Jon Hoem - CV

Førsteamanuensis ved Institutt for kunstfag, Høgskulen på Vestlandet – Bergen.

Underviser i og forsker på nye, digitale medier.

Jeg er opptatt av forholdet mellom medier og fysiske steder. For tiden jobber jeg blant annet med et eksperimentelt lydprosjekt, "Auditopenta", sfæriske medier, og ikke minst Robotassistert undervisning og utvikling av skaperverksted.

Min Dr.-avhandling om personlig publisering.

Siterte artikler og publikasjoner i Cristin.

7. april 2021

Piano Day 2021

Piano Day arrangeres årlig, naturlig nok på den 88ende dagen i året. I år var det 29 mars. Med det oppdaget jeg Hania Rani



30. mars 2021

Lydskapninger blir til

Noen lange dager i systua med Ragnhild som sysjef og undertegnede som nølende beslutningstaker. Med det begynner 14 skapninger til Auditomosjon-prosjektet å finne sin form, selv om en god del justeringer gjenstår. Vi venter på den siste og største.

Formatene blir ganske store, fra en halv kubikkmeter for de minste opp til halvannen kubikkmeter. Hver skapning skal inneholde en lydavspiller som gir skapningene en form for lydlig identitet og en måte å regagere på når de blir satt i bevegelse. Her jobber jeg og Johannes Ringheim med samme konsept som vi har brukt noen ganger tidligere med lyder på tre nivåer: en grunnlyd, som følger skapningen hele tiden, effektlyder, som kan brukes for å påkalle oppmerksomhet, og aktivitetslyder, knyttet til bevegelse. 

Hver skapning har seks forskjellige aktivitetslyder som følger en rytme som tre og tre skapninger har felles: 3/32, 4/32, 5/32, 6/32 og 7/32. Jmf The Euclidean Algorithm Generates Traditional Musical Rhythms. Ideen er at fem taktfamiler skal interagere med publikum og med hverandre. Dermed vil det oppstå komplekse rytmer som nok ikke vil minne all verden om tradisjonsmusikk, men like fullt basert på den sammenhengen som Godfried Toussaint fant mellom Euklids algoritme og rytmisk musikk.

Dette begynner så smått å finne sin form på dataen, men foreløpig inne i Ableton. 

Johannes lager en avspiller der vi bruker en Raspberry-pi med tilkoblet akselerometer og gyroskop. Avspilleren styres av Puredata. Dette er noenlunde samme teknologi som den vi brukte på Tilhører/Auditor i 2014, men på en annen plattform og med annen bruk av sensorer.

Kan hende jeg må redusere kompleksiteten når dette skal implementeres på tvers av 15 enheter. Videre blir det en utfordring å justere nivåer og frekvenser i forholde til at høyttalerne skal gjemmes inne i lydskapningene. Det blir ganske mye tekstiler, luft og vatt mellom elementene og publikum.

Sammen skal de femten skapningen danne en installasjon som kan oppleves som et slags instrument. Publikum kan kollektivt spille ved å bevege på lydskapningene og sammenstille disse på forskjellige måter.    


23. mars 2021

Deepfakes (før og) nå

Deepfake betegner teknologier der en persons ansiktstrekk legges oppå en annens . Teknologien begynner å bli skremmende god, skriver Jan Omdahl i D2. Han bruker Steven Wilsons video til singlen «Self» som eksempel:



Og så 36 år tilbake i tid. I den grad det fantes digital video var ikke dette kommet ut av laboratoriene ennå. Sony kom med D-1-formatet i 1986. I 1985 var Godley & Creme med videoen til Cry fremdeles høyst analoge:


13. mars 2021

Digitalt bilde solgt for 69 millioner dollar

«Everydays: The First 5000 Days» er et digital verk av den amerikanske kunstneren Beeple –  Mike Winkelmann. Bildet er en collage av 5.000 bilder som ble tatt ett av gangen i løpet av mer enn tretten år. Sammensettingen av disse bildene nå solgt av auksjonshuset Christie’s for cirka 585 millioner kroner.

27. februar 2021

Composing With Sounds and Images

Et foredrag fra 2008 der Jaroslaw Kapuscinski snakker om prosessen med komposisjon og audiovisuell fremføring der han ved hjelp av datamaskiner komponerer med og for både lyd og bilde. Han innleder med dette verket, Mondrian Variations, fra 1992. Litt off topic, men relatert til Mondrian :sjekk filmen min fra Schröder Huis i Utrecht.

Kapuscinski er intermedia-komponist, pianist og demonstrerer her hvordan ulike musikalske uttrykk representerer det visuelle og vice versa.

18. februar 2021

Aktivitetsbasert arbeidsplass

Det er neppe dette scenarioet de ser for seg de som planlegger ABA, der ideen er at du flytter deg med arbeidsoppgavene. Fungerer dårlig – Aktiviteter skjer parallelt.

Rett skal være rett, jeg kjører ikke 3D-printeren mens jeg er på kontoret. Den bråker og gjorde jobben på gangen. Først da jeg gikk hjem kom den inn på kontoret for en litt lengre jobb.

