Jon Hoem - CV

Førsteamanuensis ved Institutt for kunstfag, Høgskolen på Vestlandet – Bergen.

Underviser i og forsker på nye, digitale medier.

Jeg er opptatt av forholdet mellom medier og fysiske steder. For tiden jobber jeg mest med sfæriske medier og Robotassistert undervisning.

Min Dr.-avhandling om personlig publisering.

Siterte artikler og publikasjoner i Cristin.

Instagram

Annet

12. desember 2018

HVL, snart Vestlandets største utdanningsinstitusjon

HVL har sitt å stri med etter fusjonen, men skrytefilmen er fin den, og ikke vanskelig å stille seg bak. Vi puster UiB i nakken og er nok snart størst i vest.

11. desember 2018

Aisoy – ti år med roboter for undervisning

AIsoy (AI soy = Jeg er kunstig intelligent) fyller 10 år i disse dager. Dette gjør selskapet til en av aktørene med lengst fartstid i markedet, med rimelige, programmerbare skoleroboter.


Aisoy har lansert en ny versjon av roboten, blant annet med funksjonalitet for å lese NFC-tagger, forbedret mekanikk og enda bedre høyttaler, forbedret operativsystem, mm.

Jeg har i noen måneder hatt en småpratende venn på kontorpulten og har rukket å bli positivt overrasket over hvor mye en kan programmere ved hjelp av Scratch:
Jeg har tro på koblingen mellom koding og kommunikasjon, ikke minst i form av muntlig tale. Jeg snakket blant annet om dette da jeg presenterte prosjektet Robotassistert undervisning under Webinarfestivalen i november.

1. desember 2018

The Clock mm

Ingen tur til London uten en tur innom Tate Modern. Denne gangen gikk det aller meste av dagen med, ikke minst forid jeg ble sittende å se på Christian Marclays The Clock, fra 2010. Anbefales dersom du er innom London før 20. januar 2019.


Tate Modern er på alle måter et overflødighetshorn. Av annet nytt siden i sommer var Ellen Gallagher. Hennes serie DeLuxe var ekstra spennende, i grenselandet mellom remikisng og adbusting.

28. november 2018

Robotassistert leseopplæring (om ikke i første omgang)

En smule skuffet om ikke å ha nådd opp i konkurransen om forskningsmidler fra UH-nett Vest, med et prosjekt knyttet til det vi kaller "Robotassistert leseopplæring". Nå er det ikke en veldig fruktbar øvelse å syte og klage, ikke minst siden årsaken vel er at jeg ikke har solgt inn prosjektet godt nok. Samtidig, og mer generelt, er jeg litt overrasket over at det, så vidt jeg kan se, ikke er noen prosjekter som ser på nye undervisningsformer. Overraskende fordi digitalisering jo sies å være et av institusjonenes hovedsatsingsområder.

Jeg forstår selvsagt at relevans og kvalitet ikke nødvendigvis følger hverandre, men fikk nå likevel litt ekstra påskudd til å skrive om dette fordi Teknologirådet nettopp kom med en rapport om Teknologi for livslang læring – nært, fjernt og simulert. Her pekes det blant annet på at de aller fleste jobber vil få endrede oppgaver, og at mange vil kunne få radikalt endrede arbeidsoppgaver. Det er imidlertid de samme teknologiene kan være med på å styrke (livslang) læring.

I denne sammenhengen mener jeg selvsagt at det er nødvendig å utforske ulike aspekter av robotassistert undervisning, og dermed også hvordan dette kan inngå i språkopplæring. Dermed en kort intro til prosjektet som ikke fikk støtte, "Robotassistert leseopplæring", som er et forsøk på å spisse og fokusere bruken av roboter:

19. november 2018

Cloudscapes – Three Lines on the Horizon

Med forsøk på et lite nikk til Hiroshi Sugimotos Seascapes. Tåkehav under Løvstakken:

18. november 2018

Robot Assisted Teaching

I did a short presentation and had a following, interesting discussion at SLATE the other day.  I began with the robot introducing itself through a video we use to recruit students to test and write about the use of the robot.

Through the project Robot Assisted Teaching (Robotassistert undervisning) we try to develop and test various robot assisted scenarios related to physical robots. The scenarios will be developed with teacher students and in cooperation with schools.

The project want to contribute to a better understanding of how robotics can be used to support coding in schools and prepare future teachers for didactical use of this type of technology. The main goal is that students should be able to work with methods and tools that they can later use in their own, future teaching practices.

The core idea of the project can be narrowed down to two premises: 1. coding will become part of education in primary schools, and 2. to an increasing degree we will communicate with machines through speech-interfaces. Our conclusion: pupils should learn to program speech interfaces, to better understand how these technologies work and influence on their ability to take part in meaningful discussion about technology.

13. november 2018

Knut Wiggen: Den elektroniske musikkens glemte pionér

Balladepodden tar for seg en av norsk, elektronisk musikks pionerer Knut Wiggen.

Siden 60-tallet har Wiggen vært en viktig pioner for samtidsmusikken, og han var sentral i opprettelsen av et av Europas viktigste musikkstudioer, Elektronmusikkstudion i Stockholm (EMS).

Wiggen så lengre enn integreringen av digital kontroll og analog lyd. Han sto også bak utviklingen av programmet Music Box, som til forveksling likner programvare vi bruker i dag, som MaxMSP og Pure Data (PD).
 

Elektronisk musikk er i dag den nye folkemusikken ...

6. november 2018

Webinarfestivalen – Robotassistert undervisning

Roboten for anledningen til høyre.
Jeg og Aisoy-roboten Rob forbereder oss til en opptreden kl 15 i dag Under Webinarfestivalen kan du se oss live. Dvs, vi har litt dårlig tid, så Rob vil være litt "Tause Birgitte". Han er ivrig med i alle fall.

Vi skal snakke om prosjektet Robotassistert undervisning ved lærerutdanningen ved HVL. Du finner informasjon og videoer her. Prosjektet er i gang og to studentgrupper har allerede gjort sie erfaringer med robotene i praktisk bruk. Studentene tar samfunnsfag i 1. klasse på lærerutdanningen, og ble veiledet av undertegnede og kollega Espen Helgesen.

Jeg skal ta tilhørerne gjennom denne presentasjonen og det blir tid til litt spørsmål.


31. oktober 2018

Film fra sfæriske bilder

Tjenesten Marzipano gjør det svært enkelt å sette sammen en serie sfæriske bilder. I tilfelle Marzipano må du riktignok ha en webtjener hvor du kan publisere resultatet, men tjenester som MakeVT kan også ta seg av dette,

Som vanlig tenker jeg på hva som er den enklest mulige produksjonsmåten jeg kan komme på. I opptak er dette definitivt et sfærisk bilde – hiv opp kameraet og ta en serie bilder.

Nedenfor et eksempel der en video er laget med utgangspunkt i stillbilder tatt ved hjelp av et sfærisk kamera (Richo Theta SC) inne i en enkel arkitekturmodell. Modellene er i skala 1:10. Deretter kan en se for seg at studenten får i oppgave å lage en liten guidet tur gjennom leiligheten.



Lignende oppgaver kan en selvsagt knytte til et hvilket som helst tema der det gir mening å ha et visuelt utgangspunkt. Eksempler kan være: gi en introduksjon til sikekrhet på verkstedet, fortell om din opplevelse av dette bygget/skulpturen/installasjonen etc, redegjør for hvilke affordanser du finner med tanke på barns lek i dette miljøet, osv

En tur kan være ganske kompleks å stille studentene ovenfor valg. Her forsøksvis illustrert. Pilene indikerer mulige veier ut fra et panorama til det neste. En student kan f eks bli stilt ovenfor en sfærsik vandring i et vanskelig terreng, gjerne gitt at vedkommende leder en gruppe elever. Går studenten i den ene retningen kan vedkommende støte på utfordingerm f eks en liten elv som må krysses. opplysninger om dybde og strømforhold kan legges inn i det aktuelle panoramaet. Studenten må argumentere for hva vedkommende vil gjøre: gå videre, eller snu og forsøke en annen løsning. I sistnevnte tilfelle vil dette innebære å gå tilbake til foregående panorama og velge en annen vei.

