Denne posten ble opprinnelig skrevet 13.12.10, men jeg har oppdatert den såpass mange ganger at jeg løfter den opp som årets første post i 2011.
Jeg har i det siste blitt spurt et par ganger om hvor jeg vil plassere
Wikileaks, blant de kommunikasjonsmønstrene som presenteres i
Tekst 2 null. Grunnlaget for spørsmålet er gjerne at Wikileaks blir sett på som et helt nytt fenomen. et stykke på vei er jo det riktig, men i bunn og grunn dreier det seg egentlig om en informasjonsstruktur som er utviklet gjennom de siste 150 årene, nemlig redaktørinstituttet.
Med det mener jeg at Wikileaks faktisk fungerer slik vi ønsker at pressen skal fungere: som et filter, som sørger for å kontrollere det som publiseres, og som stiller seg til for hugg for å beskytte den som bringer informasjonen til veie. Begge disse forholdene er essensen i redaktørinstituttet, prinipper som det ofte kan synes som om deler av den øvrige pressen er i ferd med å løpe vekk fra.
Tilbake til spørsmålet: Wikileaks representerer noe nytt gjennom å legge til rette for anonym registrering, koblet med publisering som gjør at informasjonen kan konsulteres av mennesker over hele verden. Prinsipielt er det imidlertid ikke noe nytt, men først og fremst effektivt. Det betyr ikke at alle avgjørelsene Wikileaks tar med hensyn til publisering er like heldige, men her er de i godt selskap.
Økonomiprofessor
Rögnvaldur Hanesson skriver i E24. Han mener at vi utmerket klarer "
å leve uten de avsløringer som Wikileaks er blitt berømt for. Vi vet alle at stater, og endog bedrifter og etater, tilrettelegger informasjon for å fremstå i mest mulig gunstig lys. Til det må vi ta våre egne forholdsregler og se bak teppet av desinformasjon som best vi evner. Hanesson har åpenbart rett når han påpeker at vi må vi fortsette å være kildekritiske uansett hva som skjer med Wikileaks. Men det er litt vanskelig å følger ressonementet han hevder at alle taper alle at mindre fortrolig informasjon blir formidlet til dem som på våre vegne skal ta viktige avgjørelser. Hanessons poeng synes å være at det er best at informasjon om staters virksomhet forblir i det skjulte, så lenge det dreier seg om opplysninger som de samme statsmaktene bruker for å ta sine avgjørelser, uavhengig av om denne informasjonen kan avdekke kritikkverdige forhold. Watergate er et mye brukt eksempel, og et av pressens høydepunkter i USA. Hanesson mener neppe Watergate burde vært feid under teppet, men spørsmålet blir da hvor pressefriheten - retten til redaksjonelt å vurdere - skal begynne, og hvor den skal slutte.
Alt bør åpenbart ikke offentliggjøres, men som
Sven Egil Omdal påpeker i Stavanger Aftenblad, så er det jo ikke slik at Wikileaks nå har dumpet 250.000 interne dokumenter ut i offentligheten. Foreløpig er om lag 1000 av disse dokumentene publisert, i redigert form, og i tett samarbeid med noen av verdens ledende journalistiske institusjoner.
En kan lett seg for seg en mye mer radikal tjeneste, som publiserer alt som sendes inn uansett.
Openleaks.org er et slikt prosjekt, som ikke tar noe ansvar for hva som publiseres. Wikileaks er derimot et fungerende filter, og opererer dermed innenfor rammene av det vi ønsker å kjenne som en fri, kritisk presse. At mye av informasjonen som publiseres ikke faller i god jord hos alle er en annen sak, men det forandrer ikke det faktum at Wikileaks fungerer i en redaksjonell rolle.
Omdal gjør et poeng av at USAs utenriksminister, Hilary Clinton, så sent som i januar i år uttalte: «Selv i autoritære land bidrar informajonsnettverk til at folk oppdager nye fakta og stiller regjeringene til ansvar.»
I det tidligere ikke-autoritære landet USA krever nå presidentkandidater at den ansvarlige for Wikilekkasjene skal henrettes, mens andre politikere for åpent kamera foreslår at Julian Assange snikmyrdes. Slik går det med den som, i strid med gjeldende sikkerhetsinstruks, lar folk oppdage nye fakta og stille regjeringen til ansvar. «Informasjonen har aldri vært så fri», sa utenriksminister Clinton i januar. Da snakket hun til Kina.
Journalistikk, igjen slik vi ønsker å kjenne den, er en systematisk utøvelse av sivile rettigheter, og kan praktiseres av alle. «Den som vil være journalist, er det» - definert ut fra sine handlinger. Wikileaks' handlinger stemmer så langt overens med denne praksisen, ved at de samler, vurderer og publiserer vesentlig informasjon.
Omdal skriver at dersom lekkasjene vært kinesiske, ville Clinton gitt Assange en pressefrihetspris. Det har han trolig rett i, og han avslutter som følger:
den viktigste erfaringen fra de siste to ukenes ståk at pressen må velge om den vil tilhøre et veldressert establishment, eller være tro mot den funksjonen den skal ha i henhold til demokratisk samfunnsteori, også i et digitalt univers.
Hvis den velger det siste, vil den bli angrepet og truet med represalier, fordi makten alltid lovpriser åpenhet i ord og bekjemper den i gjerning. Jonas Gahr Støre var ganske sikkert enig med Hillary Clinton da hun belærte kineserne om at «jo friere informasjonen flyter, desto sterkere blir samfunnet», men han støtter samtidig innføringen av Datalagringsdirektivet, som vil gjøre flyten av informasjon betydelig mindre fri.
Denne formen for dobbelttale er det Julian Assange har avslørt. Det er en journalistisk bragd.
Nedenfor et videoklipp som blant annet inneholder et intervju med Daniel Ellsberg, mannen som i sin tid lekket
The Pentagon Papers - en dokumentsamling på sju tusen sider som redegjør for USAs innblanding i Vietnamkrigen fra 1945 til 1971.
Innlegg
