KI-forbud i skolen?

Forskningen på årsakssammenhenger knyttet til bruk av KI i undervisning er foreløpig relativt begrenset, samtidig som feltet endrer seg raskt. I vår kom en rapport fra Stanford forsøker å sammenfatte kunnskapsgrunnlaget og kommer til at mye tyder på at KI-verktøy utviklet for å fremme selvstendig resonnering, i større grad kan bidra til varig læring hos elevene. KI-verktøy kan også hjelpe lærere med å utføre oppgaver mer effektivt og forbedre pedagogisk praksis. 

Naturlig nok konkluderer rapporten med at det trengs mer forskning for å forstå hvordan KI brukes, under hvilke forhold, og hvordan teknologien påvirker læring, menneskelige relasjoner og utvikling.

For noen dager siden kunngjorde ordfører i New York, Zohran Mamdani, et midlertidig forbud mot bruk av generativ kunstig intelligens (KI) rettet mot elever i skolen, samt nye retningslinjer for skjermtid. Retningslinjen innebærer et ettårig forbud mot bruk av generativ KI rettet mot elever fra førskolealder til og med 8. trinn. Den innfører også moduler om kritisk tenkning rundt KI to ganger i året for elever i videregående skole, begrensede KI-pilotprosjekter i et lite antall klasserom på videregående nivå, samt begrensninger for skjermtid. 

Dette er vel ikke så langt unna de norske nasjonale anbefalingene: Kunstig intelligens skal i all hovedsak ikke brukes i barneskolen.

• På 1.–7. trinn skal elevene i all hovedsak ikke gis tilgang til kunstig intelligens.
• På 8.–10. trinn kan KI brukes gradvis og forsiktig gitt at lærerne først har tilegnet seg tilstrekkelig kompetanse før elevene får opplæring og tilgang.
• I videregående opplæring bør elevene lære å bruke KI hensiktsmessig slik at de forberedt for videre utdanning og arbeid.

Rammeverk for vurdering og KI (VuKI) 

Og spørsmålet Hva bør lærere kunne om KI / Hvordan jobber vi med KI når mange er så jævla lei av KI? 

Utvalget om KI i høyere utdanning – foreløpige vurderinger

Et sammendrag av sammendraget av notatet fra Utvalget om kunstig intelligens i høyere utdanning, oversendt Kunnskapsdepartementet den 16. desember 2025:

Utviklingen av kunstig intelligens (KI) utfordrer læringsinnholdet i bredden av studietilbud, samtidig som vi ikke har et kunnskapsgrunnlag som lar oss foregripe endringene som kommer. 

KI gir flere muligheter og utfordringer for hvordan vi lærer. De fremste fordelene ligger i å kunne få individuelle tilbakemeldinger og tilpassede forklaringer i en helt ny skala, at studenter lettere kan utforme individuelle og kollektive læringsprosesser og at KI kan styrke simuleringsbasert ferdighetstrening. De største utfordringene dreier seg om at studenter risikerer å overlate for mye til generativ KI. 

Universitetene og høyskolene skal sertifisere studentenes kompetanse. Denne funksjonen blir grunnleggende utfordret av KI. Universiteter og høyskoler anbefales å gjøre større bruk av kontrollerte eksamensformer og å kombinere ikke-kontrollerte eksamener med en kontrollert eksamensdel. Utvalget fraråder bruk av verktøy for KI-deteksjon som støtte til sensur og fuskesaksbehandling. 

KI-systemer basert på store språkmodeller har et potensial for å gi pålitelig og effektiv gjennomføring av både sensur og karakterbegrunnelse. Å bruke KI-systemer til disse formålene bærer også med seg risikoer, blant annet knyttet til etterprøvbarhet og videreføring av skjevheter. Sensur har generelt større betydning for studenter enn karakterbegrunnelse, og krever dermed større varsomhet. 

Utvalget vurderer at fagmiljøene og den enkelte faglig ansatte har et ansvar for å utvikle sin fagspesifikke og utdanningsfaglige KI-kompetanse; at universiteter og høyskoler har et ansvar for å gi sine ansatte tilbud for å utvikle sin utdanningsfaglige kompetanse, å sørge for å ha forvaltningsrelevant KI-kompetanse, og å samarbeide med andre institusjoner om kompetanseutvikling; og at sentrale myndigheter bør støtte institusjonenes arbeid ved å skape plattformer for kunnskapsdeling og samarbeid.