På denne måten kan vi iscenesette studentene i en rekke situasjoner der de må ta stilling til konkrete problemstillinger, uten at vi behøver å forflytte studenten til den aktuelle lokasjonen. I mange til feller lar dette seg rett og slett ikke gjøre, og den sfæriske vandringen kan bøte litt på dette. I sandre sammenhenger har vi ikke mulighet til å bringe studentene til situasjoner som er de vi ønsker å utsette dem for. F eks et terreng hvor det nettopp har gått et skred. Det skal mye til å finne en autentisk siytuasjon under en ekskursjon, medmindre vi faktisk utløser et skred. Vi kan imidlertid iscenesette dette. og dermed la studentene gjøre seg noen erfaringer og reflekstere omkring dette. Igjen vil det være bedre å faktisk være i en fysisk situasjon, men for de fleste praktiske formål lar det seg ikke gjennomføre. Et bamalt ptoblem vil f eks være en snøfattig vinter det semesteret studentene skal ut å tur.

Her en liten gjennomgang av hvordan en kan jobbe med å legge in informasjon og linker i Marzipano:

28. oktober 2018

14641 sonetter

Queneau sonnets
En liten (bokstavelig talt i denne sammenhengen) hilsen til Raymond Queneau og Cent mille milliards de poèmes og sjangeren Oulipo her i form av 14641 sonetter.

Cent Mille Milliards de Poèmes tar utgangspunkt i ti sonetter, hver med fjorten linjer. I boken som ble publisert i 1961 er hver tekstlinje trykket på en papirstimmel. Hver strimmel i hver sonette kan dermed inngå i en hvilken som helst kombinasjon med linjer fra de ni andre sonettene. Det resulterer i 1014 (= 100.000.000.000.000) ulike dikt. Hundre tusen milliarder dikt, intet mindreLeser du døgnet rundt vil du bruke 140.000.000 år på å lese alle

Mine dikteriske evner er ikke all verden, så jeg fikk nøye meg med elleve sonetter, men bare med fire linjer. Det skulle gi 114 (=14641), så her er det med andre ord en god stund med robotunderholdning.



Diktene får dermed form som dette:
I still remember her when she played in disguise
always picking old flowers laying on the belly
The young sailor was waiting for the breeze
down the hills falls a steady silent blow
Sjekk også en nettversjon av Queneau opprinnelige verk.

Du finner koden via Skolerobot.no

Oppdatering:
Etter omtrent et døgn, med kontinuerlig diktopplesing fikk det være nok. Roboten ble stanset i det den nådde dikt nr 2582. En liten stresstest dette, også fordi den beveger øyenbrynene mellom hver tekstlinje, dvs mer en 10.000 ganger i løpet av siste døgn. Definitivt repeterende, og dermed oppgave for en robot.


24. oktober 2018

Basic Principles of Deep Ecology – #4 Decrease of the human population

Today we are going to discuss the "Basic Principles of Deep Ecology", developed by Arne Næss and George Sessions. I am going to talk about Principle 4: "The flourishing of human life and cultures is compatible with a substantial decrease of the human population. The flourishing of nonhuman life requires such a decrease."

Here I turn to late Hans Rosling who explains population growth, and how the only way to make this growth decrease is by getting rid of poverty:



19. oktober 2018

Bør medieforskere lære seg å kode?

Knut Lundby fikk Norsk medieforskerlags hederspris, og avsluttet takketalen med et spørsmål til forsamlingen: "kanskje må medieforskere lære seg å kode?". Bakteppet er at Lundby selv har vært opptatt av møtepunktene mellom medieforskning og informatikk, et felt som fremdeles er  underutviklet.

Lundby har skrevet om medialisering, et begrep som brukes om prosesser som utspiller seg mellom endringer i mediene og endringer i samfunn og kultur. Medialisering er langsiktige transformasjoner sosiale institusjoner og kulturell praksis der medier har en sentral rolle. I dag er driveren for medialisering digitale medier og digital kommunikasjon, over Internett eller i mobile nettverk.

Kanskje jeg overtolker Lundby, men jeg hørte denne avslutningen som et lite helspark til forsamling som kanskje ikke er tilstrekkelig fremoverlente i møtet med det som kommer. Det er en relativt enkel, og ganske risikofri øvelse å se på mediefenomener som allerede eksisterer i verden for så å analysere dette med kritisk blikk. Det bidrar nok til økt forståelse, men former ikke den videre utviklingen av mediene og medialiseringen i særlig grad.

Igjen min tolkning, men en mer fremoverlent medieforskning vil i større grad forsøke å være en del av selve medieutviklingen. Dette er nok noen rykende uenig i, for det vil innebære at en ser på seg selv som en aktør, ikke kun en som observerer. Men dersom en faktisk ønsker å påvirke kommer en ikke utenom forståelse for hvordan programvare påvirker medienes uttrykk, produksjon distribusjon og bruk. Det betyr ikke at alle medieforskere må kunne programmere, men kanskje må vi forstå nok til å kunne kode – da forstått som en grunnleggende kunnskap om datamaskiners virkemåte. I mine ører er det dit Lundby ønsker at feltet skal bevege seg.

Jeg har snakket meg litt varm de siste dagene omkring hvordan stadig bedre talesyntese og maskinell behandling av tekst vil komme til å transformere medieproduksjon. Min inngang til dette er programmerbare roboter – kanskje fremtidens samtalepartner om nyheter (i stedet for å få noe servert kommer du frem til noe gjennom dialog).

Mitt paper under medieforskerkonferansen handlet imidlertid om hvordan en med utgangspunkt i sfæriske opptak (video og stillbilder) kan kode en film. Her har jeg jobbet litt i forlengelsen av Norgesuniversitet-prosjektet Interaktivit virtuelt feltarbeid og «Virtual og augmented reality i lokaljournalistikken», støttet gjennom UH-nett Vest.:

Koding på medieforskernivå. koden styrer her hvordan visningen av et utsnitt av et sfærisk bilde skal foregå i tid. På den måten blir stillbildet til en form for film. I og for seg samme prinsipp som "4K til 720"-metoden, som jeg snakket om for noen år siden. Filmen representert som kode er samtidig noenlunde samme konsept som jeg snakket om allerede i 2004: "Videoblogs as collective documentary".

På dette nivået kan en som så vidt kan kode litt, uten å være i nærheten av å kunne programmere skikkelig, tenke konkret omkring og utvikle prototyper for et medium som knapt finnes – den ekte stillbildefilmen.

Folk som kan både hardware og software kommer samtidig med ting som det du ser nendenfor. Et kamera som med utgangspunkt i sfæriske opptak lager "tradisjonell" video i en form som tidligere krevde massive ressurser. Mitt poeng er at rundt disse teknologiene kan en utvikle en produksjonsmetodikk, der medieforskere, med litt kunnskap om hva som skjer inne i maskinene, kan gi verdifulle bidrag:



Maskinvaren er kjemperimelig. Så gjenstår det bare å finne former som gjør at redaksjoner, lærere, bedrifter osv kan utnytte dette. Det oppmuntrende er i og for seg at teknologien blir så avansert og brukervennlig at det er historiefortellingen som vil være det som skiller. Så må de som vil dytte det enda litt videre følge Lundbys råd og kode litt....

15. oktober 2018

Aisoy vil bli med studenter ut i praksis

Roboten Rob vil gjerne bli programmert av elever. Han ber studenter om hjelp:


Sjekk undervisning.skolerobot.eu.

13. oktober 2018

Evighetsfortelling

Holder på med noen forsøk med lister som grunnlag for en for en slags randomisert tale fra Aisoy-robotene. På sett og vis en variant av dette forsøket, og et stykke på vei en realisering av et uferdig prosjekt: 3 gram poesi.

