Jon Hoem - CV

Førsteamanuensis ved Institutt for kunstfag, Høgskulen på Vestlandet – Bergen.

Underviser i og forsker på nye, digitale medier.

Jeg er opptatt av forholdet mellom medier og fysiske steder. For tiden jobber jeg blant annet med sfæriske medier, Robotassistert undervisning og utvikling av skaperverksted.

Min Dr.-avhandling om personlig publisering.

Siterte artikler og publikasjoner i Cristin.

Annet

25. februar 2020

Clean desk, my ...

Snart kommer visstnok "Rusken"-kampanjen til et lokale nær meg, ved Høgskulen på Vestlandet. Bakgrunnen er at stadig flere av oss som jobber på høgskolen skal jobbe aktivitetsbasert. Dette i motsetning til slik jeg åpenbart jobber, nemlig "inaktivbasert".

"Clean desk" kommer sammen med "Activity-Based Work". Vel slik ser det ut i gangen utenfor kontoret mitt. Arbeidsbenker og rullebord – et tydelig tegn på aktivitet i mine øyne. Vi utnytter generelt gangarealene for dårlig.


15. februar 2020

AR og stedsfortellinger

Utsikt fra Sæbø, mot Slogen.
Invitert til Sæbø-seminaret, som i år hadde tema "sted", var det naturlig å snakke om prosjektene jeg har vært med på ved Fjell festning. Et sted som ser ganske annerledes ut i dag, sammenlignet med da det ble bygget, men som fremdeles er et rikt historisk miljø.

Mitt innlegg tok kort for seg en tradisjonell, lokativ app. Digital guide for Fjell festning er imidlertid et prosjekt jeg ikke har vært direkte involvert i, men et utmerket eksempel på hvordan en kan tilføre informasjon til et sted, der det kun finnes fragmenter av de fysiske sporene fra historien. Appen er basert på mye av de samme tekniske løsningene som ligger til grunn for Fotspor. Så er det bare å håpe at ikke GDPR mm tar livet av denne tjenesten.

Fra å knytte informasjon til steder ved hjelp av GPS-posisjonering beveget jeg meg videre til Operasjon Bruno, en AR-lydfortelling, laget som en vandring inne i festningsanlegget. Denne applikasjonen er basert på mye av det utviklingsarbeidet vi gjorde med Tilhører, tilbake i 2014. Ikke minst er teknikkene knyttet til å sette sammen et dynamisk lydbilde med flere nivåer noe vi tar med oss videre.

I operasjon Bruno måtte vi håndtere de tekniske utfordringene med Bluetooth Beacons på en helt annen måte enn i Tilhører. Løsningen ble å integrere plasseringen i selve fortellingen, i form av fysiske sjekkpunkter.

Siste prosjekt er en visuell AR-fortelling som er tenkt å foregå utendørs på festningen. Samme manus vil også bli benyttet for en VR-utgave, men da med en helt annen løsning. Her en tanken å plassere brukeren i rollen som fotograferende journalist på Fjell festning, der historien utspiller seg noen dager etter at festningen ble overtatt i mai 1945.

Jeg fikke ikke mye tid til å snakke om en modell jeg har syslet med i mange år (får antagelig dedikere den til bokprosjektet) der jeg forsøker å resonnere omkring den medierende artefaktens fysiske posisjon i forhold hendelse, vitne og betrakter.



Etter seminaret fikk vi en tur gjennom Norangsdalen. Her går det tusen meter rett opp, så alle var enige om at panoramatak er et must. Ikke et sted å stoppe ...


9. februar 2020

Studer kunstfag med en porsjon ny teknologi

Auditolocomotivene har nådd en liten reklame for kunstfag ved HVL. Vi hadde også en gruppe elever på besøk, som viste frem prosjektet under nettverkskonferansen i kunst og håndverk.

Det skjer mye spennende knyttet til læreryrket og ny teknologi for tiden. Jeg er involvert i prosjekter ved flere skoler som jobber med å utvikle skaperverksteder, noe om også kommer på plass ved HVL til høsten. Fremdeles er det en utfordring å integrere dette i utdanningene, men for kunst og håndverks vedkommende har vi kommet et godt  stykke med å konkretisere dette.

Skaperverksted er del av et større bilde der teknologi kommer inn i fagene, som definitivt favner tverrfaglig og kan romme mange ulike tilnærminger. Jeg ser det i sammenheng med de nye læreplanene, der koding får en mer sentral plass.

Læreplanene i K&H har et økt fokus på arbeid i verkstedene, dvs mer praktiske prosjekter. Skaperverkstedet er ikke et tradisjonelt verksted, men byr på slike konkrete møter mellom tradisjonelle materialer og teknikker og ny teknologi. Ny teknologi får også konsekvenser for hvordan de fysiske lærngsmiljøene utformes.

6. februar 2020

Innovativ pedagogikk, anno 2020

Innovating pedagogy 2020 utgis av Open University. Litt hummer og kanari denne listen, men det er alltid interessant å se hva kvalifiserte folk forsøker å spå om fremtiden:

Kunstig intelligens
Kunstig intelligens (AI) brukes her om datasystemer som kan samhandle med mennesker og med verden på måter som etterligner menneskelige egenskaper og atferd. En litt rar definisjon, synes jeg, gitt at jeg har større tro på systemer som fungerer på sine egne, maskinelle premisser. Samtidig kan en lett si seg enig i at det er viktig at undervisere, forskere og andre med interesse for undervisning engasjerer seg, for å sikre at AI brukes på måter som støtter læring.

Passer fint som forberedelse til å snakke om møter mellom elever og autonome maskiner.

Posthumanistiske perspektiver
Som en filosofisk retning handler posthumanisme om hva det betyr å være menneske og hvorvidt det å være menneske handler om å utvide kroppslige opplevelser og erfaringer på tvers av grenser mellom det fysiske og det digitale. Som en pedagogikk åpner posthumanistiske perspektiver muligheter for å lære med dyr og maskiner som partnere.

Se poster om robotassistert undervisning.

Læring gjennom åpne data
Offentlige organisasjoner over hele verden produserer enorme mengder åpen data som kan brukes for å gjøre det mulig for studenter å bruke autentiske data til forskningsformål.

Data og etikk
Dette omfatter perspektiver knyttet til at studentene bør lære hvordan dataene deres brukes og kan misbrukes, og at de er opplyste i forhold til plattformene og verktøyene de bruker.

Pedagogikk for sosial rettferdighet
Dette handler blant annet om evnen til å se og forstå maktstrukturer, fordommer, roller, tilgjengelighetsspørsmål etc. Pedagogy of the oppressed kom ut på engelsk for 50 år siden, så det er kanskje litt jubileum.

Esport
Dataspill har et læringspotensiale, men jeg skjønner ikke helt hvorfor dette begrenses til esport.

Læring av animasjoner
Animasjoner blir i økende grad brukt til å vise prosesser og prosedyrer. Joda, men kanskje et litt åpenbart poeng.

Multisensorisk læring
Lukt, smak og berøring kan brukes mer i ulike læringsaktiviteter. Ja, det heier vi også på, og det er velkjent innenfor estetiske fag.

Frakoblet nettverkslæring
Mange steder i verden er det begrenset internettilgang, men man kan fortsatt dra nytte av digitale ressurser i lokale nettverk som kjøres på batteri- eller solcelledrevne servere.

Nettlaboratorier
Tilgang til realistiske virtuelle nettlaboratorier gir autentisk laboratorieopplevelse til studenter som ellers aldri ville hatt tilgang til slike fysiske fasiliteter.

Litt i retning av vårt prosjekt Interaktivt virtuelt feltarbeid. Sfæriske medier er i denne sammenhengen et "laboratorie light".

30. januar 2020

Auditolocomotiver under Nettverkskonferansen

Samme 6. klasse som gjorde det første Auditolocomotiv-prosjektet var på nytt i aksjon under Nettverkskonferansen K&H i UH-sektor, arrangert ved Høgskulen på Vestlandet, denne uka. Selve fremføringen ble om mulig enda mer vellykket enn sist, nå med et større publikum:


Filmet av Henning Klafstad (SfNM) og Jon Hoem

Vi har bygget det hele på toppen av utstyr som skolen har fått låne fra Etat for skole i Bergen kommune. Tilgang til noe teknisk utstyr (Micro:bits og servoer) er en forutsetning for et slikt prosjekt, men ut over det klarer vi oss med gjenbruksmaterialer. En konkret erfaring er imidlertid at hjul i plast nok er mer bærekrafttige (også i bokstavelig forstand) enn de trehjulene som ble benyttet her. Det går ganske tydelig fram i videoen at elevene (og jeg) sliter litt med nettopp hjulene.

I det større bildet diskuteres det i K&H-fagmiljøet hvordan programmering skal komme inn i kunst og håndverksfaget. Ikke alle mener dette er en god ting, men med fagfornyelsen kan det digitale få en relativt tydelig plass i faget. Samtidig vet en jo at læreplaner er en ting – hva som faktisk skjer i praksis er noe litt annet.

For min egen del har jeg stor tro på prosjekter som dette, der en bruker maskiner i et konstruktivt samvirke med mennesker. Jeg vil gjerne se prosjekter der vi leser sammen med en maskin, men i Auditolocomotiv-prosjektet tar den fysiske byggingen av de programmerte automatonene mye større plass. Dermed får en til enda bedre koblinger mellom å formgi, i fysisk forstand, og det å gi en form liv, her gjort gjennom å kode for egenskaper.


24. januar 2020

Sfærisk labyrint

Labyrint1 – kjapt satt sammen med Marzipano. Kommer en mer komplett versjon med H5P.

 

Jobbe med 360-kamera

20. januar 2020

Autonomi – tilbake til fremtiden

Jeg har brukt deler av helga på å forberede et konferanseinnlegg om elever som bygger og koder automatoner, det vi kaller auditolocomotiver. Når kommer nok selve innlegget (link kommer) til å ha betydelig fokus mot det å bygge tredimensjonale former, og hvordan elevene låner og "remikser" populærkulturelle uttrykk.

Dermed får jeg si litt om de perspektivene som det nok blir mindre plass til, nemlig betydningen av å kode egenskaper i stedet for funksjoner.

Det finnes helt sikkert mange unntak, men inntrykket mitt er at mye av det som skjer knyttet til koding i skolen handler om å kode funksjoner. Et eksempel kan være å få en robotbil til å kjøre en bestemt rute. Dette er noe annet enn å kode egenskaper, dvs hvordan roboten skal oppføre seg i ulike situasjoner, samt hva den skal gjøre når den ikke klarer å finne ut hva den skal gjøre.

For noen dager siden kom Nasjonal strategi for kunstig intelligens, kort kommentert her. I forordet til strategien stiller digitaliseringsminister Nikolai Astrup en rekke spørsmål, som finner gjenklang i en debatt som har gått i Bergens Tidende, knyttet til at Bybanen i Bergen ønsker å utrede førerløse vogner.

19. januar 2020

Kritikk er ikke enkelt

Jeg skriver om noe jeg ikke har fint lite peiling på. Det er en øvelse det også, og en dårlig unnskyldning får være at artisten snart er like gammel ...

Det er selvsagt vanskelig å se og forstå alle sider ved superartister, men Eminems "Darkness" ble spilt gjentatte ganger i helga. Det er det beste jeg har hørt på lenge. Trykker kanskje litt vel mye på, men det må kanskje til for å trenge gjennom.

Etter å ha hørt hele albumet er jeg villig til å hale frem flere superlativer. Desto merkeligere å lese anmeldelser som i VG: "Litt for mange låter er teknisk imponerende, men musikalsk ulidelig uinteressante. Så overlappende og passe forglemmelige at til og med «Farewell» blir mer gøyalt skranglete enn den egentlig fortjener å være."

I Aftenposten går det i samme baner, ikke bedre i Dagbladet. Jeg skjønner ikke noe jeg. "Farewell" høres fett ut i mine ører.  Jeg kan i og for seg styre meg når mannen overgår seg selv, men det skal bli et særdeles bra år om ikke "Darkness" kommer svært høyt på min liste over årets beste låter, samt "Stepdad", med sitt argentinske opphav.

Med dette begynner jeg så smått å skjønne hvorfor musikkritikken har forlatt avisene og havnet på YouTube i form av "reaction videos", som denne  denne og denne. Finnes det noe lignende på norsk tro?



I mine ører er dette musikk som forsøker å flytte på ting. Alle kan tippe over, og om vi først gjør det er en fordel å befinne seg i et samfunn med færre (automat)våpen omkring. Det ligger et stykke unna norsk virkelighet dette, men vi har jo også svært sørgelige historier å bære med oss. Samtidig har USA problemer med våpen i en helt annen skala. I den grad musikk kan være et innlegg i samfunnsdebatten er lanseringen av Darkness (og albummet som helhet) ekstremt betimelig.

Og samtidig en skattekiste av doble meninger og ordspill.

16. januar 2020

Nasjonal strategi for kunstig intelligens

En OECD-rapport fra 2018 anslår at 6% av norske arbeidsplasser som vil forsvinne som følge av automatisering. Dette er lavest av alle landene i OECD. Dette skyldes at norske arbeidstakere er blant de i verden som får mest opplæring på arbeidsplassen. Vi er med andre ord ikke så verst når det gjelder å holde oss oppdaterte. Det er en fordel, i møter med maskiner.

