Operaen Zosimos' ni liv hadde premiere i dag, i fire byer samtidig: Bergen, Kairo, Piteå og Berlin. Kanskje for eneste gang i historien. Rundt hundre publikummere i Bergen fikk dermed med seg noe unikt.
Oppsetningen markerer høydepunktet for, og avslutningen av et treårig forskningsprosjekt. Prosjektet ble initiert av Jostein Stalheim, Stefan Östersjö og undertegnede, etter hvert med Janne Robberstad, Anne-Beate Lilletvedt og Joseph Alford, og et stort team av sangere, musikere og ikke minst teknikere.
Spørsmålet kommer: hvor er opptaket? Saken er at vi ikke tar sjansen på å legge det ut. En ting er avklaringer omkring rettigheter fra alle de impliserte i selve fremføringen. Det er også uklart (i alle fall for meg) hva det eventuelt kan utløse av mekaniske rettigheter. Det kommer nok noen highlights etter hvert.
Forskergruppen MaTecSus ved HVL har i disse dager en utstilling, Libri Scientiae, i høgskolebygget på Kronstad, i Bergen. Jeg har skrevet en introduksjonstekst til katalogen, "Bøker som kunnskap", og med det litt om bakgrunnen for kunnskap samlet i bøker og kunstnerbøker, eller Artist Books. Kunstnerbøker er verk der kunstnerne har foretatt et bevisst valg om å presentere et kunstprosjekt i bokform.
Utstillingen bygger på et materialseminar som forskergruppen hadde i desember 2025, og som medlemmene har jobbet videre med i tiden etter. Dette er kunstfaglig forskning med sikte på å vinne erfaringer med formater som vi også lar studentene benytte som innleveringsform. Jeg har tre bidrag til utstillingen:
Kryssende steiner viser til kryssende perspektiver, og samtidig til hytten Tvergastein hvor den norske filosofen Arne Næss utviklet sentrale deler av sin økosofi.
Bokens to deler tar opp forhold omkring økosofi, kunnskapssyn og skeptisisme. I dag kan en skanse i møte med kunstig intelligens være epistemisk skeptisisme – å stille seg sterkt tvilende til at sikker kunnskap finnes. Boken kan blas fra to sider slik at forskjellige utsagn og visuelle perspektiver blandes.
Boken Kampen mot vitenskapen låner navn fra Arne Næss’ bok med samme tittel, utgitt i 1980. Denne kunstnerboken samler personlige bilder og tanker om å leve i og med natur, med utgangspunkt i et sted jeg ofte vender tilbake til: Tvergastein, 1505 meter over havet, ved foten av Hallingskarvet. Naturen er ekstrem og kun et lite antall arter kan leve her over tid. Fjellene er samtidig i frontlinjen i møte med klimaendringer, med raske og synlige endringer. Boken forsøker å si noe om forholdet mellom mennesker og natur, i det store og i det små.
Et lite "funfact": I to av bøkene har jeg med bilder av bjørkemåleren. Denne kan i enkelte år fullstendig snauspise bjørkeskogen i høyfjellet, som ved Ustaoset, ca 10 kilometer fra Tvergastein. Bjørkemåleren brukes ofte som et eksempel på det som kalles industrimenalisme, dvs at en art forandrer egenskaper og flere individer blir mørkere gjennom evolusjon, som en følge av menneskeskapte endringer i artens miljø. I dette tilfelle kan endringer i fargen, og med det synlighet, øke sjansen for overlevelse i omgivelser der barken på bjørkene blir mørkere.
Den siste boken er to i en, Reisen / Flukten fra Tåkeskogen ble i utgangspunktet skrevet for små barn. En fortelling om pandaen Sonus, fremført som en lydvandring under Festspillene i Bergen / Småspill i 2023. I bokform har denne fortellingen blitt til to versjoner, der den ene er ment å kunne glede et barn. Fortellingen har imidlertid en undertekst som spilles tydeligere ut i den andre versjonen, der miljøproblematikk og økende konsum problematiseres og knyttes til fakta. Den dystrere delen gir et bakteppe for en voksen, gjerne den som leser for et barn. De to bøkene deler samme rygg, og kan blas i side om side.
For mer enn ti år siden postet Jill Walker Rettberg sin søknad om opprykk til professor. Jeg synes det var forbilledlig, med et håp om at jeg en gang kunne gjøre det samme. Jill skrev den gangen at det ikke er lett å vite hvordan en bør utforme en slik søknad, enten det er snakk om en utlyst stilling eller søknad om opprykk. Det gjelder trolig fremdeles.
