Nettet gruser papiravisene

Kun hver femte nordmann har i dag papiraviser som sin viktigste nyhetskilde, ifølge en undersøkelse gjennomført for bredbåndselskapet NextGenTel. Ikke uventet er internett den viktigste nyhetskilden for hele 41 prosent av befolkningen, mens papiravisene begrenser seg til 22 prosent. TV (21 prosent) og radio (10 prosent).

Det som tynger denne statistikken ytterligere er tallenee for aldersgruppen mellom 18 og 29. Her oppgir 69 prosent at de finner nyhetene sine på nettet. Kun åtte prosent finner dem i papirformat. Ikke nok med at folk leser nyheter på web. Vi er  langt inne i neste fase, der VG allerede er større på mobil enn på papir. Eieren Schibsted tjener nå det meste av pengene sine på rubrikkannonser på nett

Når vi fremdeles snakker om "meningsbærende aviser", med henvisning til riksdekkende papiraviser, viser dette i stadig større grad til et eliteprosjekt, der det er betimelig å spørre: Hvem sine meninger?

Ikke at jeg er i nærheten av å se et vell av gode løsninger. Det er liten tvil om at papiravisenes gullalder – fra sekstitallet og fram til begynnelsen av nittitallet – skuffet inn store beløp til avishusene, noe som blant annet gjorde dem i stand til å ansette flinke folk på høy lønn. Slikt blir det innimellom også kvalitet av. Det er åpenbart vanskeligere å skape kvalitet når rammebetingelsene blir vesentlig dårligere.

Den som håndterer langt lavere inntjening per hode vinner trolig i det lange løp. I 2011 hadde Dagbladet 206 ansatte og en omsetning på 756 millioner. Det gir 3.67 millioner per ansatt i snitt. Samme år omsatte Bergens Tidendes 381 ansatte for 860 millioner, altså 2.25 millioner per hode. Ikke sammenlignbare tall fordi dette dreier seg om langt mer enn bare det rent redaksjonelle. Ikke minst er trykk og distribusjon noe som kommer tungt inn på utgiftsssiden, uten å være direkte synlig i antall ansatte. Med andre ord er omsetningen per ansatt noe lavere.

En får litt følelsen av at situasjonen i pressen ligner på forholdet mellom gamle flyselskaper og nye lavkostselskaper: fremtiden tilhører de som greier å gjøre ting på nye måter.

Platebransjen mot bokbransjen – etter år null

NRKbeta skriver om Rob Reids foredrag var kalt "Rhapsody to Year 0", der han definerer 1999 som musikkbransjens digitale år null da mp3-spilleren Rio kom, mens bokbransjens år null er 2007 da Kindle-leseren kom.

Reid forsøkte også å påvise likhetene og forskjellene i bransjene, og enda viktigere, hvordan de to bransjene har møtt utfordringene med digital distribusjon. Her er det viktig å påpeke forskjellene på den amerikanske bokbransjen og den norske. Den amerikanske består stort sett av seks store forlag, og bokhandlerkjedene er uavhengig av disse. I Norge eier de store forlagene også bokhandlerne, og dette har nok bidratt til den nesten motvillige holdningen til ebøker.

Amerikanske salgstall der musikksalg representerer alt salg, 

mens den røde delen på bøker representerer digitalt salg. 

I følge Reid kan egenpublisering utvikle seg til å bli en større trussel når etablerte forfattere begynner å gi ut bøkene selv. De kan da ta høyere pris enn uetablerte egenpublisister, men fortsatt mye lavere enn det forlagene må ha:

NB! Regnestykket er korrigert i forhold til den opprinnelige sliden. Mer også
at foreløpig er ikke 70%-opsjonen til Amazon mulig for salg mot det norske
markedet, her må vi nøye oss med 35%.

Anders Hofseth har skrevet en sak om norske ebøker for de som vil vite mer: Bokbransjen: Finn feilene, samt en sak om platebransjens vekst og fall.

Nå viser det seg riktignok at platebransjen generelt klarer seg godt, det samme gjør artistene. De som nærmest er utradert er imidlertid platebutikkene, noe som anskueliggjør "bokhandelproblemet" i bokbransjen. Dessuten kan en åpenbart diskutere om strømming av musikk, som begynner å bli lønnsom, er uheldig for smale musikksjangere. Løsningen synes i så tilfelle å støtte smal musikk, og ditto bøker, via målrettede støtteordninger, ikke via generelle tiltak (som momnsfritak for alle bøker mm).

Via Platebransjen mot bokbransjen – hvem er den digitale vinneren ? -NRKbeta

Lønnsom næringskjede?

NRK Lydverket viser til en artikkel i Washington Post-magasinet The Root. Den beskriver næringskjeden i amerikansk platebransje, og hvor mye en artist eller låtskriver faktisk sitter igjen med etter å ha gitt ut ei plate.

Det pågår en debatt der artistene mener de skal ha en større andel av inntektene når en låt streames enn når den selges fysisk på en cd. Ved streaming er selskapets inntekt en ren nettoinntekt, slik at de sitter igjen med alt etter at royalty er utbetalt. Ved fysisk salg er dette annerledes, ettersom selskapet må dekke kostnader til blant annet trykk og distribusjon etter at royalty er utbetalt. Denne besparelsen ved streaming lar ikke selskapene artistene få del i.

Interessant at artistene får 13%, som er den samme prosentsatsen som norske fagbokforfattere får etter normalkontrakten. Musikkbransjen brukte mange år på å få noenlunde skikk på digitale tjenester. Skal tro om det vil gå like lang tid i bokbransjen, hvor økonomien er mildt sagt sammensatt. Digital distribusjon med påfølgende lavere priser og høyere prosentvis andel til forfatterne sitter nok langt inne. I tillegg preges deler av fagbokbransjen av tellekantregimet, som effektivt forhindrer mange fagbokforfattere i å forsøke nye forretningsmodeller.

Fullstendig kollaps i amerikanske avisers annonseinntekter

Vi kan jo håpe på at nedturen ikke blir like bratt her hjemme, men jeg tror ikke jeg ville satset penger på det. Rett nok har avislesing en spesiell posisjon i Norge, men de fleste trender fra USA har en ekkel evne til å dukke opp her også.



Uansett, disse tallene ser rimelig deprimerende ut - "den ultimate sorte løype" for å låne en sportsmetafor fra VGs Torry Pedersen.

The Collapse of Print Advertising in 1 Graph - Derek Thompson - The Atlantic

J.K. Rowling egenpubliserer ebøker

Wired skriver at J.K. Rowling vil gi ut ebokversjonen av Harry Potter selv. Bøkene skal visstnok bli tilgjengelige for både Kindle og iPad uten DRM, kun vannmerket med kjøperens navn. De vil i utgangspunktet kun bli tilgjengelige via nettstedet Pottermore.com.



