Bør medieforskere lære seg å kode?

Knut Lundby fikk Norsk medieforskerlags hederspris, og avsluttet takketalen med et spørsmål til forsamlingen: "kanskje må medieforskere lære seg å kode?". Bakteppet er at Lundby selv har vært opptatt av møtepunktene mellom medieforskning og informatikk, et felt som fremdeles er  underutviklet.

Lundby har skrevet om medialisering, et begrep som brukes om prosesser som utspiller seg mellom endringer i mediene og endringer i samfunn og kultur. Medialisering er langsiktige transformasjoner sosiale institusjoner og kulturell praksis der medier har en sentral rolle. I dag er driveren for medialisering digitale medier og digital kommunikasjon, over Internett eller i mobile nettverk.

Kanskje jeg overtolker Lundby, men jeg hørte denne avslutningen som et lite helspark til forsamling som kanskje ikke er tilstrekkelig fremoverlente i møtet med det som kommer. Det er en relativt enkel, og ganske risikofri øvelse å se på mediefenomener som allerede eksisterer i verden for så å analysere dette med kritisk blikk. Det bidrar nok til økt forståelse, men former ikke den videre utviklingen av mediene og medialiseringen i særlig grad.

Igjen min tolkning, men en mer fremoverlent medieforskning vil i større grad forsøke å være en del av selve medieutviklingen. Dette er nok noen rykende uenig i, for det vil innebære at en ser på seg selv som en aktør, ikke kun en som observerer. Men dersom en faktisk ønsker å påvirke kommer en ikke utenom forståelse for hvordan programvare påvirker medienes uttrykk, produksjon distribusjon og bruk. Det betyr ikke at alle medieforskere må kunne programmere, men kanskje må vi forstå nok til å kunne kode – da forstått som en grunnleggende kunnskap om datamaskiners virkemåte. I mine ører er det dit Lundby ønsker at feltet skal bevege seg.

Jeg har snakket meg litt varm de siste dagene omkring hvordan stadig bedre talesyntese og maskinell behandling av tekst vil komme til å transformere medieproduksjon. Min inngang til dette er programmerbare roboter – kanskje fremtidens samtalepartner om nyheter (i stedet for å få noe servert kommer du frem til noe gjennom dialog).

Mitt paper under medieforskerkonferansen handlet imidlertid om hvordan en med utgangspunkt i sfæriske opptak (video og stillbilder) kan kode en film. Her har jeg jobbet litt i forlengelsen av Norgesuniversitet-prosjektet Interaktivit virtuelt feltarbeid og «Virtual og augmented reality i lokaljournalistikken», støttet gjennom UH-nett Vest.:

Koding på medieforskernivå. koden styrer her hvordan visningen av et utsnitt av et sfærisk bilde skal foregå i tid. På den måten blir stillbildet til en form for film. I og for seg samme prinsipp som "4K til 720"-metoden, som jeg snakket om for noen år siden. Filmen representert som kode er samtidig noenlunde samme konsept som jeg snakket om allerede i 2004: "Videoblogs as collective documentary".

På dette nivået kan en som så vidt kan kode litt, uten å være i nærheten av å kunne programmere skikkelig, tenke konkret omkring og utvikle prototyper for et medium som knapt finnes – den ekte stillbildefilmen.

Folk som kan både hardware og software kommer samtidig med ting som det du ser nendenfor. Et kamera som med utgangspunkt i sfæriske opptak lager "tradisjonell" video i en form som tidligere krevde massive ressurser. Mitt poeng er at rundt disse teknologiene kan en utvikle en produksjonsmetodikk, der medieforskere, med litt kunnskap om hva som skjer inne i maskinene, kan gi verdifulle bidrag:

Maskinvaren er kjemperimelig. Så gjenstår det bare å finne former som gjør at redaksjoner, lærere, bedrifter osv kan utnytte dette. Det oppmuntrende er i og for seg at teknologien blir så avansert og brukervennlig at det er historiefortellingen som vil være det som skiller. Så må de som vil dytte det enda litt videre følge Lundbys råd og kode litt....

Aisoy vil bli med studenter ut i praksis

Roboten Rob vil gjerne bli programmert av elever. Han ber studenter om hjelp:


Sjekk undervisning.skolerobot.eu.