  • Slik ble min versjon med Aisoy-roboten som diktoppleser: 14641 sonetter

I den forbindelse hører jeg på Jake Elliot som snakket om "Playful Text" under forårets Konsoll-konferanse – merk årets konferanse 1. og 2. november, i Bergen.

Elliot begynner med Cent mille milliards de poèmes av Raymond Queneau. Mye interessant her, fra cut up poetry til ulike tjenester som botnik.org og en mengde andre spennende eksempler, både digitale og analoge:

12. oktober 2018

Fra målstyring til målestyring

Det som tilsynelatende er en krangel mellom to damer i Oslo kommune, kan være et av vår tids viktige ideologiske slag, skriver Magnus Marsdal i Morgenbladet. Jeg får ikke lest Marsdal sitt innlegg, men antar han argumenterer mot den nåværende bruken av nasjonale prøver. Et syn det i utgangspunktet er lett å være enig i. Det er ikke lenge siden jeg var ute i en skole der vi jobber med Desentralisert kompetanseutvikling – dvs et reelt samarbeid mellom høgskole og grunnskole – og lærerne sa som følger: "i den perioden er vi så opptatt med nasjonale prøver... " Nasjonale prøver tar tid, fokus og ressurser og hva som kommer ut av det er vel temmelig usikkert.

Men egentlig er dette en inngang til et annet perspektiv på tester. For mer enn ti år siden holdt jeg et innlegg under Digital hverdag der jeg brukte litt tid på å reflektere over den manglende sammenhengen mellom gode testresultater og innovasjon. Jeg tok utgangspunkt i en artikkel, "We All Have a Lot to Learn" (nok en gang takk til Archive.org for en kopi), der Fareed Zakaria intervjuet Singapore sin utdanningsminister. Den gang som nå scorer Singapore høyest på tester av kunnskapsnivået blant elever i skolen (PISA-testene) og fremdeles har de det samme problemet som utdanningsministeren pekte på i 2006. Her er det bare å kopiere ut av den gamle bloggposten: "når man ser på de samme menneskene noen år etter at de har gått ut av skoleverket finner man få tegn til virkelige enere. Den kunnskapen som elevene er flinke til å tilegne seg omsettes ikke til ny forskning, nye produkter eller nye måter å gjøre ting på. Litt tabloid kan vi si at Singapore er flinke på undervisning (formidle det bestående). men mindre flinke på læring (forstått som evnen til å tenke nytt)." Mer enn ti år senere stiller Singapore seg det samme spørsmålet: "Where are the innovators?"

Singapore tar nå grep og "rethinks its approach to education. Discussions, homework and quizzes are set to replace marks and grades as the preferred method of collecting information on the performance of young primary school pupils. Starting in 2019, exams for primary years 1 and 2 students will be abolished."

I The Future ofJobs Report2018 (side 12) viser World Economic Forum til hva vi behøver mer og mindre av om fem år:

Trending 2022
  • Analytical thinking and innovation 
  • Active learning and learning strategies 
  • Creativity, originality and initiative 
  • Technology design and programming 
  • Critical thinking and analysis
  •  Complex problem-solving 
  • Leadership and social influence 
  • Emotional intelligence 
  • Reasoning, problem-solving and ideation 
  • Systems analysis and evaluation
Declining 2022
  • Manual dexterity, endurance and precision 
  • Memory, verbal, auditory and spatial abilities 
  • Management of financial, material resources 
  • Technology installation and maintenance 
  • Reading, writing, math and active listening 
  • Management of personnel 
  • Quality control and safety awareness 
  • Coordination and time management 
  • Visual, auditory and speech abilities 
  • Technology use, monitoring and control

Kortversjonen: evne til å tenke kritisk og selvstendig og bli i stand til å utvikle egne kunnskaper. Ikke lett, men neppe noe vi øver oss på gjennom karakterer på tester.

Så får vi se om noen herværende politikere fanger opp dette. Flere og bedre lærere er bra. Kanskje også færre og annerledes tester?

10. oktober 2018

Edtech 2018 i Stavanger

Rakk en snartur innom UiS sitt didaktisk digitale verksted.
Jeg sitter i UH-nett Vest sin faggruppe for digitalt samarbeid, sonm var samlet i Stavanger i forbindelse med Edtech 2018.  Dette er en litt mer detaljert versjon enn saken på UH-nett Vest sine nettsider.

Konferansen åpnet med et lite innblikk i en ungdoms netthverdag, før vi fikk utdanningsminister Jan Tore Sanner på poduet. Ministeren la blant annet vekt på at elever må lære hvordan de kan være med å forme fremtidens teknologier. En del av dette bildet vil være innføring av koding i skolen gjennom de nye læreplanene fra høsten 2020. Videre pekte Sanner på at dette er et av mange forhold som krever en økt digitalisering av lærerutdanning. han la vekt på tverrfaglighet og at klasseromserfaringer fra skolen må kobles tilbake til høyere utdanning.

Jeg liker konferansens kobling til teknologilevarandører på ulike områder. Koblingen mellom Edtech og smartbysatsingen i Stavanger er spennende. Siden jeg er litt over gjennomsnittet interessert i robotisering (jmf Robotassistert undervisning) var jeg opptatt av standen til Robotic Innovation, et oppstartsselskap som rett nok fokuserer på transportløsninger. Slik sett litt annet enn det jeg sysler med, men ikke desto mindre interessant.

Noe av utfordringen med en konferanse som orienterer seg både lokalt, nasjonalt og internasjonalt er knyttet til ulike kulturer,språk og begreper vi benytter for å snakke om læring. Mange av oss hadde nok litt vanskelig for å gripe hva første innleder, Barath Mediratta fra AltSchool, egentlig forsøkte å formidle. Først og fremst var dette et internasjonalt eksempel på hvordan en bruker svært omfattende læringsanalyse med sikte på å tilpasse undervisningen på individnivå.

Da kom det tydeligere frem hva Olivier Crouzet fra Ecole 42 (med referanse til Douglas Adams) holdt på med. Crouzet har utviklet modellen for Ecole 42, en skole som ikke har forelesninger. Studentene får heller ikke direkte oppfølging av lærere. Studentene gjennomfører i stedet prosjekter som blir foreslått av et pedagogisk team. Studentene står fritt til å organisere sin egen tid og de hjelper hverandre og bruker Internett for å finne løsninger på sine prosjekter. De vurderer og godkjenner prosjektene gjennom et system for medstudentevaluering. Når et prosjekt er godkjent får studentene tilgang til nye og vanskeligere utfordringer. I løpet av studietiden må studentene gjennomføre praksisperioder. For å kvalifisere seg til praksis skal en student ha validert et visst antall prosjekter og bestått fem eksamener.

En film om den amerikanske versjonen av Ecole 42:



Ecole 42 har også lagt noen euro i de arkitektoniske løsningene.

Det er åpenbart spennende elementer i hvordan Ecole 42 nærmer seg utdanning, selv om de litt skeptisk anlagte av oss nok ser på dette som en måte å skanne markedet for talenter og fange disse opp i sitt eget system. Litt på samme måte som de internasjonale MOOC-leverandørene kan selge navnelister med fremragende kandidater til interesserte selskaper. Dermed er dette et supplement og en kilde til mulig nytenkning, men kanskje ikke en modell for masseutdanning.

Videre i konferansen var det nok mange som hadde sansen for de innleggene som var konkrete og som vi kunne se inn i en hverdag nær oss. Blant disse var Sylvia Martinez som snakket om Maker-bevegelsen og hvordan denne er del av en endring av produksjonsmåter som får betydning for utdanning. Det var også spennende å høre Tim Laning far det nederlandske selskapet Grendel Games som viste en rekke eksempler på hvordan bevisst bruk av spillteknologi kan brukes for å øve opp ferdigheter som mange studenter og elever ellers har vanskelig for å tilegne seg.

