Trehjulsykkel på vandring

Jeg har hatt et indre bilde av William Eggleston sitt fotografi av en trehjulsykkel, men finner ikke dette fotografiet igjen. Bildet som pryder omslaget til Eggleston's Guide er stemmer nemlig svært lite overens med det fotografiet jeg har tatt, som en slags homage.

Jeg roter rundt ganske lenge før jeg kommer til at min visuelle referanse er til et fotografi som jeg brukte som eksempel i studiet Digital fotografering, for mer enn 15 år siden. Det bildet har referansen til trehjulsykkelen inntakt, og med det en link til Eggleston, men dette fotografiet er tatt av Aslak Raanes. Bildet er attpå til fra Trondheim.

Vinterdag i Bergen

Skikkelig klassisk vinter. Får håpe det holder seg noen dager.

Panorama glitches

Robert Barker lanserte begrepet "panorama" (av gresk pan (alt) + horama (utsikt) ) i 1792 som en betegnelse på hans malte bilde av Edinburgh: 

,Jeg har holdt på med digitale panoramabilder i nærmere 25 år. De første laget helt på slutten av 90-tallet, ved å skanne inn analoge dias for så å brukes timesvis på å stitche ett enkelt bilde. Det hele havnet på web ved hjelp av Quick Time VR (en løsning som kom allerede i 1995 og varte i ti år). Historie det hele. Jeg finner kun kopier av websidene med stedene hvor panoramabildene ble tatt, mens selve panoramaene er dessverre borte:

Siden den gang har det blitt trivielt å lage panoramabilder, i dag med mobiltelefonen eller et sfærisk kamera. Bilder som dette lages dirkete i kameraet ved å setet sammen en rekke delbilder ved siden hverandre. Dette antydes i de lyse partiene på himmelen i bildet nedenfor, der stitchingen i mobilkameraet ikke er blitt helt perfekt:

Feilene som kan oppstå når kameraet setter sammen delbilder som vertikal bånd kan gi spennende resultater. Slike feil blir særlig tydelige dersom en fraviker fra hvordan kameraet egentlig skal brukes. Det er basert på at en tar alle delbildene fra samme punkt, dvs at bildene tas fra samme perspektiv.

Dersom en endrer posisjon mellom delbildene oppstår parallakseforskyvning. Dette er den tilsynelatende endringen av posisjonen til et objekt i forhold til en bakgrunn på grunn av endringer i observatørens posisjon. Det gjelder imidlertid å kontrollere bevegelsen, og en bil eller et tog er slik sett en måte å sikre at kameraet horisontalt. Dermed kan vi få resultater som dette:

Fremtidens kunst?

I en artikkel fra NRK – Er dette fremtidens kunst? – uttaler kunstkritiker Pahle Bjerke at dagens kunstverden ikke lenger bruker det håndverksmessige som målestokk for hva som er god kunst. Det er i større grad idéene bak kunstverkene som gjelder.

I lys av de siste dagenes eksperimenter med Dall-e mini og nå endelig Open AIs Dall-e. Jeg har nærmest gjort James Joyce sine ord fra The Dead til en en fellesnevner for mitt eget prosjekt: "He asked himself what is a woman standing on the stairs in the shadow, listening to distant music, a symbol of. If he were a painter he would paint her in that attitude. Her blue felt hat would show off the bronze of her hair against the darkness and the dark panels of her skirt would show off the light ones. Distant Music he would call the picture if he were a painter." Bildet viser et resultat fra Dall-e. Det synes som de har tilpasset den åpne delen av tjenesten slik at den ikke lenger generere fullt fotorealistiske bilder, noe Dall-e er fullt i stand til.

Jeg ser nå at det kan være på sin plass å peke til et innlegg jeg holdt på den nordiske lærerutdannerkonferansen i vår: 

Fremtidsutsikter med digital teknologi. Her snakket jog om konsekvensene av eksponentiell vekst og hvordan dette har muliggjort maskinlæring og kunstig intelligens, samt 

min utvidelse av Malcolm Ross sin modell for estetisk læring. Jeg plasserer dette i spennet mellom "Lek og teknologifikling" og "Systematikk og algoritmer". 