KI og (akademisk) dannelse

Det som sparker tankene i gang denne morgenen er Jill Walker Rettbergs innlegg i Aftenposten, Nå er det nok. Stopp bruken av kunstig intelligens til kunnskapsarbeid. Samtidig sitter jeg på Sikt-konferansen 2025 og lytter til innlegg som nettopp handler om bruk av KI i kunnskapssektoren.

Jeg liker Wilhelm von Humboldts forståelse av av dannelse, slik denne er formulert av Lars Løvlie: der "det selvstendige individet som av egen kraft setter scenen for sin danningsprosess som en selvskaping i møtet med verden, kulturen og lærestoffet. " Humboldts dannelsesbegrepet tok utgangspunkt i "selvets kraft og utrykk" og hvordan dette samvirket med kulturens makt og påvirkning (Løvlie, i Teknokulturell danning 2003:347).

I en intervjusamtale med Morten Søby formulerer Løvlie Humboldts forståelse av dannelse slik: "danning dreier seg om “å knytte selvet til verden i den mest allmenne, rikeste og frieste vekselvirkning”. Jeg lot meg sterkt inspirere av Løvlie, da jeg skrev essayet Digital dannelse, i 2004.

Jeg skrev den gangen som avslutning om en "digital" dannelsesprosess der den enkelte gir sine bidrag til kollektivet gjennom sine handlinger" på nettet. Handlinger ble knyttet tydelig til egenproduserte tekster (jeg holdt på med avhandlingen om personlige publiseringsformer), og samlinger av referanser som en selv har lest og vurdert.

Danning forstås som en prosess der individet gjennom selvinnsikt også oppnår innsikt, i møter med et kollektiv. I stor grad handler dette om å finne sin egen (faglige) identitet, og ikke minst en plass i samfunnet. Denne prosessen inkluderer alle våre handlinger, møter med mennesker og teknologi, og de (teknologiske) sporene vi etterlater oss.

Det er her KI raskt kan bli et problem. Om mye av det vi kommuniserer blir sterkt preget av KI, vil vi raskt utvikle en kultur som i liten grad er formet av mennesker som bryner sine meninger på hverandre.

KI i estetisk idearbeid

Notater og tanker fra et seminar om “KI i estetisk idearbeid” ved UiA, 11. og 12. juni 2025, med deltakere fra UiA, OsloMet og HVL. Jeg har gitt notatet en ganske fri form, der utgangspunktet er tema vi jobbet med i seminaret, men der jeg har føyd til en rekke momenter og forsøk for egen regning.

Vårt utgangspunkt er undervisning og bruk av KI i kunst og håndverk. Kunstfaglige tilnærminger til KI skiller seg fra nytteorienterte bruksmåter, ved å stille større spørsmål om menneskelighet, etikk, kreativitet og samfunnets fremtid. Kunstfaglige perspektiver kan ideelt sett utfordre og problematisere teknologiens rolle, skape friksjon og belyse de langsiktige, kulturelle og filosofiske konsekvensene av KI.

• Les også Tanker om KI i utdanning

Tanker om KI i utdanning

Dette ble en alt for lang tekst for bloggen, og mine tanker om KI i utdanning må leses her. Bakgrunnen er et høringsmøte i regi av utvalget om kunstig intelligens i høyere utdanning. Utvalget skal vurdere hvordan høyere utdanning påvirkes av utviklingen av kunstig intelligente teknologier. Det skal blant annet gi råd om hvordan læringsaktiviteter, eksamen, vurdering og læringsmål i høyere utdanningstilbud bør tilpasses. Viktige ting!

Teksten er basert på mine notater fra innspillsmøtet ved HVL i juni 2025, og bygget opp rundt spørsmål som ble fremmet til høringsmøtet. Gjennom sommeren er denne teksten blitt en god blanding av egne tanker om temaet, løselig basert på forhold som ble tatt opp i møtet. 

Mye spennende, og mye en kan bekymre seg over. Endringer kommer, og jeg skulle ønske jeg hadde flere ansatser til mer konkrete svar ...

• Les også KI i estetisk idearbeid

Kunstig intelligens i skolen

Sammen med kollega Gro Røsland har jeg skrevet et kapittel i boken Kunstig intelligens i skolen. Boken tar først for seg hva kunstig intelligens er, og diskuterer på en kritisk, innsiktsfull måte hva som skjer når elevene tar i bruk kunstig intelligens i arbeidet med lærestoff og oppgaver. Deretter ser forfatterne på noen muligheter og utfordringer knyttet til bruk av kunstig intelligens i skolefagene.

