Tango og AI

Den litt rare overskriften viser til at jeg under UH-nett Vest sitt årlige seminar, som i disse tider er avlyst, skulle ha holdt et innlegg med tittelen Automatoner – elevers første møte med “AI”.

Meningen var å gi presentere noen tanker knyttet til kunstfagenes betydning når kunstig intelligens skal designes, og ideen var å innlede med to automatoner som danser en form for tango. Jeg hadde laget en litt alternativ tangomusikk og bygget automatonene, men de kom altså ikke lenger enn til hylla på kontoret.

Dette var jo synd, for jeg tror det hadde blitt et interessant innlegg og ikke minst et forsøk på en slags performance. Meningen var nemlig å "danse" med robotene, i alle fall i den forstand at jeg skulle guide dem i en slags "kostetango", dersom de ikke fant veien autonomt. Med det også et par innledende poeng: de fleste maskiner trenger ulike former for assistanse fra mennesker, samtidig som det fint lar seg gjøre å ha en meningsfull interaksjon med maskiner.

Dette kan dessuten tjene som et eksempel på et faglig møte mellom kunst og håndverk, drama og kroppsøving, musikk og legg gjerne til matematikk. Regner vi koding som språk har vi snart et prosjekt som favner alle fagene i skolen, siden tanker om automatoner absolutt kan tas opp i KRLE :)

I en helt annen sammenheng holder jeg på med å legge ut en veiledning for å vise hvordan en kan bruke Google Slides for å tegne vektorgrafikk, og ikke minst hvordan det kan benyttes som et enkelt animasjonsverktøy. Det går raskt å jobbe med dette, og selv om det selvsagt ikke er et dedikert animasjonsverktøy synes jeg funksjoner og fleksibilitet er tilfredstillende. Kanskje noe som kan utvikles til en kjekk oppgave for elever som i disse tider sitter hjemme i disse tider.

Jeg fikk dermed lyst/behov for å stressteste Google Slides, og jo da: en animasjon med et par hundre frames durer fint av gårde i nettleseren. Dermed et skjermopptak kombinert med lydfilen og med det danser to merkelige skapninger inn i aprilnatten. Ikke automatoner denne gangen, men det får vi nok til senere:

Drone lookalike

Bare så det er sagt. Jeg overholder hytteforbudet – denne videoen ble tatt for noen uker siden. Kombinasjonen av Instra360 One X og en 3 meter lang "selfiestick" gir langt på vei effekten av å fly med drone:



Dette skulle jeg har for fem år siden, som et eksempel til dette foredraget.

Prinsippet er enkelt: film en sfærisk video (altså i alle retninger samtidig) velg deretter hvilken del av sfærens om skal vises og hvordan denne skal rendres:

Fremdeles litt irritert over at jeg ikke selv koblet dette til sfærisk video i 2015, året før "overcapture" ble et begrep. Mitt innlegg handlet nemlig kun om å bruke ordinær 4K-video som utgangspunkt for å skape bevegelse og zoom i etterarbeidet, da med en video i lavere oppløsning som sluttresultat. Effektivt i opptak, og fleksibelt i etterarbeidet.

UN Special Rapporteur on Torture, Nils Melzer, about the case of Julian Assange

Et bilde og en link på et gatehjørne i Bergen.

For the first time, the UN Special Rapporteur on Torture, Nils Melzer, speaks in detail about the explosive findings of his investigation into the case of Wikileaks founder Julian Assange.

Les hele reportasjen i Republik.

Saken er dessverre gammel, men fremdeles høyst aktuell. Sterke saker, og viktig.

Let’s see where we will be in 20 years if Assange is convicted – what you will still be able to write then as a journalist. I am convinced that we are in serious danger of losing press freedoms.

/../
In order for the division of powers to work, the state must be monitored by the press as the fourth estate. WikiLeaks is a the (sic) logical consequence of an ongoing process of expanded secrecy.
/../

As the UN Special Rapporteur on Torture and, before that, as a Red Cross delegate, I have seen lots of horrors and violence and have seen how quickly peaceful countries like Yugoslavia or Rwanda can transform into infernos. At the roots of such developments are always a lack of transparency and unbridled political or economic power combined with the naivete, indifference and malleability of the population. Suddenly, that which always happened to the other – unpunished torture, rape, expulsion and murder – can just as easily happen to us or our children. And nobody will care. I can promise you that.