TechCrunch skriver mer om hva Pottermore kan bli: With Pottermore J K Rowling Gives Harry Potter The (Very Lucrative) Elixir of Life

Via: NRKbeta og Nettbrett & ebøker

Slutt med papiravis

Vi ble statistikkmat her om dagen. Stadig flere leser avis på Internett ifølge Norsk mediebarometer, 2010, så også hjemme hos oss. Det har egentlig gått noen år på overtid. Jeg har for lengst registrert at de fleste papiravisene finner veien til ovnen, ulest. Omsider tar vi konsekvensen av det, om enn med en viss melankoli.

Tenker tilbake på meg selv for rundt 30 år siden. Fram til slutten av videregående var jeg en svært ivrig leser, både av aviser og bøker. Deretter har det langsomt gått "utforbakke". Nå tror jeg i og for seg at jeg leser like mye i dag, men i en helt annen form. Den viktigste forskjellen er imidlertid at jeg skriver langt mer, noe jeg opplever som en god ting. For den skrivende er nettavisenes tekster langt bedre å forholde seg til enn papirutgavene, noe som nok er en del av bildet.

Bergens Tidene, som har vært vår primæravis, koster 2660 kroner i året, et ikke helt ubetydelig beløp. Det meste av dette går nok til å dekke trykking, utkjøring og ombæring. Ressurser som jeg i og for seg ikke har noe problem med at kan bli benyttet anderledes. Så får en bare håpe at BT, og andre, kommer til å tjene nok på nettutgavene sine til å opprettholde et godt produkt. Omstillinger må nok til der i gården i også.

Statusheving for nettjournalister?

VG slår sammen papir og nett. En konsekvens er lønnsøkning for de som arbeider med nett, men kanskje er dette en begynnelse av en oppvurdering av nettjournalistikken. Skjønt Dagbladet slo jo sammen redaksjonene allerede i 2009, og jeg er usikker på om det fikk noen konkrete konsekvenser i så måte.

VG slår sammen redaksjonene ut fra en erkjennelse av at innholdsproduksjon for ulike plattformer i stadig større grad flyter i hverandre.

I forbindelse med Mediehusrapporten fra 2008 sa riktignok VG Multimedias Espen Egil Hansen at nett og papir eller like forskjellige som en sprinter og en maratonløper, og de derfor må utvikles hver for seg, men ting kan jo ha forandret seg.

Inntil nå har det vært slik at de fleste journaliststudentene ønskr å jobbe for tradisjonelle medier (les papir og fjernsyn), mens jobbene skapes andre steder. Nå kan vi kanskj håpe på en realitetsorientering.

Wikipedia 10 år - Gratulerer med dagen!

Historien om Wikipedia har i dag blitt ti år. Et fantastisk prosjekt, som det er lett å glede seg med.

Suksessen er kommet gjennom frivillig arbeid, en skikkelig internasjonal dugnad, som har resultert i frie oppslagsverk på 270 språk. I alt 17 millioner artikler.

Både hjemme og på jobb har Wikipedia blitt den kilden som hyppigst sjekkes når det er noe en lurer på. Som oftest finner en et godt eller brukbart svar, og nesten alltid et sted å begynne videre leting etter informasjon. Hverdagen ville åpenbart blitt vanskeligere uten.

Wikipedia er en optimistisk fortelling om den tiden vi lever i, der rimelig tilgang til verktøy for innholdsproduksjon og tilnærmet gratis distribusjon har bragt med seg radikale forandringer i måten vi kommuniserer og tenker omkring informasjon. Jeg har arbeidet mye med hvordan disse drivkreftene forandrer ulike områder i samfunnet, som defineres ut fra forholdet til informasjon. Wikipedia har mange ganger stått som det fremste eksemplet på hvordan informasjonsstrømmene endrer seg fra en-til-mange til mange-til-mange.

Formålet bør de fleste kunne stille seg bak, og ønske Wikipedia et langt liv i verden.

Solskinnshistorien kaster imidlertid også noen skygger, noe Store Norske Leksikon har fått føle. Også de måtte erkjenne at den kollektive modellen på mange måter er den sentraliserte overlegen, noe som førte til at også SNL åpnet for bidrag fra brukerne. Dette var ikke vellykket, også fordi SNL ikke maktet å forlate sin gamle forretningsmodell, og i mars 2010 var det slutt. Kulturdepartementet kan ikke støtte en enkeltaktør direkte, så videre drift av SNL er prisgitt Fritt Ord og Sparebankstiftelsen DnB NOR. I fortsettelsen vil de basere seg på en modell hvor universitetene, Norsk faglitterær forfatterforening og Nasjonalbibilioteket får ansvar for innholdssiden. Forhåpentligvis vil dette føre til et at SNL og Wikipedia kan utfylle hverandre i fremtiden.

Hva er en webside verd

Det opplagte svaret er jo, "det markedet vil betale", men jeg synes nå likevel slike sammenligninger er litt moro.

Fotografi.no	Akam.no	Dimag.no

VG.no er til en sammenligning verdsatt til 32 millioner dollar.

Trent Reznor om musikkbransjen mm

Jeg lar meg begeistre av Trent Reznor, frontfigur i Nine Inch Nails (NIN), ikke bare musikalsk. Det må ta sin del av skylden for at dette bandet omtales flere steder i Tekst 2 null. Bakgrunnen for omtalen i boka er først og fremst bandets nytenkning med hensyn til hvordan de distribuerer musikken sin, blant annet i form av fritt nedlastbare filer i høy kvalitet.

Trent Reznor ser dette som en naturlig konsekvens av at digitale kulturprodukter, som musikk, er uansett gratis tilgjengelig (oftest skjer det riktignok gjennom illegal fildeling). Dette skjer samtidig som musikkmarkedet ikke lenger kan avgrenses - musikk for avspilling henger sammen med konsertmarkedet og en rekke relaterte tilleggsprodukter. I stedet for å tjene mye på å selge innspillinger forsøker han derfor å få en større del av den totale omsetningen rundt musikken.



Reznor kommer med en rekke konkrete råd til artister som ønsker å markedsføre seg gjennom Internett. Alle er kanskje ikke enige i analysen, men Reznor har bevist at modellen fungerer godt for ham.

Han snakker videre om tjenester som Topspin, som kan anbefaler til artister i etabeleringsfasen, samt nye tjenester som kan være på beddingen på NIN.com.

Intervjuet er over ett år gammelt, men det Reznor snakker om er fremdeles nytenkende i en ellers temmelig konservativ bransje.

DiggTV > Trent Reznor - Kevin Rose

Fortsatt faste priser for bøker

det blir fortsatt faste priser for bøker, dvs at forlagene bestemmer hvilke priser bokhandler og andre utsalgskanaler skal sette på deres bøker.

Bakrunnen for et fortsatt unntak for konkurranselovgivningen er ifølge departementets pressemedling at bransjen står foran store utfordringer blant annet med innføring av elektroniske bøker. Etter regjeringens oppfatning trenger bransjen en overgangsperiode for å kunne innrette seg på vanlige markedsforhold.

