Auditolocomotiver under Nettverkskonferansen

Samme 6. klasse som gjorde det første Auditolocomotiv-prosjektet var på nytt i aksjon under Nettverkskonferansen K&H i UH-sektor, arrangert ved Høgskulen på Vestlandet, denne uka. Selve fremføringen ble om mulig enda mer vellykket enn sist, nå med et større publikum:


Filmet av Henning Klafstad (SfNM) og Jon Hoem

Vi har bygget det hele på toppen av utstyr som skolen har fått låne fra Etat for skole i Bergen kommune. Tilgang til noe teknisk utstyr (Micro:bits og servoer) er en forutsetning for et slikt prosjekt, men ut over det klarer vi oss med gjenbruksmaterialer. En konkret erfaring er imidlertid at hjul i plast nok er mer bærekrafttige (også i bokstavelig forstand) enn de trehjulene som ble benyttet her. Det går ganske tydelig fram i videoen at elevene (og jeg) sliter litt med nettopp hjulene.

I det større bildet diskuteres det i K&H-fagmiljøet hvordan programmering skal komme inn i kunst og håndverksfaget. Ikke alle mener dette er en god ting, men med fagfornyelsen kan det digitale få en relativt tydelig plass i faget. Samtidig vet en jo at læreplaner er en ting – hva som faktisk skjer i praksis er noe litt annet.

For min egen del har jeg stor tro på prosjekter som dette, der en bruker maskiner i et konstruktivt samvirke med mennesker. Jeg vil gjerne se prosjekter der vi leser sammen med en maskin, men i Auditolocomotiv-prosjektet tar den fysiske byggingen av de programmerte automatonene mye større plass. Dermed får en til enda bedre koblinger mellom å formgi, i fysisk forstand, og det å gi en form liv, her gjort gjennom å kode for egenskaper.

Under konferansen hadde Jeanett Goodwin, Erling Johan Hareide og undertegnede en presentasjon som tok for seg nettopp Auditolocomotiv-prosjektet:



Filmen ovenfor, som dokumenterer den siste fremføringen, har fått tittelen "Form og autonomi". Bakgrunnen er at vi blant annet vil forfølge noen tanker omkring ulike innganger til programmering.

Jeg har formulert dette som tre trinn:

1. Kode funksjoner
2. Kode egenskaper
3. Et vesens (kodede) oppførsel

Poenget er at når vi kommer til oppførsel, altså hvordan en automaton forholder seg til sine omgivelser, så er dette besert på egenskaper, som igjen snakker med konkrete funksjoner.

En kan muligens argumentere for at mye av den kodingen som skjer i skolen i litt for stor grad vektlegger funksjoner (altså en liste av konkrete oppgaver) som automatonen skal. Egenskaper er noe annet, og i mine øyne en mer interessant som en tilnærming til autonome funksjoner. Gjennom å kode egenskaper kan vi koble oss på noen av de spørsmålene som reises i Nasjonal strategi for kunstig intelligens  (AI). Jeg har forsøkt å tenke litt høyt rundt dette.

Det vi tenker rundt egenskaper og påfølgende oppførsel / atferd er et stykke på vei sammenfallende med beskrivelsene som Teknologirådet gir i rapporten "Selvkjørende biler - teknologien bak og veien fremover". I vårt tilfelle snakker vi på ingen måte om maskinlæring, men jeg har i alle fall et håp om at elever, som lærer seg og forstår at en kan kode for egenskaper, blir bedre rustet til å diskutere hvordan autonome systemer kan og bør fungere i fremtiden. Jmf pågående diskusjoner, som f eks omkring selvkjørende Bybane i Bergen. Videre at de blir i stand til å se sammenhengene mellom det som kodes og det som utføres fysisk – to sider som henger nøye sammen, og der det er en svært nødvendig tilbakekobling fra hvordan noe utformes (fysisk) til hvordan en koder for denne fysiske formen, i en sammenheng.