Regjeringen foreslår at pressestøtten endres slik at ordningen blir plattformnøytral. Forslaget innebærer at støtteordningen ikke lenger vil være bundet til papiraviser, og at støttemottakerne også kan få tilskudd for digitale utgivelser.
Viser innlegg med etiketten Mediepolitikk. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Mediepolitikk. Vis alle innlegg
30. mars 2012
4. oktober 2011
Viktig motstand mot endringer i Åndsverkloven
FriBit og EFN har avgitt felles høringsuttalelse til KDs høring -- endringer i åndsverkloven -- tiltak mot ulovlig fildeling og andre krenkelser av opphavsrett m.m. på Internett. Uttalelsen inneholder viktige innspill, som sterkt taler mot de foreslåtte lovendringene.
"Det er helt uhørt å gi selskaper og korporasjoner lov til å drive sin egen private overvåkning og straffeforfølgelse av privatpersoner", sier Thomas Gramstad, leder for EFN. "Det er uforenlig med rettsstaten at den ene parten i en konflikt skal etterforske den andre parten. Finnes det noen som helst tilfeller i jussens eller rettsstatens historie som er sammenlignbare?"
Dersom store aktører i underholdningsindustrien får tillatelse til å samle inn personopplysninger på denne måten vil andre aktører gjøre krav på det samme. F.eks. kan pornobransjen, som også er utsatt for ulovlig fildeling, og gjøre krav på å "beskytte" seg med de samme virkemidlene. De har dessuten også et annet virkemiddel: skam. De kan true med å offentliggjøre navn. Data vil lekke. Dette åpner for salg av personopplysninger, utpressing m.m.
Den ulovlige fildelingen har så langt motivert for økt kvalitet og bredde i kulturproduksjonen. Norsk musikkproduksjon har aldri vært større, og den nylige økningen gjennom satsing på lokale talenter kan tilskrives nettopp fildelingen.
"Det grunnleggende kulturpolitiske spørsmålet som bør stilles er: Hvordan kan vi bevare og fortsette å styrke det mangfoldet av musikk og kultur vi har", sier Gramstad, " -- og ikke hvordan vi raskest mulig kan opprette personvernkrenkende og rettsstat-truende lover og forskrifter, restriksjoner mot nye teknologier og vaner, og konkurransevridende privilegier til fordel for tradisjonelle monopol-aktører og deres gamle og nå konkurranse- og teknologi-utsatte distribusjonskanaler og forretningsmodeller".
"Det er helt uhørt å gi selskaper og korporasjoner lov til å drive sin egen private overvåkning og straffeforfølgelse av privatpersoner", sier Thomas Gramstad, leder for EFN. "Det er uforenlig med rettsstaten at den ene parten i en konflikt skal etterforske den andre parten. Finnes det noen som helst tilfeller i jussens eller rettsstatens historie som er sammenlignbare?"
Dersom store aktører i underholdningsindustrien får tillatelse til å samle inn personopplysninger på denne måten vil andre aktører gjøre krav på det samme. F.eks. kan pornobransjen, som også er utsatt for ulovlig fildeling, og gjøre krav på å "beskytte" seg med de samme virkemidlene. De har dessuten også et annet virkemiddel: skam. De kan true med å offentliggjøre navn. Data vil lekke. Dette åpner for salg av personopplysninger, utpressing m.m.
Den ulovlige fildelingen har så langt motivert for økt kvalitet og bredde i kulturproduksjonen. Norsk musikkproduksjon har aldri vært større, og den nylige økningen gjennom satsing på lokale talenter kan tilskrives nettopp fildelingen.
"Det grunnleggende kulturpolitiske spørsmålet som bør stilles er: Hvordan kan vi bevare og fortsette å styrke det mangfoldet av musikk og kultur vi har", sier Gramstad, " -- og ikke hvordan vi raskest mulig kan opprette personvernkrenkende og rettsstat-truende lover og forskrifter, restriksjoner mot nye teknologier og vaner, og konkurransevridende privilegier til fordel for tradisjonelle monopol-aktører og deres gamle og nå konkurranse- og teknologi-utsatte distribusjonskanaler og forretningsmodeller".
20. desember 2010
Fortsatt faste priser for bøker
det blir fortsatt faste priser for bøker, dvs at forlagene bestemmer hvilke priser bokhandler og andre utsalgskanaler skal sette på deres bøker.
Bakrunnen for et fortsatt unntak for konkurranselovgivningen er ifølge departementets pressemedling at bransjen står foran store utfordringer blant annet med innføring av elektroniske bøker. Etter regjeringens oppfatning trenger bransjen en overgangsperiode for å kunne innrette seg på vanlige markedsforhold.