For noen dager siden postet jeg noen animasjoner, som henger sammen med mitt bidrag til utstillingen kalt handsam. Denne utstillingen settes opp i de samme lokalene som vi brukte til Umbraludu, tidligere i år. Bak utstillingen står forskergruppen Materialitet, teknologi og berekraft (MaTecSus), som jeg leder. De utstilte arbeidene er resultat av tre materialseminar. To av disse ved Den grøne fabrikken, i Mjøsvågen på Osterøy.
Lokalene som vi benytter til denne utstillingen ble tidligere brukt til bokhandel, og at bokhandelen er borte har ikke vært populært. Det var faktisk bakgrunnen for at Khrono publiserte en sak om bruken av lokalene. Som jeg sier til Khrono: "— Det er mange som er interesserte i kva desse lokala skal brukast til, og det er noko av bakgrunnen for at prosessen har teke lang tid". Så er det bare å håpe at vår bruk viser vei mot en av flere bruksområder.
Foto: Glenn Jensen Mangerøy / Khrono
Utstillingen handsam (Handsam - å halde eller røre med hendene, eller greie/stella med), i lokalene som har mye naturlig lys:
Mitt bidrag til utstillingen: Tre ferdaminne
Premisset er å benytte kassene, som alle har en forhåndsdefinert størrelse. Ideen min var å vise et utsnitt (et innblikk) av natur i form av video. For å få dette til å gå opp måtte jeg sage en slot i hver av kassene, slik at ipaddene kan stikkes inn i bunnen. Tre av kassene inneholder en hver sin videoloop – skogen, bekken og fjorden. Innsiden av kassene er kledd med naturmaterialer – mose, saueull og lav. En fjerde kasse inneholder en høyttaler som spiller av en redigert lydloop, satt sammen av natur- og miljølyder fra Kossdalen på Osterøy. Dette er de eneste lydene i utstillingen.
Jeg rammer inn dette innenfor det som kan betegnes som digital fabrikasjon, med et nikk til kollega Frikk Fossdal, som også deltar i prosjektet Sonic Greenhouse. Videre er konstruksjonisme en viktig referanse (jf Seymour Papert): mennesker lærer best når læring skjer i sammenhenger der en konstruerer noe som oppleves som meningsfylt.
Jeg åpner det nye året med tre arbeider innenfor ordningen med kunstfaglige forskningsformer (KFF). Alle arbeidene stammer fra 2023, og vurdert i 2024. Komiteen vurderer arbeidenes omfang og kvalitet, samt den eksplisitte refleksjonen og dokumentasjon av prosjektene. Jeg håper og tror at disse rapportene gir nyttige innsikter i prosjektene, både i forhold til hvordan det er tenkt konseptuelt, hva som har inspirert og påvirket prosjektene, og hvordan dette er løst i praksis.
I 2024 ga dette svært godt uttelling for min del: Pappenheim og Sonus ble begge vurdert på Nivå 2, mens Shadows of an Icebound Dream er på Nivå 1.
Verd å nevne er at prosjektet Kartfaring også er vurdert til Nivå 2. Alle prosjektene springer ut av forskergruppen MaTecSus.
Et foredrag holdt under Teklab-seminaret Reclaiming the Metaverse, der jeg forsøker å koble noen av mine forskningsinteresser angående forhold mellom fysiske og digitale miljøer, noe som kan kondenseres til digital materialitet. Digital materialitet er temaet og tittelen på min siste bok, og forstås som betingelsene som gjør at materialer og aktører (både menneskelige og ikke-menneskelige) kan samhandle med fysiske omgivelser, assistert av datamaskiner.
I løpet av de siste ti årene har jeg jobbet med ulike lydinstallasjoner som brukere kan samhandle med gjennom mikrodatamaskiner. Disse arbeidene spenner fra lokative medier med begrenset fysisk tilstedeværelse til store installasjoner hvor de fysiske egenskapene er viktige deler av opplevelsen. Noen av disse verkene brukes som eksempler, mot pågående prosjekter: telematisk opera Zosimos, og eksperimenter med haptiske grensesnitt og lyd.
I innlegget "Hvis jeg var en maler - eller malerens død" under Nettverkskonferansen 2023 viser jeg til "Forfatterens død" (La mort de l'autor), der Roland Barthes tar til orde for at et verk må forstås isolert fra den som har skapt det. Dvs, et verk blir først tillagt mening i det en fremføring, en representasjon, møter en betrakter.