Gro og jeg har skrevet om Storyline ved bruk av KI, noe som tar utgangspunkt i prosjektet KI Storyline, et innovasjonsprosjekt vi jobbet med i 2023-24. 

I boken diskuterer vi generativ KI i forhold til Storyline-metoden, en metode som i utgangspunktet fremmer tverrfaglig læring og engasjement gjennom fortellinger. Elever skaper karakterer og univers, løser fagrelaterte oppgaver og håndterer hendelser, ofte i tverrfaglige fagsløyfer. Vi bruker et konkret eksempel: en Storyline om fotosyntese i en skog, der vi viser hvordan KI kan brukes i prosessen med å skape karakterer, illustrasjoner, hendelser, mm. 

Bare å skrote tradisjonell bildebehandling

Lignende løsninger har vært i farvannet en stund, men MagicQuill er det mest brukervennlig jeg har sett. Gratis å bruke og laste ned er det også. 

Du kan teste MagicQuill direkte, ved hjelp av Huggingface. Jeg testet med et dårlig bilde (gjengitt nedenfor) og endte med dette >>>

Lignende funksjonalitet finner helt sikkert veien til så godt som alle bildebehandlingsprogrammer. Hvis ikke kan de trolig bare pakke sammen.

Jeg har sagt det en stund, og det nærmer seg stadig. Om ikke lenge kommer vi til å snakke til bildebehandlingsprogrammer i sanntid, mens vi tegner sammen med KI.

– Alle vil jobbe mer praktisk i skolen

Mye teori, i kombinasjon med mye skjerm er en dårlig kombinasjon, så lenge det ikke bringer praktiske ferdigheter inn i miksen. Det er vesentlig å lytte til stemmer som Lars Petter Østrem: Kjære skjerm, takk for at du er der for meg!  Datamaskiner bringer med seg mye bra, men vi må lære oss, og barn og unge å bruke dem. Foreldre som klager på barnas mobilbruk, selv med en mobil i hånden, kan ofte begynne med seg selv. Vi er alle (for)bilder for de som omgir oss.

Men til saken: en mer praktisk skole.

Et hovedgrep i meldingen  Meld. St. 34 (2023–2024) En mer praktisk skole — Bedre læring, motivasjon og trivsel på 5.–10. trinn er å opprette et nasjonalt program for mer praktisk læring. Valgfag for alle elever på 5.–7. trinn skal gjøre skolen mer praktisk og motiverende på mellomtrinnet. På ungdomstrinnet vil det bli obligatorisk for skolene å tilby arbeidslivfag til elevene som et alternativ til fremmedspråk.

Men «Alle» vil ha en mer praktisk skole – men bare enighet om seks tiltak.

Spekter og LO har gitt konsulentselskapet inFuture i oppdrag å foreta en kunnskapskartlegging der de undersøkte nom kunstfag kan bidra til å sikre fremtidens kompetansebehov i arbeidslivet? Jeg finner ikke selve rapporten, men skal linke til den straks den dukker opp, men det synes å være en metastudie, trolig med resultater fra flere land fra ulike tidsperioder. Se presentasjon i videoen nedenfor.

Poenget står seg imidlertid: frafallet er mindre, karakterene marginalt bedre (merk at en da har med seg mange som tidligere falt fra), og 50% er mer motivert for videre studier etter videregående.

Presentasjonen handler mye om musikk. Jeg vil her slå et slag for et av de prosjektene jeg er involvert i, Sonic Greenhouse. Et instrument som gir en inngang til lyder som fysiske og emosjonelle fenomener. Et sentralt poeng er opplevelsen av mestring, og oppøving av verdien av å øve. STEAM i praksis. 

Vi får høre "– Det er litt kulere å være norsklærer og mattelærer, enn kunst og håndbvekrslærer. Det er sånn det er!". Jeg har alltid ment at dette er rart, men kjenner den samme fordommen fra da jeg selv begynte som lærer i kunst og håndverk. Vi har et merkelig omdømmeproblem, for etter min mening er kunst og håndverk det faget som er best posisjonert for å gi en lærer en spennende jobb.

Som utdannet ingeniør, medieviter, Phd i IKT og læring, og underviser i kunst og håndverk er dette sammenhenger som for min del har vært åpenbare. Men ikke desto mindre utfordrende. En synes å ta til orde for at lærere i kunst og håndverk skal bli mer spesialister, ut fra det faktum at det er lite håndverkskompetanse blant undervisere i estetiske fag. Jeg møter selv den kritikken (pussig nok), men har likevel et håp om litt mer "teori" i de estetiske fagene. Dette for at også studenter kunst og håndverk får med seg de tverrfaglige perspektivene. Jeg håper jeg kan vise til gode eksempler.