Så kommer det noe litt pussig, helt til slutt: Det er i den forbindelse viktig å gjøre det klart at det er aktører som ønsker unntak fra loven som må dokumentere de positive virkningene som begrunner et eventuelt unntak fra forbudene i konkurranseloven. - høres ut som omvendt bevisbyrde i min ører. Det bør vel heller være slik at den som ønsker unntak fra loven bør kunne dokumentere at unntaket faktisk er til samfunnets beste.

Så får vi se hva som skjer om to år, så lenge varer nemlig unntaket for fagbøker denne gangen. Skjønnlitteraturen får fire...

Delt "kjennelse" fra Mediestøtteutvalget

Mediestøtteutvalget har levert NOU-utredningen «Lett å komme til orde, vanskelig å bli hørt – en moderne mediestøtte». Ikke uventet er utvalget splittet, og det legger dermed fram en delt innstilling.

Fem av de ti medlemmene går inn for et forslag som kalles flermedialitetsalternativet, mens fire utvalgsmedlemmer står bak det såkalte omfordelingsalternativet. Sistnevnte forslag sørger for at statens inntekter og kostnader blir de samme som i dag. Flermedialitetsalternativet innbærer derimot en økning i statens kostnader, beregnet til 44 millioner.

Journalisten.no skriver at utvalget er splittet i spørsmålet om en videreføring av nullmoms for papiraviser og fagblader. Flermedialitetsalternativet går inn for fortsatt nullmoms, kombinert med en reduksjon fra 25 prosent til åtte prosent moms for digitale redaksjonelle tjenester. Omfordelingsalternativet ønsker en lavmomssats på åtte prosent for alle typer medier, inkludert de i dag momsfrie papiravisene og tidsskriftene.

Omfordelingsalternativet vil ifølge innstillingen gi staten en gevinst på 725 millioner kroner. Ifølge omfordelingsalternativet skal 576 millioner kroner tilbakeføres til mediene i form av en ny støtteordning basert på redaksjonelle kostnader.

Omfordelingsalternativet vil imidlertid koste mye for de som i dag er "vinnere" av den indirekte pressestøtten. Utvalget har beregnet at moms på åtte prosent vil påføre VG økte kostnader på 68,9 millioner kroner. Tilsvarende tall for Aftenposten og Dagbladet er 33,9 og 26,5 millioner kroner.

At fremtiden kommer til å gjøre vondt for noen, og at bransjen delvis må omstruktureres, synes for meg så opplagt at det eneste politisk fornuftige er å rigge systemet for å håndtere endring. Hva det innebærer kan en selvsagt diskutere, men jeg ender opp blant de som mener at en felles lav momssats kan rydde opp i feltet, som i dag er preget av ulogisk forskjellbehandling, det kan bidra til å fjerne enkelte innovasjonshindre, samtidig som det gir spillerom for å hjelpe nye forretningsmodeller i gang. Det er samtidig lett å se innvendingene, særlig knyttet til faren for at støtteordningene kan bli lite forutsigbare.

Velges lavmomsalternativet er det naturlig å se for seg dette implementert for kultursektoren som sådan. Dvs at forlag, konserarrangører, ulike event etc får moms. I stedet for å lage et system med alle mulig unntak bør en lagre så få, og tydelige regler som mulig. I dette ligger det selvsagt etter min mening at en også redusere momsen på ukeblader fra dagens 25 til åtte prosent.

Oppdatering 28.12.2010:
Aftenposten bringer et intervju med mediestøtteutvalgets leder, og skriver blant annet: Utvalget er delt i to på viktige områder, men er likevel enig om én ting: 70 prosent av fremtidens støtte skal være basert på medienes brukerbetaling. De nettavisene som ikke tar betalt fra brukerne, kan dermed glemme å få sin andel av de viktige millionene som skal deles ut i fremtiden.

Her snakker en, så vidt jeg kan skjønne, om direkte brukerbetaling - altså ikke rent reklamefinansierte medier. Det høres dessverre heller ikke så veldig fremtidsrettet ut. Det er tross alt grunn til å håpe på at fremtidens medielandskap vil inneholde aktører som vil være finansiert gjennom reklame, sponsing og donasjoner. I utgangspunktet bør en ikke utelukke noen ut ifra finansieringsmodellen.

Utvalgsleder Yngve Slettholm begrunner imidlertid beslutningen slik overfor Aftenposten:

- Vi ønsker å styrke kvalitet i mediene. Det folk er villig til å betale for, må sies å ha kvalitet.

Jeg håper utsagnet er "tatt ut av sin sammenheng", som det så ofte heter. Argumentet ville filleriste kultursektoren som sådan dersom det skulle bli anvendt på bred front. Diskusjoner om kvalitet sier ofte mye om den som forsøker å vurdere den.

Selv om det ikke handler direkte om den journalistiske pressen bør det være nok å minne om SNL vs Wikipedia i denne sammenhengen. Nå vil riktignok noen mene at SNL er kvalitetsmessig overlegen, sammenlignet med Wikipedia, men jeg vil tro at den påstanden er tilbakevist tilstrekkelig mange ganger. I alle fall vil det bli et spørsmål om hvilke kvalitetskriterier en legger til grunn, noe som i høy grad også vil gjelde for en fremtidig pressestøtte.

Journalisten.no med blogger

Journalisten.no lanserer blogger med rundt 20 bidragsytere fra politikk og bransje. Her loves det at en kan forvente kritikk og debatt om mediene, om ytringsfrihet, personvern og medienes livsbetingelser.

Det siste temaet får et (kanskje litt ufrivillig) apropos når Journalisten viser til sine begrensede ressurser, og skriver at bloggerne bidrar til ordskiftet uten vederlag. Det er jo i seg selv en interessant observasjon.

Fremtidens bokmarked

Gyldendals Bjarne Buset, i Klassekampen, er uenig med forlegger og tidligere bokhandler og Bokklubbene-direktør Ivar Tronsmos utspill om at forlagene ikke har noen interesse av at eboka blir en suksess "fordi det betyr starten på slutten for de forlagseide bokhandelkjedene".

Jeg regner litt på saken, lenger nede.

Buset har tidligere tatt til orde for at det skal mye til å endre vanen med å lese på papir, og i Klassekampen forteller han at "det helt åpenbart at innenfor visse sjangre så kommer papirboka til å overleve". I overskuelig fremtid er det helt sikkert riktig, men jeg tror Buset bommer når han trekker fram skjønnlitteraturen. Bøker, som kun inneholder tekst, tror jeg tvert imot er de første som for alvor vil digitaliseres. For det første fordi konvertering, mht tekstflyt og formatering er uproblematisk. Dernest fordi tekstbøker på papir knapt kan oppvise noen kvalitative fordeler fremfor et godt lesebrett, som f eks Kindle.

