Estetiske læringsprosesser 2026

Fra et opplegg med et hundretalls studenter. De ble gitt en sammensatt, kollektiv oppgave der hver student blant annet lager sin del, i størrelse A2, som samlet settes sammen til et "sceneteppe". Videre samler vi studentenes utsagn og genererte bilder som vi deretter projiserer via to projektorer på scenteppet. Tanken er å gi deltakerne en liten overraskelse, der deres enkeltbidrag blir del av en større helhet uten at de konkrete sammenstillingene er planlagte.

Adaptasjon med KI

 

Bokillustrasjon med KI – igjen

Odin Helgheim / Bonnier forlag / Midjourney

Omslaget til Unni Lindells nyeste barnebok "Frøken Snushane" er laget av kunstig intelligens, noe som vekker debatt. En debatt som ikke kommer til å gi seg med det første.

Norsk faglitterær forfatter og oversetterforening (NFFO) er selvsagt kritiske.

NFFO har nylig vedtatt egne interne KI-retningslinjer, der det blant annet tas avstand fra KI-genererte bilder. Grunnen til at bildegenerering er spesielt problematisk er at de er i direkte konkurranse med fotografer og illustratører, og KI-verktøyene som lager disse er systematisk trent på å bryte andres opphavsrett.

– NFFO er opptatt av at all bruk av opphavsbeskyttet materiale i KI-modeller må være basert på samtykke, og bruken må kompenseres. Det er også et avgjørende prinsipp at KI aldri skal brukes som erstatning for menneskers tekster eller bilder. Vi forventer en mer prinsipiell holdning til dette hos alle seriøse aktører, enn det vi ser i dette tilfellet fra Bonnier forlag, sier generalsekretær i NFFO, Cathrine Sandnes.

Dessverre blir det nok svært vanskelig å holde NFFOs posisjon fremover. I forbindelse med utstillingen Libri Scientiae eksperimenterte jeg en god del med KI for ulike illustrasjonsformål. En kan diskutere stil selvsagt, men i min bok (bokstavelig talt) er dette gode illustrasjoner, som fullt ut dekker det behovet jeg hadde. En havner raskt der at den økonomiske vekten av langt rimeligere produksjonsprosesser  transformerer markedet. Det treffer selvsagt forfattere på lignende vis som illustratører.

Utstilling – Libri Scientiae

Forskergruppen MaTecSus ved HVL har i disse dager en utstilling, Libri Scientiae, i høgskolebygget på Kronstad, i Bergen. Jeg har skrevet en introduksjonstekst til katalogen, "Bøker som kunnskap", og med det litt om bakgrunnen for kunnskap samlet i bøker og kunstnerbøker, eller Artist Books. Kunstnerbøker er verk der kunstnerne har foretatt et bevisst valg om å presentere et kunstprosjekt i bokform. 

Utstillingen bygger på et materialseminar som forskergruppen hadde i desember 2025, og som medlemmene har jobbet videre med i tiden etter. Dette er kunstfaglig forskning med sikte på å vinne erfaringer med formater som vi også lar studentene benytte som innleveringsform. Jeg har tre bidrag til utstillingen:

Kryssende steiner viser til kryssende perspektiver, og samtidig til hytten Tvergastein hvor den norske filosofen Arne Næss utviklet sentrale deler av sin økosofi.

Bokens to deler tar opp forhold omkring økosofi, kunnskapssyn og skeptisisme. I dag kan en skanse i møte med kunstig intelligens være epistemisk skeptisisme – å stille seg sterkt tvilende til at sikker kunnskap finnes. Boken kan blas fra to sider slik at forskjellige utsagn og visuelle perspektiver blandes.

Boken Kampen mot vitenskapen låner navn fra Arne Næss’ bok med samme tittel, utgitt i 1980. Denne kunstnerboken samler personlige bilder og tanker om å leve i og med natur, med utgangspunkt i et sted jeg ofte vender tilbake til: Tvergastein, 1505 meter over havet, ved foten av Hallingskarvet. Naturen er ekstrem og kun et lite antall arter kan leve her over tid. Fjellene er samtidig i frontlinjen i møte med klimaendringer, med raske og synlige endringer. Boken forsøker å si noe om forholdet mellom mennesker og natur, i det store og i det små.