Så kommer det noe litt pussig, helt til slutt: Det er i den forbindelse viktig å gjøre det klart at det er aktører som ønsker unntak fra loven som må dokumentere de positive virkningene som begrunner et eventuelt unntak fra forbudene i konkurranseloven. - høres ut som omvendt bevisbyrde i min ører. Det bør vel heller være slik at den som ønsker unntak fra loven bør kunne dokumentere at unntaket faktisk er til samfunnets beste.
Så får vi se hva som skjer om to år, så lenge varer nemlig unntaket for fagbøker denne gangen. Skjønnlitteraturen får fire...
Bakrunnen for et fortsatt unntak for konkurranselovgivningen er ifølge departementets pressemedling at bransjen står foran store utfordringer blant annet med innføring av elektroniske bøker. Etter regjeringens oppfatning trenger bransjen en overgangsperiode for å kunne innrette seg på vanlige markedsforhold.
Så kommer det noe litt pussig, helt til slutt: Det er i den forbindelse viktig å gjøre det klart at det er aktører som ønsker unntak fra loven som må dokumentere de positive virkningene som begrunner et eventuelt unntak fra forbudene i konkurranseloven. - høres ut som omvendt bevisbyrde i min ører. Det bør vel heller være slik at den som ønsker unntak fra loven bør kunne dokumentere at unntaket faktisk er til samfunnets beste.
Så får vi se hva som skjer om to år, så lenge varer nemlig unntaket for fagbøker denne gangen. Skjønnlitteraturen får fire...
18. desember 2010
Delt "kjennelse" fra Mediestøtteutvalget
Mediestøtteutvalget har levert NOU-utredningen «Lett å komme til orde, vanskelig å bli hørt – en moderne mediestøtte». Ikke uventet er utvalget splittet, og det legger dermed fram en delt innstilling.
Fem av de ti medlemmene går inn for et forslag som kalles flermedialitetsalternativet, mens fire utvalgsmedlemmer står bak det såkalte omfordelingsalternativet. Sistnevnte forslag sørger for at statens inntekter og kostnader blir de samme som i dag. Flermedialitetsalternativet innbærer derimot en økning i statens kostnader, beregnet til 44 millioner.
Journalisten.no skriver at utvalget er splittet i spørsmålet om en videreføring av nullmoms for papiraviser og fagblader. Flermedialitetsalternativet går inn for fortsatt nullmoms, kombinert med en reduksjon fra 25 prosent til åtte prosent moms for digitale redaksjonelle tjenester. Omfordelingsalternativet ønsker en lavmomssats på åtte prosent for alle typer medier, inkludert de i dag momsfrie papiravisene og tidsskriftene.
Omfordelingsalternativet vil ifølge innstillingen gi staten en gevinst på 725 millioner kroner. Ifølge omfordelingsalternativet skal 576 millioner kroner tilbakeføres til mediene i form av en ny støtteordning basert på redaksjonelle kostnader.
Omfordelingsalternativet vil imidlertid koste mye for de som i dag er "vinnere" av den indirekte pressestøtten. Utvalget har beregnet at moms på åtte prosent vil påføre VG økte kostnader på 68,9 millioner kroner. Tilsvarende tall for Aftenposten og Dagbladet er 33,9 og 26,5 millioner kroner.
At fremtiden kommer til å gjøre vondt for noen, og at bransjen delvis må omstruktureres, synes for meg så opplagt at det eneste politisk fornuftige er å rigge systemet for å håndtere endring. Hva det innebærer kan en selvsagt diskutere, men jeg ender opp blant de som mener at en felles lav momssats kan rydde opp i feltet, som i dag er preget av ulogisk forskjellbehandling, det kan bidra til å fjerne enkelte innovasjonshindre, samtidig som det gir spillerom for å hjelpe nye forretningsmodeller i gang. Det er samtidig lett å se innvendingene, særlig knyttet til faren for at støtteordningene kan bli lite forutsigbare.
Velges lavmomsalternativet er det naturlig å se for seg dette implementert for kultursektoren som sådan. Dvs at forlag, konserarrangører, ulike event etc får moms. I stedet for å lage et system med alle mulig unntak bør en lagre så få, og tydelige regler som mulig. I dette ligger detselvsagt etter min mening at en også redusere momsen på ukeblader fra dagens 25 til åtte prosent.