I presentasjonen tar de opp at maskiner som kan lære kommer til å ta over mange oppgaver som mennesker løser i dag. Dermed kan vi mennesker bli flinkere til andre ting, som det de praktiske fagene bringer med seg. Det bringer meg til et annet område jeg jobber stadig mer med, møtepunkter mellom de estetiske fagene og kunstig intelligens.

Skremmende bra, faglig KI-dialog

Jeg har latt meg imponere av generative KI-tjenester som Chat-GPT, og diverse bilde- og videogeneratorer. Men Google NotebookLM gir meg fullstendig hakeslepp. Denne dialogen er generert av KI, der den eneste input fra min side er en link til presentasjonen av Pappelonia. "Samtalen" varer i drøye 6 minutter:

En ting er hvor naturlig dialogen flyter; i min bok er dette på høyde med svært mange podcaster og radioprogram. Jo, det er litt mye "yeah" og "great", men det er i kombinasjon med det faktiske innholdet jeg kommer til hakesleppet.

Gjensyn med "Blogg som åpen læringsplattform"

Ofte kan det være interessant å lese noe en har skrevet, så langt tilbake i tid at mange av detaljene har blitt visket ut fra minnet. Jeg gjenleser "Blogg som åpen læringsplattform", en artikkel skrevet i forbindelse med nettstudiene jeg utviklet fra 2007: Digital fotografering, Multimediejournalistikk, Digital kompetanse og Utvikling av ebøker. Dette var betalingsstudier, og det var kun de to først nevnte som fikk vind i seilene. Digital kompetanse hadde helt klart potensiale, men ble effektivt utkonkurrert av et gratistilbud fra Volda. 

Det som angår betalingsstudier er en litt annen historie, men dette ble på nytt ytterst relevant, i alle fall i mitt hode, da jeg leste Utsynsmeldingen. Her pekes det på at "universiteter og høyskoler kan ta et større ansvar for å tilby fleksible og desentraliserte tilbud" og "øke sine tilbud av videreutdanninger som er særlig rettet mot folk i arbeid."

For å oppnå dette trenger vi digitale læringsplattformer som tar de sosiale aspektene ved å lære og det å være student mer på alvor. Det har skjedd mye i forhold til muligheter for synkron undervisning (jmf videokonferanser mm), men jeg tror det er en del å hente fra det arbeidet og de erfaringene om ble gjort for et drøyt tiår siden – som designprinsippene for eLogg (kapittel 8 i Phd-avhandlingen min).

Den nevnte artikkelen er relevant her, for den gir innblikk i tankegangen bak en åpen, bloggbasert læringsarena, som vi utviklet på toppen av bloggplattformen Lifetype (også den er historie, utviklingen stoppet for ti år siden). Jeg kom i kontakt med dette miljøet da jeg holdt på med doktoravhandlingen min, i en skrivestue i Berlin. Lifetype hadde gode funksjoner for å aggregere og vise innhold på tvers av en rekke individuelle blogger. Vår tapning bygde videre på eLogg, en fullskala LMS som vi laget og testet i skoler i perioden 2004-2006. 

Utviklingen av eLogg (støttet av daværende ITU), og ideene omkring personlig publisering er fundamentet i phd-avhandlingen min: "Personal Publishing Environments". Det ligger en sosialkonstruktuvistisk filosofi til grunn for dette, noe jeg første gang skrev frem gjennom "Digitale læringsomgivelsers kommunikasjonsmønstre" og "Openness in Communication". Det hele sammenfattet i Phd-forelesningen min, "Critical vocabulary in the analysis of an eLogg case". Det slår meg at svært mye av dette står seg godt, og at det fremdeles viser til kvaliteter ved de systemene vi utviklet for 15-20 år siden, som langt på vei mangler selv i dagens systemer.

Læringsplattformen basert på Lifetype bygget opp rundt en rekke weblogger (blogger). Ideene bak var de samme som for eLogg, men der eLogg ble designet for grunnskolen var Lifetype-løsningen (eLogg 2) beregnet for voksne. Noen av bloggene i systemet kunne inneholde fagstoff, andre fungerte som diskusjonsforum eller rene informasjonssider. Alle studentene hadde dessuten sine egne blogger. Bruken av blogger ga studentene en økt følelse av å publisere sine arbeider for reelle mottakere – en åpenbart kvalitet ved kommunikasjonsstudier, men også generelt viktig for studiemiljøet i rene nettstudier.