Under en fagdag for forskningsprogrammet Kunst, kreativitet og kulturelle praksiser (KKKP) forsøkte jeg en kort introduksjon til kunstig intelligens og hvordan dette har et estetisk potensiale.
Forholde mellom å "skape" og "betrakte" er for lengst utfordret og transformer gjennom digitale medier, der ulike former for interaktivitet gir brukerne muligheter som ikke finnes i representasjonsformer som baserer seg på informasjonsbærere der det er en en linearitet knyttet til mediet. Det er ikke enkelt å kondensere dette i én setning – les gjerne mer om representasjonsformer og ulike medier i Digitale medier og materialitet.
Det sentrale poenget, eller snarere spørsmålet, er hva som skjer når vi kan ha verbalspråklige og haptiske dialoger omkring det å "skape" et unikt verk?
Jeg bruker eksempler fra egne visuelle arbeider, men understreker at kunstig intelligens på ingen måte er avgrenset til tekst og bilder. Dette vil komme til og påvirke absolutt alle estetiske uttrykksformer.
To kompakte innlegg under Nettverkskonferansen 2022. Om du gikk glipp av dette kan du få med deg det meste i form av videoer på sidene som presenterer innleggene.
I det ene innlegget, Auditomosjon - haptisk lydkunst, snakker jeg om betydningen av lyd (særlig akustikk) og evnen til å lytte til omgivelser og materialer. Her er det konkrete eksempelet lydinstallasjonen Auditomosjon, som var en del av Småspill (Festspillene i Bergen) i 2021 og som settes opp igjen i 2022.
Begrenset med tid gjorde at jeg ikke snakket så mye om mitt hovedanliggende: lydens og akustikkens betydning i forhold til opplevelse av omgivelsene. I akkurat den forbindelse er jeg ikke sikker på at vi lykkes fullt ut med Auditomosjon. Dvs. det meste tyder på at installasjonen er vellykket som uttrykk, men det er alltid vanskelig å overføre dette til de inntrykkene som en ønsker å formidle.
Koblingen til å lytte "i rom" og "til rom" kommer kanskje litt i bakgrunnen. For meg er det imidlertid særdeles betydningsfullt hvordan lyd og akustikk påvirker opplevelsen av rom. Avslutningsvis setter jeg opp Gol stavkirke (originalen, flyttet til Bygdøy) og Nidarosdomen. De er selvsagt svært forskjellige med hensyn til tredimensjonalt rom og visuell fremtoning, men for meg er det lydlige også av svært stor betydning.
Et annet, sterkt eksempel er installasjonen Shalekhet (Fallen Leaves) av Menashe Kadishman i det jødiske museet i Berlin. Jeg hadde vært her flere ganger før jeg i 2019 våget meg inn i denne installasjonen, sammen med studenter. Tidligere hadde jeg kun betraktet det visuelle, noe som i seg selv er skjellsettende. Å gå på de stiliserte metallansiktene aktiverer imidlertid både det kinestetiske (en må holde balansen på bevegelig grunn) og ikke minst lyden av metallansiktene. En sterk kobling av haptikk, lyg, visuelle inntrykk og rom – svært emosjonelt, inspirerende og vanskelig å matche.
Det andre innlegget har jeg kalt Parametrisk design og digital materialitet. Her er et utgangspunkt Fagfornyelsen og algoritmisk tankegang diskuterer jeg hvordan digital materialitet og parametrisk design kan komme inn i K&H-utdanningen på en konstruktiv måte. Jeg forstår her parametrisk design som designprosesser der parametere og regler sammen definerer et design gjennom forhold mellom hensikt og respons. Digital materialitet forstår jeg som et samspill mellom en rekke betingelser som påvirker hvordan estetiske uttrykk oppstår, representeres og distribueres ved hjelp av digital teknologi.
Jeg forsøker meg på litt modellutvikling i forlengelse av det jeg skriver om i boken. I et kort innlegg blir det lite tid til å diskutere modellen, men essensen er hvordan digital materialitet både er knyttet til materialenes egenskaper (merk at kode og programvare forstås som materiale), samtidig som digital materialitet står i et mer sosiologisk forhold til designernes hensikter og intensjoner. Ikke minst står materialitet i forhold til de artefaktene som designes ved hjelp av materialer. Her bruker jeg artefaktenes "respons" med henvisning til tilbakekoblinger slik dette forstås innen kybernetikken, og med det jeg i boken diskuterer og betegner som kybernetisk materialitet.
