Innlegg under Fjordkonferansen 2022: Nyskaping gjennom bruk av roboter i undervisning. Vi presenterer ulike typer automatoner, brukt på forskjellige utdanningsnivå og med ulik målsetting. Eksemplene og diskusjonen er avgrenset til roboter som finnes som fysiske artefakter, og som kan styres av brukerne ved hjelp av kode. Vi ser på forskjellige typer roboter, fra enkle ferdigbygde enheter, maskiner som studenter bygger selv, via roboter til sosialt bruk og til industrielle maskiner.
Innlegget skisserer rammene for en artikkel om hvordan roboter kan fungere som "rød tråd" gjennom utdanningsløpet, fra grunnskole til høyre utdanning. Fysiske roboter har den fordelen at de inkluderer ganske mye bygging, noe som kan appellere til de som liker å jobbe med hendene, samtidig som det også inkluderer mer abstrakte måter å arbeide på, f eks ved å kode robotens egenskaper. Prosjektene kan dermed skalere i omfang og kompleksitet og tilpasses ulike nivå.
For mange år siden skrev jeg en liten tekst der jeg så for meg at det å skrive manus, lage et storyboard og faktisk redigere en film ville smelte sammen. Tanker var at mye av det jeg skrev i et manus og storyboard er instruksjoner som kan minne om et høynivå kodespråk. Videre at kodens som ligger bak dataspill da vil kunne smelte helt sammen med film, og at denne koden kunne skrives via et avansert grensesnitt der en verbalt beskriver hva som skal skje, i konstant dialog med maskinen.
Jeg har tenkt på dette fra tid til annen, men det ligger så langt unna hva jeg er i stand til å realisere at det har vært en utopi.
Det nærmeste jeg kom var kanskje en prototype som Johanens Ringheim og jeg laget, for å styre sfæriske bilder til et filmatisk uttrykk. Jeg presenterte dette på medieforskerkonferansen i 2018, og endte opp med noen tanker om hvorvidt medieforskere bør lære seg å kode (mange gjør jo faktisk det, så det er kanskje vel så mye snakk om at undertegnende må ta et tak). Prototypen var vellykket, men som litt for ofte ender jeg opp med å la prosjektet ligge, uten å publisere noe - dermed finnes kun en uferdig artikkel.
Dvs, det kommer straks noe i boken Digitale medier og materialitet – i det hele ble det følgende svært så relevant for bokens aller siste kapittel "Kybernetisk materialitet". Jeg må bare holde meg i skinnet, og ikke skrive noe om.
Det som åpnet denne skuffen i hukommelsen var denne videoen om OpenAI Codex (om du synes "Hello world"-eksemplet er litt trivielt [det er ikke det], så spol litt frem til der de koder et enkelt spill). Med denne videoen fikk ideene fra mange år siden nytt liv. Det jeg i alle fall ser er at det å lage sfærisk stillbildefilm med ett kan bli mer tilgjengelig, og at i forlengelsen av dette blir utopien om å kunne skrive frem en film gjennom verbalspråk mer sannsynlig. Det er faktisk litt vanskelig å forestille seg hav dette ikke kan brukes til i fremtiden. Det handler mest om hvilke grensesnitt vi bruker mellom menneske og maskin og hvilke estetiske uttrykksformer vi velger å anvende det til.
Å skrive skolestil blir neppe helt det samme når vi reelt skriver sammen med en datamaskin ....
Det er neppe dette scenarioet de ser for seg de som planlegger ABA, der ideen er at du flytter deg med arbeidsoppgavene. Fungerer dårlig – Aktiviteter skjer parallelt.
Rett skal være rett, jeg kjører ikke 3D-printeren mens jeg er på kontoret. Den bråker og gjorde jobben på gangen. Først da jeg gikk hjem kom den inn på kontoret for en litt lengre jobb.
Skulle gjerne hatt mer plass ja ...
Sideaktivitetene denne gangen er litt lydsnekring og printing v deler til det jeg håper skal bli en Micro:bit-styrt vev.
Noe ala dette, men med fire til seks skaft, og langt lavere hastighet. Den automatiserte skyttelen er imidlertid elegant:
En variant av 14641 sonetter, som var mitt første "poetiske" forsøk med skoleroboten. Denne gangen er inspirasjonen hentet fra rap battles. Her gjør robotens mangel på intonasjon at roboten selvfølgelig kommer til kort. Dermed får den prøve seg på en litt mer tilbakelent sjanger.
Mye rart skjer når en forholder seg til ekte syntetisk tale. Jeg oppdaterte robotens operativsystem, og oppdaget da at den hadde fått nye stemme. Videoen nedenfor er et eksempel med den gamle talesyntesen. Nå høres den mer ut som et barn. Det kler i og for seg figuren, men kanskje ikke teksten.
Roboten har i dette prosjektet to roller der den leser ut av to korresponderende lister. Hver liste har 36 tekstlinjer og vi har lagt inn en funksjon for at alle linjene må være gjennomlest før roboten begynner å velge fritt på nytt. For å oppnå dette må vi skrive referanser til de tekstlinjene som er valgt til nye lister, slik at vi kan sjekke hvilke linjer som er lest opp. Når alle linjene er lest opp sletter vi disse sjekklistene.
En liten stresstest gjennom natten endte med 4570 oppleste tekstlinjer. Den hadde det nok litt ensomt roboten, alene som den var på kontoret, men den holdt like standhaftig på med sitt dagen etter.