I Digitale medier og materialitet skriver jeg om mange slike eksempler, fra ulike felt, der samarbeidet mellom mennesker og maskiner anvendes for å skape forskjellige representasjoner.

Forby ansiktsgjenkjenning!

Et tydelig bilde fra Hong Kong. En gruppe demonstranter med oppslåtte paraplyer og skjerf foran ansiktet.
Foto: Studio Incendo

Jeg postet dette på Arkitekturnytt.no for en tid tilbake. Bakgrunnen var et innlegg i DN.no skrevet av Tore Tennøe, direktør i Teknologirådet, som jeg knyttet til friheten vi bør ha i det offentlige rom.

Ansiktsgjenkjenning skaper problemer som er større enn det denne teknologien kan løse. Norge bør derfor gjøre som San Francisco: forby slike løsninger på offentlige steder, skriver Tennøe.

Kunstig intelligens gir oss ikke bare førerløse biler og sikrere diagnoser, men også presis, billig og automatisert ansiktsgjenkjenning. Maskiner er nå faktisk bedre enn mennesker til å kjenne igjen ansikter. Feilraten er på bare 0,2 prosent, og det kan gjøres på millioner av ansikter.

I tillegg til algoritmer som kan kjenne igjen mønstre i ansikter, trengs det en stor digital bildedatabase med navn, og det er akkurat det internett har gitt oss. Nesten alle nordmenn og tre milliarder andre er for eksempel på et sosialt medium som betegnende nok heter Facebook.

Det virkelige problemet oppstår når ansiktet brukes til identifisering, for å plukke ut hvem akkurat du er i en folkemengde. Da blir fordelene en del av problemet: Vi kan ikke legge igjen ansiktet hjemme når vi skal ut. Det kan ikke slås av for å motvirke sporing, slik som mobilen. Dessuten kan ansiktsavlesning gjøres på avstand, uten at vi vet det, eller får mulighet til å si nei.

Ansiktsgjenkjenning med kunstig intelligens er med andre ord en perfekt teknologi for masseovervåkning og kontroll. For personvern, anonymitet og demonstranter er teknologien som plutonium, der skadevirkningene er langt mer alvorlig enn det problemet man forsøker å løse.


Banfacialrecognition.com, en kampanje som foreløpig ikke har kommet til Norge.

Knudsens Fotosenter

Noen bilder fra Norsk Teknisk Museums samlinger på digitaltmuseum.no

Bergen fotohall – det er på tide

Bergen fortjener en dedikert arena for utstilling av fotografi. Visualiseringen min blir muligens i overkant enkel, men jeg håper ideen kommer frem.

Sett fra den gamle bryggen i Solheimsviken. Ulriken i skodda bak. Nybygget "Skipet" skimtes til høyre.

Norsk fotokunst begynte for alvor ved Kunsthøgskolen i Bergen sent på 1980-tallet, og fikk fart med Robert Meyer på 90-tallet. Universitetsbibliotekets bildesamling er betydelig, også i nasjonal sammenheng, og kan danne et fundament for formidling. Statsarkivet i Bergen er dyktige og Arkivverket sitter på store mengder bilder. Det å ta vare på samtidsfotografiet (også amatørbilder) kunne definitivt vært et fokus for en fotohall. KODE Bergen har allerede et visst ansvar for fotografi, men det kan neppe sies å være hovedfokus.

Drive-by Shooting (Photography)

Mobile camera, panorama function, passing at train station in high speed. The result is a "panorama", or more precise, a "stretch image", with quite a few glitches. I do like this one, where both time and space is influencing on the final image:

Originalbildet, 8730 piksler bredt, der feilene kan studeres i mer detalj.

Samme konsept, nå fra buss:

Og originalbildet.

Cloudscapes – Three Lines on the Horizon

Med forsøk på et lite nikk til Hiroshi Sugimotos Seascapes. Tåkehav under Løvstakken:

Small Planet

Kjent teknikk dette, men en morsom måte å leke med sfæriske bilder:

Natur og danning

Den ene redaktøren og den andre redaktørens sønn,
plassert i Caspar David Friedrichs maleri. De tar en selfie,
selvfølgelig.

