VR-lounge i Grieghallen

Festspillene i Bergen inviterer til VR-lounge i Grieghallens foajé, et gratis tilbud som absolutt anbefales. Her kan du se og høre Philharmonia Orchestra, London, som The Virtual Orchestra. Med hodetelefoner og et sett VR-briller blir du satt til Southbank Centre i London i sentrum av orkesteret mens de spiller den siste satsen av Sibelius’ femte symfoni. Dette er er en god produsert, men likevel ganske standard sfærisk video. Riktignok med 3D-lyd, men jeg hadde selv litt trøbbel med å høre at dette fungerte.

Siden jeg ikke kan vise videoen av orkesteret får dette bli demonstrert ved en video fra åpningsscenen av Hamlet, ved DNS, som jeg tok i forbindelse med en forløper til nettstedet teaterdialoger.no. Ideen er enkel og velfungerende: kamera gjør opptak i alle retninger og videoen spilles av som en sfære som du kan snu deg i. På den måten plasseres du inne på scenen:



En litt triviell, men likevel viktig observasjon: i Grieghallen blir brukerne satt på stoler i riktig høyde i forhold til sensorene som registrerer bevegelse. I det første tilfellet benytter de Playstation VR. Problemet var bare at disse stolene ikke lot seg dreie. Det er faktisk et problem når en ser på noe der poeneget er at en kan snu seg helt rundt.

Jeg tenkte nok ellers at opptaket av londonfilharmonien kunne vært erstattet med et opptak av Bergen filharmoniske orkester. Dette er det flere av UH-miljøene i Bergen som jobber aktivt med, blant annet undertegnede gjennom prosjektet Interaktivt virtuelt feltarbeid. Her er tanken å jobbe med relativt enkle produksjonsformer der en kan utnytte sfæriske medier for å hente uteopplevelser inn i klasserommet. Senter for nye medier jobber også  med dette, Teklab-studentene ved UiB likeså.

Beslektede prosjekter er Virtuelle Vingen der en benytter mye av den samme teknologien som HVL jobber med ved Fjell festning. Filmen til høyre viser Øyvind som er ute og fotograferer med drone for å skaffe et grunnlag for en 3D-modell laget ved hjelp av fotogrammetri – på samme måte som de gjør i det nevnte prosjektet i Vingen. Ved HVL er det også studenter involvert i dette arbeidet.

Tilbake til VR-loungen i Grieghallen. Om den første filmen lignet noe jeg hadde sett før ble jeg adskillig mer løftet av fiksjonsfilmen "My Name Is Peter Stillmann". Dette er en fire minutter lang forestilling inspirert av den amerikanske forfatteren Paul Austers City of Glass. Ministykket setter publikummeren i sentrum av den besynderlige fortellingen om Peter Stillmann.

Denne produksjonen er gjort av 59 Productions og ga en ganske avansert, ikke minst fordi de her benytter teknologien for å tilpasse formidlingen på en mer unik måte.

Som bruker føler du deg plassert ved et skrivebord. Beveger du deg endres perspektivet, noe som i seg selv gir sterkere innlevelse, men enda sterkere blir dette fordi speilbildet av fortelleren / deg, i vinduet foran deg, beveger seg i samsvar med dine bevegelser. Her kunne jeg trolig gått rundt i det virtuelle rommet, om utstyrsriggen hadde tillatt det.

Her mener jeg det var Oculus Rift som ble benyttet for avspilling. Det er imidlertid litt underordnet, først og fremst var dette svært elegant løst både teknisk og fortellermessig.

Det er mange ting å merke seg her. For det første, og som alltid, betydningen av lyd. All uhyggen skapes ikke bare av de ordene som sies, men i minst like høy grad av de øvrige lydlige virkemidlene. En kan bare spekulere i hvorvidt opplevelsen ville blitt enda sterkere ved hjelp av tredimensjonal lyd. 

Videre merket jeg meg noe som jeg også har observert ved egne opptak nemlig den vekslingen som sfærisk video og 3D tilbyr mellom første og tredjepersons synsvinkel. Dette handler om kameraets plassering. Settes dette litt over hodet får en følelsen av å se gjennom karakterens øyne når en ser seg omkring – jmf speilbildet av "deg selv". Ser du ned befinner du deg imidlertid litt utenfor "din egen" kropp.