Skulle gjerne hatt mer plass ja ...

Sideaktivitetene denne gangen er litt lydsnekring og printing v deler til det jeg håper skal bli en Micro:bit-styrt vev.

Noe ala dette, men med fire til seks skaft, og langt lavere hastighet. Den automatiserte skyttelen er imidlertid elegant:

17. februar 2021

28. januar 2021

Babelsk lydbibliotek

Ideskisse til en form for VR-vandring, inspirert av Jorge Luis Borges' “La biblioteca de Babel”, tenkt som en form for virtuelt tillegg til Auditomosjon.


I “La biblioteca de Babel” beskriver en bibliotekar den verden han selv lever i: "Biblioteket" består av en uendelig serie av heksagonale saler. I disse salene finnes et utall bøker som inneholder alle kombinasjonsmulighetene av femogtyve skrifttegn. Alt som kan sies er derfor allerede blitt sagt. Men alt som kan sies, er også blitt motsagt, modifisert, tilbakevist. Samtidig vil den teksten vi leser, bibliotekarens fortelling, finnes ett eller annet sted i det enorme biblioteket.

Borges’ iscenesetter eksistensielle paradokser som kan få oss til å tenke litt klarere og grundigere over vårt forhold til oss selv, til språket, til medier, representasjoner og verden.

Et lite forsøk med et sfærisk bilde, ditto video og et ambisonisk lydspor (dvs headset må på):



lekeskog2

26. januar 2021

Økologisk oppmerksomhet gjennom kunstnerisk praksis

Helene Illeris om "Økologisk opmærksomhed gennem kunstnerisk praksis i kunst og håndverk" var det andre innledningsforedraget under Nettverkskonferansen 2021.

Mange tar til orde for at vi lever i Antropocen – Illeris peker på at en like gjerne kunne brukt begrepet Kapitalocen. Hun viser tilbake til Biestas foredrag og det han betegner som “middle ground” – spørsmålet blir om vi som mennesker er tilbakeholdne eller om vi pusher oss selv fram på bekostning av naturen.
  • Bærekraftsdidaktikk ( kritisk tilgang til samfunnsutviklingen) - Sustainability education
    - ser etter måter å løse krisen på
  • Økosofi (holistisk tilgang)
    - går tilbake til Arne Næss. Alle vesener har samme verdi, ikke minst i ontologisk forstand
  • Nymaterialisme / posthumanisme
Strøtanke: Av ulike grunner endte jeg ikke opp med å presentere noe under årets konferanse, men opprinnelig var planen å snakke om Digital materialitet, noe som raskt leder til en litt annen vri på diskusjoner omkring posthumanisme. Boken, som omsider har kommet ut av mine hender og til fagfellevurdering, avsluttes med spørsmål omkring postdigitalitet. Dette kan også trekke i to retninger: Det ene perspektivet trekker mot de som forsøker å minimere det digitale, da gjerne gjennom å komme nærmere på natur. Postdigitalitet handler imidlertid vel så mye om hvordan det digitale blir så innvevd i livene våre at det nærmest forsvinner fra vår oppmerksomhet. På lignende vis var ikke postmodernismen en fullstendig avvisning av det moderne prosjektet, men snarere en ny måte å forstå og bruke estetiske virkemidler på.

Tilbake til Illeris, som henter begrepet økologisk oppmerksomhet fra Timothy Morton - “wBeing Ecological”. Morton bruker også begrepet "Dark Ecology"

Nå er i og for seg økologi kun en begrenset del av hva som omfattes av bærekraftig utvikling, men de nye læreplanene sier dette som bærekraftig utvikling i kunst og håndverk:

I kunst og håndverk handler det tverrfaglige temaet bærekraftig utvikling om at elevene gjennom praktisk skapende arbeid utvikler evne til å se forbedringer i produkter og til å utforske mer bærekraftige levesett for framtiden. Kritisk undersøkelse av forbrukskultur og erfaring med bruk og gjenbruk av materialer kan gi elevene grunnlag for å gjøre etiske valg. I arbeid med teknologi, materialer og produktutvikling kan elevene øke sin bevissthet om hvilken innvirkning naturen har på mennesker, og hvordan menneskets levesett påvirker naturen og klimaet.

I diskusjonen etterpå ble det pekt på at den uthevede setningen ovenfor gjerne kunne vært snudd. Igjen et tilbakepek til Gert Biestas foredrag i går, der han var kritisk til nettopp "produkt"-fokuset i utdanning.

Verkstedene er et abstrakt rom der natur reduseres til materialer, noe som bringer meg i retning Slavoj Zizek, som også snakker om mørk økologi, etter å ha lest Morton. Zizeks peker på det implisitte premisset i økologi: at naturen er i balanse, og at dette blir forstyrret av mennesker. Det er samme fortelling som Syndefallet. Zizeks poeng er at naturen er at naturen aldri har vært i balanse, men snarere en sammenhengende rekke katastrofer der naturen består mens arter utryddes eller endres:

Being at home in the world

Marit Roland Paper Drawing # 30, 
Sørlandets Kunstmuseum 2019 
Foto: Lisbet Skregelid
Gert Biesta holdt innledningsforedraget under Nettverkskonferansen 2021: "Trying to be at home in the world: What we should not forget about art and education?" og spenner opp noen store spørsmål: Hva betyr det å leve et godt liv. Hva innebærer et bedre liv?