Det blir mange begreper og med det er det alltid en fare for å få for stor avstand til det konkrete. I det siste innlegget forsøker jeg derfor å eksemplifisere med eksempler fra arkitekturfeltet samt andre eksempler fra egen praksis, her knyttet til parametrisk design i Tinkercad Codeblocks. Dette peker også litt tilbake til et av fjorårets innlegg om estetikk og algoritmer.
Det hele henger kanskje sammen i form av en kybernetisk video. Jeg bruker denne som eksempel i boken, som et eksempel på samspill mellom menneske og maskin og en konkret bruk av sfæriske opptak som transformeres til tradisjonell video. Videoen er i min ører også et eksempel på lydens betydning – her i form av et musikalsk uttrykk.
Roboter kan kodes av elever slik at de går inn som en "medspiller "eller "medforteller" der robotens oppførsel og dialoglinjer er programmert av elevene.
Jeg snakket om automatoner og medborgerskap under et seminar forskningsprogrammet Berekraft, medverknad og mangfald. Skillene mellom forskningsprogrammene er litt vanskelige å (be)gripe og dette var et innlegg der jeg forsøkte å nå fagfeller som jeg vanligvis ikke snakker til. Jeg kunne trolig snakket meg var om hvordan forskergrupper og -programmer motvirker tverr- og flerfaglighet, men skal la dette ligge.
Spørsmål knyttet til automatoner er imidlertid i høyeste grad tverr- og flerfaglige, og jeg er usikker på i hvilke fag den hører mest hjemme: om det er i KRL, samfunnsfag, realfag, språkfag og ikke minst hvordan det passer inn i mitt fag, kunst og håndverk.
I arbeid i kunst og håndverk har vi sett hvordan komplekse sammenhenger oppstår ved å sette mange enkle elementer sammen: 6-klassinger som diskuterer og koder automatoners egenskaper og samtalene omkring uten egenskaper og hvordan dette skal komme til uttrykk i kode er ganske grunnleggende. Ikke bare i forhold til robotens funksjoner, men også som en begynnende forståelse av hvordan man kan skape og kontrollere autonome systemer.
Jeg mener de prosjektene jeg skisserer og viser eksempler fra gjenspeiler endringer i vår digitale kultur og automatoners inntreden i samfunnsslivet. Dette henger sammen med Fagfornyelsen i skolen og de tverrgående temaene som medborgerskap, bærekraft og livsmestring.
Hvordan forberede dagens elever på den type beslutninger de skal være med å fatte i og om fremtiden? Vi kommer til å bli stilt ovenfor en mengde ulike problemstillinger praktiske etiske juridiske og kanskje ikke minst følelsesmessige.
Knut Lundby fikk Norsk medieforskerlags hederspris, og avsluttet takketalen med et spørsmål til forsamlingen: "kanskje må medieforskere lære seg å kode?". Bakteppet er at Lundby selv har vært opptatt av møtepunktene mellom medieforskning og informatikk, et felt som fremdeles er underutviklet.
Lundby har skrevet om medialisering, et begrep som brukes om prosesser som utspiller seg mellom endringer i mediene og endringer i samfunn og kultur. Medialisering er langsiktige transformasjoner sosiale institusjoner og kulturell praksis der medier har en sentral rolle. I dag er driveren for medialisering digitale medier og digital kommunikasjon, over Internett eller i mobile nettverk.
Kanskje jeg overtolker Lundby, men jeg hørte denne avslutningen som et lite helspark til forsamling som kanskje ikke er tilstrekkelig fremoverlente i møtet med det som kommer. Det er en relativt enkel, og ganske risikofri øvelse å se på mediefenomener som allerede eksisterer i verden for så å analysere dette med kritisk blikk. Det bidrar nok til økt forståelse, men former ikke den videre utviklingen av mediene og medialiseringen i særlig grad.
Igjen min tolkning, men en mer fremoverlent medieforskning vil i større grad forsøke å være en del av selve medieutviklingen. Dette er nok noen rykende uenig i, for det vil innebære at en ser på seg selv som en aktør, ikke kun en som observerer. Men dersom en faktisk ønsker å påvirke kommer en ikke utenom forståelse for hvordan programvare påvirker medienes uttrykk, produksjon distribusjon og bruk. Det betyr ikke at alle medieforskere må kunne programmere, men kanskje må vi forstå nok til å kunne kode – da forstått som en grunnleggende kunnskap om datamaskiners virkemåte. I mine ører er det dit Lundby ønsker at feltet skal bevege seg.
