KI og (akademisk) dannelse

Det som sparker tankene i gang denne morgenen er Jill Walker Rettbergs innlegg i Aftenposten, Nå er det nok. Stopp bruken av kunstig intelligens til kunnskapsarbeid. Samtidig sitter jeg på Sikt-konferansen 2025 og lytter til innlegg som nettopp handler om bruk av KI i kunnskapssektoren.

Jeg liker Wilhelm von Humboldts forståelse av av dannelse, slik denne er formulert av Lars Løvlie: der "det selvstendige individet som av egen kraft setter scenen for sin danningsprosess som en selvskaping i møtet med verden, kulturen og lærestoffet. " Humboldts dannelsesbegrepet tok utgangspunkt i "selvets kraft og utrykk" og hvordan dette samvirket med kulturens makt og påvirkning (Løvlie, i Teknokulturell danning 2003:347).

I en intervjusamtale med Morten Søby formulerer Løvlie Humboldts forståelse av dannelse slik: "danning dreier seg om “å knytte selvet til verden i den mest allmenne, rikeste og frieste vekselvirkning”. Jeg lot meg sterkt inspirere av Løvlie, da jeg skrev essayet Digital dannelse, i 2004.

Jeg skrev den gangen som avslutning om en "digital" dannelsesprosess der den enkelte gir sine bidrag til kollektivet gjennom sine handlinger" på nettet. Handlinger ble knyttet tydelig til egenproduserte tekster (jeg holdt på med avhandlingen om personlige publiseringsformer), og samlinger av referanser som en selv har lest og vurdert.

Danning forstås som en prosess der individet gjennom selvinnsikt også oppnår innsikt, i møter med et kollektiv. I stor grad handler dette om å finne sin egen (faglige) identitet, og ikke minst en plass i samfunnet. Denne prosessen inkluderer alle våre handlinger, møter med mennesker og teknologi, og de (teknologiske) sporene vi etterlater oss.

Det er her KI raskt kan bli et problem. Om mye av det vi kommuniserer blir sterkt preget av KI, vil vi raskt utvikle en kultur som i liten grad er formet av mennesker som bryner sine meninger på hverandre.

Lydvandring i Elgeseter gate

Gyrid Kaldestad deltok under tilHUG, på Stord for noen uker siden, blant annet med en lydvandring i hagen ved HVL på Rommetveit. Lydvandringen benytteet mobilappen Echoes, som virker godt designet og med fin funksjonalitet. Noe funksjonalitet som kan minne om Fotspor, men Echoes er mer dedikert med tanke på lydvandringer.

Kaldestad nevnte at hun hadde vært med å lage en lydvandring langs Elgeseter gate i Trondheim. Når anledningen bød seg bar det dermed over Nidelva, og derfra sørover Elgeseter gate mot Hesthagen, tilbake på motsatt side. Appen lokaliserer meg ganske presist, og langs ruten får jeg høre en blanding av lydbilder, poetiske og historiske, ulike betraktninger om gaten og noen av de som har bodd her.

Publikum kan oppleve vandringen ved og laste ned appen, og aktivere denne når de er i nærheten av Studentersamfunnet.

Harper versus lyrer

Etter å ha lest mye om vindharper, kom jeg meg på utstillingen Harper ved Ringve museum – se utstillingskatalogen. I utstillingen har de en vindharpe, men jeg har etter hvert kommet til at jeg vil forsøke et enklere design.

Videoen har ikke noe med vindharpen å gjøre, men viser en modell etter en figur på Nidarosdomen. Denne kom jeg over i forbindelse med taglharpen, som jeg må se til å få gjort ferdig.

Pussig nok ligner denne harpen mer på vindharpene, snarere enn en taglharpe. Harpen på figuren synes å ha et gripebrett, og kanskje dreier det seg eom en variant av det walisiske instrumentet Crwth. Dette har melodistrenger som ligger over et gripebrett, og i tillegg åpne strenger (som på taglharpen).