Jeg har hatt gleden av å være med på en bok sammen med en rekke kolleger ved HiB, med et tema som opptar meg: "Natur og danning". Jeg synes selvsagt det er ekstra moro at jeg fikk lov å designe bokens omslagsbilde, med en ganske klar referanse til mitt eget bidrag, som er bokens siste kapittel (så her må en sørge for å få med seg alt :) med tittelen "Naturopplevelser på mobilen – danning på Instagram".

Jeg tar utgangspunkt i «Der Wanderer über dem Nebelmeer», malt i 1818. Bildet som på mange måter innleder Nasjonalromantikken. Jeg skriver litt mer om dette her, men poenget er at vi finner igjen noe av den samme estetikken i en rekke Instagrambilder.

Artikkelen min sier selvsagt litt om danning generelt og tar for deg forholdet mellom fotografier og danning med referanse til hvordan utviklingen av naturfotografiet som en sjanger så og si gikk hånd i hånd med den økende turismen i annen halvdel av 1800-tallet. I Norge først og fremst representert ved Den Norske Turistforening (DNT) – grunnlagt i 1868. Datidens DNT-medlemmer var å finne blant mennesker med yrker innen vitenskap, kunst og kulturliv. Langt på vei de samme samfunnsgruppene som var og er i posisjoner som gir dem mulighet til å definerte danningens innhold. Gjennom DNT ble den kultiverte smaken for natur formidlet (Her lener resonnementet seg på Oddlaug Reiakvams bok Bilderøyndom, røyndomsbilde: Fotografi som kulturelle tidsuttrykk, 1997). I ettertid har jeg kommet over en annen svært relevant kilde, nemlig Landskapet som felles arena forfotografi og økologi, skrevet av Vegard Gundersen. Denne skulle jeg svært gjerne lest før jeg skrev min artikkel.

HiBs ukronede konge av Instagram, GjertAnders,
har her så vidt fanget undertegnende (til venstre :)
i en form for natur.

Jeg fortsetter imidlertid frem mot mobilfotografier som et redskap for digital danning. Siden mobiltelefonen alltid er med, har den også blitt en viktig turkamerat. En kjapp «statusoppdatering» til omverdenen forteller noe om hvem vi er og knytter oss til andre.

Til slutt tar jeg for meg fotografiske uttrykk og "stedsdanning" og hvordan forståelsen av et sted skapes. Et spørsmål er hvordan medierte opplevelser, her formidlet gjennom digitale bilder, kan bidra til en slik prosess. Ved hjelp av fotografier kan den enkelte plassere representasjoner av seg selv i ulike sammenhenger, og fremstiller seg selv i natur og i spennet mellom det individuelle og en dominerende kultur. Danningen oppstår i denne sammenhengen gjennom den enkeltes utvikling av et bevisst forhold til fotografiske representasjoner av personer og steder.

Epilog
Litt sårt kanskje, men Aldusbladene (❦) som var med på å dele inn teksten i manuset mitt kom ikke med. De er i seg selv et ganske flott symbol på forholdet mellom natur og kultur. Jeg skulle fulgt bedre med i korrekturen, men på den annen side er det vel knapt noe folk savner. Men meningen var å gi en liten "tribute" til Aldus Manutius. Manutius interesserer meg av flere grunner. Han var opptatt av at bøkene skulle være vakre og oppfylle strenge håndverksmessige mål, men ikke minst at de skulle også ha en overkommelig pris. Manutius ble derfor kjent for bøker i små formater – vi snakker så og si om pocketbokens opphavsmann. Industriell produksjon som resulterer i produkter av kvalitet imponerer meg mer enn håndverksmessig briljante enkelteksemplarer. Overgangen fra vakre håndskrevne bøker på pergament til trykte bøker på papir representerer dette til fulle.

I god "alt henger sammen med alt"-tradisjon: jeg var i Venezia (et fantastisk eksempel på "ikke"-natur) for litt siden og her ligger ennå huset med Aldus Manutius sitt navn på fasaden:

Naturopplevelser via mobilfotografier - danning på Instagram

Der Wanderer über dem Nebelmeer, av den tyske maleren Caspar David Friedrich. Bildet innleder en romantisk tradisjon, som kan gjenkjennes i mange av dagens mobilfotografier.