Tobias Heiberg kommer fra utdanningen Future Classroom Teacher ved UCC. Han oppsummerte første økt, men noe av det han snakket om passer også god som en avslutning på vår lille rapport fra Edtech 2018. Heiberg pekte på at det tradisjonelle utdanningsystemet har en utfordring knyttet til engasjement og motivasjon. Skal vi kunne oppfylle en ambisjon om at alle elever skal kunne få ut sitt potensiale må den enkelte elev finne motivasjon i læringsarbeidet.

Heiberg pekte også på at mange aktører snakker mye om nødbemdigheten av å endre skolen. Samtidig savner vi flere gode eksempler knyttet til hvordan gode lærere faktisk arbeider i skolen i dag. Det er slike eksempler, forankret i den virkelige skolehverdagen, som kan lede til en transformasjon av utdanning som er respektfull i forhold til alt det gode arbeide som allerede gjøres.

Mer om diskusjonen omkring hva vi jobber med i UH-nett Vest.

4. oktober 2018

Mobiltelefoner og digital dannelse

Skolen må ta i bruk mobilen skriver fire HVL-studenter i et debattinnlegg i Bergens Tidende.

Bakgrunnen er Høyres forslag om mobilfri skole i Bergen. Dette er et forslag som kommer som et forsøk på å løse problemer med elever som blir alt for opptatt av det som skjer på og via mobilen. Videre er noe av bakgrunnen Frankrikes totalforbud mot mobilbruk i skolen. Studentene viser også til en studie utført av Siento Research der tre av fire nordmenn mener at skolen bør være mobilfri.

Studentene tenker heldigvis at mobilen har en plass i hverdagen og at dersom skolen skal følge med i den digitale utviklingen vil det være umulig å ignorere mobilbruken. Skal vi utvikle digitale ferdigheter i skolen blir det vanskelig å se bort fra den viktigste digitale enheten som omgir oss. Å diskutere hvilken plass mobiler skal ha er en mer konstruktiv tilnærming enn et forbud. Derfra kan man diskutere hvordan mobilen skal brukes og i hvilke situasjoner den skal legges vekk.
Studentene peker på hvordan mobiltelefonen med lærerens hjelp kan fremme utforsking og læring. De viser til Tobias Staaby, lektor ved Nordahl Grieg videregående skole, og hans kronikk publisert i NRK. Staaby målbærer noe som nok flere grunner litt på: "jeg mistenker at et mobilforbud i beste fall er en midlertidig, stiv løsning på et flyktig og potensielt varig problem."

Neste fase er ganske åpenbart ulike former for stadig bedre AR-briller. De ser klumpete ut nå, men det eneste sikre er at de vil bli mindre, bedre og rimeligere. Som brillebruker siden jeg var fem år gammel er jeg litt spent på hvordan skolen vil takle dette. Neste steg er kontaktlinser med innebygget "skjerm". OK, du får ikke dette neste år, men de studentene som går på lærerutdanningen i dag kan være ganske sikre på at det er en problemstilling skolen må forholde seg til.
Dermed er det, som studentene ganske riktig påpeker, bedre å nærme seg en teknologi gjennom bruk. De viser til Torgeir Waterhouse (i IKT-Norge) som peker på at norske skoleelever går rundt med spesialutstyr skolene bare kunne drømme om å eie. Det positive potensialet er der, samtidig som vi selvfølgelig må jobbe med de negative sidene. Men det er jo nettopp slikt lærere er til for. Men da må de lære om og med teknologien, ikke mot den.

I debattinnlegget er heldigvis ikke studentene blinde for problemstillinger knyttet til f eks digital mobbing, der syv prosent av eleven sier at de blir utsatt for digital mobbing to til tre ganger i måneden. Mobbing er imidlertid ikke noe som stopper etter skoletiden og igjen er det kanskje problemer som en bør jobbe aktivt med i stedet for å lukke det ute i privatsfæren. Mobbing blant elever er uansett noe skolen har plikt til å ta på alvor.

Studentene skriver til slutt at elevene fortjener å bli digitalt dannet. Bruk av mobiltelefon og en forståelse av muligheter og utfordringer er en betydelig del av dette bildet.

3. oktober 2018

A Dream Within a Dream

Kom på denne under en prat om simuleringsargumentet ("A Dream Within a Dream" [av Edgar Allan Poe] ) tidligere i dag. Det har kanskje ikke så mye med prosjektet Robotassistert undervisning å gjøre, annet en at jeg har forestille meg elever som deklamerer dårligere på engelsk.

Podcast med "foreleser" i bildet

Jeg er blant de som finner liten glede av å se forelesere i bildet. Dermed lager jeg videopodcaster med fokus på det jeg skal fortelle noe om. Noen mener imidlertid at foreleser i bildet skaper større engasjement. De om det.

Jeg fant imidlertid min løsning på "problemet" – robot i bildet:


Her har det noe for seg fordi jeg forsøker å forklare sammenhengen mellom koden og robotens funksjoner.

25. september 2018

Opplevelses- og erfaringsdimensjoner

Litt småsnask jeg sitter å  tegner (og tenker) på, mest fordi jeg sitter fast med noe jeg burde skrive ferdig. Samt med bakteppe fra en samtale omkring en ekskursjon, ulike opplevelser og påfølgende erfaring.

Engelsk kommer til kort for å fange de to betydningen av "experience": opplevelse og erfaring. Bruker Gadamers "Erlebnis" og "Erfahrung" her, som jo er dekkende for de norske begrepene. Jeg knytter opplevelse til noe som i hovedsak er individuelt mens erfaringer er noe som i større grad utvikles i relasjon til andre, men også gjennom selvrefleksjon.

Et eksempel kan være hvordan vi utvikler en erfaring gjennom å formulere en opplevelse og vår forståelse av denne til andre. Samtidig vil bare det å formulere seg, f eks i en privat dagbok

Den vertikale aksen handler om forholde mellom opplevelser og erfaringer i hovedsak er fysiske eller intellektuelle. Jeg har ingen tro på at noe kan være bare det ene eller det andre. Men noen opplevelser er åpenbart mer fysiske og noen erfaringer bærer vi rett og slett fysisk med oss gjennom livet.

Oppdatering:
Jeg letet etter en dimensjon ved "Experience" som ikke kan oversettes til "opplevelse" eller "erfaring". Når jeg nå kom på det synes det opplagt, nemlig "refleksjon" eller "fortolkning". Beveger oss med det ut i hermeneutikken, dvs knyttet til en bevissthet omkring ens egen rolle i forhold til refleksjon / fortolkning. Enhver refleksjon og utvikling av erfaring vil henge sammen med den konteksten refleksjonen skjer innenfor.

Uansett en ny versjon av modellen:


Henger litt sammen – må uansett notere det – jeg kommer av en elelr annen grunn på Mimi Ito (hørte henne for ti år siden i forbindelse med Innovative Knowledge Cultures) og Connected Learning (video)

Beholder den tidligere versjonen:


Den siste dimensjonen, knyttet til engasjement, har jeg forsøkt å plassere langs en akse mellom konsum og produksjon. Usikker på om det er de riktige begrepene. Det kan like gjerne handle om opplevelser gjennom noe som er tilrettelagt av andre og opplevelser som kommer til oss uten noen form for ytre tilrettelegging. Slik sett kunne aksen gått mellom og det som kan knyttes til ulike artefakter og det som kan knyttes til natur. Engasjement kan også utspille seg mellom det fysiske og det rent intellektuelle, der fysisk engasjement knyttes til handlinger og hendelser mens intellektuelt engasjement kan være fjernere fra dette. Erfaringer vil slik sett i de fleste tilfeller ligge mot det intellektuelle, mens opplevelser i oftere vil kunne knyttes til det fysiske.

9. september 2018

E. M. om sosiale medier og simulering, mm

Mye snakk om røyking og drikking i forhold til denne videopodcasten, men Joe Rogan og Elon Musk snakker om interessante ting, blant annet om sosiale medier som går over i en lengre passasje om datasimulering og "I wish politicians were better at science":



Det som slår meg er hvordan denne formen for lagsomTV passer meg veldig mye bedre enn debatt-TV der programmet må innom det en har bestemt seg for å dekke innenfor et bestemt tidsrom. Dette er på et vis Dagsnytt 18 i en enda langsommere versjon.

