Utstillingen Nordmandsdalen, ved KODE i Bergen, kommer i utgangspunktet ikke veldig høyt på mitt interessebarometer. Men, jeg lærte et nytt ord, og skulpturene ga en anledning til å leke med Lumalabs løsning for å 3D-skanne ved hjelp av video.
Kong Frederik V etablerte mellom 1764-84 en skulpturpark ved Fredensborg slott, med 70 statuer av det norske, samiske og færøyske folk. Parken Statuene fremstiller et bredt utvalg av «folk flest» snarere enn de mektige på toppen av samfunnet. Prosjektet hadde sin opprinnelse i Bergen, hvor postfører Jørgen C. Garnaas (1723-1798) laget en serie tredukker som dannet utgangspunktet for statuene i parken.
Videoen av skulpturen til høre er tatt av en figur i full størrelse, en gipsavstøpning av den originale skulpturen.
Nedenfor en video av en rekke porselensfigurer, små kopier av de store statuene. En sjanger jeg kan kjenne igjen fra besteforeldres hjem, men som i dag synes noe passé. Det interessante her, i sammenhengen 3D-skanning, er at disse figurene er plassert inne i en glassmonter.
På grunn av monteren blir videoen som danner grunnlaget for modellen langt fra optimal, men jeg synes likevel dette er forbløffende:
3D-printede teksturprøver. Illustrasjon fra avhandlingen (s. 75)
Digitalt håndlaget er en masteravhandling, skrevet av Ida Marie Oterholt, som tar for seg digitale muligheter, utfordringer og dilemmaer i møte med design og tradisjonshåndverk.
Avhandlingen tar for seg 3D-utskrift, laserkutter og kunstig intelligens, men der hovedvekten i prosjektet er praktisk skapende arbeid. Sammenligning av tradisjonshåndverket og den digitale teknologien avdekker ulike former for eierskap, selvstendighet og holdninger til verkene.
Jeg kom over denne i forbindelse med en ressurssamling, laget ved USN:
På tampen av ferien kjørte jeg avstikkeren fra Skjolden og ut til Urnes. Smal vestlandsvei, for å si det forsiktig.
Etter nærmere 3 mil langs fjorden kom jeg Urnes stavkirke, den eneste stavkirken på Unescos verdensarvliste.
En viktig grunn til denne statusen er den gamle nordportalen, skåret ut av tre rundt år 1070. Jeg var første mann oppe dagen etter, og var heldig og fikk en egen omvisning ved portalen. Takk til A*** for god guiding.
Det ble litt stup-og-skyt, men jeg fikk tatt en video av portalen og lastet denne opp til Lumalabs, for med det å få en NeRF-3D-modell. Med utgangspunkt i denne kan jeg lage ulike videoer, slik som denne (en bedre versjon av venstre side, nederst):
Utgangspunktet er den sfæriske videoen nederst i denne posten. Jeg tar turen rundt epletreet to ganger, først med kameraet 2-3 meter over bakken, deretter ca halvannen meter- Dermed blir både toppen og det meste av undersiden av treet dekket.
Sjekk tidligere tester av NERFS. Tilbake på jobb fikk 3D-printeren forsøke seg på en modell laget med utgangspunkt i en video av løvehodet på en vegg i Oxford. Når jeg så modellen på skjermen var jeg ikke veldig begeistret, men det endelige resultatet ble overraskende bra. Neste skritt blir å lage en støpeform.
Skulpturen "Laokoon og sønnene hans", er en gresk skulptur i seinhellenistisk stil fra omkring år 50 f. Kr. Den viser den trojanske presten Laokoon og hans to sønner som blir drept av sjøormer. Skulpturen er antagelig hogd av tre skulptører fra øya Rhodos; Hegesandros, Athenedoros, og Polydoros. Statuen er bevart i en romersk marmorkopi som står i Vatikanmuseene. Det finnes i tillegg flere seinere kopier.