Søk i FNs spesialutsendings kommunikasjon

Kvinnelige pionerer innen elektronisk musikk

I anledning dagen: det som nok er en ufullstendig liste med ti kvinnelige pionerer innenfor elektronisk musikk. I motsatt alfabetisk rekkefølge:

Kode musikk med Sonic Pi

Det finnes så mye en ikke vet om. Jeg har lenge interessert meg for "lydsnekring", og vært på leting etter et verktøy som gjør det enkelt å kode lyd og musikk. det sier kanskje noe om utilstrekkelig radar, men jeg har ikke forsøkt Sonic Pi tidligere (ikke Scala Collider heller, for den saks skyld). I et møte i Bergen kommune ble dette nevnt. De har allerede gjennomført noen kurs. Og dette er så absolutt noe jeg vil jobbe videre med.

Det tar en stund før jeg kommer hit, men Sonic Pi var ganske raskt å komme i gang med.



Kort fortalt:

Sonic Pi works on simple loops of code. You enter a few commands that indicate beats, melodies, and samples to play. These commands are processed through a synthesizer backend called SuperCollider. The essence of it is loop and repeat, but if you change the code during the performance, the music changes too. It’s a simple and powerful way to get anyone up and running with electronic music or basic programming concepts.

Noe av det som er interessant er at det går an å jobbe med mikrotonalitet, og ytterst presist i forhold til tid. Sam Aaron forklarer hvordan det hele fungerer:

Digital materialitet – bokprosjekt

Et bokprosjekt som har støtt på alt for mange skjær og annet rusk. Men jeg får begynne å nevne det høyt, siden det begynner å bli mer konkret.

Skjønt, det er fremdeles et godt stykke igjen, og det er fremdeles spørsmål jeg baller med. F eks om det i det hele tatt gir mening å snakke om digital materialitet.

Det er absolutt flere som mener det:

• Digital materiality? How artifacts without matter, matter
• Digital Materials. A new "biologically digital"
• Digital materialety 

Men så er det hva det i tilfelle skal bety...

iHuman

Tonje Hessen Schei, som snakker med Montages-redaktør Karsten Meinich om sin nye film «iHuman». iHuman følger pionerer innen AI for å finne ut om hvordan kunstig intelligens forandrer oss, samfunnet vårt og framtida.

Hvordan påvirker AI hvem vi er? Hvordan kan vi forsikre oss at vi utvikler en teknologi som ivaretar menneskets beste? Hvilke mål og verdier programmerer vi inn i kunstig intelligens?

Klar referanse til Isaac Asimovs I Robot, en mer en seksti år gammel bok som virkelig anbefales.

Filmen tar for seg de etiske utfordringene ved AI, og Tonje Hessen Schei etterlyser en mer opplyst debatt om hvordan AI skal utvikles og reguleres.

Spennende det hun sier omkring undervisning og hvordan de velger å jobbe mot elever i skolen., og noen poenger jeg må ta med meg i mitt kommende innlegg "Automatoner – elevers første møte med “AI”"  – mer herom om tre uker.

Forby ansiktsgjenkjenning!

Et tydelig bilde fra Hong Kong. En gruppe demonstranter med oppslåtte paraplyer og skjerf foran ansiktet.
Foto: Studio Incendo

Jeg postet dette på Arkitekturnytt.no for en tid tilbake. Bakgrunnen var et innlegg i DN.no skrevet av Tore Tennøe, direktør i Teknologirådet, som jeg knyttet til friheten vi bør ha i det offentlige rom.

Ansiktsgjenkjenning skaper problemer som er større enn det denne teknologien kan løse. Norge bør derfor gjøre som San Francisco: forby slike løsninger på offentlige steder, skriver Tennøe.

Kunstig intelligens gir oss ikke bare førerløse biler og sikrere diagnoser, men også presis, billig og automatisert ansiktsgjenkjenning. Maskiner er nå faktisk bedre enn mennesker til å kjenne igjen ansikter. Feilraten er på bare 0,2 prosent, og det kan gjøres på millioner av ansikter.

I tillegg til algoritmer som kan kjenne igjen mønstre i ansikter, trengs det en stor digital bildedatabase med navn, og det er akkurat det internett har gitt oss. Nesten alle nordmenn og tre milliarder andre er for eksempel på et sosialt medium som betegnende nok heter Facebook.

Det virkelige problemet oppstår når ansiktet brukes til identifisering, for å plukke ut hvem akkurat du er i en folkemengde. Da blir fordelene en del av problemet: Vi kan ikke legge igjen ansiktet hjemme når vi skal ut. Det kan ikke slås av for å motvirke sporing, slik som mobilen. Dessuten kan ansiktsavlesning gjøres på avstand, uten at vi vet det, eller får mulighet til å si nei.