30. august 2018

Viktig sak mot Rettspraksis.no i gang

Et lite Googlesøk synliggjør problemet. Vi kan lese den nye versjonen av Åndsverkloven, men den tidligere versjonen er ikke lenger mulig å lese uten å betale. Langt viktigere er tilgjengeligheten til tidligere dommer, som Lovdata også legger bak en betalingsmur.
Et sted, godt i utkanten av offentligheten, nærmere bestemt hos Byfogden i Oslo, går saken mellom Lovdata og initiativtakerne bak Rettspraksis.no. Rettsprakis.no er et viktig initiativ for å gjøre tidligere lover og dommer tilgjengelig for oss alle.

Et bra prosjekt som ingen burde være imot, skulle en tro. Det mente imidlertid ikke Lovdata som fikk stanset Rettspraksis.no ved en midlertidig forføyning 1. juni.

Nærmere tre måneder senere kan prosessfullmektig for Lovdata, advokat Jon Wessel-Aas, fortelle at de frafaller sitt opprinnelige standpunkt og mener rettsavgjørelsene fra før 2002 havner utenfor databasevernet. Det har med andre ord lest lovens §24 på sine egne nettsider: "Eneretten til en database som nevnt i første ledd varer i 15 år etter utløpet av det året databasen ble fremstilt." Interessant nok kan jeg ikke linke til den lovteksten som gjaldt da den midlertidige forføyningen ble iverksatt, fordi Lovdata nå har lagt den tidligere loven bak en betalingsmur.

Etter at Lovdata har gått en runde med seg selv mener de nå at saken handler om høyesterettsavgjørelser fra 2002 til 2007. Lovdata hevder at disse har blitt hentet ut ved å crawle deres nettsider. Rettspraksis.no har imidlertid hentet fra en DVD utgitt av Lovdata, lånt på Nasjonalbiblioteket i Oslo. Håkon Wium Lie, som er en av de saksøkte, skriver om dette.

Prosesskrivet (link nederst) innholder en rekke små spark på leggen, som f eks "Tilgang til Lovdata PRO krever som kjent innlogging, og slike aktiviteter ville formodentlig ha vært mulig å spore opp fra Lovdatas side."

Advokat Halvor Manshaus peker videre på at Lovdata i perioden mellom 2002 og 2007 var å regne som et offentlig organ. Blant annet fordi Lovdata var den eneste aktøren som hadde full tilgang til avgjørelser fra Høyesterett. Høyesterett hadde en egen FTP-linje som sendte rettsavgjørelser i kryptert versjon direkte til Lovdata. Manshaus viste videre til at flere andre aktører ba om å få tilsvarende tilgang, men fikk avslag. Samtidig hadde Lovdata en eksklusiv avtale med både lagmannsrettene og tingrettene.

– Akkurat denne perioden var Lovdata et offentlig organ som jobbet på vegne av nettopp det offentlige. Lovdata slåss i realiteten for å ivareta et konkurransefortrinn fra før 2008, sa Manshaus.

Et sentralt spørsmål ser ut til å være hvorvidt Lovdata kan regnes som et offentlig organ. Her kommer det som jeg oppfatter som et veldig merkelig argument fra prosessfullmektig for Lovdata, advokat Jon Wessel-Aas:

– Det finnes unntak for vern i åndsverksloven § 14 for visse dokumenter, slik som vedtak og avgjørelser fra offentlig myndighet. Det gjelder ikke bare åndsverk, men også databaser dersom den er et produkt av en uttalelse fra offentlig myndighet. Lovdata er ikke en slik offentlig myndighet og omfattes derfor ikke av dette unntaket, sa Wessel-Aas.

Argumentet er merkelig, nærmest somen advokatfinte som kun har til hensikt å flytte fokus for diskusjonen. Dette fordi den aktuelle formuleringen i §14 lyder slik:

«Lover, forskrifter, rettsavgjørelser og andre vedtak av offentlig myndighet er uten vern etter denne loven. Det samme gjelder forslag, utredninger, uttalelser og lignende som gjelder offentlig myndighetsutøvelse, og er avgitt av offentlig myndighet, offentlig oppnevnt råd eller utvalg, eller utgitt av det offentlige. Tilsvarende er offisielle oversettelser av slike tekster uten vern etter denne loven.»

Leser en dette er "lover, "forskrifter" og "rettsavgjørelser" tydelig unntatt vern, så kommer i tillegg "andre vedtak av offentlig myndighet". Hvorvidt Lovdata er offentlig myndighet eller ikke virker rimelig irrelevant når en diskuterer rettsavgjørelser i forhold til §14. Rettsavgjørelser er uansett unntatt.

Det som burde være relevant er spørsmålet om hvorvidt Lovdata bearbeider rettsavgjørelsene i en grad som gjør at de kan påberope seg databasevern. Nå mener Lovdata at vernet for deres databaser på nett aldri vil utløpe.

– Databasen er innrettet på en måte som gjør at den hele tiden endres og bearbeides, slik at vernetiden egentlig aldri begynner og da heller ikke slutter. Databasen er aldri den samme og endrer seg hele tiden, sa Wessel-Aas.

Skulle de få medhold i dette er det på tide at dette blir en politisk sak. Det kan ikke være slik at en ved å endre linker i en database (jeg legger til grunn at Lovdata ikke fikser på ordlyden i dommene) oppnår evig vern.

Uansett er den grunnleggende, og demokratisk betydningsfulle problemstillingen hvorvidt vi som borgere skal ha fri tilgang til rettavgjørelser. I bunn og grunn kan vi ikke forholde oss fullt og helt til et lovverk dersom vi ikke også kan få innsyn i hvordan lovene tolkes av retten. Skal vi betale en advokat for slikt innsyn er vi ute å kjøre. Dvs det er jo nettopp det vi er, og det er derfor Rettpraksis.no er så viktig.

Har vi et system som gir en (halv)privat aktør – Lovdata – monopol på dette er det på høy tid å gjøre noe med dette systemet.

Blir derfor spennende å se hva dommen ender med...

Oppdatering:
Resultatet var direkte stusslig. Dessverre er det vel neppe noen politikere som bryr seg heller, og menigmann er dermed i praksis henvist til å betale en advokat (les dommen så skjønner du at det ikke er billig) for å orientere seg i eldre domsavsigelser. Ikke bra!

Kjennelsen fra Oslo Byfogdembede, avgitt 21. september

26. august 2018

Datamaskiner i skolen – et tveegget sverd

Jill Walker Rettberg er en jeg lytter til med interesse, men argumentasjonen i kronikken "Prisen for en digitalisert skole" har jeg trøbbel med. Nå kjenner jeg riktignok premissene for en kronikk i avisen. Det er ikke der nyansene kommer frem, men likevel har jeg vanskelig for å se hvilke konstruktive løsninger dette peker på.

Bare så det er sagt: Jeg deler så absolutt bekymringene og er selv på jakt etter gode løsninger. Når jeg for tiden holder på med "Robotassistert undervisning" har jeg stresset leverandøren nettopp for å få på plass løsninger som fungerer offline. Det lar seg gjøre når vi skal bruke roboter for å lære elever å eksperimentere med programmering og talegrensenitt. Men det er verre når vi beveger oss inn på skylagring, samskriving og deling av data.

Men til kronikken. Bakgrunnen er at alle bergenske åttendeklassinger får hver sin Chromebook til skolestart. Jill skriver at Google selger disse datamaskinene til skoler over hele verden til nær kostpris og med gratis programvare.

"I praksis kjøper Bergen kommune datamaskiner til barna våre ved å selge persondataene deres", ifølge Jill. Nå skriver hun riktignok at "staten har en databehandleravtale med Google, og EUs nye personvernsforordning, GDPR, setter klare retningslinjer for hvordan persondata skal beskyttes. Men er dette godt nok?"