Artikkelen tar særlig for seg hvordan vi  jobbet bevisst med fire rollemodeller, initiativtakere, kontrollører, veiledere og observatører, og argumenterer for at et nettbasert læringsmiljø bør legge til rette for at brukerne skal kunne veksle mellom de ulike rollene på en enklest mulig måte. Dette er en tankegang som springer direkte ut av phd-avhandlingen min og designet av eLogg.

Exit Smartboard

Det er kanskje ikke helt rettferdig dette, men all teknologi som trekkes inn i undervisningen bør vuderes ut fra kost versus nytte. Ikke en enkel øvelse, og jeg har ikke innsikt i hva Smartboardene kostet da de ble installert i 2014. Men det er et konservativt anslag å anta femti store per stykk – det før installering og tilhørende systemer. 

At den samlede kostnaden ligger nærmere hundre tusen per enhet er ganske sannsynlig. I dag, åtte år etterpå, er alt på vei til skraphaugen. Bildet representerer dermed en million kroner.

Fordelt på anslagsvis 1500 undervisningsdager gjennom 8 år er ikke det så ille. Forutsatt at de "smarte" tavlene faktisk hadde blitt brukt som det. Det er litt av problemet.

Da jeg begynte å undervise ved lærerutdanningen i 2016 tenkte jeg at jeg fikk ta smartboardet på alvor. Jeg gjorde virkelig et hederlig forsøk og jobbet med dette noen uker før studiestart, men å få den smarte dingsen på veggen til å snakke med det jeg til enhver tid hadde bruk for ble for mye. Smartboardet ble dermed raskt et "Dumbboard", dvs jeg brukte det som projeksjonsflate. Dermed kunne jeg, som de fleste andre undervisere, håndtere mine egne datamaskiner uten å tenke på en smart kobling til det som henger på veggen. Når det er sagt: det kan være trøblete nok å få en vanlig projektor og lyd til å fungere.

I rettfedighetens navn en liten disclaimer - jeg er forutinntatt. Helt tilbake i 2004 var jeg på BETT i London og fikk se smartboards og clickere i aksjon for første gang. Jeg fikk skrekken, og har siden ikke helt kommet over dette.

Så får vi se da. Det kommer nye enheter opp på veggene på høgskolen. De holder nok i nye åtte år, men jeg er dessverre villig til å vedde på at det ikke blir brukt "smart".

Jeg tagget dette under "Bærekraft". Det reiser jo absolutt noen spørsmål verd å stille.

Simulering og digital materialitet

I Digitale medier og materialitet kommer jeg innom flere eksempler på VR i fiksjon. Et av eksemplene  som hører hjemme i den sammenhengen er Matrix fra 1999, nettopp fordi denne fiksjonsfilmen så tydelig peker på mange av de filosofiske sidene ved (kommende) perfekt audiovisuell simulering. Jeg diskuterer mange forhold ved dette, ikke minst i et eget kapittel om haptiske representasjonsformer,

Det er trolig mest et spørsmål om tid før vi alle har tilgang til tekniske løsninger der skillet mellom det som representeres direkte og det som genereres av datamaskiner blir svært vanskelig, nær umulig  å observere. Og vi kan med høy sannsynlighet gå ut ifra at de som er barn i dag vil benytte slike løsninger store deler av sin fritid og yrkesliv.

Vi bør derfor for alvor diskutere og forholde oss til tekniske løsninger som muliggjør utvidet og virtuell virkelighet i forhold til formidling. Forholdet mellom det som oppfattes som virkelig og det som forstås som kunstig mediert kan utfordres allerede av dagens medieteknologier. Legger vil til grunn at fremtidens representasjonsformer vil bli adskillig mer integrert med hvordan vi fysisk sanser våre omgivelser vil dette forholdet påvirke hvordan vi forstår oss selv i verden. 

Sjekk Matrix Awakens traileren / spillvideoen nedenfor, samt en sammenligning av den originale filmen og dagens versjon via Unreal Engine 5. Å lage spill og/eller film smelter for alvor sammen:

Det er mange ting som møtes her, som Metahuman Creator som ble lansert for halvannet år siden og ikke minst spillmotoren som holder den simulerte byen "levende" i sanntid.  Den virtuelle byen dekker et areal på knappe 16 kvadratkilometer, det er 260 km med veier og 1 248 veikryss. Legg til 45073 parkerte biler, hvorav 38146 er kjørbare. 7000 bygninger og 35000 simulerte MetaHuman fotgjengere.