Biesta lener seg på Hannah Arendt, brukt i denne artikkelen: Reconciling ourselves to reality: Arendt, education and the challenge of being at home in the world

Biesta stiller videre spørsmål ved “Thinking strategies” versus “Making strategies” og viser til at strategier er knyttet til krigføring. Her tenker jeg for min egen del tilbake til Strategies and Tactics in Education: Influence on the Design of eLogg, en artikkel som får meg til å lure på om jeg var smartere for 15 år siden.

I mange land har utdanningsfeltet blitt innsnevret, i den forstand at tester og en form for output-tenking får større plass. Dette plasserer studentene som et form for produkt, objekter som utdanningen kan forme. Biesta er redd for en utdanning som ender som “management of objects”. De estetiske fagene kan plassere seg i en konstruktiv opposisjon til dette.

24. januar 2021

NFR-søknader er som oftest bortkastet tid

Khrono har en sak om jussprofessor Benedikte Moltumyr Høgberg, som i en kommentar i Morgenbladet kommer med sterk kritikk av NFR (Norges forskningsråd).  Høgberg skriver blant annet dette til Khrono:

«Man kan rope så høyt man bare vil, men de som styrer pengesekken lever i den villfarelse at det de gjør er utmerket. De har tilranet seg makten til å evaluere andre, men er uforstående til å bli evaluert selv. Systemet er med andre ord døv på begge ører og blind på begge øyne, men har grådige, sterke hender overalt. I møte med en slik makt er kritikk nytteløst. Det beste man kan gjøre er å gjøre seg mest mulig uavhengig av systemet og ikke bruke tid og energi på det, men bruke tiden på forskning. Ikke pynte på prosjektsøknader for å temmes vilkårlige prosesser.»

Ideen om at konkurranse skal føre til de beste prosjektene fører til at forskere «kastes ut i en alles kamp mot alle i jakten på forskningsmidler», og det er de som er best på å bygge nettverk som får størst uttelling, skriver Høgberg.  Hun at det systemet som er bygget opp er med å bygge elite, «der forskere i økende utstrekning og med eskalerende fart oppmuntres til å fjerne seg fra folks hverdag og virkelighet». 

Mange vil nok kjenne seg igjen i de synspunktene Høgberg fremmer, om ikke annet konkurranseprespektivet. Jeg har selv vært med i flere søknader der forholdet mellom antall søknader og tildelinger har ligget mellom 2/100 og 5/100. Selv gode søknader og ditto prosjekter har dermed svært liten sjanse til å nå opp. Dersom en plasserer seg i ytterkanten av et forskningsfelt, der forskningsfronten egentlig bør ligge øker risikoen for ikke å nå gjennom ytterligere.

Ikke helt overraskende: Forskningsrådet kjenner seg ikke igjen i kritikken.

Jeg viser som noen ganger til Alan Kay og hvordan nye ideer oppstår. De oppstår ikke innenfor det de fleste, inkludert reviewere, oppfatter som normalen. Videre hvordan forskningprosjekter blir orientert mot gjennomføring i stedet for ekte innovasjon.

23. januar 2021

Digitaliseringsstrategi for UH-sektoren

15. januar ble utkast til ny digitaliseringsstrategi for UH-sektoren ferdigstilt og oversendt Kunnskapsdepartementet (KD) for videre behandling og høringsrunde før den lanseres 1. april i år.

Her kan du lese utkastet til ny digitaliseringsstrategi.

Det mest interessante er kanskje det som står om et utvidet studentbegrep, her blir det ganske konkret: "For å kunne lykkes med målet om livslang læring for alle, er det avgjørende at skillet mellom ordinære og regulære utdanninger og etter- og videreutdanning (EVU) bygges ned." /../ "Videre må utdanningstilbud gjøres digitalt tilgjengelige på en mer fleksibel måte enn i dag, på tvers av målgrupper og behov."

Her ligger det en bra dose sprengstoff. Dvs, dersom en skal bygge ned skillet mellom grunnutdanninger og etter og videreutdanningergår kommer dette med en eneste gang inn mot finansieringsmodellen for høyere utdanning. Denne består av en basisfinanisering (for de studentene institusjonene får som normtall) og en resultatbasert del (for de studentene som tar eksamen). Slik det er i dag opprettes det få studietilbud uten basisfinansiering – med mindre studentene selv betaler (slik de gjør, direkte eller via staten, ved de fleste EVO-tilbud). 

Strategien knyttes til seks innsatsområder. Egentlig ikke så mye nytt her, slik jeg leser dette, men ett og annet å merke seg
 
◄ Free Blogger Templates by The Blog Templates | Design by Pocket