Estetiske læringsprosesser

Jeg tenker ofte rundt figurer. Noen ganger blir dette rot, andre ganger en god støtte for tanken. Akkurat nå holder jeg på å riste i en videreføring av Malcolm Ross’ modell for estetiske læreprosesser. I min "forbedrede" versjon blir denne modellen seende slik ut:

I Ross sin opprinnelige modell er det mye som ikke er eksplisitt med. De fleste vil nok være med på at også lek skjer innenfor noen regler, i alle fall sosiale normer, og at dette nok fanges opp i den opprinnelige modellen. Samtidig synes jeg det er bra å kunne peke på systematikk som en viktig komponent.

Videre er individ-kollektiv en dimensjon som heller ikke er tydelig fremme. Igjen ligger det nok implisitt, men vekslingen mellom å medvirke på individuelt plan og som del av et kollektiv er noe som opptar meg.

Så er det impulsen, det som setter i gang en prosess. Denne blir gjerne fremstilt som en sirkel i sentrum. her forsøker jeg å illustrere at impulsen vil fungere forskjellig i ulike sammenhenger, og individuelt og kollektivt. Videre vil den trekke ulikt på sanser, medie, ferdigheter og fantasi. Noen ganger treffer den umiddelbare impulsen kanskje nesten bare den enkeltes sanser og fantasi, mens ferdigheter og konkretisering i et medium er noe som utvikles over tid.

Opplevelsesmønstre

Lettere på engelsk, på et vis, fordi da blir dette kun "experience patterns". På nok skiller vi språklig mellom opplevelse og erfaring, og dermed blir ikke opplevelsesmønstre like dekkende.

Jeg funderer først og fremst rundt dette som et verktøy for design for opplevelser. Altså hvordan en kan tenke omkring et prosjekt med utgangspunkt i grader av kontroll med hvordan en opplevelse kan utspille seg i rom og tid. Samtidig kan begrepene skissert nedenfor også brukes ved en analyse – dermed blir de også anvendbare for erfaring.

Jeg forstår opplevelse som det umiddelbare, det som sanses. Erfaring som det mer tilbaketrukne, der en opplevelse ses i sammenheng og forstås i lys av tidligere opplevelser og erfaringer.

Jeg ser på opplevelse og erfaring langs to kjente akser: tid og rom. Både rom- og tidsdimensjonene kan være mer eller mindre kontrollert av ulike aktører: av en produsent (den som bringer medieinnhold til brukerne, eller legger premissene for en hendelse), av individuelle brukere (som jo er de opplevelse og  erfaring til syvende og sist er knyttet til) eller et kollektiv (der en bestemt opplevelse forutsetter en form for deltakelse fra flere).


Kanskje kan vi skille mellom et intendert opplevelsesmønster (grønt) og et opplevd opplevelsesmønster (lilla). Det intenderte er knyttet til design for opplevelser, mens det opplevde er knyttet til den faktiske mottakersituasjonen.

"Kontroll" er i denne sammenhengen dels snakk om rammer som kan settes for en situasjon, dels er det snakk om intensjoner. Ingen part vil under noen omstendighet ha full kontroll med tid og rom. En kan riktignok i teorien se for seg en form for downloading (en form for direkte informasjonsoverføring til hjernen). Dette vil innebære nær absolutt kontroll med informasjonen, som igjen kan danne grunnlag for erfaringer. Det vil imidlertid bli rimelig meningsløst å snakke om opplevelse i en slik sammenheng. Uansett ikke veldig relevant for dagens medievirkelighet.



Her har jeg forsøkt å legge inn estetisk opplevelse og estetisk erfaring på en akse som krysser både tids- og romdimensjonen. I senter har jeg også plassert individuell kontroll. Ingen modeller fanger alt, og her bør de to figurene ses i en sammenheng. Både opplevelse og erfaring vil per definisjon være individuell, men poenget er at ulike former for, og grader av kontroll med tid og rom kan påvirke den individuelle opplevelsen.

Her havner vi åpenbart i et landskap der en ikke kommer utenom John Dewey Dewey. I lys av Deweys Art as Experience (oppsummert her), der estetisk erfaring forstås som et vekselspill mellom mennesket, omgivelsene og sanseinntrykk. Jeg sliter imidlertid med Dewey på grunn av dobbeltheten i det engelske experience.