AR, eller er det bedre med litt mer "low tech"?

NRKBeta har en lengre artikkel om AR i lærebøker. Artikkelen kan nesten fremstå som tekstreklame for det norske selskapet Ludenso. Det får så være, det er all grunn til å heie på norske teknologiselskaper.

Jeg har syslet ganske mye med AR de senere årene, da fortrinnsvis som innholdsprodusent. I den sammenhengen har jeg ofte tydd til lyd, da det fremdeles er for mange problemer med den visuelle siden av AR. Noen tjenester har jeg vært godt fornøyde med, men felles for dem har dessverre vært at enten har de opphørt, blitt kjøpt opp og endret modellen, eller de har blitt kun betalingstjenester. Alle må selvsagt tjene penger et sted, men det er vanskelig å promotere tjenester med mindre de i det minste tilbyr begrenset funksjonalitet og kapasitet gratis. Altså en form for freemium-modell.

Ludenso synes å ha funnet en middelvei, som jeg håper de kan tjene penger på, der enkeltbrukere kan anvende tjenesten med modeller designet i selskapets egen editor. Kommersielle brukere, som forlag, inngår derimot avtaler mot betaling, men kan til gjengjeld publisere mer komplekse og animerte modeller - jmf. NRK-saken. 

Det er nok mye godt å si om det de gjør. Editoren er riktignok basal, men dermed også såpass enkel å bruke at de fleste elever på mellomtrinnet og oppover bør kunne beherske dette. Men, denne formen for modellering tar jo tid og savnet av kjappere verktøy, som f.eks. Tinkercad eller Sketchup, blir noe en kjenner på.

Den nevnte NRK-saken viser til at de tjenestene som beskrives er tilgjengelig for de 55.000 elevene som bruker Aschehoug sine bøker iPraksis eller Solaris. Et problem gjenstår riktignok: det er sannelig ikke alle enheter som aksepterer Lundensos app. For min del er faktisk dette en showstopper, og jeg har ikke tenkt å hive meg utpå og kjøpe ny telefon av den grunn. Ikke er det mulig å få appen i gang på noen av Chromebookene heller.

Jeg forstår jo hvorfor det er slik. Skal en løse plassering av AR-objekter med fast plassering i "omgivelsene" krever dette en nyere mobil enhet. Når det er sagt: jeg levde tidligere godt med funksjonaliteten i apper som Augment og Aurasma (senere HP-Reveal). Noe enklere, men fungerte godt.

Jeg skriver forresten en god del om ulike former og bruksområder for AR i Digitale medier og materialitet (Kapittel 6.4).

Digitaliseringsstrategi for UH-sektoren

15. januar ble utkast til ny digitaliseringsstrategi for UH-sektoren ferdigstilt og oversendt Kunnskapsdepartementet (KD) for videre behandling og høringsrunde før den lanseres 1. april i år.

Her kan du lese utkastet til ny digitaliseringsstrategi.

Det mest interessante er kanskje det som står om et utvidet studentbegrep, her blir det ganske konkret: "For å kunne lykkes med målet om livslang læring for alle, er det avgjørende at skillet mellom ordinære og regulære utdanninger og etter- og videreutdanning (EVU) bygges ned." /../ "Videre må utdanningstilbud gjøres digitalt tilgjengelige på en mer fleksibel måte enn i dag, på tvers av målgrupper og behov."

Her ligger det en bra dose sprengstoff. Dvs, dersom en skal bygge ned skillet mellom grunnutdanninger og etter og videreutdanningergår kommer dette med en eneste gang inn mot finansieringsmodellen for høyere utdanning. Denne består av en basisfinanisering (for de studentene institusjonene får som normtall) og en resultatbasert del (for de studentene som tar eksamen). Slik det er i dag opprettes det få studietilbud uten basisfinansiering – med mindre studentene selv betaler (slik de gjør, direkte eller via staten, ved de fleste EVO-tilbud). 

Strategien knyttes til seks innsatsområder. Egentlig ikke så mye nytt her, slik jeg leser dette, men ett og annet å merke seg. 

Flere skal kunne ta utdanning der de er

Klar melding dette:

Regjeringa foreslår å bruke meir pengar på fleksible utdanningstilbod...

– Tida der du måtte på ein campus for å ta litt utdanning er over. Derfor er vi opptekne av å bruke meir pengar på å utvikle fleksible utdanningstilbod. Det gjer høgare utdanning tilgjengeleg for folk som ikkje bur i nærleiken av eit fysisk undervisningsbygg, noko som er betre tilpassa livssituasjonen folk er i, seier Asheim.