Et lite "funfact": I to av bøkene har jeg med bilder av bjørkemåleren. Denne kan i enkelte år fullstendig snauspise bjørkeskogen i høyfjellet, som ved Ustaoset, ca 10 kilometer fra Tvergastein. Bjørkemåleren brukes ofte som et eksempel på det som kalles industrimenalisme, dvs at en art forandrer egenskaper og flere individer blir mørkere gjennom evolusjon, som en følge av menneskeskapte endringer i artens miljø. I dette tilfelle kan endringer i fargen, og med det synlighet, øke sjansen for overlevelse i omgivelser der barken på bjørkene blir mørkere.

Den siste boken er to i en, Reisen / Flukten fra Tåkeskogen ble i utgangspunktet skrevet for små barn. En fortelling om pandaen Sonus, fremført som en lydvandring under Festspillene i Bergen / Småspill i 2023. I bokform har denne fortellingen blitt til to versjoner, der den ene er ment å kunne glede et barn. Fortellingen har imidlertid en undertekst som spilles tydeligere ut i den andre versjonen, der miljøproblematikk og økende konsum problematiseres og knyttes til fakta. Den dystrere delen gir et bakteppe for en voksen, gjerne den som leser for et barn. De to bøkene deler samme rygg, og kan blas i side om side.

Bildebehandling med KI

Jeg skrev for ett år siden om hvordan tradisjonell bildebehandling er i ferd med å bli passé. 

De siste ti årene, med unntak av de to siste, har jeg pleid å gi nye studenter en oppgave jeg kaller visuell remiks. Kort fortalt har det dreid seg om å finne et bilde av en politiker og sette vedkommende inn i et manipulert bilde som en kommentar til en aktuell sak. Det har vært en fin oppgave, som gir en inngang til å snakke om såvel opphavsrett som spredning av bilder i sosiale medier, litt om nettvett mm. 

Fundamentet i selve oppgaven, bildemanipulasjonen, har imidlertid endret seg radikalt. Utviklingen for et drøyt år siden pekte tydelig i en retning. Selv om bildet nedenfor noen småfeil i detaljene, demonstrerer det hvordan et bilde (som det ovenfor, fra Maihaugen) kan fylles med det som synes som tidsriktig aktivitet med enkle ledetekster.

I de fleste tilfeller gjør jeg fremdeles små justeringer med tradisjonell bildebehandling, for å justere noe jeg ikke klarer å få KI-tjenesten til å forstå og/eller generere. Resultatene, rett ut av "boksen", er imidlertid fullt på høyde med de de fleste studenter leverer. Oppgaven i sin nåværende form kan dermed skrotes.

Bill Viola (1951 - 2024) – Cameras are Keepers of the Souls

Bill Viola (1951 - 2024) var en amerikansk videokunstner. Viola ble gjennom fem tiår var kjent for sin bruk av langsomme, repeterende videosekvenser. 

Viola legger stor vekt på bruken av lyd:

Illustrasjon til "barnebok" – del 2

En versjon av denne boken, denne gangen med et dystrere uttrykk. Tanken er å presentere de ved siden av hverandre, som to forskjellige perspektiver på den samme fortellingen.

Den første versjonen er laget med tanke på et lite barn. Den reviderte versjonen er på en måte en kommentarversjon. Fremdeles er dette langt fra en realistisk fortelling, men med faktaelementer og bilder som ikke er like koselige.

Dette går tilbake til bakgrunnen for den opprinnelige fortellingen om Sonus, lydvandringen vi laget for Festspillene i Bergen i 2023. På overflaten en koselig fortelling om en søt panda, men med et bakteppe som handler om miljø, varetransport og migrasjon.

The Adolescence of Technology

Kveldens lektyre: The Adolescence of Technology – Confronting and Overcoming the Risks of Powerful AI, av Dario Amodei.

Amodei var med på å starte og leder i dag KI-selskapet Anthropic. Han ser for seg at vi er inne i en kritisk overgangsfase der vi snart får tilgang til svært kraftig KI om 1–5 år. Amodei er optimistisk, men beskriver AI-utviklingen som en "teknologisk ungdomstid" – en overgangsperiode vi må gjennom på veien mot en konstruktiv og positiv fremtid.