Oppdatering 28.12.2010:
Aftenposten bringer et intervju med mediestøtteutvalgets leder, og skriver blant annet: Utvalget er delt i to på viktige områder, men er likevel enig om én ting: 70 prosent av fremtidens støtte skal være basert på medienes brukerbetaling. De nettavisene som ikke tar betalt fra brukerne, kan dermed glemme å få sin andel av de viktige millionene som skal deles ut i fremtiden.
Her snakker en, så vidt jeg kan skjønne, om direkte brukerbetaling - altså ikke rent reklamefinansierte medier. Det høres dessverre heller ikke så veldig fremtidsrettet ut. Det er tross alt grunn til å håpe på at fremtidens medielandskap vil inneholde aktører som vil være finansiert gjennom reklame, sponsing og donasjoner. I utgangspunktet bør en ikke utelukke noen ut ifra finansieringsmodellen.
Utvalgsleder Yngve Slettholm begrunner imidlertid beslutningen slik overfor Aftenposten:
Selv om det ikke handler direkte om den journalistiske pressen bør det være nok å minne om SNL vs Wikipedia i denne sammenhengen. Nå vil riktignok noen mene at SNL er kvalitetsmessig overlegen, sammenlignet med Wikipedia, men jeg vil tro at den påstanden er tilbakevist tilstrekkelig mange ganger. I alle fall vil det bli et spørsmål om hvilke kvalitetskriterier en legger til grunn, noe som i høy grad også vil gjelde for en fremtidig pressestøtte.
Fem av de ti medlemmene går inn for et forslag som kalles flermedialitetsalternativet, mens fire utvalgsmedlemmer står bak det såkalte omfordelingsalternativet. Sistnevnte forslag sørger for at statens inntekter og kostnader blir de samme som i dag. Flermedialitetsalternativet innbærer derimot en økning i statens kostnader, beregnet til 44 millioner.
Journalisten.no skriver at utvalget er splittet i spørsmålet om en videreføring av nullmoms for papiraviser og fagblader. Flermedialitetsalternativet går inn for fortsatt nullmoms, kombinert med en reduksjon fra 25 prosent til åtte prosent moms for digitale redaksjonelle tjenester. Omfordelingsalternativet ønsker en lavmomssats på åtte prosent for alle typer medier, inkludert de i dag momsfrie papiravisene og tidsskriftene.
Omfordelingsalternativet vil ifølge innstillingen gi staten en gevinst på 725 millioner kroner. Ifølge omfordelingsalternativet skal 576 millioner kroner tilbakeføres til mediene i form av en ny støtteordning basert på redaksjonelle kostnader.
Omfordelingsalternativet vil imidlertid koste mye for de som i dag er "vinnere" av den indirekte pressestøtten. Utvalget har beregnet at moms på åtte prosent vil påføre VG økte kostnader på 68,9 millioner kroner. Tilsvarende tall for Aftenposten og Dagbladet er 33,9 og 26,5 millioner kroner.
At fremtiden kommer til å gjøre vondt for noen, og at bransjen delvis må omstruktureres, synes for meg så opplagt at det eneste politisk fornuftige er å rigge systemet for å håndtere endring. Hva det innebærer kan en selvsagt diskutere, men jeg ender opp blant de som mener at en felles lav momssats kan rydde opp i feltet, som i dag er preget av ulogisk forskjellbehandling, det kan bidra til å fjerne enkelte innovasjonshindre, samtidig som det gir spillerom for å hjelpe nye forretningsmodeller i gang. Det er samtidig lett å se innvendingene, særlig knyttet til faren for at støtteordningene kan bli lite forutsigbare.
Velges lavmomsalternativet er det naturlig å se for seg dette implementert for kultursektoren som sådan. Dvs at forlag, konserarrangører, ulike event etc får moms. I stedet for å lage et system med alle mulig unntak bør en lagre så få, og tydelige regler som mulig. I dette ligger det
Oppdatering 28.12.2010:
Aftenposten bringer et intervju med mediestøtteutvalgets leder, og skriver blant annet: Utvalget er delt i to på viktige områder, men er likevel enig om én ting: 70 prosent av fremtidens støtte skal være basert på medienes brukerbetaling. De nettavisene som ikke tar betalt fra brukerne, kan dermed glemme å få sin andel av de viktige millionene som skal deles ut i fremtiden.
Her snakker en, så vidt jeg kan skjønne, om direkte brukerbetaling - altså ikke rent reklamefinansierte medier. Det høres dessverre heller ikke så veldig fremtidsrettet ut. Det er tross alt grunn til å håpe på at fremtidens medielandskap vil inneholde aktører som vil være finansiert gjennom reklame, sponsing og donasjoner. I utgangspunktet bør en ikke utelukke noen ut ifra finansieringsmodellen.