Ordningen med fleksible utdanningstilbud gjennom Diku blir på om lag 97 millioner. Bra det, men faktisk litt mindre enn hva man brukte i vår. Dette er vel uansett midler som går til den utlysningen som gikk ut i 2019. Blir spennende å se hvilke konsekvenser dette får for en kommende utlysning, forhåpentligvis i år.

KnowHow Edtech 2020

Konferansen presenterer seg som "The leading EdTech event in the Nordics". Dette er en internasjonalt rettet konferanse med en mengde svært kompetente innledere. Tidligere år har hatt høy kvalitet på innleggene, noe det er grunn til å forvente også i år.

I år streames konferansen gratis på nett!

Dag 1
Live 23. september 2020. Kl 12.00 – 14.00  

– Digital is the new normal

Dag 2 
Live 24. september 2020. Kl 12.00 – 14.00  
– Tools and toys

Dag 3 
Live 25. september 2020. Kl 12.00 – 14.00   
– Predictive learning

Studer kunstfag med en porsjon ny teknologi

Auditolocomotivene har nådd en liten reklame for kunstfag ved HVL. Vi hadde også en gruppe elever på besøk, som viste frem prosjektet under nettverkskonferansen i kunst og håndverk.

Det skjer mye spennende knyttet til læreryrket og ny teknologi for tiden. Jeg er involvert i prosjekter ved flere skoler som jobber med å utvikle skaperverksteder, noe om også kommer på plass ved HVL til høsten. Fremdeles er det en utfordring å integrere dette i utdanningene, men for kunst og håndverks vedkommende har vi kommet et godt  stykke med å konkretisere dette.

Skaperverksted er del av et større bilde der teknologi kommer inn i fagene, som definitivt favner tverrfaglig og kan romme mange ulike tilnærminger. Jeg ser det i sammenheng med de nye læreplanene, der koding får en mer sentral plass.

Læreplanene i K&H har et økt fokus på arbeid i verkstedene, dvs mer praktiske prosjekter. Skaperverkstedet er ikke et tradisjonelt verksted, men byr på slike konkrete møter mellom tradisjonelle materialer og teknikker og ny teknologi. Ny teknologi får også konsekvenser for hvordan de fysiske lærngsmiljøene utformes.

Innovativ pedagogikk, anno 2020

Innovating pedagogy 2020 utgis av Open University. Litt hummer og kanari denne listen, men det er alltid interessant å se hva kvalifiserte folk forsøker å spå om fremtiden:

Kunstig intelligens
Kunstig intelligens (AI) brukes her om datasystemer som kan samhandle med mennesker og med verden på måter som etterligner menneskelige egenskaper og atferd. En litt rar definisjon, synes jeg, gitt at jeg har større tro på systemer som fungerer på sine egne, maskinelle premisser. Samtidig kan en lett si seg enig i at det er viktig at undervisere, forskere og andre med interesse for undervisning engasjerer seg, for å sikre at AI brukes på måter som støtter læring.

Passer fint som forberedelse til å snakke om møter mellom elever og autonome maskiner.

Posthumanistiske perspektiver
Som en filosofisk retning handler posthumanisme om hva det betyr å være menneske og hvorvidt det å være menneske handler om å utvide kroppslige opplevelser og erfaringer på tvers av grenser mellom det fysiske og det digitale. Som en pedagogikk åpner posthumanistiske perspektiver muligheter for å lære med dyr og maskiner som partnere.

Se poster om robotassistert undervisning.

Læring gjennom åpne data
Offentlige organisasjoner over hele verden produserer enorme mengder åpen data som kan brukes for å gjøre det mulig for studenter å bruke autentiske data til forskningsformål.

Data og etikk
Dette omfatter perspektiver knyttet til at studentene bør lære hvordan dataene deres brukes og kan misbrukes, og at de er opplyste i forhold til plattformene og verktøyene de bruker.

Pedagogikk for sosial rettferdighet
Dette handler blant annet om evnen til å se og forstå maktstrukturer, fordommer, roller, tilgjengelighetsspørsmål etc. Pedagogy of the oppressed kom ut på engelsk for 50 år siden, så det er kanskje litt jubileum.

Esport
Dataspill har et læringspotensiale, men jeg skjønner ikke helt hvorfor dette begrenses til esport.

Læring av animasjoner
Animasjoner blir i økende grad brukt til å vise prosesser og prosedyrer. Joda, men kanskje et litt åpenbart poeng.

