er nærmest banalt. Noe av hemmeligheten er nettopp knyttet til bruk av lyd.

Medier som forsvinner

Jeg får ikke helt taket på Snapchat, sannsynligvis fordi jeg tross alt har litt for mye gammeldags fotograf i blodet. I romjula fikk jeg imidlertid diskutert fenomenet med ungdommene i huset, og innser at denne typen kommunikasjon dekker et behov som jeg dels kan kjenne meg igjen i.

Bakteppet er noe ala dette:

• Bilder er kjappe - raskere enn teksting
• Med dataabonnement er ikke MMS på noen måte noe å trakte etter fremfor å kunne sende bilder direkte fra en dertil egnet app
• Når bilder overtar for teksting, senkes lista for hva en sender til andre
• Men en holder likevel på et visst nivå for bilder en vil publisere.
• Samtidig blir for mange publiserte bilder støy - jmf Facebook
• Snapchat dekker dette behovet: kjapt, enkelt, og ikke minst, det forsvinner

Det siger innpå meg at dette til dels minner litt om min egen måte å bruke blogger opp gjennom årene. Dvs finne ting, publisere litt om det, for deretter å glemme det. Dog er det en viktig forskjell, siden mitt formål aldri er å glemme det helt, men snarere å lage et arkiv der jeg kan hente fram ett og annet når behovet melder seg.

Ser at trendnisser rundt omkring spå at "forsvinnende medier" (disappearing media) er noe vi kommer til å se mer av. Etter å ha gått noen runder med meg selv, hiver jeg meg på den samme spådommen.

Neste spørsmål blir kanskje: har dette noen konsekvenser for hvordan vi driver med utdanning? Mulig det. Vi kan noen ganger trenge en kanal for å kommunisere med studenter på en relativt umiddelbar måte, uten at resultatet blir lagret for evig. Løsninger ala Snapchat Stories er neppe det vi ser etter, men det beveger seg i alle fall i retning av sekvensiering av innhold innenfor et kort tidsrom (24 timer). Dette kan være kimen til et interessant konsept med betydning for mobile tjenester for mikrolæring, som gjerne kan være publisert innenfor et avgrenset tidsspenn.

Videostillbilder

Her er et forsøk på å samle noen perspektiver knyttet til forholdet mellom bilder i sekvens og avspillingshastighet, som nok ikke ender opp som veldig systematisk.

Vine-videoer, som denne, er jo slett ikke stillbilder. likevel er det noe med det korte formatet (6 sekunder) som gjør at dette på mange måter fungerer som en forlengelse av stillbildet.

Jeg mener det var Liv Hausken som introduserte begrepet stillbildefilm på norsk. Hausken snakker imidlertid primært om det som på engelsk blir kalt "slide-motion film". Jeg liker bedre det norske begrepet, fordi dette favner videre. Dette er en sjanger som er nærmere beskrevet i fagstoffet til Multimediejournalistikk, og som grovt kan deles inn i to hovedretninger:

Video fra flere samtidige perspektiver

Fra en video som forklarer konseptet.

Jeg har jo vært litt opptatt av perspektiv i det siste - nære mere bestemt det forhåndsbestemte prespektivet. Mot slutten av den bloggposten var det en link til et eksempel på perspektivskifte i etterkant. Et helt annet eksempel, men som også handler om ulike perspektiver er Rashomon-prosjektet. Prosjektets navn henspeiler på Akiro Kurosawas film, fra 1950, der den samme historien fortelles fra flere forskjellige perspektiver.

Med stadig større spredning av mobile kameraer blir demonstrasjoner, politisk uro, og andre nyhetshendelser ofte godt dokumentert med digital video og stillbilder, som blir lagt ut på nettet på nettsteder som YouTube. Samtidig er det fortsatt vanskelig å få et helhetlig bilde over en hendelse, med utgangspunkt i de mange forskjellige kilder. Resultatet kan fort bli at seerne trekker motstridende konklusjoner, fordi de bare får sett deler av det tilgjengelige materiale.

Rashomon-prosjektet har som mål å utvikle et online-verktøy som vil gjøre det enklere å sette sammen og offentlig gjennomgå flere videoer, justert slik at de vises samtidig. Innledende forsøk med video fra vanlige iPhone og Android telefoner viser at metadata innebygd i de digitale filene kan brukes til å gjøre en svært god justering. Når videoene er justert, kan lydsignaler fra videoene bli analysert for å ytterligere forbedre justeringen.

En demo som viser hvordan programvaren sammenstiller flere videoklipp.

En slik verktøykasse vil være nyttig for det offentlige, borgerjournalister, og muligens også for domstoler eller i andre sammenhenger der en vil undersøke omstridte hendelser. I tillegg er det lett å se for seg et poensiale innenfor utdanning. Forhåpentligvis får vi gjort et prosjekt på interaktiv video i 2013, og i den sammenhengener dette vel verd å kikke nærmere på.

Målet med prosjektet, som ser ut til å være del av et større prosjekt, er å gi publikum (potensielt hundretusener av seere) en mye bedre forståelse av omstridte hendelser med utgangspunkt i bruker-genererte bilder og video, sammenlignet med det som er mulig i dag. Spennende!

Rashomon Project via  dimag.no

iPad2 Halloween-kostyme

Ingen som så en slik i løpet av kvelden?

Walking Cinema - Walking Documentary

Walking cinema er et begrep jeg først møtte på konferansen Wireless Stories, da brukt om prosjektet Murder on Beacon Hill.



Siden den gang har jeg ved diverse anledninger snakket om en variant av konseptet - walking cinema - knyttet til at en kobler sekvenser av en film (fiksjon eller dokumentar) til posisjoner. Filmen oppleves dermed ved å bevege seg gjennom et geografisk område, fra sekvens til sekvens, der også selve transporten fra sted til sted kan tillegges betydning i fortellingen. Det hele med en viss relevans for dette prosjektet, selv om det nok vil bli realisert med et lavere ambisjonsnivå. Men teknologien kommer etter, så om ikke lenge ser jeg for meg å lage "walking documentary".

Her er muligheten en definere en sjanger, før den har oppstått. Altså: Walking Documentary knytter en filmskapers fremstilling av reelle hendelser til steder, og oppleves av publikum ved at disse oppsøker stedene for så å få tilgang til filmens deler. En kan også se for seg dette realisert som en form for Augmented Reality, der de enkelte klippene spilles av som et overlay til de omgibvelsene som tilskueren befinner seg i. Igjen forutsatt at tilskueren oppsøker de stedene som sekvensene er knyttet til.

I denne sammenhengen ser videoen nedenfor også interessant ut, for ikke å snakke om dette eksperimentet:



Nå ser noen ut til å ha realisert en variant av dette konseptet i form av Augmented Reality Cinema. Dette skal oppnås ved å la mobilkameraet gjenkjenne kjente landemerker, skal du kunne få frem videosnutter fra kjente filmer.: