Utstilling – Libri Scientiae

Forskergruppen MaTecSus ved HVL har i disse dager en utstilling, Libri Scientiae, i høgskolebygget på Kronstad, i Bergen. Jeg har skrevet en introduksjonstekst til katalogen, "Bøker som kunnskap", og med det litt om bakgrunnen for kunnskap samlet i bøker og kunstnerbøker, eller Artist Books. Kunstnerbøker er verk der kunstnerne har foretatt et bevisst valg om å presentere et kunstprosjekt i bokform. 

Utstillingen bygger på et materialseminar som forskergruppen hadde i desember 2025, og som medlemmene har jobbet videre med i tiden etter. Dette er kunstfaglig forskning med sikte på å vinne erfaringer med formater som vi også lar studentene benytte som innleveringsform. Jeg har tre bidrag til utstillingen:

Kryssende steiner viser til kryssende perspektiver, og samtidig til hytten Tvergastein hvor den norske filosofen Arne Næss utviklet sentrale deler av sin økosofi.

Bokens to deler tar opp forhold omkring økosofi, kunnskapssyn og skeptisisme. I dag kan en skanse i møte med kunstig intelligens være epistemisk skeptisisme – å stille seg sterkt tvilende til at sikker kunnskap finnes. Boken kan blas fra to sider slik at forskjellige utsagn og visuelle perspektiver blandes.

Boken Kampen mot vitenskapen låner navn fra Arne Næss’ bok med samme tittel, utgitt i 1980. Denne kunstnerboken samler personlige bilder og tanker om å leve i og med natur, med utgangspunkt i et sted jeg ofte vender tilbake til: Tvergastein, 1505 meter over havet, ved foten av Hallingskarvet. Naturen er ekstrem og kun et lite antall arter kan leve her over tid. Fjellene er samtidig i frontlinjen i møte med klimaendringer, med raske og synlige endringer. Boken forsøker å si noe om forholdet mellom mennesker og natur, i det store og i det små.

Et lite "funfact": I to av bøkene har jeg med bilder av bjørkemåleren. Denne kan i enkelte år fullstendig snauspise bjørkeskogen i høyfjellet, som ved Ustaoset, ca 10 kilometer fra Tvergastein. Bjørkemåleren brukes ofte som et eksempel på det som kalles industrimenalisme, dvs at en art forandrer egenskaper gjennom å tilpasse seg menneskeskapte endringer gjennom evolusjon. I dette tilfelle kan endringer i fargen, og med det synlighet,  øke sjansen for overlevelse i gitte omgivelser.

Den siste boken er to i en, Reisen / Flukten fra Tåkeskogen ble i utgangspunktet skrevet for små barn. En fortelling om pandaen Sonus, fremført som en lydvandring under Festspillene i Bergen / Småspill i 2023. I bokform har denne fortellingen blitt til to versjoner, der den ene er ment å kunne glede et barn. Fortellingen har imidlertid en undertekst som spilles tydeligere ut i den andre versjonen, der miljøproblematikk og økende konsum problematiseres og knyttes til fakta. Den dystrere delen gir et bakteppe for en voksen, gjerne den som leser for et barn. De to bøkene deler samme rygg, og kan blas i side om side.

Bildebehandling med KI

Jeg skrev for ett år siden om hvordan tradisjonell bildebehandling er i ferd med å bli passé. 

De siste ti årene, med unntak av de to siste, har jeg pleid å gi nye studenter en oppgave jeg kaller visuell remiks. Kort fortalt har det dreid seg om å finne et bilde av en politiker og sette vedkommende inn i et manipulert bilde som en kommentar til en aktuell sak. Det har vært en fin oppgave, som gir en inngang til å snakke om såvel opphavsrett som spredning av bilder i sosiale medier, litt om nettvett mm. 

Fundamentet i selve oppgaven, bildemanipulasjonen, har imidlertid endret seg radikalt. Utviklingen for et drøyt år siden pekte tydelig i en retning. Selv om bildet nedenfor noen småfeil i detaljene, demonstrerer det hvordan et bilde (som det ovenfor, fra Maihaugen) kan fylles med det som synes som tidsriktig aktivitet med enkle ledetekster.

I de fleste tilfeller gjør jeg fremdeles små justeringer med tradisjonell bildebehandling, for å justere noe jeg ikke klarer å få KI-tjenesten til å forstå og/eller generere. Resultatene, rett ut av "boksen", er imidlertid fullt på høyde med de de fleste studenter leverer. Oppgaven i sin nåværende form kan dermed skrotes.

Bill Viola (1951 - 2024) – Cameras are Keepers of the Souls

Bill Viola (1951 - 2024) var en amerikansk videokunstner. Viola ble gjennom fem tiår var kjent for sin bruk av langsomme, repeterende videosekvenser. 

Viola legger stor vekt på bruken av lyd:

Illustrasjon til "barnebok" – del 2

En versjon av denne boken, denne gangen med et dystrere uttrykk. Tanken er å presentere de ved siden av hverandre, som to forskjellige perspektiver på den samme fortellingen.

Den første versjonen er laget med tanke på et lite barn. Den reviderte versjonen er på en måte en kommentarversjon. Fremdeles er dette langt fra en realistisk fortelling, men med faktaelementer og bilder som ikke er like koselige.

Dette går tilbake til bakgrunnen for den opprinnelige fortellingen om Sonus, lydvandringen vi laget for Festspillene i Bergen i 2023. På overflaten en koselig fortelling om en søt panda, men med et bakteppe som handler om miljø, varetransport og migrasjon.

The Adolescence of Technology

Kveldens lektyre: The Adolescence of Technology – Confronting and Overcoming the Risks of Powerful AI, av Dario Amodei.

Amodei var med på å starte og leder i dag KI-selskapet Anthropic. Han ser for seg at vi er inne i en kritisk overgangsfase der vi snart får tilgang til svært kraftig KI om 1–5 år. Amodei er optimistisk, men beskriver AI-utviklingen som en "teknologisk ungdomstid" – en overgangsperiode vi må gjennom på veien mot en konstruktiv og positiv fremtid.

Artikkelen skisserer fem hovedrisikoer:

Clawdbot – Moltbot – OpenClaw

Etter kort utvikling (av Peter Steinberger) og en enda kortere navnestrid ender en opp med OpenClaw, en KI-agent med en LLM (som Kimi K2.5 fra Moonshot AI) i bunn. Kjører en Kimi er alt åpen kildekode, dvs i den grad en KI-modell kan betraktes som åpen (men det er et ganske annet, og akademisk spørsmål). 

OpenClaw kjører lokalt på din maskin, og har verktøy for å utføre handlinger (kjøre kommandoer, finne filer, gjøre API-kall, automatiseringer, mm), den har hukommelse, den kan improvisere, prøve og lære av feil og dermed håndtere komplekse oppgaver autonomt – alt dette uten at du trenger å følge opp hvert steg i prosessen. Dette er selvsagt potensielt skummelt, enten du er redd for å få informasjon spredd, slettet eller alt mulig bøll du kan tenke deg gjort med en datamaskin. Det blir spennende å se når de første sakene kommer, der dette brukes til aksje- og valutaspekulasjon.

Men at dette er mulig og tilgjengelig forteller nok alt om at vi om kort tid vil ha tilsvarende fra Google, OpenAI, Anthropic m fl.

På tide å se nær 40 år tilbake i tid, til denne fremtidsvisjonen:

KI-agenter som snakker sammen på moltbook.com, som i denne tråden:

Geminiforsøk

Tidsbilder - en liten, kollektiv "bok"

Jeg la til rette for en liten workshop under årets Nettverkskonferanse for K&H i UH. Deltakerne laget et hefte med fotografier, tatt kl 14.05 den 27. januar, og korte tekster fra Phd-avhandlinger persentert udner konferansen:

 

Å lage slike små hefter om ulike tema bør være et nyttig møtepunkt mellom det digitale og det analoge. En kan fint se for seg at lærere, studenter og elever kan samarbeide om å fylle et hefte med faktainformasjon, og gjerne la det være blanke sider for personlige tilpasninger og notater. Slik kan en med enkle midler lage læremidler som tar opp i seg noe av det beste ved å jobbe digitalt (på skjerm) og lese og notere på papir.

KI og musikk – Vestavind

Opphaver til låtene til bandet Vestavind, Ole Morten Simonsen, har fått mye oppmerksomhet og kritikk i det siste, fordi han har benyttet KI for å lage flere av bandets låter. Vestavind skal etter planen fremføre en rekke delvis KI-skapte sangene ved hjelp av ekte musikere på flere festivaler til sommeren.

Kritikken kommer fra ulike hold, mer eller mindre solid fundert. Det er en sak som vekker følelser. Allerede i fjor høst kommenterte musikkritiker Tor Martin Bøe saken i Dag og tid. Bøe peker blant annet på de økonomiske problemstillingene, dels knyttet til at det er begrenset med plasser til bane på festivaler og livescener, dels på grunn av strømmetjenestenes betalingsmodell:

Pro rata-betalingsmodellen til strøymetenestene, at ein får betalt for kor stor prosentdel av totalen ein er strøymd, og ikkje per gong, gjer at kunstig musikk et seg inn på inntektene til menneskemusikk. Modellen løner volum og produktivitet, nett det KI er best på, medan kunstnarar som bruker tid på å skape noko unikt, kjem tapande ut.

Ole Morten Simonsen skriver et svar i Dag og tid:

Alle tekstane har eg skrive sjølv. Så dei er så ekte som du kan få dei. Nokre melodiar har eg spelt inn i programmet, andre har KI kome med forslag til. Tonar og grep, kva instrument eg vil ha, kva sjanger, har eg valt sjølv. Men det er sett saman av KI og stort sett redigert i programvaren. Ein kan forandre på nokre ting som ein føler ikkje heilt stemmer. Så det er ikkje berre ein knapp og så er alt ferdig. Eg har ein tanke, ein visjon, om korleis det skal bli, så det er ein prosess.

Som musikk- og lydinteressert, men ikke-musiker i noen tradisjonell forstand, kjenner jeg i utganspunktet på sympati med Simonsens prosjekt. Samtidig må jeg     grave litt i min egen tenking omkring bruk av KI.

Robotassistert undervisning med KI

Overskriften er et direkte tilbakepek til prosjektet Robotassistert undervisning, som jeg fikk i gang i 2018. Dette prosjektet kom i gang etter et møte med temaet som lager Aisoy-robotene. Det begynner å bli lenge siden, men disse roboten ga svært mye for pengene. På den tiden begynte jeg også så smått å gjøre meg noen tanker om å designe og bygge en robot dedikert for skolebruk.

Robotassistert undervisning var på flere måter et vellykket prosjekt, men som "vanlig" er jeg gjerne litt for tidlig ute og prosjektet fikk ikke nok steam. Et av de største ankepunktene var talesyntese (Aisoyen snakket greit på engelsk og spansk, men dialogene var skriptet). Vi gjorde imidlertid en rekke interessante forsøk, blant annet noen studentoppgaver og gjennom et samarbeid med Universidad Politecnica Valencia (UPV). Jeg presenterte prosjektet under Webinarfestivalen i 2018, og deler av arbeidet kom med i artikkelen Nyskaping gjennom bruk av roboter i undervisning.

Jeg endte opp med å importere Aisoy-robotene, men må se tilbake på en forretning som aldri helt tok av. Jeg avviklet Skolerobot AS for et par år siden, etter rundt fem års drift, og brant med det inne med et restlager av roboter. Aisoy ser heller ikke ut til å ha tatt denne roboten videre.

Spol frem noen år og jeg sitter på kontoret til kollega Øyvind, ved HVLs medielab. På pulten står et eksemplar av Reachy Mini, fra et selskap tungt backet av Hugging Face. Prisen er rundt Kr. 3.500,–  hvilket jo er hyggelig. Reachy Mini leverte nemlig en særdeles overbevisende samtale der vi var innom en rekke svært forskjellige tema.

Hugging Face sin involvering handler om koblinger mellom utviklingen av kunstig intelligens og roboter – embodied AI. Slike koblinger kan bli svært overbevisende, effektive og nyttige, lenge før en har avanserte humanoide roboter.

Reachy Mini er et godt eksempel på dette, samtidig som denne roboten er basert på åpen maskinvare og åpen kildekode. Avgjørelsen var dermed lett: en Reachy Mini  er bestilt!

KI og illustrerte barnebøker

Jeg hadde en interessant diskusjon her om dagen, om forholdet mellom å løse ulike "oppgaver" analogt versus ved hjelp av digitale verktøy. Min konklusjon har gjennom hele yrkeslivet vært at digitale verktøy gjør meg i stand til å gjøre ting jeg ellers ikke ville, eller kunne gjort. Video, lyd, fotografi, bildeskaping, skrive, illustrere og sette bøker, osv.

I Digitale medier og materialitet bruker jeg et bilde, tatt med en rimelig mobiltelefon, av et digitalt fotoapparat og et Sony Betacam. Det profesjonelle Sony-kameraet var arvtageren til U-matic, sistnevnte det formatet som var i bruk da jeg tok film- og fjernsynsfag på 1990-tallet.  Det digitale kameraet (Panasonic FZ-1000) ble lansert for mer enn 10 år siden, det kostet ikke mange tusenlappene og det gruser fullstendig Sony-kameraet fra studietiden. Med digital redigering og publisering på nett blir hele prosessen med å lage video utrolig mye enklere. Ingen vil tilbake...

Digitalt er imidlertid så mangt, og med generativ KI begynner jeg så smått å lure. I og for seg kan en få enda mer gjort, men jeg leter etter bruksområder der jeg finner det interessant. Noen ganger handler det om å lage grafikk på (for meg) nye måter, det kan være videouttrykk som jeg selv ikke har tenkt på med tilhørende musikk, eller video skapt med utgangspunkt i egne stillbilder. For et år siden kom jeg til at det bare er å skrote tradisjonell bildebehandling, og siden det har lignende tjenester tatt store skritt. Jeg underviser rett og slett ikke bildebehandling slik som dette lenger.