Evighetsfortelling

Holder på med noen forsøk med lister som grunnlag for en for en slags randomisert tale fra Aisoy-robotene. På sett og vis en variant av dette forsøket, og et stykke på vei en realisering av et uferdig prosjekt: 3 gram poesi.

I den forbindelse hører jeg på Jake Elliot som snakket om "Playful Text" under forårets Konsoll-konferanse – merk årets konferanse 1. og 2. november, i Bergen.

Elliot begynner med Cent mille milliards de poèmes av Raymond Queneau. Mye interessant her, fra cut up poetry til ulike tjenester som botnik.org og en mengde andre spennende eksempler, både digitale og analoge:

Fra målstyring til målestyring

Det som tilsynelatende er en krangel mellom to damer i Oslo kommune, kan være et av vår tids viktige ideologiske slag, skriver Magnus Marsdal i Morgenbladet. Jeg får ikke lest Marsdal sitt innlegg, men antar han argumenterer mot den nåværende bruken av nasjonale prøver. Et syn det i utgangspunktet er lett å være enig i. Det er ikke lenge siden jeg var ute i en skole der vi jobber med Desentralisert kompetanseutvikling – dvs et reelt samarbeid mellom høgskole og grunnskole – og lærerne sa som følger: "i den perioden er vi så opptatt med nasjonale prøver... " Nasjonale prøver tar tid, fokus og ressurser og hva som kommer ut av det er vel temmelig usikkert.

Men egentlig er dette en inngang til et annet perspektiv på tester. For mer enn ti år siden holdt jeg et innlegg under Digital hverdag der jeg brukte litt tid på å reflektere over den manglende sammenhengen mellom gode testresultater og innovasjon. Jeg tok utgangspunkt i en artikkel, "We All Have a Lot to Learn" (nok en gang takk til Archive.org for en kopi), der Fareed Zakaria intervjuet Singapore sin utdanningsminister. Den gang som nå scorer Singapore høyest på tester av kunnskapsnivået blant elever i skolen (PISA-testene) og fremdeles har de det samme problemet som utdanningsministeren pekte på i 2006. Her er det bare å kopiere ut av den gamle bloggposten: "når man ser på de samme menneskene noen år etter at de har gått ut av skoleverket finner man få tegn til virkelige enere. Den kunnskapen som elevene er flinke til å tilegne seg omsettes ikke til ny forskning, nye produkter eller nye måter å gjøre ting på. Litt tabloid kan vi si at Singapore er flinke på undervisning (formidle det bestående). men mindre flinke på læring (forstått som evnen til å tenke nytt)." Mer enn ti år senere stiller Singapore seg det samme spørsmålet: "Where are the innovators?"

Singapore tar nå grep og "rethinks its approach to education. Discussions, homework and quizzes are set to replace marks and grades as the preferred method of collecting information on the performance of young primary school pupils. Starting in 2019, exams for primary years 1 and 2 students will be abolished."

I The Future ofJobs Report2018 (side 12) viser World Economic Forum til hva vi behøver mer og mindre av om fem år:

Trending 2022

• Analytical thinking and innovation 
• Active learning and learning strategies 
• Creativity, originality and initiative 
• Technology design and programming 
• Critical thinking and analysis
•  Complex problem-solving 
• Leadership and social influence 
• Emotional intelligence 
• Reasoning, problem-solving and ideation 
• Systems analysis and evaluation

Declining 2022

• Manual dexterity, endurance and precision 
• Memory, verbal, auditory and spatial abilities 
• Management of financial, material resources 
• Technology installation and maintenance 
• Reading, writing, math and active listening 
• Management of personnel 
• Quality control and safety awareness 
• Coordination and time management 
• Visual, auditory and speech abilities 
• Technology use, monitoring and control

Kortversjonen: evne til å tenke kritisk og selvstendig og bli i stand til å utvikle egne kunnskaper. Ikke lett, men neppe noe vi øver oss på gjennom karakterer på tester.

Så får vi se om noen herværende politikere fanger opp dette. Flere og bedre lærere er bra. Kanskje også færre og annerledes tester?

Edtech 2018 i Stavanger

Rakk en snartur innom UiS sitt didaktisk digitale verksted.