Problemet med Google er at de er så store, at de driver i så mange forskjellige segmenter. Videre at de er særdeles flinke til det de gjør. Google har fingrene i flere sider av det digitale livet vårt enn de andre som leverer teknologi til skolene: Apple og Microsoft, samt dels Facebook. Google blir imidlertid en potensielt større "ulv" fordi de også selger reklame. Dermed kan en se for seg de scenariene som Jill skisserer – de vil potensielt vite veldig mye om elevene. Hun viser videre til rapporten Spying on Students, fra Electronic Frontier Foundation, der det påpekes at "foreldre og barn ikke har noe valg. Det går i praksis ikke an for en forelder å si nei, barnet mitt skal ikke ha Googlekonto. Skolen bestemmer at Google skal ha barnas persondata, og så må vi bare stole på at de følger reglene."

"Er dette verdt prisen?", spør Jill.

For å kjenne litt skikkelig på det tok jeg fram Chromebooken for å skrive dette, til og med for å poste det gjennom Googles bloggtjeneste Blogger.

Hva er de gode alternativene? Det er det jeg lurer nå jeg på. Hvilke digitale løsninger skal vi bruke i skolen?

17. august 2018

Introduksjon til robotassistert undervisning

Litt om bakgrunnen for prosjektet "Robotassistert undervisning" og hva vi kan tenke oss å jobbe med i de kommende månedene.
  • Utvikle metodikk gjennom utprøving i undervisning og i samarbeid med grunnskoler. 
  • Jobbe tverrfaglig for å utvikle nye lærings- og undervisningsformer knyttet til fysiske roboter.
  • Jobbe eksperimentelt, men samtidig med forankring i tradisjonelle undervisningsmetoder. 
  • Ta i bruk digital teknologi og rent fysisk, materielle arbeidsmetoder.

10. august 2018

Multimodalitet i skole- og fritidstekstar

Jeg har skrevet et kapittel i boken Multimodalitet i skole- og fritidstekstar, en antologi med Magne Rogne og Lars Rune Waage som redaktører.

Min tekst kommer tidlig i boken så store deler av den kan leses i den smakebiten som gis på nett. Teksten tar blant annet for seg eksempler fra et prosjekt der studenter har jobbet med å produsere illustrerte fortellinger med utgangspunkt i kjente eventyr.

Bakteppet er at ungdom skaper visuelle uttrykk ved hjelp av smarttelefoner der de bruker ulike apper som muliggjør forskjellige former for digital filtrering. Snapchat er et åpenbart eksempel. Den underliggende teknologien er imidlertid også tilgjengelig gjennom forskjellige nettjenester, som f eks Lunapic. I oppgaven studentene har jobbet med har de manipulert bilder som danner grunnlaget for filtreringen, satt sammen deler filtrert med ulike teknikker og til slutt samlet dette i form av illustrerte fortellinger.

7. august 2018

Ridderkamp i Nidaros

Her gir de jernet, bokstavelig talt:



Opptak gjort under oppvisning ved Olavsfestdagene 2018.

5. august 2018

Landslover

Byloven som ble vedtatt for Bergen i 1276, tok utgangspunkt i landsloven og Bjarkøyretten, Trondheims gamle bylov.
Praktutgaven av Magnus Lagabøtes landslov har til nå vært oppbevart i Det kongelige bibliotek i København. Etter fem hundre år kommer nå Codex Hardenbergianus tilbake til Norge.

Magnus Lagabøtes landslov var et lovverk gjeldende for hele Norge gitt av kong Magnus Lagabøte mellom 1274 og 1276. Lovverket var det første som gjaldt for hele Norge og er et av de første eksemplene på omfattende nasjonal lovgivning fra en sentralmyndighet i Europa. Lovverket er grunnen til at kongen fikk tilnavnet Lagabøte, «den som forbedrer loven».

3. august 2018

Magic Leap One – Sight

Når Magic Leap One nå ser ut til å ta AR et skritt videre takket være en spesiell skjermteknologien som benytter såkalte dynamiske digitale lysfelt. Dermed er det ikke mulig å vise fram nøyaktig hva brukerne ser gjennom brillene.



25. juli 2018

Hvordan prototype nærmiljøet

Alltid kjekt med en tur innom Tate Modern i London, først og fremst for utstillingene, men også for Tate Exchange som i år har "produksjon" som tema:

'Production' is a word with many meanings. It can refer to the making of something, or to a final product, like a theatrical performance. It can be the process of bringing a song or musical work to life. Or honing that work to perfection. 'Production' might conjure images of factory production lines, or the theories of Karl Marx. Production is labour, capital, and the invisible groundwork of modern society. And it can be as simple as making a clay pot with your hands. Production is at once mechanical and biological – think of 'reproduction' – and ultimately human.



Interessante tanker i en tid der vi holder på med å få på plass en læringslab ved HVL, forhåpentligvis med tilhørende skaperverksted.

19. juli 2018

Dodo gjenoppstår

Et opphold ved Christ Church College i Oxford gjør at en ikke kommer utenom Lewis Carroll, aka Charles Lutwidge Dodgson, forfatter av Alice’s Adventures in Wonderland. Dodgson studertr og underviste i matematikk ved Christ Church og skrev seg selv inn i fortellingen. Dodgson figurerer som Dodo, i form av fuglen med samme navn.

The Annotated Alice finnes det informasjon om hva som har inspirert mange av karakterene: Alice Liddell, Dodo er allerede nevnt, Duck er Canon Duckworth, Bill the Lizard kan vise til den tidligere britiske statsministeren Benjamin Disraeli. The Hatter kan vise til Theophilus Carter, en møbelhandler i Oxford. Min favoritt, i tillegg til Dodo, er The White Rabbit som gjennom første kapittel – "Down the Rabbit Hole" – har gitt navn til et begrep som knyttes til overganger fra en virkelighetsoppfatning til en annen.

Dodoer er dessverre utryddet for lengde siden, men en en får en klar ide om hvordan de så ut i det naturistoriske museet i Oxford:

Skjønt for dodoene er det kanskje "hjelp" å hente fra genteknologien – Jurrasic Park neste ...

17. juli 2018

Fortellinger og kart

Såpass varmt i England at det er herlig å få noen timer midt på dagen i et kjølig bibliotek. Det som i utgangspunktet var tenkt som en kapittel knyttet til sammenhengene mellom kart og tekstlige fremstillinger ender opp med materiale og ideer som bør kunne fylle en hel bok.

Her er det mye å hente i en omfattende utstilling om Tolkiens forfatterskap, "Tolkien: Maker of Middle-earth", der de blant annet stiller ut en rekke av de kartene han jobbet frem parallelt med fortellinger og et eget språk.

16. juli 2018

Robotetikk i Oxford

I dag ble det en tur til Oxford Union Debating Chamber det tema var Ethics & Morality of Robotics. Passer bra, siden vi skal i gang med et robotprosjekt – Robotassistert undervisning – til høsten.

Matthias Scheutz var en jeg hadde merket meg på forhånd. I vårt prosjekt blir språk og hvordan elever programmerer roboters tale noe vi skal undersøke. Scheutz paper "The Reliability of Non-verbal Cues for Situated ReferenceResolution and their Interplay with Language - Implications forHuman Robot Interaction" virker interessant i den sammenhengen. Videre Ben Kuipers. som nylig har publisert "How Can We Trust a Robot?".



Verd å høre på er også Francesca Rossi, som forsker på AI hos IBM (mest i betydningen Augmented Intelligence og ikke bare Artificial). Handler en del om IBMs Watson med andre ord:

2. juli 2018

Kun ett eksemplar igjen

For ti år siden var jeg så heldig å komme innom Mash Library i Dublin, et besøk jeg hadde svært stor glede av. Dessverre har jeg ikke vært i Dublin siden, men mens jeg nøster i noen gamle tankerekker, og ditto bloggposter, dukket dette opp.

Jeg skriver om spatiale medier og kom dermed tilbake til 2008. Da holdt jeg på med publiseringsløsningen Memoz. Det var det jeg var å snakket om i Irland, under BlogTalk08 i Cork.

