Jon Hoem - CV

Førsteamanuensis ved Institutt for kunstfag, Høgskolen på Vestlandet – Bergen.

Underviser i og forsker på nye, digitale medier.

Jeg er opptatt av forholdet mellom medier og fysiske steder. For tiden jobber jeg mest med sfæriske medier og Robotassistert undervisning.

Min Dr.-avhandling om personlig publisering.

Siterte artikler og publikasjoner i Cristin.

Instagram

Annet

30. august 2018

Viktig sak mot Rettspraksis.no i gang

Et lite Googlesøk synliggjør problemet. Vi kan lese den nye versjonen av Åndsverkloven, men den tidligere versjonen er ikke lenger mulig å lese uten å betale. Langt viktigere er tilgjengeligheten til tidligere dommer, som Lovdata også legger bak en betalingsmur.
Et sted, godt i utkanten av offentligheten, nærmere bestemt hos Byfogden i Oslo, går saken mellom Lovdata og initiativtakerne bak Rettspraksis.no. Rettsprakis.no er et viktig initiativ for å gjøre tidligere lover og dommer tilgjengelig for oss alle.

Et bra prosjekt som ingen burde være imot, skulle en tro. Det mente imidlertid ikke Lovdata som fikk stanset Rettspraksis.no ved en midlertidig forføyning 1. juni.

Nærmere tre måneder senere kan prosessfullmektig for Lovdata, advokat Jon Wessel-Aas, fortelle at de frafaller sitt opprinnelige standpunkt og mener rettsavgjørelsene fra før 2002 havner utenfor databasevernet. Det har med andre ord lest lovens §24 på sine egne nettsider: "Eneretten til en database som nevnt i første ledd varer i 15 år etter utløpet av det året databasen ble fremstilt." Interessant nok kan jeg ikke linke til den lovteksten som gjaldt da den midlertidige forføyningen ble iverksatt, fordi Lovdata nå har lagt den tidligere loven bak en betalingsmur.

Etter at Lovdata har gått en runde med seg selv mener de nå at saken handler om høyesterettsavgjørelser fra 2002 til 2007. Lovdata hevder at disse har blitt hentet ut ved å crawle deres nettsider. Rettspraksis.no har imidlertid hentet fra en DVD utgitt av Lovdata, lånt på Nasjonalbiblioteket i Oslo. Håkon Wium Lie, som er en av de saksøkte, skriver om dette.

Prosesskrivet (link nederst) innholder en rekke små spark på leggen, som f eks "Tilgang til Lovdata PRO krever som kjent innlogging, og slike aktiviteter ville formodentlig ha vært mulig å spore opp fra Lovdatas side."

Advokat Halvor Manshaus peker videre på at Lovdata i perioden mellom 2002 og 2007 var å regne som et offentlig organ. Blant annet fordi Lovdata var den eneste aktøren som hadde full tilgang til avgjørelser fra Høyesterett. Høyesterett hadde en egen FTP-linje som sendte rettsavgjørelser i kryptert versjon direkte til Lovdata. Manshaus viste videre til at flere andre aktører ba om å få tilsvarende tilgang, men fikk avslag. Samtidig hadde Lovdata en eksklusiv avtale med både lagmannsrettene og tingrettene.

– Akkurat denne perioden var Lovdata et offentlig organ som jobbet på vegne av nettopp det offentlige. Lovdata slåss i realiteten for å ivareta et konkurransefortrinn fra før 2008, sa Manshaus.

Et sentralt spørsmål ser ut til å være hvorvidt Lovdata kan regnes som et offentlig organ. Her kommer det som jeg oppfatter som et veldig merkelig argument fra prosessfullmektig for Lovdata, advokat Jon Wessel-Aas:

– Det finnes unntak for vern i åndsverksloven § 14 for visse dokumenter, slik som vedtak og avgjørelser fra offentlig myndighet. Det gjelder ikke bare åndsverk, men også databaser dersom den er et produkt av en uttalelse fra offentlig myndighet. Lovdata er ikke en slik offentlig myndighet og omfattes derfor ikke av dette unntaket, sa Wessel-Aas.