Jeg har snakket meg litt varm de siste dagene omkring hvordan stadig bedre talesyntese og maskinell behandling av tekst vil komme til å transformere medieproduksjon. Min inngang til dette er programmerbare roboter – kanskje fremtidens samtalepartner om nyheter (i stedet for å få noe servert kommer du frem til noe gjennom dialog).
Mitt paper under medieforskerkonferansen handlet imidlertid om hvordan en med utgangspunkt i sfæriske opptak (video og stillbilder) kan kode en film. Her har jeg jobbet litt i forlengelsen av Norgesuniversitet-prosjektet Interaktivit virtuelt feltarbeid og «Virtual og augmented reality i lokaljournalistikken», støttet gjennom UH-nett Vest.:
Koding på medieforskernivå. koden styrer her hvordan visningen av et utsnitt av et sfærisk bilde skal foregå i tid. På den måten blir stillbildet til en form for film. I og for seg samme prinsipp som "4K til 720"-metoden, som jeg snakket om for noen år siden. Filmen representert som kode er samtidig noenlunde samme konsept som jeg snakket om allerede i 2004: "Videoblogs as collective documentary".
På dette nivået kan en som så vidt kan kode litt, uten å være i nærheten av å kunne programmere skikkelig, tenke konkret omkring og utvikle prototyper for et medium som knapt finnes – den ekte stillbildefilmen.
Folk som kan både hardware og software kommer samtidig med ting som det du ser nendenfor. Et kamera som med utgangspunkt i sfæriske opptak lager "tradisjonell" video i en form som tidligere krevde massive ressurser. Mitt poeng er at rundt disse teknologiene kan en utvikle en produksjonsmetodikk, der medieforskere, med litt kunnskap om hva som skjer inne i maskinene, kan gi verdifulle bidrag:
Maskinvaren er kjemperimelig. Så gjenstår det bare å finne former som gjør at redaksjoner, lærere, bedrifter osv kan utnytte dette. Det oppmuntrende er i og for seg at teknologien blir så avansert og brukervennlig at det er historiefortellingen som vil være det som skiller. Så må de som vil dytte det enda litt videre følge Lundbys råd og kode litt....
Artikkelen presenterer en ny lydsjanger, sonisk vekslende virkelighet, med utgangspunkt i det lokative lydmediet «Tilhører». Tilhører er både et lydkunstprosjekt (Laget av undertegnede og Johannes Ringheim i 2014) og et forsøk med mikroposisjonering (testet med et førtitalls informanter i 2015).
Tilhører utsetter brukerne for en omsluttende lydopplevelse gjennom støydempende hodetelefoner. Brukerens bevegelser påvirker hvordan lydbildet spilles av og innvirker på hvordan et fortellende forløp utvikler seg og presenteres for hver enkelt bruker. De løsningene som utforskes er fortsatt en marginal medieteknologi. Samtidig kan funksjonene som testes vise seg å bli en komponent i fremtidens radio.
Følgende video gir en viss ide om hvordan opplevelsen kan arte seg:
Artikkelen beskriver et todelt mediedesign der medieplattformen Tilhører og den spesiallagete lydfortellingen «Jernbanedialoger» er like viktige. Vi presenterer også funn fra en brukerundersøkelse med 42 deltakere. Diskusjonsdelen tar for seg hva vi lært om hvordan en gjennomfører en lydproduksjon for et lokativt medium, samt hva disse erfaringene kan fortelle om potensialet for lokativ radio i fremtiden.
Sju nye prosjekt får forskningsstøtte fra UH-nett Vest, deriblant et om Virtual - og Augmented Reality i lokaljournalistikken som jeg er med på sammen med Lars Nyre (UiB) og Ana Sanchez Laws (HiVolda). Prosjektet bygger først og fremst videre på "INJECT - Innovation Journalism Enhanced Creativity Tools», et prosjekt hvor UiB er partner og som er finansiert av EUs forskningsprogram Horizon2020. Samtidig blir prosjektet også en videreføring av noe av det FoU-arbeidet jeg allerede holder på med i forbindelse med Interaktivt virtuelt feltarbeid, finansiert av Norgeuniversitetet.
Det aktuelle prosjektet ble endelig utformet i forlengelsen av seminaret om sfæriske medier, som UH-nett Vest sin forskergruppe for IKT og medier arrangerte i desember 2017.