Ansiktsgjenkjenning med kunstig intelligens er med andre ord en perfekt teknologi for masseovervåkning og kontroll. For personvern, anonymitet og demonstranter er teknologien som plutonium, der skadevirkningene er langt mer alvorlig enn det problemet man forsøker å løse.


Banfacialrecognition.com, en kampanje som foreløpig ikke har kommet til Norge.

Clean desk, my ...

Snart kommer visstnok "Rusken"-kampanjen til et lokale nær meg, ved Høgskulen på Vestlandet. Bakgrunnen er at stadig flere av oss som jobber på høgskolen skal jobbe aktivitetsbasert. Dette i motsetning til slik jeg åpenbart jobber, nemlig "inaktivbasert".

"Clean desk" kommer sammen med "Activity-Based Work". Vel slik ser det ut i gangen utenfor kontoret mitt. Arbeidsbenker på hjul og trillebord – et tydelig tegn på aktivitet i mine øyne. Vi utnytter generelt gangarealene for dårlig.

Knudsens Fotosenter

Noen bilder fra Norsk Teknisk Museums samlinger på digitaltmuseum.no

AR og stedsfortellinger

Utsikt fra Sæbø, mot Slogen.

Invitert til Sæbø-seminaret, som i år hadde tema "sted", var det naturlig å snakke om prosjektene jeg har vært med på ved Fjell festning. Et sted som ser ganske annerledes ut i dag, sammenlignet med da det ble bygget, men som fremdeles er et rikt historisk miljø.

Mitt innlegg tok kort for seg en tradisjonell, lokativ app. Digital guide for Fjell festning er imidlertid et prosjekt jeg ikke har vært direkte involvert i, men et utmerket eksempel på hvordan en kan tilføre informasjon til et sted, der det kun finnes fragmenter av de fysiske sporene fra historien. Appen er basert på mye av de samme tekniske løsningene som ligger til grunn for Fotspor. Så er det bare å håpe at ikke GDPR mm tar livet av denne tjenesten.

Fra å knytte informasjon til steder ved hjelp av GPS-posisjonering beveget jeg meg videre til Operasjon Bruno, en AR-lydfortelling, laget som en vandring inne i festningsanlegget. Denne applikasjonen er basert på mye av det utviklingsarbeidet vi gjorde med Tilhører, tilbake i 2014. Ikke minst er teknikkene knyttet til å sette sammen et dynamisk lydbilde med flere nivåer noe vi tar med oss videre.

I operasjon Bruno måtte vi håndtere de tekniske utfordringene med Bluetooth Beacons på en helt annen måte enn i Tilhører. Løsningen ble å integrere plasseringen i selve fortellingen, i form av fysiske sjekkpunkter.

Siste prosjekt er en visuell AR-fortelling som er tenkt å foregå utendørs på festningen. Samme manus vil også bli benyttet for en VR-utgave, men da med en helt annen løsning. Her en tanken å plassere brukeren i rollen som fotograferende journalist på Fjell festning, der historien utspiller seg noen dager etter at festningen ble overtatt i mai 1945.

Jeg fikke ikke mye tid til å snakke om en modell jeg har syslet med i mange år (får antagelig dedikere den til bokprosjektet) der jeg forsøker å resonnere omkring den medierende artefaktens fysiske posisjon i forhold hendelse, vitne og betrakter.



Etter seminaret fikk vi en tur gjennom Norangsdalen. Her går det tusen meter rett opp, så alle var enige om at panoramatak er et must. Ikke et sted å stoppe ...

Studer kunstfag med en porsjon ny teknologi

Auditolocomotivene har nådd en liten reklame for kunstfag ved HVL. Vi hadde også en gruppe elever på besøk, som viste frem prosjektet under nettverkskonferansen i kunst og håndverk.

Det skjer mye spennende knyttet til læreryrket og ny teknologi for tiden. Jeg er involvert i prosjekter ved flere skoler som jobber med å utvikle skaperverksteder, noe om også kommer på plass ved HVL til høsten. Fremdeles er det en utfordring å integrere dette i utdanningene, men for kunst og håndverks vedkommende har vi kommet et godt  stykke med å konkretisere dette.

Skaperverksted er del av et større bilde der teknologi kommer inn i fagene, som definitivt favner tverrfaglig og kan romme mange ulike tilnærminger. Jeg ser det i sammenheng med de nye læreplanene, der koding får en mer sentral plass.

Læreplanene i K&H har et økt fokus på arbeid i verkstedene, dvs mer praktiske prosjekter. Skaperverkstedet er ikke et tradisjonelt verksted, men byr på slike konkrete møter mellom tradisjonelle materialer og teknikker og ny teknologi. Ny teknologi får også konsekvenser for hvordan de fysiske lærngsmiljøene utformes.