Her er det "lettere", i alle fall språklig, med Hans-Georg Gadamer som snakker om en kommunikasjon mellom en betrakter og et (kunst)verk, der betrakteren er med på å gi et verk menning. Gadamer kan bruke sitt språk til å skille mellom Erlebnis og Erfahrung, som på norsk. Erlebnis (opplevelse) knyttes f eks til en hendelse, mens Erfahrung (erfaring) handler om hva den enkelte får ut av denne opplevelsen. Med Gadamer kan vi si at erfaringer oppstår i det vår forståelseshorisont endres – gjennom å reflektere omkring en opplevelse legger vi noe nytt til tidligere erfaringer.

Enhver opplevelse foregår i et fysisk miljø (med drømmer og forestillinger som et mulig unntak), preget av ulike tekniske innretninger, natur, de menneskene som er knyttet til situasjonen og den kulturen disse bringer med seg. I denne sammenhengen snakker vi imidlertid om fysiske eller virtuelle miljø, her representert ved den innerste sirkelen. Et miljø kan påvirkes og endres, og dermed gir det god mening å trekke med seg James Gibsons begrep affordans, forstått som de handlingsmulighetene som et miljø kan tilby den enkelte.

Opplevelses- og erfaringsdimensjoner

Litt småsnask jeg sitter å  tegner (og tenker) på, mest fordi jeg sitter fast med noe jeg burde skrive ferdig. Samt med bakteppe fra en samtale omkring en ekskursjon, ulike opplevelser og påfølgende erfaring.

Engelsk kommer til kort for å fange de to betydningen av "experience": opplevelse og erfaring. Bruker Gadamers "Erlebnis" og "Erfahrung" her, som jo er dekkende for de norske begrepene. Jeg knytter opplevelse til noe som i hovedsak er individuelt mens erfaringer er noe som i større grad utvikles i relasjon til andre, men også gjennom selvrefleksjon.

Et eksempel kan være hvordan vi utvikler en erfaring gjennom å formulere en opplevelse og vår forståelse av denne til andre. Samtidig vil bare det å formulere seg, f eks i en privat dagbok

Den vertikale aksen handler om forholde mellom opplevelser og erfaringer i hovedsak er fysiske eller intellektuelle. Jeg har ingen tro på at noe kan være bare det ene eller det andre. Men noen opplevelser er åpenbart mer fysiske og noen erfaringer bærer vi rett og slett fysisk med oss gjennom livet.

Oppdatering:
Jeg letet etter en dimensjon ved "Experience" som ikke kan oversettes til "opplevelse" eller "erfaring". Når jeg nå kom på det synes det opplagt, nemlig "refleksjon" eller "fortolkning". Beveger oss med det ut i hermeneutikken, dvs knyttet til en bevissthet omkring ens egen rolle i forhold til refleksjon / fortolkning. Enhver refleksjon og utvikling av erfaring vil henge sammen med den konteksten refleksjonen skjer innenfor.

Uansett en ny versjon av modellen:

Henger litt sammen – må uansett notere det – jeg kommer av en elelr annen grunn på Mimi Ito (hørte henne for ti år siden i forbindelse med Innovative Knowledge Cultures) og Connected Learning (video)

Beholder den tidligere versjonen:

Den siste dimensjonen, knyttet til engasjement, har jeg forsøkt å plassere langs en akse mellom konsum og produksjon. Usikker på om det er de riktige begrepene. Det kan like gjerne handle om opplevelser gjennom noe som er tilrettelagt av andre og opplevelser som kommer til oss uten noen form for ytre tilrettelegging. Slik sett kunne aksen gått mellom og det som kan knyttes til ulike artefakter og det som kan knyttes til natur. Engasjement kan også utspille seg mellom det fysiske og det rent intellektuelle, der fysisk engasjement knyttes til handlinger og hendelser mens intellektuelt engasjement kan være fjernere fra dette. Erfaringer vil slik sett i de fleste tilfeller ligge mot det intellektuelle, mens opplevelser i oftere vil kunne knyttes til det fysiske.

Kompleks hypertekstfortelling

I forbindelse med nettstedet informasjonskompetanse.no (under oppbygning) har jeg skrevet en hypertekstfortelling med tema informasjonskompetanse. Spennende endelig å få gjøre et slikt prosjekt, etter å ha holdt på med forskjellige former hypertekst i 20 år. Skjønt, skal en være helt presis er dette snarere en reaktiv fortelling, der brukernes valg hele tiden leder til forhåndsdefinerte noder. Men fordi antallet valg, og dermed mulige veier gjennom fortellingen, blir så stort ender opplevelsen opp med noe som er vanskelig å skille fra en "interaktiv hypertekst".