I det delprosjektet jeg kommer til å være mest involvert ønsker vi å gjennomføre en første prototyping av et konsept for opptak ved hjelp av sfærisk video og lyder. Sfæriske opptak fanger informasjon i alle retninger ut fra kamera og mikrofon. Disse opptakene kan benyttes for sfærisk visning, hvor brukeren selv styrer hva som til enhver tid skal vises. Opptakene kan likevel også brukes på andre måter, hvor en produserer for tradisjonelle videoformat med stereo lyd. Dette krever en produksjonsmetodikk som ennå ikke er utviklet, og langt mindre testet i produksjonsmiljø med begrenset ressurser. Teknologien åpner likevel mulighet for å hente ut en rekke utsnitt fra et sfærisk bilde, samtidig som en kan mikse korresponderende stereo lyd med utgangspunkt i et sfærisk / ambisonisk lydopptak. Dette er ideer som dels bygger videre på tanker og erfaringer jeg har gjort meg etter å ha eksperimentert med andre former for 4K-video.
Selve ideen er ikke unik. Spesielt har mange tenkt på mulighetene sfæriske videoopptak gir for perfekt digital stabilisering. Facebook snuser på løsninger, det samme kommer til Adobes programvare gjennom oppkjøpet av Skybox. Samtidig er selskap som Rylo blant de som allerede er på ballen i forhold til å endre utsnittet i postproduksjon. Det er likevel mye å ta tak i i forlengelsen av dette, ikke minst knyttet til lydsiden.
Dette henger også, i alle fall potensielt, løselig sammen med YouTubes annonsering av VR180 med tilhørende kamera.
Paperet med den klingende tittelen "It takes just one shot" er allerede så smått påbegynt....
Som jeg er inne på fra tid til annen så står utdanningssektoren ovenfor mange av de samme teknologiutfordringene som pressen. Det treffer utdanning på en annen måte, men mange av de løsningene som en ser på kan anvendes på begge disse formidlingsfeltene. Når jeg går løs på sfærisk video er det dermed med blikk i flere retninger (bokstavelig talt), der en produksjonsmetodikk også kan finne anvendelse innenfor undervisning.
Writing on an article about how students have used various presentation software for different purposes I have struggled with the term "affordance". My problem is about the duality of software, in this case presentation software, like Powerpoint. The software has a complex interface, which obviously holds a lot of signs with meaning connected to the software's underlying functionality. It may seem sensible to speak about software as a sign system, even in a semiotic sense. On the other hand Powerpoint is more than a system of signs with meaning and functionality. The software is also a tool, which is designed with some intended use. At the same time it can be used for multiple purposes. The primary use is making presentations, presentations that become sign systems in their own right.
Software holds a duality, being both a sort of sign system that is decoded by one user who use the software as a productive tool. At the same time another sign system that is experienced and decoded by the users who see the produced presentation. Both ways of use are facilitated by the same software. Therefore software used for productive purposes has two levels that are linked, but they should also be kept analytically apart.
The objects and environments that hold technological affordances have the faces of Janus. Janus being the Roman god of beginnings and endings, who was commonly portrayed with two faces. In this case one face can be seen as looking towards the perceived affordances that can be related to the producer, the other looking towards the perceived affordances related to the spectator.
Given that technologies in general, and authoring software in particular, can be used in different ways we can call the affordances they offer janusian affordances. This refers to the ability to conceive and hold multiple affordances, sometimes contradicting each other, simultaneously.
I believe janusian affordances become useful when describing, discussing and analysing possibilities given by software in networked environments, with a clear focus on the duality tool – product / producer – consumer in mind. Janusian affordances will also in software that is not used on networked computers, like where a software can be used for multiple purposes and/or in combination with other software.
By the way. the animation was made with presentation software. You (in this case the user/spectator) can enjoy the moving image, a result of the affordances in the software used. However, to me (the producer) the same software gives completely different cation opportunities – janusian affordances in play.
Artikkelen bygger på et paper jeg og Lars Nyre presenterte under The Radio Conference i Utrecht i fjor. Empirien er knyttet til lydinstallasjonen "Tilhører" ("Auditor") som jeg og Johannes Ringheim laget i 2014 – dels som en utprøving av ibeacons for posisjonering. Vi jobbet videre med dette og gjennomførte en omfattende felttest i 2015. På bakgrunn av denne undersøkelsen, inkludert loggdata, spørreskjemaer og intervjuer, har vi gjort oss noen betraktninger omkring potensialet som ligger i posisjonerte lydopplevelser, og hvilke muligheter dette kan tilby fremtidens radio.