Argumentet er merkelig, nærmest somen advokatfinte som kun har til hensikt å flytte fokus for diskusjonen. Dette fordi den aktuelle formuleringen i §14 lyder slik:

«Lover, forskrifter, rettsavgjørelser og andre vedtak av offentlig myndighet er uten vern etter denne loven. Det samme gjelder forslag, utredninger, uttalelser og lignende som gjelder offentlig myndighetsutøvelse, og er avgitt av offentlig myndighet, offentlig oppnevnt råd eller utvalg, eller utgitt av det offentlige. Tilsvarende er offisielle oversettelser av slike tekster uten vern etter denne loven.»

Leser en dette er "lover, "forskrifter" og "rettsavgjørelser" tydelig unntatt vern, så kommer i tillegg "andre vedtak av offentlig myndighet". Hvorvidt Lovdata er offentlig myndighet eller ikke virker rimelig irrelevant når en diskuterer rettsavgjørelser i forhold til §14. Rettsavgjørelser er uansett unntatt.

Det som burde være relevant er spørsmålet om hvorvidt Lovdata bearbeider rettsavgjørelsene i en grad som gjør at de kan påberope seg databasevern. Nå mener Lovdata at vernet for deres databaser på nett aldri vil utløpe.

– Databasen er innrettet på en måte som gjør at den hele tiden endres og bearbeides, slik at vernetiden egentlig aldri begynner og da heller ikke slutter. Databasen er aldri den samme og endrer seg hele tiden, sa Wessel-Aas.

Skulle de få medhold i dette er det på tide at dette blir en politisk sak. Det kan ikke være slik at en ved å endre linker i en database (jeg legger til grunn at Lovdata ikke fikser på ordlyden i dommene) oppnår evig vern.

Uansett er den grunnleggende, og demokratisk betydningsfulle problemstillingen hvorvidt vi som borgere skal ha fri tilgang til rettavgjørelser. I bunn og grunn kan vi ikke forholde oss fullt og helt til et lovverk dersom vi ikke også kan få innsyn i hvordan lovene tolkes av retten. Skal vi betale en advokat for slikt innsyn er vi ute å kjøre. Dvs det er jo nettopp det vi er, og det er derfor Rettpraksis.no er så viktig.

Har vi et system som gir en (halv)privat aktør – Lovdata – monopol på dette er det på høy tid å gjøre noe med dette systemet.

Blir derfor spennende å se hva dommen ender med...

Oppdatering:
Resultatet var direkte stusslig. Dessverre er det vel neppe noen politikere som bryr seg heller, og menigmann er dermed i praksis henvist til å betale en advokat (les dommen så skjønner du at det ikke er billig) for å orientere seg i eldre domsavsigelser. Ikke bra!

Kjennelsen fra Oslo Byfogdembede, avgitt 21. september

26. august 2018

Datamaskiner i skolen – et tveegget sverd

Jill Walker Rettberg er en jeg lytter til med interesse, men argumentasjonen i kronikken "Prisen for en digitalisert skole" har jeg trøbbel med. Nå kjenner jeg riktignok premissene for en kronikk i avisen. Det er ikke der nyansene kommer frem, men likevel har jeg vanskelig for å se hvilke konstruktive løsninger dette peker på.

Bare så det er sagt: Jeg deler så absolutt bekymringene og er selv på jakt etter gode løsninger. Når jeg for tiden holder på med "Robotassistert undervisning" har jeg stresset leverandøren nettopp for å få på plass løsninger som fungerer offline. Det lar seg gjøre når vi skal bruke roboter for å lære elever å eksperimentere med programmering og talegrensenitt. Men det er verre når vi beveger oss inn på skylagring, samskriving og deling av data.

Men til kronikken. Bakgrunnen er at alle bergenske åttendeklassinger får hver sin Chromebook til skolestart. Jill skriver at Google selger disse datamaskinene til skoler over hele verden til nær kostpris og med gratis programvare.

"I praksis kjøper Bergen kommune datamaskiner til barna våre ved å selge persondataene deres", ifølge Jill. Nå skriver hun riktignok at "staten har en databehandleravtale med Google, og EUs nye personvernsforordning, GDPR, setter klare retningslinjer for hvordan persondata skal beskyttes. Men er dette godt nok?"