Jeg sitter i UH-nett Vest sin faggruppe for digitalt samarbeid, sonm var samlet i Stavanger i forbindelse med Edtech 2018.  Dette er en litt mer detaljert versjon enn saken på UH-nett Vest sine nettsider.

Konferansen åpnet med et lite innblikk i en ungdoms netthverdag, før vi fikk utdanningsminister Jan Tore Sanner på poduet. Ministeren la blant annet vekt på at elever må lære hvordan de kan være med å forme fremtidens teknologier. En del av dette bildet vil være innføring av koding i skolen gjennom de nye læreplanene fra høsten 2020. Videre pekte Sanner på at dette er et av mange forhold som krever en økt digitalisering av lærerutdanning. han la vekt på tverrfaglighet og at klasseromserfaringer fra skolen må kobles tilbake til høyere utdanning.

Jeg liker konferansens kobling til teknologilevarandører på ulike områder. Koblingen mellom Edtech og smartbysatsingen i Stavanger er spennende. Siden jeg er litt over gjennomsnittet interessert i robotisering (jmf Robotassistert undervisning) var jeg opptatt av standen til Robotic Innovation, et oppstartsselskap som rett nok fokuserer på transportløsninger. Slik sett litt annet enn det jeg sysler med, men ikke desto mindre interessant.

Noe av utfordringen med en konferanse som orienterer seg både lokalt, nasjonalt og internasjonalt er knyttet til ulike kulturer,språk og begreper vi benytter for å snakke om læring. Mange av oss hadde nok litt vanskelig for å gripe hva første innleder, Barath Mediratta fra AltSchool, egentlig forsøkte å formidle. Først og fremst var dette et internasjonalt eksempel på hvordan en bruker svært omfattende læringsanalyse med sikte på å tilpasse undervisningen på individnivå.

Da kom det tydeligere frem hva Olivier Crouzet fra Ecole 42 (med referanse til Douglas Adams) holdt på med. Crouzet har utviklet modellen for Ecole 42, en skole som ikke har forelesninger. Studentene får heller ikke direkte oppfølging av lærere. Studentene gjennomfører i stedet prosjekter som blir foreslått av et pedagogisk team. Studentene står fritt til å organisere sin egen tid og de hjelper hverandre og bruker Internett for å finne løsninger på sine prosjekter. De vurderer og godkjenner prosjektene gjennom et system for medstudentevaluering. Når et prosjekt er godkjent får studentene tilgang til nye og vanskeligere utfordringer. I løpet av studietiden må studentene gjennomføre praksisperioder. For å kvalifisere seg til praksis skal en student ha validert et visst antall prosjekter og bestått fem eksamener.

En film om den amerikanske versjonen av Ecole 42:

Ecole 42 har også lagt noen euro i de arkitektoniske løsningene.

Det er åpenbart spennende elementer i hvordan Ecole 42 nærmer seg utdanning, selv om de litt skeptisk anlagte av oss nok ser på dette som en måte å skanne markedet for talenter og fange disse opp i sitt eget system. Litt på samme måte som de internasjonale MOOC-leverandørene kan selge navnelister med fremragende kandidater til interesserte selskaper. Dermed er dette et supplement og en kilde til mulig nytenkning, men kanskje ikke en modell for masseutdanning.

Videre i konferansen var det nok mange som hadde sansen for de innleggene som var konkrete og som vi kunne se inn i en hverdag nær oss. Blant disse var Sylvia Martinez som snakket om Maker-bevegelsen og hvordan denne er del av en endring av produksjonsmåter som får betydning for utdanning. Det var også spennende å høre Tim Laning far det nederlandske selskapet Grendel Games som viste en rekke eksempler på hvordan bevisst bruk av spillteknologi kan brukes for å øve opp ferdigheter som mange studenter og elever ellers har vanskelig for å tilegne seg.

Tobias Heiberg kommer fra utdanningen Future Classroom Teacher ved UCC. Han oppsummerte første økt, men noe av det han snakket om passer også god som en avslutning på vår lille rapport fra Edtech 2018. Heiberg pekte på at det tradisjonelle utdanningsystemet har en utfordring knyttet til engasjement og motivasjon. Skal vi kunne oppfylle en ambisjon om at alle elever skal kunne få ut sitt potensiale må den enkelte elev finne motivasjon i læringsarbeidet.