Utvalgsleder Yngve Slettholm begrunner imidlertid beslutningen slik overfor Aftenposten:
- Vi ønsker å styrke kvalitet i mediene. Det folk er villig til å betale for, må sies å ha kvalitet.Jeg håper utsagnet er "tatt ut av sin sammenheng", som det så ofte heter. Argumentet ville filleriste kultursektoren som sådan dersom det skulle bli anvendt på bred front. Diskusjoner om kvalitet sier ofte mye om den som forsøker å vurdere den.
Selv om det ikke handler direkte om den journalistiske pressen bør det være nok å minne om SNL vs Wikipedia i denne sammenhengen. Nå vil riktignok noen mene at SNL er kvalitetsmessig overlegen, sammenlignet med Wikipedia, men jeg vil tro at den påstanden er tilbakevist tilstrekkelig mange ganger. I alle fall vil det bli et spørsmål om hvilke kvalitetskriterier en legger til grunn, noe som i høy grad også vil gjelde for en fremtidig pressestøtte.
11. desember 2010
Forslag om å implementere datalagringsdirektivet
Da datalagringsdirektivet ble lagt ut på høring kom det inn 130 høringsuttalelser, de fleste var negative. Politiet har imidlertid tatt sterk til orde for at lagriing er et viktig virkemiddel.
Det er ikke enighet internt i regjeringen. Forslaget legges nå frem av Reegjeringen, men som det fremgår i Soria Moria-erklæringen for 2009-2013 at: Arbeiderpartiet vil implementere datalagringsdirektivet forutsatt at det i utredningen ikke framkommer klare negative konsekvenser for personvernet. Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil av personvernmessige hensyn gå mot implementering av EUs datalagringsdirektiv i norsk rett. SVs og SPs statsråder og stortingsrepresentanter stilles fritt i denne saken. Regjeringens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet har tatt dissens i statsråd.
Arbeiderpartiet er dermed avhengig av støtte fra Høyre for å få gjennom direktivet.
EU har åpnet for mellom seks måneder og to års lagring – regjeringen foreslår 12 måneder. Et annet viktig spørsmål er hva slags saker som skal kunne utløse innsyn. Her har regjeringen lagt opp til en skala, der mer sensitive opplysninger krever mistanke om grovere forbrytelser.
Det er ikke enighet internt i regjeringen. Forslaget legges nå frem av Reegjeringen, men som det fremgår i Soria Moria-erklæringen for 2009-2013 at: Arbeiderpartiet vil implementere datalagringsdirektivet forutsatt at det i utredningen ikke framkommer klare negative konsekvenser for personvernet. Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil av personvernmessige hensyn gå mot implementering av EUs datalagringsdirektiv i norsk rett. SVs og SPs statsråder og stortingsrepresentanter stilles fritt i denne saken. Regjeringens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet har tatt dissens i statsråd.
- Dissens i Justisdepartementets proposisjon (prop. 49 L (2010-2011))
- Dissens i Utenriksdepartementets proposisjon (prop. 50 S (2010-2011)).
Arbeiderpartiet er dermed avhengig av støtte fra Høyre for å få gjennom direktivet.
EU har åpnet for mellom seks måneder og to års lagring – regjeringen foreslår 12 måneder. Et annet viktig spørsmål er hva slags saker som skal kunne utløse innsyn. Her har regjeringen lagt opp til en skala, der mer sensitive opplysninger krever mistanke om grovere forbrytelser.
13. mars 2010
Fritt samfunn vs underholdsningsindustri
Er vi forberedt på å ta stilling til følgende spørsmål: Vil vi ha et noenlunde fritt samfunn, selv om dette innebærer begrensninger i kulturindustriens inntjeningsmuligheter? Det er selvsagt ikke et enten-eller, men mye tyder på at vi for alvor bør begynne å stille oss den type spørsmål.
For min egen del setter jeg svært stor pris på mange av de produktene som i dag ligger inn under kulturparaplyen, men dersom jeg måtte velge er det ingen tvil om at mye av dette er langt mindre viktig en fundamentale prinsipper for ytringsfrihet.
Jeg er nok for naiv, selv etter å ha viet et helt kapittel i avhandlingen til "Restricting reuse of digital information", samtidig som jeg har en ferdig artikkel om "Restrictive technologies" (begge deler handler om teknologier som potensielt begrenser vår frihet) har jeg ikke helt forstått hvor alvorlig situasjonen faktisk er.
