JON HOEM

Førsteamanuensis ved Institutt for kunstfag, Høgskulen på Vestlandet – Bergen.

Underviser i kunst og håndverk, og forsker på og med nye kunst- og medieformer. Leder forskergruppen MaTecSus.

Jeg er interessert i forholdet mellom medier og fysiske materialer: i 2021 kom boken Digitale medier og materialitet med en grundig diskusjon av denne tematikken. Jeg er særlig interessert i det haptiske (berøring og bevegelse) knyttes til lyd.

Fremover jobber jeg særlig med den telematiske operaen Zosimos (2023-26) og (støy)instrumentet Sonic Greenhouse.

Nylig avsluttede prosjekter er Sonus (2023), Sampling av lyd og bærekraft (2022-), "Auditomosjon" (2021-23) og "Aquafoni" (2022).

Videre sfæriske medier, ulike former for roboter, mm.

Min Dr.-avhandling om personlig publisering (2009).

Siterte artikler og publikasjoner i Cristin.

30. september 2016

3 gram poesi

Jeg liker denne formen for prototyping, selv om dette er ganske fjernt fra den tenkte installasjonen: en skjerm som viser poesi, autogenerert med utgangspunkt i trigrammer, skjermen dekket med en aluminiumsplate med utskjæringer. Alt plassert inne i en ramme og hengt på veggen

24. september 2016

"Drit i det" – "Vågestykke" for KORO

Sammen med kollega ved musikkseksjonen, Jostein Stalheim, er jeg i gang med et prosjekt for KORO (Kunst i Offentlige ROm) som et delprosjekt under Vågestykke. Detaljer får være litt i det skjulte inntil videre, men litt kryptisk kan vi si at det handler om å gå tilbake til ordet "dritprat" sin opprinnelse.

"Dritprat" står ikke i ordboka, men den nye Vestlandshøsgskolen (ok Høgskulen på Vestlandet) har som kjent nynorsk som hovedmålform, og synonymet "skitprat" er et ord som både trøndere og nynorskfolk har i vokabularet. Ordet finnes imidlertid ikke på bokmål. Et argument for nynorsken med andre ord.

Nynorskordboka definerer skitprat i betydningen "(vondtenkt) tullprat". Vi ønsker imidlertid å tilby en alternativ forståelse av ordet, som jeg tror kan ligge nær opprinnelsen til ordet og holder oss dermed til "dritprat". Prosjektets arbeidstittel gir seg dermed: "Drit i det!"

Det følgende kan også leses som del av en slags "fusjonsfortelling" (bytt ut husmann og bonde):
Se for deg husmannen som er kalt inn i slåttonna på en norsk storgard. Han har mer enn nok å gjøre hjemme, men må værsågod stille når bonden skal ha avlingen i hus. Kjerring og unger får sørge for å få ting gjort ved husmannsplassen. Husmannen kommer med andre ord på "jobb" uten at humøret er helt på topp. Dermed skal det ikke mange skeive ordene til, fra bonden sin side, før husmannen er bra forbanna. Slik går dagene. Husmannen må på tross av sin sinnstemning oppfylle avtalen han har med bonden: holde kjeft og gjøre som han får beskjed om. Når de jobber ute på jordet er det mange ører, så det er best å holde frustrasjonen for seg selv.

Arenaen for å få ting ut, i dobbelt forstand, er på utedassen. Denne var gjerne plassert i tilknytning til låven og møkkjelleren. Dassen var sånn sett en beskyttet sfære, vekk fra "offentligheten" på jordet, men samtidig ikke så privat som dobesøk gjerne er i dag. Den felles dassen, midt i mellom det offentlige og det private, var derfor stedet der nettopp skitpraten kunne komme til uttrykk. Det som ble sagt på dass ble på dass, og frustrasjoner kunne lettere luftes ut.
Vi vil gjenskape noen av egenskapene, den arenaen, som den felles utedassen i sin tid representerte. Stedet der man kunne si hva man egentlig mente, uten at det fikk konsekvenser i hverdagslivet. Til dette trenger vi en fysisk utedass, som riktignok ikke skal fungere som toalett, men være et sted der ytringer kan komme til uttrykk. Jeg er derfor i gang med  å sette opp en tradisjonell utedass, som etter hvert vil få noen teknologiske tillegg, som formidler selve "dritpraten".

Du kan allerede nå sende inn ditt anonyme bidrag, som så vil kunne bli en del av den endelige installasjonen.

Selve konstruksjonen begynner imidlertid ytterst analogt. Jeg har blant annet involvert studenter i dette, da vi eksperimenterte med ulike tradisjonelle malingstyper. Utendørs gir det seg nærmest selv, da vi ikke kommer utenom den tradisjonelle låvemalingen. Det er ganske interessant. Den tradisjonelle malingen er basert på å koke melklister, som blandes med jernoksid (rust). Dette gir en diffusjonsåpen maling, såkalt komposisjonsmaling, som er svært rimelig å lage og enkel å jobbe med. Ikke minst er det hele svært miljøvennlig.  Her om dagen malte jeg rundt 120 lengdemeter panel med en drøy liter maling:

Vi har vært heldige å fått låne en tidligere bussgarasje, som nå er en del av bygningsmassen som høgskolen disponerer. Det er bra, for det ville blitt vanskelig å jobbe med formater som dette uten skikkelig plass.

Siden dette kun er snakk om naturmaterialer (jern, hvetemel, salt og såpe) kan en uten problemer bruke denne malingen utendørs. Jeg tok med noe på en ekskursjon, slik at studentene kunne eksperimentere med farge i naturen.

Vi jobbet også med andre malingstyper, basert på kasein (melkeprotein) og tempera basert på eggeplomme. Skarpe lesere vil se at en kombinasjon av disse ingrediensene raskt nærmer seg vaffelrøre. Vi kokte dermed maling i den ene enden av lokalet, og lagde vafler samtidig. Ganske gøy, og selvsagt et utgangspunkt for refleksjon omkring hva vi produserer og spiser!

Les mer om komposisjonsmaling på kunstprosjektets nettsider. Det er ganske tankevekkende hvordan en slik rimelig malingstype har blitt fortrengt av ulike typer moderne maling. Billig og bra er vanskelig å gjøre butikk på.

Komposisjonsmaling har selvsagt sine ulemper den også, men til utendørs bruk vil dette i mange tilfeller være et mye bedre alternativ enn moderne plast og alkydmalinger. Med komposisjonsmaling blir imidlertid overflaten helt matt, og en må ta hensyn til veggens mulighet for å tørke.

12. september 2016

Stabukk

Om noen skulle finne på å kalle meg slikt :)

Denne gjengen tilbringer sommeren på en øy ute i Storavannet på Osterøy- De begynner sikkert å kjede seg, og virket klare for en tur i kajakken.
 
◄ Free Blogger Templates by The Blog Templates | Design by Pocket