Heiberg pekte også på at mange aktører snakker mye om nødbemdigheten av å endre skolen. Samtidig savner vi flere gode eksempler knyttet til hvordan gode lærere faktisk arbeider i skolen i dag. Det er slike eksempler, forankret i den virkelige skolehverdagen, som kan lede til en transformasjon av utdanning som er respektfull i forhold til alt det gode arbeide som allerede gjøres.

Mer om diskusjonen omkring hva vi jobber med i UH-nett Vest.

Mobiltelefoner og digital dannelse

Skolen må ta i bruk mobilen skriver fire HVL-studenter i et debattinnlegg i Bergens Tidende.

Bakgrunnen er Høyres forslag om mobilfri skole i Bergen. Dette er et forslag som kommer som et forsøk på å løse problemer med elever som blir alt for opptatt av det som skjer på og via mobilen. Videre er noe av bakgrunnen Frankrikes totalforbud mot mobilbruk i skolen. Studentene viser også til en studie utført av Siento Research der tre av fire nordmenn mener at skolen bør være mobilfri.

Studentene tenker heldigvis at mobilen har en plass i hverdagen og at dersom skolen skal følge med i den digitale utviklingen vil det være umulig å ignorere mobilbruken. Skal vi utvikle digitale ferdigheter i skolen blir det vanskelig å se bort fra den viktigste digitale enheten som omgir oss. Å diskutere hvilken plass mobiler skal ha er en mer konstruktiv tilnærming enn et forbud. Derfra kan man diskutere hvordan mobilen skal brukes og i hvilke situasjoner den skal legges vekk.

• Les også: Danning på Instagram

Studentene peker på hvordan mobiltelefonen med lærerens hjelp kan fremme utforsking og læring. De viser til Tobias Staaby, lektor ved Nordahl Grieg videregående skole, og hans kronikk publisert i NRK. Staaby målbærer noe som nok flere grunner litt på: "jeg mistenker at et mobilforbud i beste fall er en midlertidig, stiv løsning på et flyktig og potensielt varig problem."

Neste fase er ganske åpenbart ulike former for stadig bedre AR-briller. De ser klumpete ut nå, men det eneste sikre er at de vil bli mindre, bedre og rimeligere. Som brillebruker siden jeg var fem år gammel er jeg litt spent på hvordan skolen vil takle dette. Neste steg er kontaktlinser med innebygget "skjerm". OK, du får ikke dette neste år, men de studentene som går på lærerutdanningen i dag kan være ganske sikre på at det er en problemstilling skolen må forholde seg til.

• Les også: Multimodalitet i skole- og fritidstekstar 

Dermed er det, som studentene ganske riktig påpeker, bedre å nærme seg en teknologi gjennom bruk. De viser til Torgeir Waterhouse (i IKT-Norge) som peker på at norske skoleelever går rundt med spesialutstyr skolene bare kunne drømme om å eie. Det positive potensialet er der, samtidig som vi selvfølgelig må jobbe med de negative sidene. Men det er jo nettopp slikt lærere er til for. Men da må de lære om og med teknologien, ikke mot den.

I debattinnlegget er heldigvis ikke studentene blinde for problemstillinger knyttet til f eks digital mobbing, der syv prosent av eleven sier at de blir utsatt for digital mobbing to til tre ganger i måneden. Mobbing er imidlertid ikke noe som stopper etter skoletiden og igjen er det kanskje problemer som en bør jobbe aktivt med i stedet for å lukke det ute i privatsfæren. Mobbing blant elever er uansett noe skolen har plikt til å ta på alvor.

Studentene skriver til slutt at elevene fortjener å bli digitalt dannet. Bruk av mobiltelefon og en forståelse av muligheter og utfordringer er en betydelig del av dette bildet.

• Les også: Digital dannelse

A Dream Within a Dream

Kom på denne under en prat om simuleringsargumentet ("A Dream Within a Dream" [av Edgar Allan Poe] ) tidligere i dag. Det har kanskje ikke så mye med prosjektet Robotassistert undervisning å gjøre, annet en at jeg har forestille meg elever som deklamerer dårligere på engelsk.

Podcast med "foreleser" i bildet

Jeg er blant de som finner liten glede av å se forelesere i bildet. Dermed lager jeg videopodcaster med fokus på det jeg skal fortelle noe om. Noen mener imidlertid at foreleser i bildet skaper større engasjement. De om det.