Nå kommer det nemlig for en dag at det er langt ned en masse arbeid i en internasjonal traktat som skal hindre piratkopiering av filmer, musikk og annet innhold som er beskyttet av opphavsrett. Pådrivere er ikke politikere, men den pengesterke, og dermed mektige, amerikanske underholdningsbransjen. Traktaten, kalt ACTA (Anti-Counterfeiting Trade Agreement), vil pålegge alle land som signerer den, å innføre vidtrekkende restriksjoner på nettet, kraftig innskjerpe overvåkingen av folks nettbruk og straffe alle som bryter opphavsretten med utestengelse fra nettet, og dermed også fra informasjon, offentlige tjenester, sosiale medier og store deler av arbeidslivet. I tillegg vil traktaten sannsynligvis innebære slutten for tjenester som YouTube, Flickr, MySpace og andre nettsted hvor brukerne deler innhold.
At dette er noe industrien ønsker seg er ingen nyhet, men at det har foregått hemmelige forhandlinger i flere år over hele kloden, det er skremmende nyheter. Delegasjoner fra USA, EU, Japan, Sør-Korea og andre land, skal ha forhandlet om bestemmelser med enorme politiske, sosiale og økonomiske konsekvenser.
Det som vikrelig får en til å fryse på ryggen er det faktum at de folkevalgte ser ut til å stå på sidelinjen, mens den amerikanske film- og musikkindustrien til alt overmål har vært med på å formulere bestemmelsene.
Svein Egil Omdal treffer spikeren på hodet:
For min egen del setter jeg svært stor pris på mange av de produktene som i dag ligger inn under kulturparaplyen, men dersom jeg måtte velge er det ingen tvil om at mye av dette er langt mindre viktig en fundamentale prinsipper for ytringsfrihet.
Jeg er nok for naiv, selv etter å ha viet et helt kapittel i avhandlingen til "Restricting reuse of digital information", samtidig som jeg har en ferdig artikkel om "Restrictive technologies" (begge deler handler om teknologier som potensielt begrenser vår frihet) har jeg ikke helt forstått hvor alvorlig situasjonen faktisk er.
Nå kommer det nemlig for en dag at det er langt ned en masse arbeid i en internasjonal traktat som skal hindre piratkopiering av filmer, musikk og annet innhold som er beskyttet av opphavsrett. Pådrivere er ikke politikere, men den pengesterke, og dermed mektige, amerikanske underholdningsbransjen. Traktaten, kalt ACTA (Anti-Counterfeiting Trade Agreement), vil pålegge alle land som signerer den, å innføre vidtrekkende restriksjoner på nettet, kraftig innskjerpe overvåkingen av folks nettbruk og straffe alle som bryter opphavsretten med utestengelse fra nettet, og dermed også fra informasjon, offentlige tjenester, sosiale medier og store deler av arbeidslivet. I tillegg vil traktaten sannsynligvis innebære slutten for tjenester som YouTube, Flickr, MySpace og andre nettsted hvor brukerne deler innhold.
At dette er noe industrien ønsker seg er ingen nyhet, men at det har foregått hemmelige forhandlinger i flere år over hele kloden, det er skremmende nyheter. Delegasjoner fra USA, EU, Japan, Sør-Korea og andre land, skal ha forhandlet om bestemmelser med enorme politiske, sosiale og økonomiske konsekvenser.
Det som vikrelig får en til å fryse på ryggen er det faktum at de folkevalgte ser ut til å stå på sidelinjen, mens den amerikanske film- og musikkindustrien til alt overmål har vært med på å formulere bestemmelsene.
Svein Egil Omdal treffer spikeren på hodet:
Da Venstres Trine Schei Grande i mai i fjor spurte justisministeren om hvordan Norge vil bli berørt av en eventuell ACTA-traktat og hva statsråden vil gjøre for å påvirke den, svarte Knut Storberget: ”Dersom forhandlingene ender med at det kommer i stand en avtale, vil det være opp til Norge å velge om man ønsker å slutte seg til denne.” Det er nesten søtt å høre en statsråd levere en slik forblommet bløff, når sjansen for at Norge vil gå imot en slik avtale, er mindre enn muligheten for at vi ensidig vil innføre venstrekjøring.I kommentarfeltet siteres Benjamin Franklin, som jeg foretrekker i denne versjonen:
"Sell not virtue to purchase wealth, nor Liberty to purchase power."
Abonner på:
Innlegg (Atom)
Innlegg
