Kunstig intelligens i høyere utdanning: I kunnskapens tjeneste

Utvalet om kunstig intelligens i høyere utdanning legger fram NOUen Kunstig intelligens i høyere utdanning: I kunnskapens tjeneste fredag 6. november. 

Suzan Peeters i Bergen domkirke

Noen ganger er en bare heldig / tidlig ute. Vi var dermed først inn i Domkirken og fikk se og høre den belgiske akkordionisten Suzan Peeters fra første rad under årets Ekko-festival.

Det blir selvsagt langt fra det samme som å oppleve dette live, men dette opptaket får med seg noen av høydepunktene:

Papirvisjoner

Papirvisjoner er tittelen på en kollektiv installasjon, laget av forskergruppen MaTecSus for og sammen med barn. Rundt femten voksne og åtte barn har jobbet med installasjonen på ulike måter. Ideen er å arbeide kollektivt, romlig med papir, og la kroppene til de som opplever installasjonen (barn) bli målestokk i møte med rommets egenskaper og dimensjoner. 

Arbeidet begynte med et besøk i barnehage, der Ingrid og Gro presenterte materialene og tok med seg noen av barnas ideer tilbake til forskergruppen. Vi jobbet videre med ideene og satte opp en midlertidig versjon av installasjonen, som en gruppe barn ble invitert inn i. Dette ga nye ideer, skapte konkrete endringer og et fysisk utgangspunkt for den endelige installasjonen. I sluttfasene har vi jobbet stedsspesifikt, der den endelig utformingen ble tilpasset utstillingsrommet. 

Lyset hadde vi dessverre ikke kontroll på – det er mange behov som skal oppfylles i høgskolens lokaler. Ideelt skulle det vært mørkere, slik at videoprosjeksjonene (se video nedenfor) hadde kommet tydeligere frem mot de hvite papirstrimlene. Dette skaper både bevegelse og dybde på en måte som ikke kommer frem på fotografiet.

Vi har jobbet med utgangspunkt i papirets ubehandlede kvaliteter, noe vi gjerne kan knytte symbolsk til en fremtid som ennå ikke er formet, dels slik et barn møter verden, dels. Med papir skapes rom for lys, skygger og projeksjoner for å speile ulike sider av barns nåtid og fremtid.

Sonic Greenhouse frem mot v.3

Versjon 2, uten knotter på potensiometerne. Grensesnittet har blitt lekkert, men LEDer som indikerer og støtter funksjoner og lydbehandling.

Sonic Greenhouse handler om å utvikle et rimelig, frittstående instrument for kreativ lydutforskning. Vi forsøker å skape et alternativ til å skape et instrument som et alternativ til tonale instrumenter, notasjon eller skjermbaserte verktøy for digital lydproduksjon. Vi snakker om rimelige klasseromsverktøy som gir tilgang til lydskaping og manipulering gjennom direkte fysisk interaksjon, uten å være avhengig av et skjermbasert grensesnitt.

Sonic Greenhouse bruker fysiske vibrasjoner fra objekter og materialer som lydkilder, som brukere kan fange opp via kontaktmikrofoner, og deretter manipulere og kombinere fire lydspor til komplekse lydlandskap. Dette skjer uten å at brukerne må kunne notasjon eller tradisjonelle instrumentale ferdigheter. 

Audiomat – første prototyper presenteres

Byggingen av disse prototypene skjedde for noen uker siden. Nå ble Audiomat presentert under Norsk barnehagelærerkonferanse. Det er en designprosess i mange faser, som begynte med barns lek med lyder og deres ideer om hvordan lyder kan fanges. Deretter bygde studenter prototyper, basert på input fra barnehagebarnas ideer og de tekniske betingelsene. Vi kunne dermed stille med 10 ulike prototyper, som skal tilbake for testing hos barna i Solbakken barnehage. Deretter kommer nye runder med revisjoner og testing.

Cúnzàiene våkner

Opphavsmennene trer inn i fiksjonen, for anledningen kledd som lagerarbeidere. Vi kjører kasser med barn og cúnzàier rundt i lokalene.

Ingvard og jeg har gjennomført det som nærmest har blitt en årlig tradisjon, der vi først jobber frem en ide, så involverer studenter, deretter elever, som lager en installasjon for barn. I år ble dette til Cúnzàiene våkner, vist frem under Norsk  barnehagelærerkonferanse i Bergen.

Cúnzàiene våkner er en interaktiv installasjon for små barn, bygget opp som et fiktivt lager som har vært lukket i hundre år. I lageret står en samling kasser i ulike størrelser, knyttet til den siste forsendelsen fra generalløytnant Johan Wilhelm Normann Munthe, som arbeidet i Kina og donerte store mengder kunst til Bergen. I vår fortelling har disse kassene aldri blitt åpnet, etter "Munthes instruks" om selv å være til stede når det skulle skje. Da Munthe døde i Kina, ble lageret låst – og glemt. Ryktene om romlende lyder fra kassene ble aldri undersøkt, før de nå endelig åpnes.