Vindharpe

Vindharpe eller eolsharpe er et gammelt strenginstrument som utnytter vind til å få fram klang. Navnet viser til den greske vindguden Aiolos. Vanligvis har harpen en rektangulær resonanskasse med hull for bedre resonans, men en kan se for seg hvordan lyden av den spente buestrengen ga de første ideene til harper.

Jeg har nettopp jobbet med studenter for å lage klangkasser til Sonic Greenhouse, som vi viste frem i en workshop under tilHUG. En vindharpe bygger på beslektede ideer om resonanser i materialer, og byr på spennende musikkhistoriske referanser. Dermed ligger det an til et nytt byggeprosjekt – må bare ferdigstille taglharpen først.

Vindharper har 5–12 strenger som stemmes til samme tone, men med ulik tykkelse og stramming. Når vinden setter strengene i bevegelse, kan en høre overtonene, og klangen varierer med vindstyrken. Det er bare overtonene som blir hørbare, og dermed får en effekt av ulike strenger selv om disse er stemt likt – skjønt jeg leser at en nok kan stemme strengene ulikt, da fortrinnsvis i henhold til en femtonet / pentatonisk skala. Og med det en kobling til tanbūra-lyren og fjorårets konsertopplevelse i Kairo.

Kármánsk virvelgate.
Animasjon laget av Cesareo de La Rosa Siqueira 

Strengene settes i svingninger på grunn av det som kalles Kármán-effekten. Dette betegner en rekke av virvler i en væske- eller gasstrøm som strømmer på hver side av en sylinder [som en streng] (loddrett på sylinderaksen). Virvlene blir dannet med jevne mellomrom på begge sider av sylinderen. Vi har nok alle sett effekten, når f eks en flaggstang kan begynne å svinge sideveis i sterk vind. Det er også den innledende årsaken til at en rekke hengebroer kan "danse " i vinden – skjønt dette henger også sammen med aeroelastisk flagring, og det blir i de fleste tilfeller gjort tiltak som minsker effekten. Det klassiske eksemplet er Tacoma Bridge, som i 1940 brøt sammen på grunn av slike svingninger.

Ifølge Wikipedia-artikkelen om vindharper var prinsippet kjent i det gamle Kina, India og i Mellomalder-Europa. I romantikken var vindharper populære over hele Europa. Instrumentet inspirerte dikteren Samuel Taylor Coleridge, som skrev «The Eolian Harp» i 1795. Coleridge skriver blant annet om hvordan naturen kan skape en enkel, meditativ opplevelse. Diktet kan gjerne leses mens du spiller av Jan Garbareks stykke, nedenfor.

Vindharpen har åpenbart inspirert «Vindharpe-slåtten» og «Vindharpe II» av Harald Sæverud – tar det med fordi vi jo brukte Sonic Greenhouse ved Siljustøl i 2024. Viktigere i denne sammenhengen er «Aeolian Harp» (1923) av Henry Cowell, visstnok et av de første pianostykkene der eksperimentelle spilleteknikker ble tatt i bruk, som å plukke eller slå direkte på pianostrengene. 

Jan Garbarek brukte en vindharpe, laget av Sverre Larssen. Instrumentet hadde tolv strenger som settes i vibrasjon av vinden. Larssen installerte fire kontaktmikrofoner og musikken/lyden ble deretter tatt opp direkte på bånd.

Her kan du høre Sverre Larssens egne opptak med vindharpe. Det finnes også et Norge Rundt-innslag med Sverre Larssen, fra 1977 – jeg takker og bukker for en offentlig finansiert kanal, som sørger for at slike innslag blir tatt vare på og tilgjengeliggjort.

Zosimos - presentasjon under Artistic Research Forum

Jostein og jeg presenterer Zosimos under Artistic Research Forum 2025. Jostein snakker om komposisjon og arbeid med musikere og sangere. Jeg sier litt om skisser til scenedesign, arbeid med visualisering og litt om hvordan vi håper å løse sammenkoblingen av de fire (samtidige) stedene operaen spilles.