Der hvor papir vil overleve lengst er der hvor taktile egenskaper ved papir gir noe kvalitativt annet enn hva en skjerm kan tilby. Fotobøker er et nærliggende eksempel, samt andre praktbøker der bildemateriale er en vesentlig del av innholdet. Dette skaper samtidig et marked for print on demand i høy kvalitet, med Blurb.com som det foreløpig beste eksemplet.

Dette bringer meg videre til Busets neste poeng. I Klassekampen sier han at det er bransjens utfordring "å skru sammen våre butikker sånn at vi kan tilby både papirbøker og ebøker om hverandre". Jeg tror noe av løsningen kan være å begynne og tilby print on demand. Selv om porto-landskapet er komplekst er porto en vesentlig del av utgiftene, enten en bestiller fra Amazon eller Blurb. Kan bokhandelen spare kunden for disse merkostnadene kan man så smått begynne å se for seg et konkurransemessig fortrinn. I kombinasjon med fagfolk, som hjelper kundene til å velge, både tiltler, formater og papirkvalitet, kan det bli en vinner.

Enhetskostnadene ved selve eksemplarfremstillingen vil åpenbart bli høyere enn ved trykking, men bransjens utfordring blir dermed å hente ut gevinster i andre deler av verdikjeden. Ingen enkelt oppgave, og en utfordring i forhold til infrastruktur, men samtidig konkret - det er jo nettopp bransjens utfordring: å komme opp med konkrete, nye forretningsmodeller.

Ellers mener Buset at ebok-debatten preges av rare regnestykker, og hans største innvending mot Tronsmos analyse er kostnadsberegningene som sistnevnte legger til grunn at eboka kan prises til en tredel av det dagens papirbok. Gyldendal kommer i tilfelle til å slite, ettersom de har regnet seg fram til at de ikke kan levere ebøker mer enn 25 prosent billigere. "Flere kostnader kan ikke kuttes", sier Buset.

Han snakker muligens om skjønnlitteraturen, og det produksjonsløpet vet jeg ikke nok om til å kunne komme med noe konkret. Når det gjelder illustrerte fagbøker har jeg imidlertid noe erfaring, som forfatter, produsent, forlegger og distributør. Riktignok er ikke empirien veldig omfattende, men dog. Det gir i det minste et visst innblikk i alle delene av prosessen, fra tekstproduksjon, arbeid med illustrasjoner, arbeid med layout og setting, trykking, markedsføring og salg:

Tekstproduksjon:
En forlagsredaktør er et godt korrektiv, men i all hovedsak er forfatteren ganske alene. For mange fagbøkers vedkommende kan en derfor spørre seg om ikke disse korrektivene, helt eller delvis, kunne vært gjennomført ved andre former for fagfellevurdering.

La oss si at det kan la seg gjøre å spare inn et par prosent av bokas utsalgspris på dette punktet. Jeg tror nok det er mer å hente, men det krever mer radikale grep.

Nyproduksjon er en ting, men dersom tar revisjon med i regnestykket kan dette slå ganske kraftig ut til ebokas fordel.

Illustrasjoner:
Illustrasjoner er dyrt i papirverdenen. Et forlag estimerer gjerne flere hundre kroner per illustrasjon - da forutsatt at forfatteren selv gjør arbeidet med å finne illustrasjonene. Tilrettelegging for trykking koster, blant annet fordi "skjermfarger" er ikke det samme som trykkfarger, noe som krever fargestyring, kalibrering og kompetente operatører, som ved alle overganger fra digital til analogt og vice versa. Med fare for å overforenkle: ved en digital produksjon for et digitalt visningsmedium kan denne prosessen automatiseres i lang større grad.

I papirmedienes verden dreier illustrasjoner seg om bilder, tegninger og grafikk. I skjermmedienes verden, som ebøkene tilhører, kommer multimediale uttrykk til å finne sin plass, og dermed kunne skape en rikere opplevelse og ditto merverdi i forhold til papirboken. Tradisjonelle forlag som er del av, eller har nært samarbeid med mer sammensatte mediehus vil trolig ha en fordel.

På dette punktet vil jeg tro at eboka kan medføre en reduksjon i kostnadene på 5% av bokas utsalgspris. Da forutsatt at det dreier seg om en gjennomillustrert bok.

Layout, typografi og setting:
Dersom hver eneste side skal ha egne, spesielle løsninger blir dette svært dyrt. I de aller fleste tilfeller er imidlertid dette malbasert. Forlagene benytter gjerne programmer som Indesign eller lignende, men serverbasert programvare blir stadig bedre og mer utbredt. Dermed blir deling av maler mm stadig enklere. Dagens erfaringer med Anthologize er et eksempel, Wikipedia har en enkel funksjon for å sette sammen bøker, og tjenester som Lulu.com.

Nå er det helt klart forskjeller på en bok jeg har vært med på å skrive, utgitt på et forlag og en publisert via Lulu. Malbaserte serversystemer blir imidlertid stadig bedre, og nettopp ebøker vil i seg selv ha en akselererende effekt på dette. kanskje kan vi sammenligne litt med elbilmarkedet, der det måtte en it-mann til for å få skikkelig fart på utviklingen. Apples inntog i musikkbransjen er et annet eksempel. Det er også forlagenes utfordring. De er et stykke på vei beskyttet av markedsmakt og rettigheter til solide back-kataloger, men nettopp dette oppmuntrer ikke til innovasjon.

Jeg føyer til ytterligere 5% i innsparing ved overgang til rene ebøker.

Trykking
Det er mange år siden jeg har betalt en stor trykkeriregning. 800 eksemplarer kostet med den gangen i underkant av tredve tusen. Knappe 40 kroner per bok utgjør ikke all verden, når utsalgsprisen var 245,-, men det er nå likefullt rundt 15%. La oss si at et forlag, med gode avtaler / trykking i utlandet, kan spare opp mot 10% av utsalgsprisen.

Boka er forresten for lengst utsolgt (men du kan kjøpe den brukt, eller lese den på nett :)

Markedsføring
Forlagene bruker opplagt en god del ressurser på å promotere bøker mot utvalgte målgrupper. De stiller med stands på konferanser og andre typer relevant samlinger. Hvor store kostnadene er per tittel vil nok variere voldsomt, men Buset har helt sikker rett i at det ikke er mye å spare her.

Salg
Når jeg sendte en bok til en bokhandler ga jeg 40% i rabatt. Dvs at bokhandelen fikk boka inn for 147 kroner (245-(245*0,4). I tillegg betalte jeg porto - vilt mye - på 50 kroner. Forlagene gir nok ikke mer en 30% i forhandlerrabatt, og har bedre ordninger for distribusjon, men til sammen når kanskje de også kostnader rundt 40%.