Installasjonen består av seks store kasser og en rekke mindre. Barn kan gå inn i de store kassene, som står på paller og kan flyttes av oss med pallejekker. Innholdet – cúnzàiene – befinner seg rundt i rommet. Noen av de små vesenene har våknet til liv og beveger seg uforutsigbart rundt i lokalene. Barna som besøker installasjonen blir invitert til å være med å «gjete» disse små robotbilene kledd opp i papir

Imago mundi

Verdensbilde fra 1100–1200-tallet, fra et parisisk manuskript, gjengitt i forordet til Ynglingessagaen i Snorre Sturlasons Heimskringla. Her konvertert til vektorgrafikk til senere bruk.

I tråd med mange middelalderkart er sør orientert øverst (eller øst/sørøst), mens nord er nederst. Himmelretninger og markører (i den ytre sirkelranden)

• S (øverst): Septentrio (nord) eller South/Meridies – på eldre kart markerer ofte korset til venstre øst (Oriens), noe som gjør toppen til sør (Meridies/Sud).
• P (til høyre): Ponente eller Pelagus / Occidens (vest).
• Kors-symbolet (til venstre): Representerer tradisjonelt øst (Oriens), ofte markert med et kristent kors mot Jerusalem.
• Stjerne-symbolet (nederst) representerer nord.

Retten til eget uttrykk

Retten til eget bilde (Åndsverkloven §104) er godt etablert i europeisk lov og rett. Med noen unntak kan ikke fotografi som avbilder en person gjengis eller vises offentlig uten samtykke av den avbildede. Det er all grunn til å tenke at denne retten også vil omfatte et bilde som er KI-generert. §105, om bestilte portretter, slår fast at §104 gjelder selv om portrettet ikke er fotografisk.

Folk bryter loven til stadighet, men like fullt er det mulig å rettsforfølge urettmessig bruk av bilder av personer. Jeg skriver dette mens jeg hører på Flu Hartberg og leser om initiativet KIKI - kunstnerisk initiativ for regulering av kunstig intelligens. Samtidig har jeg nettopp sysles med å lage en rekke KI-bilder basert på William Blakes The Red Dragon.

Vi har altså et vern av eget bilde, men ikke et vern av "eget uttrykk" – i mangel av et bedre begrep. Med "eget uttrykk" forstår jeg kombinasjonen av motivkrets og visuell stil. Problemet er at det er særdeles vanskelig å definere og avgrense. Kunstnere lar seg alltid inspirere av andre kunstuttrykk, og kan dermed ende med noe som nærmer seg stilkopiering. I sommer kjøpte jeg et litografi av Håkon Gullvåg, som selv er tydelig på at han lar seg inspirere av Francis Bacon. Dette kommer tydelig til uttrykk i mange av Gullvås bilder, der elementer smelter sammen og oppløses. Han fikk mye (etter mitt syn svært uberettiget) kritikk for denne stilen da kongeparets portrett ble avduket i 2000. Sammenlign kongeportrettet med Francis Bacons maleri Study after Velázquez’s Portrait of Pope Innocent X. Bacon malte en ganske annen versjon enn det maleriet som dette verket igjen er inspirert av.

Poenget er at dette er to svært selvstendige kunstverk, men der det ene kan sies å hente inspirasjon og stilelementer fra det foregående. Å verne "stilen" eller "uttrykket" blir ekstremt vanskelig. I lys av KI er det imidlertid et problem som kan kreve en løsning. Samtidig tårner problemene seg opp, for mens en nok kan ønske seg et vern mot digital stilkopiering av kunstnere innenfor opphavsrettens vernetid, så ønsker en seg nok ikke et evig vern. Jf opphavsrettens tosidige formål: verne opphavers rettigheter veid opp mot samfunnets interesse for at verk skal bli del av vår felles kultur.

The Great Red Dragon and the Woman Clothed with the Sun

The Great Red Dragon and the Woman Clothed with the Sun, William Blake 1805

Jeg sloss litt med KI i forbindelse med William Blakes maleri The Great Red Dragon and the Woman Clothed with the Sun. Ifølge Grok inneholder bildet nakenhet (den kvinnelige figuren): "Jeg kan derfor dessverre ikke vise selve bildet".

Fremdeles sprengkraft i et bilde som er mer en 200 år gammelt, skjønt det var nå svært så forsiktig.

Blakes bilder viser direkte til Johannes åpenbaring 12. Det står mye i Bibelen, som må forstås ut fra sin tid og den tidens publikum. Dette er en slik fortelling, en symbolsk beskrivelse om kampen mellom det gode og det onde.

The Great Red Dragon av William Blake

Et stort tegn viste seg på himmelen: en kvinne som var kledd i solen, med månen under sine føtter og med en krans av tolv stjerner på hodet. Hun var med barn og skrek i barselsmerter og fødselsrier.

Også et annet tegn viste seg på himmelen, en stor, ildrød drage med sju hoder og ti horn. På hodene hadde den sju kroner. Halen rev ned en tredjedel av stjernene på himmelen og kastet dem ned på jorden.