Du får et visst inntrykk av "Tilhører" i denne videoen. Viktig å gjøre oppmerksom på at hver enkelt opplevelse er unik, avhengig av hvordan den konkrete brukeren beveger seg. Lydmiljøet settes sammen ved av tre ulike "nivåer", og det er her potensialet for lokativ radio for alvor kommer inn.
This paper , presented at Child and the Book 2017, explores the frontiers and connections between literature, locative storytelling and digital books.
Locations have always inspired literature, ranging from Milne's stories about Winnie-the-Pooh, set in Ashdown Forest, in Sussex, to Homer's Odyssey, following Odysseus on his way back across the Mediterranean, from Troy to Ithaka. Today the relationships between literature and location also comes into play in areas where books and digital mobile devices share mobility as an important common feature: both being small enough and portable enough to be brought to different places. Thereby they provide a new potential to enhance and/or emphasise the affordances and qualities found in a given environment.
En reklame fra et herværende mobilselskap adresserer problematikken knyttet til at det vel ikke finens mobiltelefoner med mottaksmuligheter for DAB.
Nedlegging av DAB sender dermed en god del brukere av FM-mottakeren på mobilen i limbo. Det synliggjør i alle fall to forhold:
For det første at nettradio er et reelt alternativ til DAB, sett fra brukernes perspektiv. For det andre, noe som er knyttet til argumentet om beredskap: det er veldig merkelig at så sentral infrastruktur som mobilnettet skal være eid og kontrollert av private.
Prosjektet med den klingende tittelen "Drit i det" er i ferd med å finne noe av sin form, med støtte fra KORO, som et delprosjekt under paraplyen Vågestykke.
Vi (Jostein Stalheim og undertegnede) setter opp en fullskala utedass, som jeg for tiden er ganske travelt opptatt med å bygge. Dassen skal ikke brukes som toalett, men blir den fysiske delen av en lydinstallasjon. De som tar turen innom vil auditivt settes til et annet sted, samtidig som de hører "klager" fra avlukket ved siden av.
Klagene kan alle sende inn på forhånd, som tekster via nettstedet dritprat.no. Det kan handle om alle slags frustrasjoner og betraktninger omkring den kommende Høgskolen på Vestlandet. Klagene fremføres anonymt, og takhøyden skal være stor. Vi luker selvfølgelig ut det som måtte komme av presonkarakteristikker, men ellers blir det rom for det meste.
Ting gjøres på gamlemåten: her er jeg i ferd med å koke tradisjonell gårdsmaling, fargesatt med jernoksid (rust). Dette var noe studentene eksperimenterte med tidligere i høst, og som viste seg å fungere veldig bra. Mel, salt, grønnsåpe og pigment blir faktisk veldig anvendelig maling – rimelig og ikke minst miljøvennlig.
Malingen sørger dermed for tradisjonelt fargestikk, akkurat slik vi tidligere kunne se utedassene rundt omkring på gårder og sætre.
De to dørene: tofløyet dør som hovedinngang, mens den andre leder ingen steder:
Jeg og Lars Nyre har vært rundt å snakket om dette noen ganger nå, men vinklingen endrer seg litt. Denne gangen var det mindre fokus på brukertestingen og de erfaringene det ga oss, men desto mer tid til å snakke om hvordan Auditor-teknologien (skrudd sammen av Johannes Ringheim) kanskje kan være en byggekloss i fremtidens IP-baserte, lokative radiomedium. Teknologien har i og for seg andre anvendelsesområder også, men under ECREA handler det om radio.
Sammen med kollega ved musikkseksjonen, Jostein Stalheim, er jeg i gang med et prosjekt for KORO (Kunst i Offentlige ROm) som et delprosjekt under Vågestykke. Detaljer får være litt i det skjulte inntil videre, men litt kryptisk kan vi si at det handler om å gå tilbake til ordet "dritprat" sin opprinnelse.
"Dritprat" står ikke i ordboka, men den nye Vestlandshøsgskolen (ok Høgskulen på Vestlandet) har som kjent nynorsk som hovedmålform, og synonymet "skitprat" er et ord som både trøndere og nynorskfolk har i vokabularet. Ordet finnes imidlertid ikke på bokmål. Et argument for nynorsken med andre ord.