Jeg fant imidlertid min løsning på "problemet" – robot i bildet:

Her har det noe for seg fordi jeg forsøker å forklare sammenhengen mellom koden og robotens funksjoner.

Opplevelses- og erfaringsdimensjoner

Litt småsnask jeg sitter å  tegner (og tenker) på, mest fordi jeg sitter fast med noe jeg burde skrive ferdig. Samt med bakteppe fra en samtale omkring en ekskursjon, ulike opplevelser og påfølgende erfaring.

Engelsk kommer til kort for å fange de to betydningen av "experience": opplevelse og erfaring. Bruker Gadamers "Erlebnis" og "Erfahrung" her, som jo er dekkende for de norske begrepene. Jeg knytter opplevelse til noe som i hovedsak er individuelt mens erfaringer er noe som i større grad utvikles i relasjon til andre, men også gjennom selvrefleksjon.

Et eksempel kan være hvordan vi utvikler en erfaring gjennom å formulere en opplevelse og vår forståelse av denne til andre. Samtidig vil bare det å formulere seg, f eks i en privat dagbok

Den vertikale aksen handler om forholde mellom opplevelser og erfaringer i hovedsak er fysiske eller intellektuelle. Jeg har ingen tro på at noe kan være bare det ene eller det andre. Men noen opplevelser er åpenbart mer fysiske og noen erfaringer bærer vi rett og slett fysisk med oss gjennom livet.

Oppdatering:
Jeg letet etter en dimensjon ved "Experience" som ikke kan oversettes til "opplevelse" eller "erfaring". Når jeg nå kom på det synes det opplagt, nemlig "refleksjon" eller "fortolkning". Beveger oss med det ut i hermeneutikken, dvs knyttet til en bevissthet omkring ens egen rolle i forhold til refleksjon / fortolkning. Enhver refleksjon og utvikling av erfaring vil henge sammen med den konteksten refleksjonen skjer innenfor.

Uansett en ny versjon av modellen:

Henger litt sammen – må uansett notere det – jeg kommer av en elelr annen grunn på Mimi Ito (hørte henne for ti år siden i forbindelse med Innovative Knowledge Cultures) og Connected Learning (video)

Beholder den tidligere versjonen:

Den siste dimensjonen, knyttet til engasjement, har jeg forsøkt å plassere langs en akse mellom konsum og produksjon. Usikker på om det er de riktige begrepene. Det kan like gjerne handle om opplevelser gjennom noe som er tilrettelagt av andre og opplevelser som kommer til oss uten noen form for ytre tilrettelegging. Slik sett kunne aksen gått mellom og det som kan knyttes til ulike artefakter og det som kan knyttes til natur. Engasjement kan også utspille seg mellom det fysiske og det rent intellektuelle, der fysisk engasjement knyttes til handlinger og hendelser mens intellektuelt engasjement kan være fjernere fra dette. Erfaringer vil slik sett i de fleste tilfeller ligge mot det intellektuelle, mens opplevelser i oftere vil kunne knyttes til det fysiske.

E. M. om sosiale medier og simulering, mm

Mye snakk om røyking og drikking i forhold til denne videopodcasten, men Joe Rogan og Elon Musk snakker om interessante ting, blant annet om sosiale medier som går over i en lengre passasje om datasimulering og "I wish politicians were better at science":



Det som slår meg er hvordan denne formen for lagsomTV passer meg veldig mye bedre enn debatt-TV der programmet må innom det en har bestemt seg for å dekke innenfor et bestemt tidsrom. Dette er på et vis Dagsnytt 18 i en enda langsommere versjon.

Viktig sak mot Rettspraksis.no i gang

Et lite Googlesøk synliggjør problemet. Vi kan lese den nye versjonen av Åndsverkloven, men den tidligere versjonen er ikke lenger mulig å lese uten å betale. Langt viktigere er tilgjengeligheten til tidligere dommer, som Lovdata også legger bak en betalingsmur.

Et sted, godt i utkanten av offentligheten, nærmere bestemt hos Byfogden i Oslo, går saken mellom Lovdata og initiativtakerne bak Rettspraksis.no. Rettsprakis.no er et viktig initiativ for å gjøre tidligere lover og dommer tilgjengelig for oss alle.