Multisensorisk læring
Lukt, smak og berøring kan brukes mer i ulike læringsaktiviteter. Ja, det heier vi også på, og det er velkjent innenfor estetiske fag.

Frakoblet nettverkslæring
Mange steder i verden er det begrenset internettilgang, men man kan fortsatt dra nytte av digitale ressurser i lokale nettverk som kjøres på batteri- eller solcelledrevne servere.

Nettlaboratorier
Tilgang til realistiske virtuelle nettlaboratorier gir autentisk laboratorieopplevelse til studenter som ellers aldri ville hatt tilgang til slike fysiske fasiliteter.

Litt i retning av vårt prosjekt Interaktivt virtuelt feltarbeid. Sfæriske medier er i denne sammenhengen et "laboratorie light".

Nasjonal strategi for kunstig intelligens

En OECD-rapport fra 2018 anslår at 6% av norske arbeidsplasser som vil forsvinne som følge av automatisering. Dette er lavest av alle landene i OECD. Dette skyldes at norske arbeidstakere er blant de i verden som får mest opplæring på arbeidsplassen. Vi er med andre ord ikke så verst når det gjelder å holde oss oppdaterte. Det er en fordel, i møter med maskiner.

I dag lanserte regjeringen en Nasjonal strategi for kunstig intelligens. Der kan vi blant annet lese at digital kompetanse og teknologiforståelse skal få en tydeligere plass allerede i grunnskolen. I «Fagfornyelsen» legges det allerede på barnetrinne opp til at naturfag skal bli et mer utforskende og praktisk fag, med en tydelig teknologidel som også omfatter programmering.

Programmering kommer inn i flere fag. Min primære interesse er hvordan det digitale kommer inn i kunst og håndverk. Dette handler selvsagt om mer enn programmering, men ulike tilnærminger til programvare vil uansett ligge i bunn av alt vi gjør digitalt. jeg bedre vi kjenner de digitale verktøyene, desto bedre rustet er vi for å kunne bruke dem i konstruktivt, skapende arbeid.

Jeg legger merke til at illustrasjonene som er brukt i presentasjonen er hentet fra Ars Electronica, som også har sin egen satsing på AI. Videre en utstilling som tar for seg AI og egen seksjon viet teknologi i skolen. Her finner du masser av spennende prosjekter, i grenselandet mellom kunst og digitale maskiner. en god porsjon fysisk håndverk også. Det mest spennende ligger gjerne i kombinasjoner av disse tilnærmingene.

Jeg likte NORAA – Machinic Doodles, som jeg selvsagt ser i lys av auditolocomotivene våre.

Nye læreplaner – det digitale i kunst og håndverk

Nye læreplaner skal tas i bruk fra skolestart neste høst. Dette blir den største endringen av skolens innhold siden Kunnskapsløftet i 2006.

– Samfunnet endrer seg med ny teknologi, ny kunnskap og nye utfordringer. Dette stiller krav også til fremtidens skole. Derfor har blant annet digitale ferdigheter fått en tydeligere plass i de nye læreplanene. Dette handler om god digital dømmekraft, kildekritikk og informasjonssikkerhet. Programmering inngår også i den digitale satsingen, sier kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner (H).

I kunst og håndverk legges det vekt på at fagfornyelsen innebærer at det også skal omfatte programmering og kobling til ny teknologi.

Jeg kommer trolig til å gjenta dette, men jeg synes det mangler noe vesentlig med hensyn til de begrepene som er brukt i læreplanmålene. Her nevnes for eksempel hverken "taktil" (sanseinntrykk knyttet til berøring) eller "auditivt" (knyttet til hørsel). "Visuell" nevnes imidlertid hele 33 ganger. Det er rart. Tenk bare på hvor viktig lyd og akustikk er for estetiske opplevelser – uten at vi dermed behøver å snakke om musikk.

I et forsøk på å understreke poenget: jeg satt i går kveld å hørte på Evelyn Glennies foredrag How to truly listen. Glennie er en fremragende perkusjonist, men også døv. Hennes betraktninger omkring sammenhengen mellom lyd, det å "lytte" og fysisk materiale er vel verd å få med seg.

Likevel, til tross for at det visuelle gis for stor plass, i det store og hele er jeg rimelig fornøyd med den nye læreplanen, og dermed er det all grunn til å gjøre seg noen tanker omkring hvilke kompetansemål som kan få særlig relevans for digitale medier (det følgende er altså ikke alle kompetansemålene, men de jeg tenker bør kunne knyttes til det digitale):