Her en modell av Laokoons hode, generert ved hjelp av NERF og tjenesten Lumalabs.ai
Lumalabs.ais bruk av Neural Radiance Field (NeRF) fortsetter å imponere meg. Denne videoen er laget på grunnlag av en 3D-modell, som igjen er basert på et kort videoopptak, gjort med en 6-7 år gammel mobiltelefon.
Resultatet er en ganske hederlig 3D-modell. Neppe noe som egner seg for å måle opp noe, men supert for dokumentasjon og for å lage modeller der det ikke er kritisk om noe ikke blir helt presist
Festspillene i Bergen inviterer til VR-lounge i Grieghallens foajé, et gratis tilbud som absolutt anbefales. Her kan du se og høre Philharmonia Orchestra, London, som The Virtual Orchestra. Med hodetelefoner og et sett VR-briller blir du satt til Southbank Centre i London i sentrum av orkesteret mens de spiller den siste satsen av Sibelius’ femte symfoni. Dette er er en god produsert, men likevel ganske standard sfærisk video. Riktignok med 3D-lyd, men jeg hadde selv litt trøbbel med å høre at dette fungerte.
Siden jeg ikke kan vise videoen av orkesteret får dette bli demonstrert ved en video fra åpningsscenen av Hamlet, ved DNS, som jeg tok i forbindelse med en forløper til nettstedet teaterdialoger.no. Ideen er enkel og velfungerende: kamera gjør opptak i alle retninger og videoen spilles av som en sfære som du kan snu deg i. På den måten plasseres du inne på scenen:
En litt triviell, men likevel viktig observasjon: i Grieghallen blir brukerne satt på stoler i riktig høyde i forhold til sensorene som registrerer bevegelse. I det første tilfellet benytter de Playstation VR. Problemet var bare at disse stolene ikke lot seg dreie. Det er faktisk et problem når en ser på noe der poeneget er at en kan snu seg helt rundt.
Jeg tenkte nok ellers at opptaket av londonfilharmonien kunne vært erstattet med et opptak av Bergen filharmoniske orkester. Dette er det flere av UH-miljøene i Bergen som jobber aktivt med, blant annet undertegnede gjennom prosjektet Interaktivt virtuelt feltarbeid. Her er tanken å jobbe med relativt enkle produksjonsformer der en kan utnytte sfæriske medier for å hente uteopplevelser inn i klasserommet. Senter for nye medier jobber også med dette, Teklab-studentene ved UiB likeså.
Beslektede prosjekter er Virtuelle Vingen der en benytter mye av den samme teknologien som HVL jobber med ved Fjell festning. Filmen til høyre viser Øyvind som er ute og fotograferer med drone for å skaffe et grunnlag for en 3D-modell laget ved hjelp av fotogrammetri – på samme måte som de gjør i det nevnte prosjektet i Vingen. Ved HVL er det også studenter involvert i dette arbeidet.
Tilbake til VR-loungen i Grieghallen. Om den første filmen lignet noe jeg hadde sett før ble jeg adskillig mer løftet av fiksjonsfilmen "My Name Is Peter Stillmann". Dette er en fire minutter lang forestilling inspirert av den amerikanske forfatteren Paul Austers City of Glass. Ministykket setter publikummeren i sentrum av den besynderlige fortellingen om Peter Stillmann.
Chalkroom er et VR-arbeid av Laurie Anderson og Hsin-Chien Huang, der leseren flyr gjennom en enorm struktur laget av ord, tegninger og historier. Når du går inn er du fri til å streife rundt og fly. Ord seiler gjennom luften. De faller i støv. De former og reformerer.
Etter å ha surfet verden rundt etter verktøy for 360- / 3D-lyd endte jeg, via denne artikkelen, opp med Trond Lossius, dvs vel hjemme i Bergen. Dette virker som snasne saker:
Innlegg
