Fritt samfunn vs underholdsningsindustri

Er vi forberedt på å ta stilling til følgende spørsmål: Vil vi ha et noenlunde fritt samfunn, selv om dette innebærer begrensninger i kulturindustriens inntjeningsmuligheter? Det er selvsagt ikke et enten-eller, men mye tyder på at vi for alvor bør begynne å stille oss den type spørsmål.

For min egen del setter jeg svært stor pris på mange av de produktene som i dag ligger inn under kulturparaplyen, men dersom jeg måtte velge er det ingen tvil om at mye av dette er langt mindre viktig en fundamentale prinsipper for ytringsfrihet.

Jeg er nok for naiv, selv etter å ha viet et helt kapittel i avhandlingen til "Restricting reuse of digital information", samtidig som jeg har en ferdig artikkel om "Restrictive technologies" (begge deler handler om teknologier som potensielt begrenser vår frihet) har jeg ikke helt forstått hvor alvorlig situasjonen faktisk er.

Nå kommer det nemlig for en dag at det er langt ned en masse arbeid i en internasjonal traktat som skal hindre piratkopiering av filmer, musikk og annet innhold som er beskyttet av opphavsrett. Pådrivere er ikke politikere, men den pengesterke, og dermed mektige, amerikanske underholdningsbransjen. Traktaten, kalt ACTA (Anti-Counterfeiting Trade Agreement), vil pålegge alle land som signerer den, å innføre vidtrekkende restriksjoner på nettet, kraftig innskjerpe overvåkingen av folks nettbruk og straffe alle som bryter opphavsretten med utestengelse fra nettet, og dermed også fra informasjon, offentlige tjenester, sosiale medier og store deler av arbeidslivet. I tillegg vil traktaten sannsynligvis innebære slutten for tjenester som YouTube, Flickr, MySpace og andre nettsted hvor brukerne deler innhold.

At dette er noe industrien ønsker seg er ingen nyhet, men at det har foregått hemmelige forhandlinger i flere år over hele kloden, det er skremmende nyheter. Delegasjoner fra USA, EU, Japan, Sør-Korea og andre land, skal ha forhandlet om bestemmelser med enorme politiske, sosiale og økonomiske konsekvenser.

Det som vikrelig får en til å fryse på ryggen er det faktum at de folkevalgte ser ut til å stå på sidelinjen, mens den amerikanske film- og musikkindustrien til alt overmål har vært med på å formulere bestemmelsene.

Svein Egil Omdal treffer spikeren på hodet:

Da Venstres Trine Schei Grande i mai i fjor spurte justisministeren om hvordan Norge vil bli berørt av en eventuell ACTA-traktat og hva statsråden vil gjøre for å påvirke den, svarte Knut Storberget: ”Dersom forhandlingene ender med at det kommer i stand en avtale, vil det være opp til Norge å velge om man ønsker å slutte seg til denne.” Det er nesten søtt å høre en statsråd levere en slik forblommet bløff, når sjansen for at Norge vil gå imot en slik avtale, er mindre enn muligheten for at vi ensidig vil innføre venstrekjøring.

I kommentarfeltet siteres Benjamin Franklin, som jeg foretrekker i denne versjonen:

"Sell not virtue to purchase wealth, nor Liberty to purchase power."