Jeg lot meg inspirere av diskusjonene under noen av dagens presentasjoner, og oppdaterte en av "tenkemodellene" mine. Jeg rekker trolig ikke å dykke så dypt i denne:

Utstillingsåpning H2O

Under symposiet tilHUG vises to utstillinger. I går åpent Ask & Embla, en gruppeutstillling ved Moster Amfi. I dag åpner H2O, der jeg deltar med verket jeg har kalt Periferiens kraft. 

H2O spiller på «Verdens vanndag» – FNs World Water Day – som i 2025 fokuserer på «Bevaring av isbreer». Over hele verden smelter isbreene raskere enn noen gang, noe som gjør vannets kretsløp mer uforutsigbart. Isbreer er avgjørende for livet på jorden – deres smeltevann er essensielt for drikkevann, jordbruk, industri, ren energiproduksjon og sunne økosystemer. Men den raske smeltingen skaper stor usikkerhet i vannstrømmer og gir dype konsekvenser for mennesker og natur.

Med Periferiens kraft viser jeg en installasjon, bygget rundt tre videoer, såkalte "longtakes" – lange sammenhengende klipp, gjerne med fast utsnitt og kameraposisjon. Jeg har syslet med denne sjangeren i mange år, men dette er første gang flere klipp sammenstilles i en installasjon. Her 30 minutter lange videolooper plassert mellom fire bilder, som samlet danner et panorama over Hallingskarvet, sett fra samme sted som vidoene er tatt opp – sen vinter/vår, sommer og høst. Stedet ligger noen hunder meter vest for hytten, på den andre siden av bekken som renner ut av Tvergasteintjernet. Lydene som preger stedet er vind, vann, fugler og sauer.

Presentasjon av Sonic Greenhouse

Presentasjon av Sonic Greenhouse, ved forskningslunsj i regi av forskningsprogrammet KKKP. Vi presenterte prosjektet og veien frem mot dagens prototype, med mulighet til å teste og leke seg med instrumentene.

Mange ting å snakke om her, ikke minst hvordan mange forskjellige veier har ledet frem til det vi kan presentere nå. Et startpunkt er prosjektet Sampling av lyd og bærekraft, bruk av kontaktmikrofoner, og ikke minst installasjoner som Auditomosjon og Aquafoni, der Johannes og jeg har jobbet med kombinasjoner av lydlooper. Johannes sitt arbeid med lydapper er også et vesentlig bakteppe.

For min deler jeg avhengig av teknisk støtte fra samarbeidspartnere som både behersker ulike sider av de aktuelle tekniske løsningene, men som også forstår de estetiske sidene ved prosjektene. Og ikke minst: ting tar tid, og vi er dermed avhengige av tålmodighet (både vår egen og andres).

Periferiens kraft - 3 videoer ved Tvergastein

Tre videoer, som forsøker å fange noe av stemningen ved Tvergastein til forskjellige årstider. Rypene som preger vinteren og overgangen til våren, heiloen som hører sommeren til, og til slutt sauesankingen på høsten:

Videoene skal bli del av installasjonen Periferiens kraft, som stilles ut for første gang under tilHUG i oktober.

Videolek

Ikke akkurat stor kunst, men jeg har i og for seg sett det verre...

Eksperimenter live med Sonic Greenhouse (ingen lydredigering i etterkant) og kombinerer det med noe videomateriale som lå på maskinen:

Kongens lapidarium

Utstillingen Nordmandsdalen, ved KODE i Bergen, kommer i utgangspunktet ikke veldig høyt på mitt interessebarometer. Men, jeg lærte et nytt ord, og skulpturene ga en anledning til å leke med Lumalabs løsning for å 3D-skanne ved hjelp av video.

Kong Frederik V etablerte mellom 1764-84 en skulpturpark ved Fredensborg slott, med 70 statuer av det norske, samiske og færøyske folk. Parken Statuene fremstiller et bredt utvalg av «folk flest» snarere enn de mektige på toppen av samfunnet. Prosjektet hadde sin opprinnelse i Bergen, hvor postfører Jørgen C. Garnaas (1723-1798) laget en serie tredukker som dannet utgangspunktet for statuene i parken.

Videoen av skulpturen til høre er tatt av en figur i full størrelse, en gipsavstøpning av den originale skulpturen.