Problemet med Google er at de er så store, at de driver i så mange forskjellige segmenter. Videre at de er særdeles flinke til det de gjør. Google har fingrene i flere sider av det digitale livet vårt enn de andre som leverer teknologi til skolene: Apple og Microsoft, samt dels Facebook. Google blir imidlertid en potensielt større "ulv" fordi de også selger reklame. Dermed kan en se for seg de scenariene som Jill skisserer – de vil potensielt vite veldig mye om elevene. Hun viser videre til rapporten Spying on Students, fra Electronic Frontier Foundation, der det påpekes at "foreldre og barn ikke har noe valg. Det går i praksis ikke an for en forelder å si nei, barnet mitt skal ikke ha Googlekonto. Skolen bestemmer at Google skal ha barnas persondata, og så må vi bare stole på at de følger reglene."

"Er dette verdt prisen?", spør Jill.

For å kjenne litt skikkelig på det tok jeg fram Chromebooken for å skrive dette, til og med for å poste det gjennom Googles bloggtjeneste Blogger.

Hva er de gode alternativene? Det er det jeg lurer nå jeg på. Hvilke digitale løsninger skal vi bruke i skolen?

17. august 2018

Introduksjon til robotassistert undervisning

Litt om bakgrunnen for prosjektet "Robotassistert undervisning" og hva vi kan tenke oss å jobbe med i de kommende månedene.
  • Utvikle metodikk gjennom utprøving i undervisning og i samarbeid med grunnskoler. 
  • Jobbe tverrfaglig for å utvikle nye lærings- og undervisningsformer knyttet til fysiske roboter.
  • Jobbe eksperimentelt, men samtidig med forankring i tradisjonelle undervisningsmetoder. 
  • Ta i bruk digital teknologi og rent fysisk, materielle arbeidsmetoder.

10. august 2018

Multimodalitet i skole- og fritidstekstar

Jeg har skrevet et kapittel i boken Multimodalitet i skole- og fritidstekstar, en antologi med Magne Rogne og Lars Rune Waage som redaktører.

Min tekst kommer tidlig i boken så store deler av den kan leses i den smakebiten som gis på nett. Teksten tar blant annet for seg eksempler fra et prosjekt der studenter har jobbet med å produsere illustrerte fortellinger med utgangspunkt i kjente eventyr.

Bakteppet er at ungdom skaper visuelle uttrykk ved hjelp av smarttelefoner der de bruker ulike apper som muliggjør forskjellige former for digital filtrering. Snapchat er et åpenbart eksempel. Den underliggende teknologien er imidlertid også tilgjengelig gjennom forskjellige nettjenester, som f eks Lunapic. I oppgaven studentene har jobbet med har de manipulert bilder som danner grunnlaget for filtreringen, satt sammen deler filtrert med ulike teknikker og til slutt samlet dette i form av illustrerte fortellinger.

7. august 2018

Ridderkamp i Nidaros

Her gir de jernet, bokstavelig talt:



Opptak gjort under oppvisning ved Olavsfestdagene 2018.

5. august 2018

Landslover

Byloven som ble vedtatt for Bergen i 1276, tok utgangspunkt i landsloven og Bjarkøyretten, Trondheims gamle bylov.
Praktutgaven av Magnus Lagabøtes landslov har til nå vært oppbevart i Det kongelige bibliotek i København. Etter fem hundre år kommer nå Codex Hardenbergianus tilbake til Norge.

Magnus Lagabøtes landslov var et lovverk gjeldende for hele Norge gitt av kong Magnus Lagabøte mellom 1274 og 1276. Lovverket var det første som gjaldt for hele Norge og er et av de første eksemplene på omfattende nasjonal lovgivning fra en sentralmyndighet i Europa. Lovverket er grunnen til at kongen fikk tilnavnet Lagabøte, «den som forbedrer loven».

3. august 2018

Magic Leap One – Sight

Når Magic Leap One nå ser ut til å ta AR et skritt videre takket være en spesiell skjermteknologien som benytter såkalte dynamiske digitale lysfelt. Dermed er det ikke mulig å vise fram nøyaktig hva brukerne ser gjennom brillene.



 
◄ Free Blogger Templates by The Blog Templates | Design by Pocket