Ebøkene krever på sin side en server, oppdatering av programvare, support og drifting. Dette koster selvsagt penger, men marginalkostnadne blir lave. Igjen er jeg imidlertid usikker på om den tradisjonelle forlagsbransjen evner å kutte kostnadene i dette leddet.

La oss si at salgsleddet kan gi en innsparing på 25% ved overgang til ebok, noe som nok er relativt optimistisk til fordel for papirdistribusjon.

Summerer vi opp mine ganske konservative overslag ender vi opp med en samlet innsparing ved overgang til ebok på:

2% (tekst) + 5% (illustrasjon) + 5% (setting mm) + 10% (trykk) + 0% (markedsføring) + 25% (distribusjon) - hvilket skulle gi en samlet besparelse på 47%. Ikke en tredjedel av papirboka, men vi er på rasende fart mot halv pris.

Sagt på en annen måte: om norske forlag priser sine ebøker opp mot 80% av prisen på papirutgaven, så innleder de trolig en glideflukt mot fremtidig nedleggelse / fullstendig marginalisering.

Moms
En ting er det imidlertid enkelt å være enig med Buset i: momsen er et gedigent problem. Ideen om å legge moms på bøker kjøpt i utenlandske nettbutikker høres mildt sagt fantasifull ut. At det vil bli umulig åtrekke et tydelig skille mellom ebøker og andre digitale tekster er så sin sak. Det peker mot en flat, men lav kulturmoms over hele linja.

Litt mer "food for thought":
Why I have almost stopped reading books in my own language


$200 Textbook vs. Free. You Do the Math.

“We are spending $8 billion to $15 billion per year on textbooks” in the United States, Mr. McNealy says. “It seems to me we could put that all online for free.”

McNealy jobber med nettjenesten Curriki.

Oppdatering 06.08.10:

Eirik Newth oppsummerer ståa: Ebokmarkedet høsten 2010: Amazon slår tilbake: "Tallenes tale er krystallklar: det eneste selskapet som idag tilbyr norske bokelskere en fullverdig ebokopplevelse til en rimelig pris er Amazon."

Kappløp om e-bøker

Siden jeg nettopp er kommet ut med en ny bok, og forsøker meg på å koble denne med en e-bok, er jeg interessert i hvordan bokmarkedet utvikler seg. Andreas Ervik skriver i Morgenbladet om hvordan internasjonale aktører som Apple og Amazon posisjonerer seg på ebokmarkedet, samtidig som norske forfattere, forleggere og myndigheter strever med å enes om e-boksatsningen.

Amazon rapporterte nettopp om at de selger 143 elektroniske bøker for hver 100 solgte innbundne bok. Paperback er da holdt utenom, men innen 18 måneder forventer de at salget av e-bøker vil være større enn salget på papir. Med den nye versjonen av ebokleseren Kindle er prisen for selve leseplaten kommet ned under en tusenlapp, og enheten har fått et mye bedre design. Dette borger for at nye brukergrupper kommer til.

De store aktørenes posisjonering i forhold til et voksende fremtidig marked, fører med seg en priskrig på e-bøker. Dette gir seg utslag i prisen på bøkene, men også ved at aktørene forsøker å ta kontroll over stadig større deler av verdikjeden. Dette er i og for seg bare en fortsettelse av den tendensen som en ser når tradisjonelle forlag overtar bokhandlerkjeder, men når sikrer seg eksklusive rettigheter til konkrete titler, blir dette sett på som en krigserklæring mot den tradisjonelle forlagsbransjen. Apple gjør på sin side lignende avtaler, Morgenbladet nevner her den japanske forfatteren Ryu Murakami, om eksklusive utgivelser for iPad.

Espen Andersen, leder Senter for teknologistrategi ved Handelshøyskolen BI, spår det norske forleggeriets posisjon sju år frem i tid: Da vil «Aschehoug og Gyldendals viktigste aktivum ikke være deres bokkatalog og forfatterkontrakter, men deres eiendommer rundt Sehesteds plass. Utenlandske aktører vil ha overtatt markedet for elektroniske bøker.» For noen år siden skrev Andersen om hva som skjer Når forleggeren blir filter (PDF). Dette handler blant annet om hva som skjer når ny teknologi forandrer premissene for et eksisterende marked.

- Forlagene må tillate at e-boken utkonkurrerer den fremdeles lønnsomme delen av bedriften. Det er bedre at du utkonkurrere deg selv enn at du lar andre gjøre det. De tradisjonelle forlagene gir derimot lite inntrykk av at dette er noe de planlegger å gjøre, forteller Andersen.

Kulturrådets Morten Harry Olsen har skrevet en artikkel med tittelen «E-boken og litteraturpolitikken: Tråkk på bremsene! Nå!». Han mener vi lett blir et offer for den internasjonale utviklingen.

Forfatteren Morten Jørgensen viser til Cory Doctorow, som legger ut bøkene sine gratis. Jeg anbefaler varmt Little Brother og For the Win. Forfattere må vi begynne å tenke inntekter på andre måter enn før. I dag er forfattere den mest trygdede bransjen i Norge, sier Jørgensen.

Gyldendal forlag ser for seg at bøkene skal bli 25 % billigere enn papirbøkene. Forlaget ser heller ikke for seg at en økt andel skal gå til forfatterne, slik Morgenbladets redaktør Alf van der Hagen tok til orde for på lederplass. Forlagenes tilsynelatende tro på papirets fortreffelighet tror jeg står for fall.

Ebøker og vann på flaske

I en leder i Morgenbladet tar Alf van der Hagen til orde for at det er forfatteren som blir hovedpersonen i den nye e-bokøkonomien. Dernest kommer forlagsredaktøren, og til slutt en datamaskin (nettbokhandel) og en markedsfører. Behovet for en fysisk bokhandel. forsvinner, ifølge van der Hagen. Dette settes opp mot dagens bransje, hvor bokhandlerleddet sitter igjen med 30 prosent av inntektene. Igjen ifølge van der Hagen er det "hårreisende at bokhandlerne, som vil bli overflødige i e-bokalderen, fortsatt skal ha en tredjedel av en kake de ikke lenger er med på å bake. En nettbokhandel har jo bare en brøkdel av utgiftene til de fysiske bokhandlene."

Et tilsvar kommer fra Bjarne Buset, informasjonssjef i Gyldendal Norsk Forlag, som i sin blogg tar papirboka og bokhandelen i forsvar. Buset skriver blant annet:

... det som kan bli stort i en e-bokøkonomi der distributøren gjør "very little work": det er kun de som er store i utgangspunktet. Per i dag bygges forfatterskap gjennom et veletablert formidlingssystem som omfatter både bokhandel og bibliotek (mener van der Hagen at også det fysiske biblioteket kan eller bør bli overflødig i framtida?). Det er teknisk sett fullstendig mulig å radere ut disse mellomleddene i en digital verden. Økonomisk sett er det til og med fristende, og det er kombinasjonen av denne økonomiske og teknologiske fristelsen som gjør at kampen om bokøkonomien brått ikke lenger er en konstruktiv konkurranse med andre forleggere, store eller små, men med verdens største teknologiselskaper (Apple, Amazon og Google).