Artikkelen skisserer fem hovedrisikoer:

Clawdbot – Moltbot – OpenClaw

Etter kort utvikling (av Peter Steinberger) og en enda kortere navnestrid ender en opp med OpenClaw, en KI-agent med en LLM (som Kimi K2.5 fra Moonshot AI) i bunn. Kjører en Kimi er alt åpen kildekode, dvs i den grad en KI-modell kan betraktes som åpen (men det er et ganske annet, og akademisk spørsmål). 

OpenClaw kjører lokalt på din maskin, og har verktøy for å utføre handlinger (kjøre kommandoer, finne filer, gjøre API-kall, automatiseringer, mm), den har hukommelse, den kan improvisere, prøve og lære av feil og dermed håndtere komplekse oppgaver autonomt – alt dette uten at du trenger å følge opp hvert steg i prosessen. Dette er selvsagt potensielt skummelt, enten du er redd for å få informasjon spredd, slettet eller alt mulig bøll du kan tenke deg gjort med en datamaskin. Det blir spennende å se når de første sakene kommer, der dette brukes til aksje- og valutaspekulasjon.

Men at dette er mulig og tilgjengelig forteller nok alt om at vi om kort tid vil ha tilsvarende fra Google, OpenAI, Anthropic m fl.

På tide å se nær 40 år tilbake i tid, til denne fremtidsvisjonen:

KI-agenter som snakker sammen på moltbook.com, som i denne tråden:

Geminiforsøk

Tidsbilder - en liten, kollektiv "bok"

Jeg la til rette for en liten workshop under årets Nettverkskonferanse for K&H i UH. Deltakerne laget et hefte med fotografier, tatt kl 14.05 den 27. januar, og korte tekster fra Phd-avhandlinger persentert udner konferansen:

 

Å lage slike små hefter om ulike tema bør være et nyttig møtepunkt mellom det digitale og det analoge. En kan fint se for seg at lærere, studenter og elever kan samarbeide om å fylle et hefte med faktainformasjon, og gjerne la det være blanke sider for personlige tilpasninger og notater. Slik kan en med enkle midler lage læremidler som tar opp i seg noe av det beste ved å jobbe digitalt (på skjerm) og lese og notere på papir.

KI og musikk – Vestavind

Opphaver til låtene til bandet Vestavind, Ole Morten Simonsen, har fått mye oppmerksomhet og kritikk i det siste, fordi han har benyttet KI for å lage flere av bandets låter. Vestavind skal etter planen fremføre en rekke delvis KI-skapte sangene ved hjelp av ekte musikere på flere festivaler til sommeren.

Kritikken kommer fra ulike hold, mer eller mindre solid fundert. Det er en sak som vekker følelser. Allerede i fjor høst kommenterte musikkritiker Tor Martin Bøe saken i Dag og tid. Bøe peker blant annet på de økonomiske problemstillingene, dels knyttet til at det er begrenset med plasser til bane på festivaler og livescener, dels på grunn av strømmetjenestenes betalingsmodell:

Pro rata-betalingsmodellen til strøymetenestene, at ein får betalt for kor stor prosentdel av totalen ein er strøymd, og ikkje per gong, gjer at kunstig musikk et seg inn på inntektene til menneskemusikk. Modellen løner volum og produktivitet, nett det KI er best på, medan kunstnarar som bruker tid på å skape noko unikt, kjem tapande ut.

Ole Morten Simonsen skriver et svar i Dag og tid:

Alle tekstane har eg skrive sjølv. Så dei er så ekte som du kan få dei. Nokre melodiar har eg spelt inn i programmet, andre har KI kome med forslag til. Tonar og grep, kva instrument eg vil ha, kva sjanger, har eg valt sjølv. Men det er sett saman av KI og stort sett redigert i programvaren. Ein kan forandre på nokre ting som ein føler ikkje heilt stemmer. Så det er ikkje berre ein knapp og så er alt ferdig. Eg har ein tanke, ein visjon, om korleis det skal bli, så det er ein prosess.

Som musikk- og lydinteressert, men ikke-musiker i noen tradisjonell forstand, kjenner jeg i utganspunktet på sympati med Simonsens prosjekt. Samtidig må jeg     grave litt i min egen tenking omkring bruk av KI.