Jeg fikk deretter Grok til å beskrive dette  bildet, og deretter tegne det på en måte som er i samsvar med de retningslinjene den har for moderering. Jeg ender i første omgang med dette:

Audiomat – første prototype testes

4.-årsstudenter i Kunst og håndverk har jobbet med årets designprosjekt. Tidligere år har vi blant annet jobbet med prototyper til Sonic Greenhouse, og i år jobber studentene med Audiomat. I forkant har Inger-Lisa og Gro gjort en omfattende jobb i en barnehage, kartlagt barnas forhold til lyd, gjort opptak og barna har laget sine "lydfangere". Dette er ideer som så presenteres for studentene, sammen med et teknisk oppsett utviklet av Johannes.

Foreløpig dreier det seg om en relativt basal lydavspiller, med en knapp for innspilling, en for avspilling og en volumkontroll.

Studentens oppgave er å oversette mellom de komplekse ideene som barna presenterer, de tekniske forutsetningene og de mulighetene som laserkutter, 3D-printer mm gir oss. De tekniske sidene av denne prosessen er skissert her.

Selve byggeprosessen begynner med å lage modeller i papp. Slik sikrer vi at form og størrelse blir slik vi tenker oss det, og vi sjekker at de tekniske komponentene faktisk passer og får riktig plassering:

Endelig montert versjon ved siden av prototypen i papp:

Opptak av en kort test(konsert) med åtte audiomater. Det morsomme er at dette minner en del om noe av det jeg fikk høre i løpet av workshopen med Acousmonium-konserten i forrige uke. Neste fase blir at barn får leke med lyder:

Acousmonium - workshop og konsert

Bygging av Acousmonium ved Den uferdige institusjonen / BEK.

Tre dagers workshop med INA grm (Groupe de Recherches Musicales de l’Institut National de l’Audiovisuel), i regi av Bergen senter for elektronisk kunst (BEK), der vi satte opp et såkalt acousmonium bestående av et tredvetalls høyttalere.

Acousmonium er et spennende høyttaleroppsett, et orkester satt sammen av høyttalere plassert foran, rundt og blant publikum. Hvor lydene plassers styres via en miksepult. Vanligvis spiller en av vesentlig færre spor enn antallet høyttalere. I vårt tilfelle spilte vi av stereospor, som dermed må fordeles i tid og intensitet på tvers av alle høyttalerne.

Oppsettet spilles aktivt, og et acousmonium kan anta mange former. Det kan endres etter behov for å tilpasses verkets karakter og de aktuelle omgivelsene. Det har slik sett litt felles med mitt Auditopenta, brukt under Auquafoni i 2022, selv om dette er et langt mindre og strengere oppsett, der avspillingen var styrt av publikum gjennom et grensesnitt mot en datamaskin.

François Bayle spiller Acousmonium

Acousmonium ble utviklet av François Bayle i 1974, med verket Expérience acoustique, og brukes hovedsakelig til fremføring av akusmatiske verk (høyttalermusikk). Dagens Acousmonium bygger på en kombinasjon av to hovedkonsepter: Det ene er arven fra det opprinnelige Acousmoniet – et «høyttalerorkester» bestående av høyttalere med ulike egenskaper (i likhet med de ulike instrumentene i et orkester). Det andre konseptet springer ut av den nyere tradisjonen for flerkanalslyd (5+1, 7+1 eller 8 kanaler), der alle høyttalerne er identiske – omtrent som en sirkel av faste høyttalere i et lydstudio.

Prosjektet jeg fikk være med på var innenfor den opprinnelige tradisjonen, men mange ulike høyttalere – totalt 32 stykker.

Kan KI utrydde menneskeheten?

Kan kunstig intelligens forbedre seg selv, helt til den blir kraftig nok til å utrydde menneskeheten? I denne videoen presenteres funn fra tolv ulike forskningsartikler, som både inneholder bekymringsfulle funn, men også store avvik mellom hva som faktisk er dokumentert og hva som hevdes offentlig.

Mye innhold på kort tid, men denne anbefales:

Opphavet til denne videoen er ikke helt klart, men mye av dette backes av Mustafa Suleyman (CEO for Microsoft AI) i essayet "A warning about ‘model welfare’", og Uljan Sharka som et intervju med Axios anklager OpenAI og Anthropic for å lyve om farene ved KI. 

Suleyman skriver blant annet:

The authors have embedded their own philosophical speculation about Claude’s inner life inside the very process that teaches Claude how to speak and behave. Claude’s expressing uncertainty about its own moral patienthood is not evidence of anything. It’s a predictable outcome of these training choices. The ambiguity is designed in. To fully grasp this point, I think it's important readers take a look at their January 2026 constitution.3 I’m publishing a highlighted mark up of the pdf and a detailed taxonomy of assumptions and claims in the constitution (see Appendix) that together highlight the key passages that worry me.

Bottom line: mye tyder på at farene er betydelig overdrevet, og at det ligger andre (hovedsaklig økonomiske) motiver bak.