Buset tra videre utgangspunkt i det han betegner som et paradoks: I ca 20 år har forlagenes sluttprodukt vært en e-bok i pdf-format, som brukes som utgangspunkt for produksjon på papir. Videre mener han at hovedårsaken til at disse ikke er blitt solgt, i nevneverdig grad, er at folk faktisk ønsker seg et eksemplar på papir. Buset avslutter med følgende retoriske spørsmål: "I en verden hvor folk kjøper vann på flaske, hvorfor skal de ikke fortsette å ønske seg bøker på papir?"

Jeg tror dessverre Buset tar feil. Ta nå flaskevannmetaforen - vanligvis brukt som et argument for at det finnes betalingvillighet for produkter som du kan skaffe deg tilnærmet gratis. Metaforen er anvendbar så lenge man kan kontrollere tilgang, eller den er begrenset på andre måter. En tørst mann kjøper dermed flaskevann dersom han ikke enkelt får tak i godt vann på annen måte. Men det skal ikke så mye til for å endre på dette: Når jeg tusler rundt i sommervarmen har jeg ofte med meg en flaske vann i sekken, sammen med kamera og annet stash, og dersom jeg passerer en tjeneste som tappekrana på torget i Trondheim fyller jeg gjerne gratis vann, fremfor å kjøpe.

I bokmarkedet må konkretiseringen av flaskevannmetaforen blir noe ala dette: Dersom bøker ikke er enkelt tilgjengelig på annen måte, ender en leselysten mann opp med å kjøpe papirbøker. Men dersom bøker er enkelt tilgjengelig, rimeligere og kan "fylles på" en tilgjengelig ebokleser, så gjør jeg gjerne det fremfor å kjøpe en papirbok, spesielt dersom innholdet kun er skriftlig. Når eboken etter hvert inneholder multimedialt materiale, forsterkes dette ytterligere.

At ebokmarkedet ikke har utviklet seg slik tidligere skyldes jo først og fremst at man ikke har hatt egnete lesebrett, ei heller egnet distribusjon og dermed heller ikke noe reelt marked.

Nå er jo nettopp Google en av "skurkene" i manges øyne, og selskapet har selvsagt sine egeninteresser, men denne analysen av de utfordringene som papirmediene står ovenfor, er vel verd å få med seg:

The large profit margins newspapers enjoyed in the past were built on an artificial scarcity: Limited choice for advertisers as well as readers. With the Internet, that scarcity has been taken away and replaced by abundance. No policy proposal will be able to restore newspaper revenues to what they were before the emergence of online news. It is not a question of analog dollars versus digital dimes, but rather a realistic assessment of how to make money in a world of abundant competitors and consumer choice.

Den samme analysen har i høy grad relevans for forlag, plateselskaper mm. Det er nye godt å si om bokhandlere og biblioteker, men å innbille seg at de eksistere fordi folk har en spesiell preferanse for papir(bøker) gjør ikke noe godt for noen av dem.

Papirbransjen har en egeninteresse av å fortelle oss at ebøker ikke blir særlig mye billigere enn papirbøker. De rigger seg med tanke på fremtiden. Samtidig vet de opplagt at de ikke snakker sant: Rett nok er selve trykkingen billig, men det er jo ikke det som er hovedproblemet ved distribusjon på papir. van der Hagen peker i sin kronikk på kostnadene knyttet til bokhandlerleddet, dvs kostnadnene knyttet til distribusjon. At trykking har blitt svært rimelig gjør dessverre ikke noe med det faktum at det er dyrt å flytte papir.

Folk vil fortsette å kjøpe bøker på papir, men det vil være bøker på glanset papir. For annen litteratur er det liten grunn til å håpe på at papir har noen fremtid. van der Hagen legger dessuten lista for forfatternes vedkommende: "For nye e-bokutgivelser er det ennå ikke avtalt hva forfatterne skal få. Vi anbefaler opphavsmennene å være langt mer offensive, og kreve 50 prosent royalty på førsteutgavene."

Det er selvsagt et herlig paradoks at jeg nettopp har kommet ut med en bok. Dette henger forøvrig sammen med det jeg skriver om i kapittel 15 ("Tekst og økonomi"). Flere vinklinger til dette temaet har jeg skrevet om i tilleggsmaterialet.

En skal imidlertid være forsiktig med å tro at en modell, som fungerer i dag, har fremtiden for seg. Jmf tidligere post om kreativ destruksjon - scroll ned og få med deg Larry the Liquidator.

For mange aviser i Norge

Det vanlige omkvedet er at vi er et avislesende folk og at det er flott med en differensiert presse – hvilket synes å sidestilles med at vi har mange aviser.

I et innlegg for en måneds tid siden tenker Jon Hustad motsatt: Lat dei døy skriver han på Journalisten.no, med henvisning til at vi har alt for mange aviser til at det er mulig å finne gode journalister til alle. Kombinert med kravene til saftige oppslag ender dette med at journalistene "mykje oftare enn ikkje silar kjeldene sine, ikkje på basis av kunnskap, prinsipiell tenking eller integritet, men på basis av konflikttenkjing".

Gjeve at mi skildring er rett, i det minste delvis – kan vi gjera noko med det? Neppe, vi har altfor mange aviser her til lands, altfor mange sider som må fyllast. Men når det er sagt: Eg er ikkje av desse som er redd for avisdauden, lægre opplag og færre stillingar, for det er der den eventuelle vona ligg. Danmark er eit mykje meir borgarleg land enn Noreg og har ein mykje meir utprega elitekultur, men er likevel, meiner eg, eit relevant døme. I Danmark vart dei fleste lokalavisene borte i 1970-åra, tabloidane knekte alt i 1980-åra, og avismarknaden er framleis segmentert etter ideologisk skiljeliner. Og som om ikkje dette var nok: Dei store avisene har langt lægre opplagstal enn dei største norske. Men det er Danmark som har eit djupt konservativt organ som Jyllandsposten, det er Danmark som har Weekendavisen, det er Danmark som har Politiken, og det er Danmark som har Information.

Dei beste danske avisene er rett og slett prega av journalistar som sjølve tek ansvar. I mykje mindre grad enn i Noreg løyner dei seg bak dei pratande klassene; dei les, talar med folk som kan noko, og fortel det dei har kome fram til. Om den varsla avisdauden kan gje oss eitt organ som Weekendavisen, er det verdt det. For journalisttalenta bør samlast på færre stader her til lands òg.