I dag lanserte regjeringen en Nasjonal strategi for kunstig intelligens. Der kan vi blant annet lese at digital kompetanse og teknologiforståelse skal få en tydeligere plass allerede i grunnskolen. I «Fagfornyelsen» legges det allerede på barnetrinne opp til at naturfag skal bli et mer utforskende og praktisk fag, med en tydelig teknologidel som også omfatter programmering.

Programmering kommer inn i flere fag. Min primære interesse er hvordan det digitale kommer inn i kunst og håndverk. Dette handler selvsagt om mer enn programmering, men ulike tilnærminger til programvare vil uansett ligge i bunn av alt vi gjør digitalt. jeg bedre vi kjenner de digitale verktøyene, desto bedre rustet er vi for å kunne bruke dem i konstruktivt, skapende arbeid.

Jeg legger merke til at illustrasjonene som er brukt i presentasjonen er hentet fra Ars Electronica, som også har sin egen satsing på AI. Videre en utstilling som tar for seg AI og egen seksjon viet teknologi i skolen. Her finner du masser av spennende prosjekter, i grenselandet mellom kunst og digitale maskiner. en god porsjon fysisk håndverk også. Det mest spennende ligger gjerne i kombinasjoner av disse tilnærmingene.

Jeg likte NORAA – Machinic Doodles, som jeg selvsagt ser i lys av auditolocomotivene våre.


10. januar 2020

Årets eneste snødag

Det er ennå håp, men enn så lenge er forrige helg min eneste opplevelse av skikkelig snø, så langt i vinter:



21. desember 2019

DIY 3D-høyttaler – Auditomonster

En passe amatørmessig visualisering av et auditomonster, her tenkt plassert i festsalen ved Austråttborgen.
Å komponere for et rom og med et rom er noen jeg har fascinert meg siden jeg som byggingeniør og lydinteressert kom på at det jeg skulle gjøre i livet var å designe og bygge lytterom for for folk. Jeg kom ikke stort lenger enn at jeg tok noen vekttall i elektroakustikk for rundt tredve år siden. Så tok yrkeslivet en annen litt annen vei, selv om det sneier innom lyd ganske ofte.

Kanskje på tide å finne skikkelig tilbake – ved hjelp av et "auditomonster" for atten kanaler. Med tilhørende sensorer kanskje også et lydbilde som transformeres gjennom lytternes bevegelser.

Nedenfor litt høyttenking. Se på det som idenotater...

Oppsettet nedenfor  er inspirert av et system med tyve høyttalere, bygget inn i ett kabinett, med en separat forsterkerutgang knyttet til hver høyttaler. Denne forsterkeren lukter det penger av. . Mitt tenkte oppsett er med aktive høyttalere – budsjettversjon med en forsterker innebygget i hvert stereopar. Det fleste slike monitorer har imidlertid et system med bassrefleks (for å få mer bass ut av små kabinetter). En forutsetning for mitt foreslåtte oppsett er dermed at bassrefleksporten kommer ut på frontbaffelen, noe som ikke er så vanlig.

Høyttalerkandidater i budsjettklassen er Behringer MS-20 eller Pioneer DM-40. I alt er det 18 høyttalere, dvs 9 stereopar. Trenger altså et lydkort som kan gi linjesignal ut i atten kanaler. Her er jeg igjen på jakt etter "the sweet spot" mellom pris og ytelse – kanskje Behringer UMC1820 kan gjøre jobben. Når det gjelder selve lydavspillingen håndterer programvare som Ardour normalt flerspors avspilling på en svært fleksibel måte. Samtidig, dersom lydbildet skal formes live, må en kunne rute og styre bestemte lyder til høyre og venstre kanal for hvert stereospor, og til flere spor parallelt. Altså ikke bare panorere. Komplisert, slik det forklares i podcasten embeddet nedenfor.



Auditomonsteret er inspirert, etter tips fra kollega Jostein Stalheim, av denne. IKO er en høyttaler som sies å spille med rommet den står i. Det gjør i og for seg alle høyttalere, men mange membraner, som kan spille sammen og kontrolleres individuelt, gjør det mulig å skreddersy en komposisjon for et rom, som en også kan ytterligere tilpasses akustisk ved hjelp av reflektorer og ulike dempende materialer.

Jeg får assosiasjoner til Philippe Parrenos prosjekt Anywhen.

 
◄ Free Blogger Templates by The Blog Templates | Design by Pocket