Neste forsøk får bli å kjøre den tekst-til-tale-genererte stemmen gjennom en vocoder, slik at denne matcher melodien som ligger i bunn.
Les flere detaljer om hvordan dette prosjektet er løst på skolerobot.no.
Hadde en økt med noen lærere der vi så på 3D-printing mm. Figuren til høyre ble skapt ganske så kjapt ved hjelp av SculptGL (temmelig likt Sculptris, men direkte i nettleseren), og deretter modifisert litt ved hjelp av Tinkercad. Sokkel og "hatt" er lagt til i Tinkercad. Vi laget oss også en del ved hjelp av Codeblocks i Tinkercad, en løsning som kobler koding og 3D på en fin måte.
Alt dette ble gjort ved å benytte disse tjenestene direkte i nettleseren, dvs det kan gjennomføres på de fleste elevmaskiner.
To farger ble oppnådd på enkleste vis, ved å sette printingen på pause og bytte filament underveis. Hastighet er en utfordring når en kommer til 3D-print, så denne er printet med laveste kvalitet.
Etterpå ble det for min del tid til et lite robotprosjekt også. Minner litt om 14641 sonetter, men denne gangen er meningen å få to Aisoy-roboter til å gi en oppvisning med "slam poetry" via sin innebygde tekst til tale. Poeten er her i ferd med å bli litt trøtt, mens crewet i bakgrunnen er skremt til taushet:
En liten (bokstavelig talt i denne sammenhengen) hilsen til Raymond Queneau og Cent mille milliards de poèmesog sjangeren Oulipo her i form av 14641 sonetter.
Cent Mille Milliards de Poèmes tar utgangspunkt i ti sonetter, hver med fjorten linjer. I boken som ble publisert i 1961 er hver tekstlinje trykket på en papirstimmel. Hver strimmel i hver sonette kan dermed inngå i en hvilken som helst kombinasjon med linjer fra de ni andre sonettene. Det resulterer i 1014 (= 100.000.000.000.000) ulike dikt. Hundre tusen milliarder dikt, intet mindreLeser du døgnet rundt vil du bruke 140.000.000 år på å lese alle
Mine dikteriske evner er ikke all verden, så jeg fikk nøye meg med elleve sonetter, men bare med fire linjer. Det skulle gi 114 (=14641), så her er det med andre ord en god stund med robotunderholdning.
Diktene får dermed form som dette:
I still remember her when she played in disguise always picking old flowers laying on the belly The young sailor was waiting for the breeze down the hills falls a steady silent blow
Oppdatering:
Etter omtrent et døgn, med kontinuerlig diktopplesing fikk det være nok. Roboten ble stanset i det den nådde dikt nr 2582. En liten stresstest dette, også fordi den beveger øyenbrynene mellom hver tekstlinje, dvs mer en 10.000 ganger i løpet av siste døgn. Definitivt repeterende, og dermed oppgave for en robot.
Jeg er blant de som finner liten glede av å se forelesere i bildet. Dermed lager jeg videopodcaster med fokus på det jeg skal fortelle noe om. Noen mener imidlertid at foreleser i bildet skaper større engasjement. De om det.
Jeg fant imidlertid min løsning på "problemet" – robot i bildet:
Her har det noe for seg fordi jeg forsøker å forklare sammenhengen mellom koden og robotens funksjoner.
Mitch Resnick, en av de som står bak programmeringsspråket Scratch, forklarer i et intervju i Edutopia hvorfor han mener at koding bør undervises i alle skoler. Han peker på noen svært vesentlige forhold knyttet til at koding handler om langt mer enn det realfaglige. Kjekt å se samme poeng som jeg selv pleier å trekke frem, nemlig at koding først og fremst er en måte å formidle på og at elever bør lære koding med hovedfokus på kommunikasjon og formidling:
The first question I would ask is: “Why should we learn coding at all?” Many people embrace coding in schools as a pathway to jobs as computer programmers and computer scientists, and of course they’re right that those opportunities are expanding rapidly. But that’s not a great reason for everyone to learn how to code. Very few people grow up to be professional writers, but we teach everyone to write because it’s a way of communicating with others—of organizing your thoughts and expressing your ideas. I think the reasons for learning to code are the same as the reasons for learning to write. When we learn to write, we are learning how to organize, express, and share ideas. And when we learn to code, we are learning how to organize, express, and share ideas in new ways, in a new medium.
Dette er mye av grunnen til at jeg har begynt å importere og selge roboter med andre egenskaper enn det meste som per i dag er tilgjengelig på det norske markedet. Jeg er selvsagt spent på hvordan det vil utvikle seg, men først og fremst opptatt av kommunikasjonsperspektivet og dermed at roboter skal kunne programmeres til å uttrykke seg. Aisoy-robotene kan programmeres til å endre uttrykk og snakke og forstå tale:
Jeg liker dette bildet: roboten som både fungerer som en assistent og "lesevenn", men som også kan programmeres ved hjelp av nevnte Scratch. Ikke la deg lure av at Aisoy-roboten ser ut som en leke – det er en ganske avansert sak, bygget for at barn skal lære å styre og interagere med den.
Det er ikke noe i veien med å programmere spill på skjerm, få en liten elektrisk bil til å bevege seg som en robotstøvsuger, automatisere en enkel mekanisk prosess etc. Det kan være både givende og lærerikt. Mitt poeng er imidlertid at denne inngangen til programmering neppe appellerer til alle, samt at nettopp talegrensesnitt er noe som er i ferd med å få stor betydning.
Innlegg