Forslaget om å gi direkte støtte til gode journalistiske prosjekter er så absolutt en del av dette bildet. Staten gir ganske formidable beløp til pressen, penger som det burde være mulig å utnytte mer treffsikkert. I 2008 utgjorde den inndirekte pressestøtten, i form av momsfritaket, mer enn 1,5 milliarder kroner. Den direkte produksjonsstøtten til «nummer to-aviser» og riksdekkende «meningsbærende» aviser er på rundt 300 millioner.

Støtte til å publisere på papir er i ferd med å bli en anakronisme. Elin Ørjasæter trekker i en kommentar fram Nationen som eksempel:

Nationen har et opplag på 15 000, og er distriktenes riksavis. Abonnentene er spredt på over 400 norske kommuner, og avisa har trolig verdensrekord i distribusjonskostnader per abonnent. Hele 25 prosent av budsjettet går med til distribusjon.

Nationen har klart å skape en overraskende god nettavis , med dybde (gode lenker) i sakene og tilleggsstoff som billedserier og debatter. Uten satsing hverken finansielt eller organisatorisk (kun to årsverk) har nettversjonen av avisa nær 9000 unike brukere og 32.000 sidevisninger daglig.

Alf van der Hagen kommer i Morgenbladet med et tenkt eksempel, som antyder hvordan ting kan organiseres bedre:

For 300 millioner kunne ett tusen journalister fått hvert sitt arbeidsstipend på 300 000 hver. Hvert år.

En lav avismoms på fem prosent ville frigjort nettopp 300 millioner, og således doblet den direkte pressestøtten. Det ville være å gi mindre til VG og Aftenposten og det store Schibsted-konsernet, og mer til kvalitetsjournalistikk i mindre aviser. Det kunne lagt grunnlaget for nye avissatsinger. Kanskje kunne en slik utvidelse sågar ha reddet Dagbladet på papir. Ikke som en lavpannet boulevardavis, men som en stolt, kulturradikal og kritisk kvalitetsavis med rundt 70 – 80 000 i opplag. En slik avis hadde fortjent pressestøtte i konkurranse med Dagsavisen og Klassekampen. (Spørsmålet er bare om det er nok folk tilbake i redaksjonen til å lage et slikt «produkt».

Ny (lærings)teknologi og "kreativ destruksjon"

Diskusjonen omkring digtiale læremidlers plass i skolen - sist i form av BTs harang mot NDLA - har fått meg til å kikke litt på historien. Ikke skolens historie, men hva som skjer når en introduserer ny teknologi i et marked. Det hele illustrert med slideshow fra Christian Sandström.

Et relevant begrep er kreativ destruksjon (tysk Schöpferische Zerstörung), introdusert av økonomen Joseph Schumpeter i 1942. Schumpeter brukte begrepet for å beskrive prosesser som følger betydelige teknologiske og økonomiske nyvinninger, der disse erstatter eksisterende løsninger og ødelegger for dominerende aktører i et eksisterende marked.



Dette henger sammen med et annet begrep, det økonomen Clayton Christensen kaller "disruptiv innovasjon". Christensen forklarer, og eksemplifiserer hvordan eksisterende aktører, med de "beste" løsningene, blir utkonkurrert av nye aktører, med det som i utgangspunktet kan synes som dårligere løsninger. Poenget er at på grunn av helt andre egenskaper endres de "dårlige" løsningene mye raskere, og ender opp med å utkonkurrere de som har dominert markedet.



Dette handler om å evnen til å se når man må forlate et "synkende skip", glimrende fremført av Danny de Vito, som Larry the Liquidator, og "Other People's Money Speech", om hvordan et selskap går dukken fordi ny teknologi overtar. Larry har dette å si om hva som skjer når en ny teknologi overtar for de løsningene som har dominert i et marked:



You know, at one time there must've been dozens of companies makin' buggy whips. And I'll bet the last company around was the one that made the best goddamn buggy whip you ever saw. Now how would you have liked to have been a stockholder in that company? You invested in a business and this business is dead. Let's have the intelligence, let's have the decency to sign the death certificate, collect the insurance, and invest in something with a future

Larrys tale handler om en bedrift som lager kobberkabler, og blir utkonkurrert av de som lager fiberopptikk. Parallellene til markedet for læremidler er kanskje ikke helt åpenbare, men bytt kobber med "papir" og fiberkabler med "digitalt" og fyll inn resten selv. Papir er fremdeles et lukrativt marked, men det vil ikke være det en gang i en ikke alr for fjern fremtid. Spørsmålet er derfor: når skal en forlate den rådende teknologien og våge å satse på den "disruptive" teknologien? Historien viser at det ofte er vanskelig for eksisterende aktører å ta dette spranget i tide.

Kikk på dette slideshowet fra Kodaks tidligere lokaler utenfor Stockholm. Selv sendte jeg filmer hit for rundt ti år siden...



En gjøre seg unektelig noen tanker. Det verste er kanskje at nettopp Kodak var en innovatør på det digitale området på 1990-tallet, men uten å gi slipp på sin mest profitable forretning (film) før det var for sent.

Oppdatering 21.02.10:


Når jeg først er inne på markeder som forsvinner. Nettopp kobberkabel-bransjen, som det handler om i videoen ovenfor, har vi et glimrende eksempel på i Oslo. På Østre Aker lå Standard telefon og kabelfabrikk (STK). I 1972 jobbet det, ifølge Wikipedia, 4000 mennesker her - STK var en av Oslos aller største arbeidsplasser. Administrasjonsbygget med adresse Østre Aker vei 33 er tegnet av arkitekt Erling Viksjø, og ble oppført i naturbetong i 1968. Det er et svært flott bygg, som signaliserer at de som fikk bygget det hadde mye penger. Så gikk det nedover, men historien endte i alle fall ikke slik som for Kodaks bygg utenfor Stockholm. STKs kontorbygning ble i 2007 ombygget til hotell.

Skjerpings BT!

BT har i dag en artikkel om NDLA, som fremstår som en lett omskriving av en informasjonspakke - kanskje levert av Geelmuyden-Kiese? Overskriften "Skolens nye slagmark", er så tendensiøs at det holder.

Dette er så vidt jeg kan se ren mikrofonstativ-journalistikk, der BT ikke går inn i de forholdene som ligger til grunn for et initiativ som NDLA. Her roter en bare rundt på overflaten, uten å gjøre forsøk på og se digitale læremidler som en del av den øvrige medieutviklingen. Skolen kan riktignok betraktes som en egen sfære, men den er ikke frakoplet resten av samfunnet.

BT kunne for eksempel tatt et kritisk blikk på hvodan skolebokmarkedet fungerte fram til for få år siden. Da kunne hele regningen sendes til elever og foresatte, rundt regnet en halv milliard i året. Å hevde at dette var et fritt marked er nærmest en dårlig vits (fastpris, kryssubsidiering, kun konkurranse i større fag etc). Ikke det at et reelt fritt marked nødvendigvis hadde vært bedre, men Forleggerforningen og BT bør slutte med å bruke dette som argument for kvalitet.