Et bra prosjekt som ingen burde være imot, skulle en tro. Det mente imidlertid ikke Lovdata som fikk stanset Rettspraksis.no ved en midlertidig forføyning 1. juni.

Nærmere tre måneder senere kan prosessfullmektig for Lovdata, advokat Jon Wessel-Aas, fortelle at de frafaller sitt opprinnelige standpunkt og mener rettsavgjørelsene fra før 2002 havner utenfor databasevernet. Det har med andre ord lest lovens §24 på sine egne nettsider: "Eneretten til en database som nevnt i første ledd varer i 15 år etter utløpet av det året databasen ble fremstilt." Interessant nok kan jeg ikke linke til den lovteksten som gjaldt da den midlertidige forføyningen ble iverksatt, fordi Lovdata nå har lagt den tidligere loven bak en betalingsmur.

Etter at Lovdata har gått en runde med seg selv mener de nå at saken handler om høyesterettsavgjørelser fra 2002 til 2007. Lovdata hevder at disse har blitt hentet ut ved å crawle deres nettsider. Rettspraksis.no har imidlertid hentet fra en DVD utgitt av Lovdata, lånt på Nasjonalbiblioteket i Oslo. Håkon Wium Lie, som er en av de saksøkte, skriver om dette.

Prosesskrivet (link nederst) innholder en rekke små spark på leggen, som f eks "Tilgang til Lovdata PRO krever som kjent innlogging, og slike aktiviteter ville formodentlig ha vært mulig å spore opp fra Lovdatas side."

Advokat Halvor Manshaus peker videre på at Lovdata i perioden mellom 2002 og 2007 var å regne som et offentlig organ. Blant annet fordi Lovdata var den eneste aktøren som hadde full tilgang til avgjørelser fra Høyesterett. Høyesterett hadde en egen FTP-linje som sendte rettsavgjørelser i kryptert versjon direkte til Lovdata. Manshaus viste videre til at flere andre aktører ba om å få tilsvarende tilgang, men fikk avslag. Samtidig hadde Lovdata en eksklusiv avtale med både lagmannsrettene og tingrettene.

– Akkurat denne perioden var Lovdata et offentlig organ som jobbet på vegne av nettopp det offentlige. Lovdata slåss i realiteten for å ivareta et konkurransefortrinn fra før 2008, sa Manshaus.

Et sentralt spørsmål ser ut til å være hvorvidt Lovdata kan regnes som et offentlig organ. Her kommer det som jeg oppfatter som et veldig merkelig argument fra prosessfullmektig for Lovdata, advokat Jon Wessel-Aas:

– Det finnes unntak for vern i åndsverksloven § 14 for visse dokumenter, slik som vedtak og avgjørelser fra offentlig myndighet. Det gjelder ikke bare åndsverk, men også databaser dersom den er et produkt av en uttalelse fra offentlig myndighet. Lovdata er ikke en slik offentlig myndighet og omfattes derfor ikke av dette unntaket, sa Wessel-Aas.

Argumentet er merkelig, nærmest somen advokatfinte som kun har til hensikt å flytte fokus for diskusjonen. Dette fordi den aktuelle formuleringen i §14 lyder slik:

«Lover, forskrifter, rettsavgjørelser og andre vedtak av offentlig myndighet er uten vern etter denne loven. Det samme gjelder forslag, utredninger, uttalelser og lignende som gjelder offentlig myndighetsutøvelse, og er avgitt av offentlig myndighet, offentlig oppnevnt råd eller utvalg, eller utgitt av det offentlige. Tilsvarende er offisielle oversettelser av slike tekster uten vern etter denne loven.»

Leser en dette er "lover, "forskrifter" og "rettsavgjørelser" tydelig unntatt vern, så kommer i tillegg "andre vedtak av offentlig myndighet". Hvorvidt Lovdata er offentlig myndighet eller ikke virker rimelig irrelevant når en diskuterer rettsavgjørelser i forhold til §14. Rettsavgjørelser er uansett unntatt.

Det som burde være relevant er spørsmålet om hvorvidt Lovdata bearbeider rettsavgjørelsene i en grad som gjør at de kan påberope seg databasevern. Nå mener Lovdata at vernet for deres databaser på nett aldri vil utløpe.