Nynorskordboka definerer skitprat i betydningen "(vondtenkt) tullprat". Vi ønsker imidlertid å tilby en alternativ forståelse av ordet, som jeg tror kan ligge nær opprinnelsen til ordet og holder oss dermed til "dritprat". Prosjektets arbeidstittel gir seg dermed: "Drit i det!"
Det følgende kan også leses som del av en slags "fusjonsfortelling" (bytt ut husmann og bonde):
Se for deg husmannen som er kalt inn i slåttonna på en norsk storgard. Han har mer enn nok å gjøre hjemme, men må værsågod stille når bonden skal ha avlingen i hus. Kjerring og unger får sørge for å få ting gjort ved husmannsplassen. Husmannen kommer med andre ord på "jobb" uten at humøret er helt på topp. Dermed skal det ikke mange skeive ordene til, fra bonden sin side, før husmannen er bra forbanna. Slik går dagene. Husmannen må på tross av sin sinnstemning oppfylle avtalen han har med bonden: holde kjeft og gjøre som han får beskjed om. Når de jobber ute på jordet er det mange ører, så det er best å holde frustrasjonen for seg selv.
Arenaen for å få ting ut, i dobbelt forstand, er på utedassen. Denne var gjerne plassert i tilknytning til låven og møkkjelleren. Dassen var sånn sett en beskyttet sfære, vekk fra "offentligheten" på jordet, men samtidig ikke så privat som dobesøk gjerne er i dag. Den felles dassen, midt i mellom det offentlige og det private, var derfor stedet der nettopp skitpraten kunne komme til uttrykk. Det som ble sagt på dass ble på dass, og frustrasjoner kunne lettere luftes ut.
Vi vil gjenskape noen av egenskapene, den arenaen, som den felles utedassen i sin tid representerte. Stedet der man kunne si hva man egentlig mente, uten at det fikk konsekvenser i hverdagslivet. Til dette trenger vi en fysisk utedass, som riktignok ikke skal fungere som toalett, men være et sted der ytringer kan komme til uttrykk. Jeg er derfor i gang med å sette opp en tradisjonell utedass, som etter hvert vil få noen teknologiske tillegg, som formidler selve "dritpraten".
Selve konstruksjonen begynner imidlertid ytterst analogt. Jeg har blant annet involvert studenter i dette, da vi eksperimenterte med ulike tradisjonelle malingstyper. Utendørs gir det seg nærmest selv, da vi ikke kommer utenom den tradisjonelle låvemalingen. Det er ganske interessant. Den tradisjonelle malingen er basert på å koke melklister, som blandes med jernoksid (rust). Dette gir en diffusjonsåpen maling, såkalt komposisjonsmaling, som er svært rimelig å lage og enkel å jobbe med. Ikke minst er det hele svært miljøvennlig. Her om dagen malte jeg rundt 120 lengdemeter panel med en drøy liter maling:
Vi har vært heldige å fått låne en tidligere bussgarasje, som nå er en del av bygningsmassen som høgskolen disponerer. Det er bra, for det ville blitt vanskelig å jobbe med formater som dette uten skikkelig plass.
Siden dette kun er snakk om naturmaterialer (jern, hvetemel, salt og såpe) kan en uten problemer bruke denne malingen utendørs. Jeg tok med noe på en ekskursjon, slik at studentene kunne eksperimentere med farge i naturen.
Vi jobbet også med andre malingstyper, basert på kasein (melkeprotein) og tempera basert på eggeplomme. Skarpe lesere vil se at en kombinasjon av disse ingrediensene raskt nærmer seg vaffelrøre. Vi kokte dermed maling i den ene enden av lokalet, og lagde vafler samtidig. Ganske gøy, og selvsagt et utgangspunkt for refleksjon omkring hva vi produserer og spiser!
Komposisjonsmaling har selvsagt sine ulemper den også, men til utendørs bruk vil dette i mange tilfeller være et mye bedre alternativ enn moderne plast og alkydmalinger. Med komposisjonsmaling blir imidlertid overflaten helt matt, og en må ta hensyn til veggens mulighet for å tørke.
Oppsetningen markerer høydepunktet for, og avslutningen av et treårig forskningsprosjekt. Prosjektet ble initiert av Jostein Stalheim, Stefan Östersjö og undertegnede, etter hvert med Janne Robberstad, Anne-Beate Lilletvedt og Joseph Alford, og et stort team av sangere, musikere og ikke minst teknikere.
Innlegg