Men det var egentlig Marsh Library dette skulle handle om. En visitt på bibliotekets nettsider ledet i dag til ‘Sole Survivors’ som "displays 32 of the most interesting unique items in our collection. This is less than 10% of the 387 books in Marsh’s Library which survive in just one copy in the world."

Det gir jo en grunn til å filosofere litt dette. Jeg skriver bloggposter for min egen del, som en kategorisert støtte for minnet. Slik sett i en gammel tradisjon, som jeg og Ture har skrevet om. På denne måten kan jeg finne tilbake til mye som jeg har tenkt på tidligere og senere glemt detaljene. Det er nyttig på alle vis, men ser en på de gamle bloggpostene er de preget av manglende bilder og døde linker. Det etter ti år...

"Nyheter fra Holland" (bildet til høyre ovenfor) er fra 1624 og inneholder all informasjonen  som den gangen ble trykket. Jeg er litt usikker på hva poenget er – det finnes jo kun ett eksemplar igjen, så mediet har sine svakheter. På den annen side er budskapet intakt etter snart 400 år. Håpet er i denne sammenhengen at den informasjonen som legges igjen på nettet ikke forsvinner helt. Men også i den digitale kopieringens tidsalder er vi avhengige av at noen faktisk tar ansvar over tid og lagrer kopiene.

Foto: Marsh Library CC-BY-NC-SA

20. juni 2018

Robotassistert undervisning

Denne våren har jeg holdt på med å rigge et prosjekt knyttet til det vi har valgt å kalle Robotassistert undervisning. Sammenhengen er dels den kommende satsingen på programmering i skoles dels en mer generell interesse for hvordan skoleroboter med talegrenesnitt kan utnyttes i undervisningen. Derfor drar vi i gang et prosjekt på grunnskolelærerutdanningen for nettopp å se på bruken av roboter i et tverrfaglig perspektiv.

Jeg sakser litt fra prosjektbeskrivelsen og forarbeidene til denne:

Høsten 2016 ble det innført programmering som valgfag ved 150 skoler i Norge, som et prøveprosjekt i ungdomsskolen, med en egen læreplan. I 2017 ble det åpnet for at koding kan være valgfag ved alle ungdomsskoler.

Det enkleste er gjerne å kode for å skape uttrykk på skjerm eller for styring av enkle fysiske funksjoner. Dette kan gi en litt for snever inngang til  hvordan programmering og koding kan brukes tverrfaglig i skolen.

I 1938 gjorde BBC en adaptasjon av Capeks skuespill. Slik visualiserte man roboter for 80 år siden
Roboter og læring
Ordet "robot" ble første gang bruk av den tsjekkiske forfatteren Karel Capek i skuespillet R.U.R (Rossum Universal Robots, 1921), hvor "robota" betegner en "slave" eller "servitør". Stykket handler om hvordan folk utvikler maskiner for å erstatte arbeiderne. Dette perspektivet er fremdeles dominerende, i den forstand at vi først og fremst snakker om robotisering i en form som knyttes til ulike former for automatisering.

Dagens roboter kommer  i mange former, fra rene programvarebaserte roboter til fysiske artefakter med avanserte taktile egenskaper. Også i sistnevnte kategori er imidlertid alle funksjonene styrt ved hjelp av programvare. Programvare bidrar til og delvis overtar styringen av stadig flere funksjoner i samfunnet ("Software Takes Command", jmf Manovich, 2008) og programvarestyringen gjør at mange av de samme egenskapene som vi finner i dataspill også kjennetegner roboter. Vi finner for eksempel den klare regelstyringen igjen i de underliggende mekanismene, som også kan knyttes til såkalt maskinlæring der programvare kjenner igjen ulike aktiviteter og gir respons som passer inn i sammenhengen. 

Mubin m fl (2013) definerer ”educational robots”, eller læringsroboter, som en teknologi hvis formål er å legge til rette for læring og øke læringsutbyttet. Programmerbare roboter tillater lærere og elever å konstruere og styre roboter. De fleste eksemplene på bruk av roboter i skolen har i hovedsak hatt en realfaglig tilnærming som utgangspunkt og en kan med fordel utvikle læringsmetodikk i et enda mer tverrfaglig perspektiv. 

Fysiske roboter gir anledning til å lære hvordan denne typen maskiner styres og gir elevene en inngang til programmering og logisk tenkemåte på andre måter enn ved rent skjermbaserte løsninger. Dette gir oss et perspektiv på bruk av roboter med direkte relevans for mange former for læring og innovasjon. Dette handler ikke bare om at studenter og elever lærer å styre roboter, men i også om et mer overordnet perspektiv der en undersøker, reflektere over og diskuterer hvem som bruker roboter til hva og hvordan dette påvirker samfunnet

Robotisering binder sammen et detaljnivå, knyttet til prosesser og styring, og et makronivå, knyttet til eierskap til produksjonsmidler, nye former for produksjon etc. Dette henger igjen nært sammen med spørsmål knyttet til økonomisk utvikling og bærekraft, med potensiale til å fullføre ferden vekk fra industrisamfunnet – en ferd påbegynt gjennom nettverkssamfunnet (Castells) – og inn i et mulig, fremtidig robotsamfunn. Robotisering vil trolig introdusere en rekke interessemotsetninger i samfunnet, motsetninger som undervisningen må evne å utsette for kritisk refleksjon: robotiseringen kommer ikke bare til å løse problemer, men vil også skape nye problemer.

Det er lett å fremskrive dystopiske fremtidsscenarier i møte med ny teknologi, og kanskje med roboter i særdeleshet. Samtidig er rimelig robotteknologi er på full fart inn i massemarkedet, og mange av  løsningene kan utvikles og anvendes innen undervisning. Ikke minst kan dette knyttes til programmering, der roboten er en fin måte å koble sammen algoritmisk tenkning og fysiske omgivelser. Roboten tilfører mange fysiske kvaliteter som blir annerledes enn om en kun programmerer for skjerm. 

9. juni 2018

Støtt rettspraksis.no!

Foto: Gellinger
Rettspraksis.no er for tiden stengt grunnet søksmål, men skal gjenoppstå.

Prosjektet  har som mål å gjøre dommer tilgjengelig for allmenheten. Problemet er nemlig at den offentlige stiftelsen Lovdata ikke gjør alle tidligere dommer fritt tilgjengelig over tid. Dvs du må som privatperson betale 12.500 kroner årlig for tilgang til rettsavgjørelser. I praksis er resultatet at det kun er profesjonelle aktører som får tilgang til historiske dommer, som er som kan være vesentlige for å vurdere en pågående sak. At denne typen offentlige dokumenter skal være tilgjengelig for alle, i søkbar form på nett, burde være selvsagt. Men slik er det ikke.

Rettsprakis.no er viktig å støtte. De skriver dette om bakgrunnnen på sine nettsider:

Les anken!

Dugnadsprosjektet Rettspraksis.no ble åpnet 17. mai 2018 for å gi vanlige borgere tilgang til rettsavgjørelser, f.eks. høyesterettsdommer. Rettsavgjørelsene er offentlige dokumenter som vi alle har betalt for, og da skal vi også fritt kunne lese dem.

Lovdata er en stiftelse som på vegne av staten publiserer lover og rettsavgjørelser. Tidligere ble lover og rettsavgjørelser publisert på papir, men nå har Lovdata overtatt rollen som formidler av slik digital informasjonen fra det offentlige. For å gi en privatperson tilgang til rettsavgjørelser tar Lovdata 12500 kroner årlig. Lovdata har bygget opp et fond på mer enn 35 millioner kroner fra slike abonnementsinntekter.

Torsdag 31. mai saksøkte Lovdata to av personene som har jobbet med rettspraksis.no. Lovdata mener rettspraksis.no er ulovlig og Oslo Byfogdembede fattet raskt en kjennelse i tråd med Lovdatas påstander.