Ta en prat med Vera, og hjelp henne å lete etter Alexa:

Grensesnittet hvor du "chatter" med Vera ved hjelp av linkene nede til høyre.

Hypertekst og fortellinger er til dels motsetninger, i den forstand at hypertekstens multilinearitet kan bryte med den lineære fremstillingen i et aristotelisk plot. Løsningen blir å skille mellom kjernehendelser, som brukeren alltid ledes innom, og satellitter, som er noder der brukeren kan tillates å velge friere. En sekvens innledes alltid av en kjernehendelse:

Slik kan en designe en hypertekst på en måte som kan knyttes til et mer tradisjonelt dramaturgisk forløp:

Figueren ovenfor viser vi strukturskissen for en sekvens, et stykke ut i fortellingen. Sekvensen innledes og avsluttes av en kjernehendelse, men det er også enkelte kjerner inne i sekvensen. I denne sekvensen er det tre slike noder - merket med rødt.

Å skrive manus er en relativt krevende øvelse, i den forstand at en må holde orden på valgene og unngå at fortellingen biter seg selv i halen, samtidig som en sikrer en viss fremdrift. Fortellingen består av i alt syv sekvenser, linket sammen til en helhet der skillet mellom sekvensene ikke er merkbare for brukerne.

Tidligere var det ganske vanlig å snakke om hypertekst som "demokratiserende", "åpne" tekster, som i liten grad styrer brukerens valg. Som vist ovenfor er dette langt fra tilfelle. Brukeren blir fremdeles ledet gjennom fortellingen, det er bare vanskeligere å oppdage sammenlignet med andre medier.

Strukturen i sin helthet

Multimodalitetens mange "ansikter"

Siden vi jo har et kapittel om multimodalitet i Tekst 2 null, så finner jeg en plass til Frank M. Rossaviks betraktininger omkring smilefjesene. Vi avlegger forresten Rossavik en visitt i boka også, der han forteller om sine tidlige erfaringer på Twitter.

Men når det gjelder smilefjesene, som en ultimat eksemplifisering av "multimodalitet", også på papir – selv om også forskningsprosjekter definerer papirtekster som "monomodale". Mitt inntrykk er at begrepet modalitet brukes på alt for mange måter (se også nedenfor). Men til saken:

Strengt tatt betyr «smilefjes» et grafisk symbol, som , mens begrepet «emotikon» er tekstvarianten, altså :) eller :-). Såpass får fansen lære seg. Men jeg fortsetter med «smilefjes» for denne ene gangens skyld. Forskerne har for lengst kastet seg over fenomenet. Flere undersøkelser viser at kvinner, som man kunne vente, er verst også til å bruke smilefjes i hytt og vær. Samtidig viser forskningen at menn forholdsvis sjelden bruker smilefjes seg imellom, mens de ofte bruker dem i kommunikasjon med kvinner. Det er jo heller ingen bombe.

Thompson & Foulger (1996) fant at et smilefjes, altså et smilende smilefjes, kan dempe visse typer negative budskap, men forsterke andre. /../ Arbeidet til Kato, Kato og Akahori (2007) tyder på at smilefjesene vil bli flere også i offentlig kommunikasjon. Folk har nemlig en tendens til å oppfatte en tekst som mer negativ enn den er ment – dersom den ikke er ledsaget av en smilende bruksanvisning. /../ Lo (2008) har – litt i forlengelsen av Kato, Kato og Akahori – dokumentert at når dagens internettbrukere møter en ren tekst uten smilefjes, greier de fleste ikke å forstå den.

Kilde: Morgenbladet.no - Legg forresten merke til at selve smilefjeset (altså det grafiske ikonet) forsvinner i Morgenbladets nettutgave av teksten. Jeg vedder på at det finnes i papirutgaven ;)

Jeg kan ikke dy meg. Men på samme måte som "interaktiv" har blitt misbrukt (og kritisert) i alt for mange sammenhenger, så skjer det samme med multimodalitet. Jeg har aldri blitt helt venn med begrepet, og eksempler som dette – "multimodal logistikkterminal" – gjør meg nok ikke mindre skeptisk:



Vel er det på et helt annet fagfelt, men jeg fant dette i en kronikk i Bergens tidende. I det minste verd å problematisere...