En kan saktens lure på hvor dette ender, men nå til det overskriften handler om. Da mine egne barn var små lagde vi noen (eller var det bare én) bøker med utgangspunkt i ungenes tegninger, der jeg spurte litt om hva de forestilte og skrev en illustrert fortelling. Unike bøker, og et slags frempek mot arbeid med en form for kunstnerbøker.

For drøyt to år siden, omtrent samtidig med at jeg sluttet å undervise tradisjonell bildebehandling, laget jeg og Johannes Ringheim fortellingen om Sonus for Festspillene: pandaen som reiser fra Tåkeskogen i Kina og ender opp i Norge - en lokativ fortelling for små barn.

Bildet som ble bruk i Festspillprogrammet var delvis KI-generert. Bildene var riktignok primitive, men prosessen med å lage bildene var for meg en liten åpenbaring. Jeg kom til å kunne illustrere med "egen" tegninger.

Ytterligere 2-3 år har gått. Dette kunne åpenbart vært gjennomført for en  god stund siden, men nå har jeg fått laget boken med utgangspunkt i fortellingen om Sonus. Du kan se hva Google Gemini Storybook kom opp med her – verd å ta en titt siden det gir litt tilgang til kulissene. Gemini (med Nano Banana i bunn) har laget illustrasjoner og tekst, dog med utgangspunkt i mine tidligere bilder av Sonus og teksten som jeg skrev til lydvandringen. Jeg lar meg imponere over hvor konsistente bildene blir, spesielt med tanke på karakterene på tvers av de ulike illustrasjonene.

De fleste bildene måtte fikses på, men dette går også greit med Gemini og/eller andre KI-tjenester. Det eneste jeg måtte manipulere inn var IKEA-logoen, fordi Google nekter å gjøre dette. Litt fiksing og jeg har en illustrert bildebok. Kanskje ikke prisvinnende materiale, men på høyde med mye annet jeg har sett. Boken har dessuten elementer som er unike – det er min fortelling, skrevet med tanke på et barn.

Sidene ble skrevet ut bundet inn for hånd i stive permer med koptisk binding (en anledning til å anbefale Ido Agassis Youtubekanal om bokbinding). Innbindingen gir en "final touch", som for meg gjør dette til noe jeg kan stå oppreist og si: dette har jeg laget. Om så det er ved hjelp av KI.

Jeg kommer til å forsøke igjen. Kanskje blir det bedre, og flinkere folk enn meg vil komme frem til enda bedre resultater. Det er ikke bare lystelig. På den ene siden er jeg begeistret over hva jeg kan få til. Samtidig lurer jeg på hva gjør det med de som profesjonelt illustrerer bøker. Jeg tror det kan bli tøft fremover.

KI-tjenester som Gemini lager illustrasjoner som jeg mener har rimelig høy kvalitet. Men det gjelder langt fra alt. Det første forsøket mitt fikk for eksempel med et bilde som dette. Hva fyren med grønn genser gjør her, det har jeg ingen anelse om. Dersom en kun ber om å få laget en visuell fortelling er det slikt som gjerne dukker opp. Jeg måtte gå flere runder før jeg fikk det bildet jeg ønsket. Likevel, det gikk enormt mye raskere enn om det skulle være tegnet – noe jeg hverken kan eller vil forsøke meg på.  

Tegne skisser til handlingen kan jeg imidlertid gjøre, og med det er en i full gang med å lage tegneserier sammen med barn. KI blir dermed en støtte i idearbeidet. Tegnekrisen er slik sett avlyst, om enn med et annet utfall enn det mange kanskje helst ser for seg. 

Det er mange svært gode grunner til at vi skal tegne mer, men at vi skal illustrere er kanskje ikke blant disse...

Det samme vil skje på tvers av alle sjangere (video, musikk, alle former for bilder, verbaltekst). De kommende årene kommer til å bli transformative. Langt mer enn hva jeg så for meg da jeg første gang snakket om Performativt e-håndverk, for nærmere 10 år siden.

Opplevelse, erfaring og formsvar

Jeg lager meg fra tid til annen tankefigurer, for kanskje bedre å forstår hvordan begreper kan knytte s til hverandre. En slik figur forsøker å knytte sammen opplevelse, erfaring og formsvar.

Et formsvar kan være en kunstnerisk eller funksjonell løsning som svarer på et behov, eller en utfordring, hvor resultatet er en gjennomtenkt form. Formsvar kan slik sett være resultatet av en estetisk (lærings)prosess.

Sammenhengen mellom opplevelse og erfaring er noe jeg ennå ikke føler jeg har kommet helt til bunns i. Skjønt det handler nok mest om at jeg stadig sliter med den norske oversettelsen av John Deweys Art as experience.