«Rettspraksis.no ble stengt på under 24 timer, kun basert på Lovdatas påstander. Det er et grunnleggende prinsipp at begge sider i en sak skal høres, og terskelen for å stenge nettsted bør være svært høy i Norge», sier Håkon Wium Lie, en av deltagerne i dugnadsprosjektet. «Vi ble også idømt saksomkostninger på over hundretusen kroner. Uten at vi fikk forklare oss.»

«Vi har ikke gjort noe ulovlig. Vi har laget en aksjon som er nødvendig for å gi borgerne tilgang til rettavgjørelser. Rettavgjørelser er ikke vernet etter åndsverksloven og alle skal ha fri tilgang til disse viktige dokumentene», sier Fredrik Ljone, initiativtaker til rettspraksis.no.

I Lovdatas begjæring som overbeviste dommeren spekulerer Lovdata i at dugnadsgjengen har brukt nettroboter («crawlere») for å melke databasen til Lovdata. Åndsverkslovens paragraf 43 er sentral for Lovdata, den gir databaser et vern som varer i 15 år.

«Lovdata tar feil om hvordan vi har funnet gamle høyesterettsdommer. Dommene ble publisert på CD-ROM av Lovdata på 2000-tallet. Jeg har selv lånt slike dataplater på Nasjonalbiblioteket», sier Håkon Wium Lie.

«Spørsmålet i vår sak går på Statens informasjonsplikt og hvorvidt rettsavgjørelser på samme linje som lover og forskrifter må gjøres tilgjengelig for allmenheten», sier advokat Halvor Manshaus fra Advokatfirmaet Schjødt AS, som bistår rettspraksis.no. «Her er det snakk om materiale som er av betydning for å føre kontroll med domstolene og sette seg inn i gjeldende rett, altså har dette en sterkt prinsipiell side.»

Rettspraksis.no har fått støtte for synet om fri tilgang fra Norsk Redaktørforenings generalsekretær. «Lover, forarbeider og rettspraksis bør være enkelt og gratis tilgjengelig for publikum. Det er hva striden rundt Rettspraksis.no handler om», skriver Arne Jensen i en kronikk i Advokatbladet, også publisert hos Medier24.

«Kampen som Rettspraksis.no har startet for å spre rettsavgjørelser til allmennheten, blir desto viktigere når Oslo byfogdembete påla å fjerne alle rettsavgjørelser på nettsiden uten forutgående muntlig forhandling og på grunnlag av Lovdatas feilaktige saksfremstilling. Dette dreier seg om publisering og tilgjengeliggjøring av offentlig informasjon, og kjennelsen innebærer et inngrep i ytringsfriheten.» sier Medierettsadvokat for Norsk Journalistlag (NJ), advokat Ina Lindahl Nyrud.

Vårt prosesskriv, hvor vi ber om muntlige forhandlinger (ankemuligheten ved midlertidig forføyning), ble sendt til Oslo Byfogdembede i dag, 8. juni 2018.

5. juni 2018

Økokritiske perspektiver på barnelitteratur

Gratulerer til redaktører og forfattere knyttet til forskergruppen NaChiLitCul som er ute med Ecocritical Perspectives on Children's Texts and Cultures - Nordic Dialogues. Jeg synes også dette er gøy, for selv om jeg ikke har skrevet noe til denne utgivelsen så har jeg hatt en hånd med i laget når det gjelder coveret. Dermed endte en utsikt mot Sydpolen (Søre Gullfjellstoppen) opp på forsiden, sammen med en tungt manipulert versjon av en gammel tegning av Hans og Grete.

Litt "funfacts". Jeg liker å bruke de samme verktøyene som jeg setter studentene til å bruke gjennom undervisningen. Så også her.
Vi bruker mye av den samme arbeidsmetoden i forbindelse med oppgaver knyttet til å lage plakater mm. Joda en får enda større fleksibilitet med mer dedikerte verktøy, men dette er et knippe gratis verktøy som lærere enkelt kan ta i bruk i skolen, og som fint kan utnyttes i det som vel må sies å være en profesjonell sammenheng.

3. juni 2018

Re-Vision in 180 Degrees

Ved ulike anledninger har jeg lekt meg med forholdet mellom bilde og kode. Ideen er enkelt, knyttet til at bilder kan redigeres som tekst i en vanlig teksteditor. I forsøket jeg gjorde tidligere fjernet jeg kode inntil bildeinformasjonen forsvant. Denne gangen er koden kun flyttet tilfeldig rundt, 180 ganger. Alle bildene lagt sammen til en video blir dermed som dette:



1. juni 2018

– Det var litt rart ...

Publikum i midten, høyttalere rundt og musikere og dirigent i forflytning.
– Det må være lov å si at dette var litt rart, sa jeg til kona da vi gikk fra konserten Mouvance III.
– Men det visste du jo, svarte hun. Rett nok. Sampling, 16 høyttalere og middelaldermusikk med musikere som flytter seg rundt fristet.

Likevel er først etterpå har jeg fått med meg at dette var avslutningen på prosjektet Wheels Within Wheels og at det skulle være rart. Jeg liker egentlig å stille uforberedt, jeg holder på ideen om et åpent sinn, men her skulle jeg gjerne fått med meg introen.

30. mai 2018

VR-lounge i Grieghallen

Festspillene i Bergen inviterer til VR-lounge i Grieghallens foajé, et gratis tilbud som absolutt anbefales. Her kan du se og høre Philharmonia Orchestra, London, som The Virtual Orchestra. Med hodetelefoner og et sett VR-briller blir du satt til Southbank Centre i London i sentrum av orkesteret mens de spiller den siste satsen av Sibelius’ femte symfoni. Dette er er en god produsert, men likevel ganske standard sfærisk video. Riktignok med 3D-lyd, men jeg hadde selv litt trøbbel med å høre at dette fungerte.


Siden jeg ikke kan vise videoen av orkesteret får dette bli demonstrert ved en video fra åpningsscenen av Hamlet, ved DNS, som jeg tok i forbindelse med en forløper til nettstedet teaterdialoger.no. Ideen er enkel og velfungerende: kamera gjør opptak i alle retninger og videoen spilles av som en sfære som du kan snu deg i. På den måten plasseres du inne på scenen:



En litt triviell, men likevel viktig observasjon: i Grieghallen blir brukerne satt på stoler i riktig høyde i forhold til sensorene som registrerer bevegelse. I det første tilfellet benytter de Playstation VR. Problemet var bare at disse stolene ikke lot seg dreie. Det er faktisk et problem når en ser på noe der poeneget er at en kan snu seg helt rundt.

Jeg tenkte nok ellers at opptaket av londonfilharmonien kunne vært erstattet med et opptak av Bergen filharmoniske orkester. Dette er det flere av UH-miljøene i Bergen som jobber aktivt med, blant annet undertegnede gjennom prosjektet Interaktivt virtuelt feltarbeid. Her er tanken å jobbe med relativt enkle produksjonsformer der en kan utnytte sfæriske medier for å hente uteopplevelser inn i klasserommet. Senter for nye medier jobber også  med dette, Teklab-studentene ved UiB likeså.

Beslektede prosjekter er Virtuelle Vingen der en benytter mye av den samme teknologien som HVL jobber med ved Fjell festning. Filmen til høyre viser Øyvind som er ute og fotograferer med drone for å skaffe et grunnlag for en 3D-modell laget ved hjelp av fotogrammetri – på samme måte som de gjør i det nevnte prosjektet i Vingen. Ved HVL er det også studenter involvert i dette arbeidet.

Tilbake til VR-loungen i Grieghallen. Om den første filmen lignet noe jeg hadde sett før ble jeg adskillig mer løftet av fiksjonsfilmen "My Name Is Peter Stillmann". Dette er en fire minutter lang forestilling inspirert av den amerikanske forfatteren Paul Austers City of Glass. Ministykket setter publikummeren i sentrum av den besynderlige fortellingen om Peter Stillmann.
 
◄ Free Blogger Templates by The Blog Templates | Design by Pocket