I helga fikk jeg skrevet ferdig førsteutkastet til en artikkel om naturopplevelser via naturbilder på Instagram. Jeg endte opp med å ta utgangspunkt i «Der Wanderer über dem Nebelmeer», malt i 1818. Bildet innleder Nasjonalromantikken, der kunstnerne hadde som mål å trekke frem nasjonale særtrekk og folkelige kulturtradisjoner. Ikke minst i Norge var denne retningen av stor betydning på midten av 1800-tallet, og den nasjonalromantiske tradisjonen fikk stor betydning for hvordan folk flest, da særlig i byene, fikk presentert natur. Vi finner igjen noe av den samme estetikken i en rekke Instagrambilder, slik de f eks kan dukke opp via #utno.

Funeralselfies

Jill viste meg for noen dager siden en side på Tumblr, som et eksempel på en sjanger jeg ikke helt fikk taket på - funeralselfies. Jeg henger åpenbart ikke med i svingene, for til og med Danmarks statsminister Helle Thorning-Schmidt tar en selfie under Mandelas  begravelse. Og det sammen med USAs president Barack Obama og den britiske statsministeren David Cameron:

Cameron må svare for seg, men vi andre kan trolig rolig slå fast at dette er en sjanger som har nådd mainstream. Det er da også konklusjonen på Tumblr-bloggen - mission completed.

Flickr med en terrabye gratis lagring

Mitt første bilde på Flickr - 2004.

Fototjenesten Flickr ble først lansert i 2004, og jeg begynte å bruke tjenesten det året. Jeg forlot den gangen Fotolog fordi Flickr ga flere muligheter. Da grensen på 200 fotografier ble nådd var det imidlertid mer eller mindre slutt - jeg ble aldri en betalende bruker.

Flickr har siden den gang først og fremst vært en kilde til CC-lisensierte bilder, delvis samlet på freeimages.dimag.no. Flickr har nemlig hatt svært gode grensesnitt for tredjeparts søkeverktøy, som FlickrCC, og ditto funksjoner for rask republisering.

Jeg var i og for seg fornøyd med det gamle grensesnittet, så den store nyheten er at gratis lagringsplass er utvidet til enorme 1 terrabyte. Det er ingen praktiske begrensninger i filstørrelse-, format eller oppløsning. Man kan laste opp bilder inntil 200MB. Videofiler kan være inntil 1GB, men her er det fremdeles en begrensning på tre minutters lengde.

Som seg hør og bør har det også kommet en oppdatert mobilkilent.

Flickr fyller 8 år

Flickr fyller åtte år i dag. Jeg postet mitt første bilde noen måneder senere. Hyggelig gjensyn på mange måter, selv om en gjør seg noen tanker om at tiden går...

Jeg sluttet å  poste bilder på  Flickr og har egentlig aldri funnet den flyten jeg er fornøyd med. Resultatet er en rekke forlatte fotoblogger. Jeg forsøker å holde liv i pɹɐʍɹoɟ ʇsɐd, men uten at det oppleves som plagsomt vellykket.

Om ikke annet. Her er mitt første bilde på Flickr:

Crazy perspektiv

I utgangspunktet ser kanskje ikke dette så vilt ut, men bildet er satt sammen av delbilder tatt fra tre forskjellige hjørner, på taket av Nygårdsgaten 114.

Delvis gjort med panoramafunksjonen i Photoshop Elements, et program som koster noen få hundrelapper. Kjapt gjort, så det påfølgende håndarbeidet er langt fra perfekt, men ved første øyekast bevares illusjonen.

På en større versjon avsløres feilene langt lettere.

Slikt blir det potensielt fagstoff av....

Moviebarcode

Flott komprimering av tid. Ta alle delbildene i en film, komprimer disse til en bredde på en piksel og sett dem ved siden av hverandre. Wim Wenders fillm Himmelen over Berlin blir dermed seende slik ut:

Filmen begynner i sort-hvitt, men går over til farger i det engelen
bestemmer seg for å bli menneske. Et vendepunkt som blir tydelig.
Vi kjenner også igjen konsertscenen, og den røde kjolen.