Det ville vært interessant å høre hvordan BT og andre ser for seg at fremtidens skole skal være. Tror de at elevene vil bli sittende med lærebøker på papir? Kanskje de håper det, men tror de virkelig på det?

Det som for alvor åpnet mine øyne, og som fikk meg til å gå i gang med et forsøk på å tenke mer helhetlig rundt formidling av digitale læringsressurser (innhold, formidlingsformer, leveringsplattform), var informasjonen om at XO 3.0 vil kunne koste rundt $75 om et par år. Her snakker vi fargeskjerm, som kan leses som papir, og gi tilgang til alle typer digitale læremidler. Det er denne virkeligheten vi må forberede oss på.

Forlagene er de som har størst økonomisk interesse i å opprettholde et papirmarked der de kan selge enkelteksemplarer. Tror BT at det gjør dem best skikket til å utforme fremtidens læremidler? Og hvor i alle dager er det blitt av de kritiske spørsmålene knyttet til om man kun er ute etter markedsbeskyttelse?

Her er det mye å ta tak i dersom en bruker litt tid på å sette seg inn i hele sakskompelekset. Det kan godt hende at NDLA vil forsvinne, men de utviklingstrekkene som NDLA er et tegn på forsvinner ikke.

Arne Olav Nygard har forresten et utmerket tilsvar nede i BTs kommentarfelt. Jeg tillater meg å gjengi hovedtrekkene kommentaren i sin helhet:

Som leseforskar vil eg peike på (som det her blir framheva) at, joda, det finst leseforskarar som hevdar at lesing på skjerm er distraherande, men at dette er påstandar utan empiri. Men kunnskapslause journalistar, som i dette tilfellet, hiv seg sjølvsagt ukritisk på dette, og avkrev ikkje desse forskarane prov. Det finst derimot mykje empiri som viser det motsette, som altså hevdar at den distraherande skjermen er ei myte.

I lys av at vi er i ferd med å flytte store delar av kunnskapsorganiseringa i tekst over i digitale medium, er likevel dette heilt uniteressante og langt på veg irrelevante spørsmål, særleg i utdanninga. Lærebøkene, som i det store og heile er heilt like, er flott for late lektorar som helst vil kome seg til hytta for å spikre opp ein ny vegg, men lite eigna som ei innføring i dei komplekse problemstillingane (og tekststrategiane) ein elev treng å lære seg. Journalisten unngår òg å interessere seg for at dei aller fleste lærarane i landet lèt til å vere opptekne av nettopp desse problemstillingane -- å utvikle seg, få ny kunnskap, omstiille seg, etc. Dei ser det problematiske i lærebokparadigmet, og ønskjer gjerne ein kombinasjon av lærebøkene og eit digitalt, dynamisk og ope læreverk. Dette får dei viss dei vil, sidan 80% av læremiddelbudsjettet blir brukt til andre ting enn NDLA.

Journalisten er òg inne på dei økonomiske motiva i spørsmålet om NDLA. Dette er heilt greitt, men han ser ikkje samstundes på koss det fungerer i forlagsbransjen, med kartellverksemd, statsstønad for lærebøker dei samstundes sel for 600 kroner, eller makta som ligg i å eige både rettigheiter til tekstane, distribusjonsledda og fleire av butikkane som sel bøkene. Pengane som blir brukt til eigenproduksjon av læremiddel i NDLA blir dessutan ført tilbake til offentlegheita gjennom lisensmodellen som er vald. Kva tyder det? Det tyder at alle som vil kan klyppe og lime i desse tekstane, skrive dei ut, lage eigne hefter/bøker, omsetje dei til andre språk, bruke dei i grunnskulen, etc., utan å kome i konflikt med rettigheitshavarane. Det er vårt, og alt frå plattforma for distribusjon til sjølve tekstane kan gjenbrukast alle tenkjelege situasjonar, på dei same vilkåra.

Dette er eit grunnleggjande demokratisk perspektiv på kunnskapar, som eg synest er svært sympatisk og klokt. Dersom til dømes grunnskulen vil gjere det same om nokre år, er teknologien alt utvikla, og tekstane treng berre ei tilpassing. Dette kan gjerast utan å øydeleggje kommunale budsjett med dyre lisensar.

Alt dette er diskusjonar om makt og økonomi som fleire i forlags- og mediabransjen vil narre folk til å tru handlar om rettferdigheit, og pedagogisk mangfald. Som om lærebokbransjen noen gong har handla om anna enn økonomi, og har vore noe som helst anna enn metodisk einsretta.

Jan H. Landro er nok ein av bransjens nyttige idiotar, og det blir ekstra tåpeleg når grunnleggjande journalistisk arbeid (som å setje seg inn i kva som faktisk står i grunnlagsdokumenta til NDLA, koss bokbransjen jobbar, inngår avtalar, mottek stønader, kva forskinga faktisk seier -- jamvel kva forsking _er_) ikkje er gjort.

Nygards blogg: Digital literacy

Oppdatering:
Et poeng som ligger implisitt i det jeg skrev ovenfor er knyttet til de rundt 350 millionene som Staten bruker på læremidler hvert år. Nærmere 300 millioner går til fylkene, som ruter noen titalls millioner videre til NDLA. Dersom forlagene ikke hadde vært så opptatt av å opprettholde et økonomisk regime basert på salg av eksemplarer, kunne de trolig kommet i posisjon til å få en betydelig del av det som går til digitale læremidler. Denne andelen vil bare øke i årene som kommer, men slik det kan se ut nå styrer forleggerforeningen ut i grøfta: salget av bøker kommr til å minke, og de ser ut til å spille seg ut over sidelinjen når det gjelder digitale resursser. Det er mange utfordringer knyttet til de økonomiske modellene som kan fungere for digitale læremidler, og det er her Forleggerforeningen burde sette inn skytset.

Journalistikkens kår

Vil papiravisens økonomi ta seg opp igjen, eller er det på tide å tenke nytt rundt finansiering av journalistikk? Dette var spørsmålet som ble debattert på seminaret "Journalistikkens kår". Seminaret ble organisert av Christian Michelsens Institutt og UiB, og i panelet satt mediekommentator Sven Egil Omdal og redaktør i Klassekampen Bjørgulv Braanen.

Omdals innlegg:



Omdal mener en må se på hvordan mediestøtten kan disponeres slik at den finansierer journalistikk og ikke Norske Skog. Han foreslår derfor å la deler av pressestøtten gå til enkeltjournalister eller journalister som har organisert seg i kooperativer.

Braanens innlegg:



Braanen viste til at mangfoldet sikrer demokratiet, offentligheten og potensialet for den kritiske journalistikken, og hevdet at det er ingen mekanisme i Omdals forslag for å opprettholde dette mangfoldet. Når journalistene fritt kan selge stoffet sitt til den kanalen de ønsker kan en i prisippet ende opp med en stor monopolavis som kjøper alt stoffet journalistene produserer.