Nedenfor en video av en rekke porselensfigurer, små kopier av de store statuene. En sjanger jeg kan kjenne igjen fra besteforeldres hjem, men som i dag synes noe passé. Det interessante her, i sammenhengen 3D-skanning, er at disse figurene er plassert inne i en glassmonter.

På grunn av monteren blir videoen som danner grunnlaget for modellen langt fra optimal, men jeg synes likevel dette er forbløffende:
   

Sonic Greenhouse v 1.2

Sonic Greenhouse begynner å bli klar for "prime time", dvs Johannes satt sammen fem nye prototyper, klare for testing. Nytt er hodetelefonutgang, samt en mikrofoninngang. Vi har fjernet de innebygde kontaktmikrofonene, og benytter i stedet separate kontaktmikrofoner som kan klipses fast på ulike objekter. Ytre sett ligger denne tett på CAD-modellen fra høsten 2024.

Eksterne mikrofoner gir større fleksibilitet, både hva angår hvilke objekter vi kan bruke som lydkilder og mulighet til å variere mellom ulike mikrofoner.

Hodetelefonutgangen er også en nødvendighet. Med den kan instrumentet enklere brukes i situasjoner der flere jobber med sine instrumenter i samme (klasse)rom.

Foreløpig små, men viktige endringer av designet. Det viktigste er kanskje at helheten nå fremstår som svært godt definert, og har nådd et punkt hvor en i prinsippet kan se for seg enheten masseprodusert.

Vi har imidlertid noen videre skritt vi ønsker å ta, frem mot en versjon 2.0, i løpet av høsten. Denne versjonen er så langt kun testet digitalt, og prosjektet går frem til denne versjonen er implementert i fysisk form. Dette innebærer et nytt design av kretskort og mye ny kode. Ytre sett kommer en større LED-matrise og en del som gir tilgang til en sequencer. Funksjonaliteten vil gi mulighet for å spille inn de fire lydsporene slik at loopene er låst til hverandre, synkronisert. Samtidig vil dette ville fravikes, slik at instrumentet kan spilles som versjon 1.2 – dvs funksjonalitet som i kontortesten i vår, men nå med eksternt påkoblede mikrofoner.

Gjennom ild og vann

Under arbeidstittelen " Gjennom ild og vann – former fra landskap", har masterstudenter i kunst og håndverk arbeidet med bruksformer, kopper og små krukker, laget av materiale som mennesker tidlig lærte å utnytte. 

Ordet keramikk, fra det greske keramos, som betyr "å brenne". Grekerne brukte begrepet om "brente ting" eller "brent jord". Keramikk er resultatet av ild, på materialer hentet fra jorden. Det er ikke vanskelig å se for seg at noen har laget bål nær vann, på leirgrunn, og oppdaget at det skjer noe med leiren ved høy temperatur. Den myke leiren var blitt knallhard, som stein.

Den første kjente keramikken oppsto trolig for nærmere 30 tusen år siden, og representerte et betydelig fremskritt. Keramikk gjorde det mulig å  lagre og koke av mat på en effektiv måte, og førte til endringer i diett, bosetting og sosiale strukturer. Tidlig keramikk gir oss innsikt i de kulturelle praksisene og teknologiene som var tilgjengelige for forhistoriske samfunn.

Trevirke har en tenntemperatur på 280-340°C. De synlige flammene har temperaturer opp mot 600°C. Glødende kull kan nå temperaturer på 800°C – 1100°C. Ved disse temperaturene blir leire omdannet til keramikk. Ved høyere temperaturer oppstår sintring, der partiklene i leiren smelter sammen og danner en homogen enhet.

Vi forsøkte ulike metoder. Øverst tørkes gjenstandene ved bålet, før de legges i glørne og det fyres skikkelig. I tillegg brukte vi en gassfyrt ovn, der vi forsøkte raku, med reduksjonsbrenning (innebærer at oksygenet begrenses, og keramikken blir brun-svart) – les mer i Keramikk – fortidens stemme. Vi forsøkte oss også på obvara-teknikken – som jeg testet i forrige uke.