Konseptet minner meg om Hiroshi Sugimotos bilder av filmer.


The question-and-answer session that led up to this vision went something like this: Suppose you shoot a whole movie in a single frame? And the answer: You get a shining screen. Immediately I sprang into action, experimenting toward realizing this vision. Dressed up as a tourist, I walked into a cheap cinema in the East Village with a large-format camera. As soon as the movie started, I fixed the shutter at a wide-open aperture, and two hours later when the movie finished, I clicked the shutter closed. That evening, I developed the film, and the vision exploded behind my eyes.

Ideen synes å stamme fra moviebarcode, men her finner du noen skript som gjør jobben:

• bromito.perso.info.unicaen.fr
• projects.metafilter.com/2996/Make-your-own-Movie-Barcodes
• darrenbarefoot.com/archives/2011/03/i-made-my-own-movie-bar-code.html

Sjøstjernen - Man Ray, 1928

Holder på å skrive om filmsjangere for NDLA. I den forbindelse er jeg en tur innom surrealismen og Emmanuel Radnitzky, bedre kjent som Man Ray. Han var blant de som revolusjonerte kunstfotografiet i mellomkrigstiden. At han også sto bak en rekke kortfilmer er mindre kjent, men flere av dem er absolutt severdige.

For noen dager siden lastet jeg opp "L'étoile de mer" (Sjøstjernen), en eksperimentell kortfilm, laget i 1928.

Opprinnelig er dette en stumfilm. Det finnes en flott versjon med nydelig musikk, laget til filmens 50-årsjubileum, men jeg ville forsøke et annet alternativ. Denne er derfor lydlagt med musikk fra YouTubes lydarkiv. Resultatet synes jeg ble ganske vellykket:

Ja til sprekere kongebilder!

Overskrirften vil nok ikke fotograf Hans Jørgen Brun være enig i. Han kom nemlig ut i offentligheten med noen kritiske kommentarer til Kongehusets bilder. Fotografen som får gjennomgå er Sølve Sundsbø.

Det jeg først og fremst lærer av den saken er at en skal passe seg for å bli tilbakeskuende når en begynner å trekke på mye erfaring. Brun får riktignok støtte fra Magnar Fjørtoft, som "nye bildene fungerer utmerket i vennealbumet", men stort lenger strekker han seg ikke.

Det er egentlig noe litt trist over Brun når han blant annet skriver: "Nå er vi altså kommet så langt i dette landet at avisene henvender seg til moteredaktører og andre for å gi en faglig uttalelse om portrettbildene av de kongelige. Det blir som å be Marianne Aulie kommentere Magnus Carlsens siste sjakkparti." - dette er i like stor grad en fortelling om en fotograf som tiden har løpt fra, men som fremdeles mener at ting var så mye bedre før.

Brun trekker fram bildene markert med rød pil, og ber om en vurdering av disse. Kriteriene for bedømmelsen er, ifølge Brun, "de vanlige":

1) Belysning og valg av lyskilde
2) Oppstilling, linjer,organisk posering og anatomi
3) Komposisjon, bakgrunn, bruk av flater og location
4) Ansiktsuttrykk og bevegelse

Vurder selv! Etter min mening er det en soleklar "taper" i dette utvalget, og det er bildet av Kongen i profil. Det må bomme på alle Bruns fire punkter. En kan diskutere hvorvidt den grå bakgrunnen tjener motivene, men uansett er det langt bedre enn kongeblått, som gjerne ble brukt før i tiden.

Nok en stillbildefilm

Denne synes jeg ble vellykket, og i samme slengen får jeg sjekket hvordan Youtubes nye iframe fungerer



Sammenlignet med tradisjonell embedding:



Fordeler og ulemper med begge metodene. Mest synlig når videoen er over: Når den legges inn med iframe presenteres noen flere valg, mens den versjonen som er embeddet har flere valg i selve avspilleren, f eks knyttet til å kunne slå av å på undertekster.