– Databasen er innrettet på en måte som gjør at den hele tiden endres og bearbeides, slik at vernetiden egentlig aldri begynner og da heller ikke slutter. Databasen er aldri den samme og endrer seg hele tiden, sa Wessel-Aas.

Skulle de få medhold i dette er det på tide at dette blir en politisk sak. Det kan ikke være slik at en ved å endre linker i en database (jeg legger til grunn at Lovdata ikke fikser på ordlyden i dommene) oppnår evig vern.

Uansett er den grunnleggende, og demokratisk betydningsfulle problemstillingen hvorvidt vi som borgere skal ha fri tilgang til rettavgjørelser. I bunn og grunn kan vi ikke forholde oss fullt og helt til et lovverk dersom vi ikke også kan få innsyn i hvordan lovene tolkes av retten. Skal vi betale en advokat for slikt innsyn er vi ute å kjøre. Dvs det er jo nettopp det vi er, og det er derfor Rettpraksis.no er så viktig.

Har vi et system som gir en (halv)privat aktør – Lovdata – monopol på dette er det på høy tid å gjøre noe med dette systemet.

Blir derfor spennende å se hva dommen ender med...

Oppdatering:
Resultatet var direkte stusslig. Dessverre er det vel neppe noen politikere som bryr seg heller, og menigmann er dermed i praksis henvist til å betale en advokat (les dommen så skjønner du at det ikke er billig) for å orientere seg i eldre domsavsigelser. Ikke bra!

Kjennelsen fra Oslo Byfogdembede, avgitt 21. september

• Prosesskriv på vegne av Rettspraksis.no (PDF)
• Hvem skal ha rett til loven?
• Torsdag startet forhandlingene mellom Lovdata og Rettspraksis.no

Datamaskiner i skolen – et tveegget sverd

Jill Walker Rettberg er en jeg lytter til med interesse, men argumentasjonen i kronikken "Prisen for en digitalisert skole" har jeg trøbbel med. Nå kjenner jeg riktignok premissene for en kronikk i avisen. Det er ikke der nyansene kommer frem, men likevel har jeg vanskelig for å se hvilke konstruktive løsninger dette peker på.

Bare så det er sagt: Jeg deler så absolutt bekymringene og er selv på jakt etter gode løsninger. Når jeg for tiden holder på med "Robotassistert undervisning" har jeg stresset leverandøren nettopp for å få på plass løsninger som fungerer offline. Det lar seg gjøre når vi skal bruke roboter for å lære elever å eksperimentere med programmering og talegrensenitt. Men det er verre når vi beveger oss inn på skylagring, samskriving og deling av data.

Men til kronikken. Bakgrunnen er at alle bergenske åttendeklassinger får hver sin Chromebook til skolestart. Jill skriver at Google selger disse datamaskinene til skoler over hele verden til nær kostpris og med gratis programvare.

"I praksis kjøper Bergen kommune datamaskiner til barna våre ved å selge persondataene deres", ifølge Jill. Nå skriver hun riktignok at "staten har en databehandleravtale med Google, og EUs nye personvernsforordning, GDPR, setter klare retningslinjer for hvordan persondata skal beskyttes. Men er dette godt nok?"

Problemet med Google er at de er så store, at de driver i så mange forskjellige segmenter. Videre at de er særdeles flinke til det de gjør. Google har fingrene i flere sider av det digitale livet vårt enn de andre som leverer teknologi til skolene: Apple og Microsoft, samt dels Facebook. Google blir imidlertid en potensielt større "ulv" fordi de også selger reklame. Dermed kan en se for seg de scenariene som Jill skisserer – de vil potensielt vite veldig mye om elevene. Hun viser videre til rapporten Spying on Students, fra Electronic Frontier Foundation, der det påpekes at "foreldre og barn ikke har noe valg. Det går i praksis ikke an for en forelder å si nei, barnet mitt skal ikke ha Googlekonto. Skolen bestemmer at Google skal ha barnas persondata, og så må vi bare stole på at de følger reglene."

"Er dette verdt prisen?", spør Jill.

For å kjenne litt skikkelig på det tok jeg fram Chromebooken for å skrive dette, til og med for å poste det gjennom Googles bloggtjeneste Blogger.

Hva er de gode alternativene? Det er det jeg lurer nå jeg på. Hvilke digitale løsninger skal vi bruke i skolen?