VOX av Jónsi, og KI

Jón Þór Birgisson er nok best kjent som, Jónsi og som frontfigur i bandet Sigur Rós. I tillegg til bandprosjektet jobber han blant annet med installasjonskunst med et samspill mellom lyd, lys, lukt og berøring. 

VOX, som kan oppleves i Kunstsilo i Kristiansand, er en lyd- og lysinstallasjon der Jónsi tar utgangspunkt i lyden av sin egen stemme (VOX er latin og betyr stemme), og bruker denne til å styre fire LED-skjermer som omslutter publikum. Den naturlige stemmen blir kombinert med datamodifiserte og KI-genererte stemmer, som er videre bearbeidet og forvrengt. Dermed er det vanskelig å skille den naturlige stemmen fra lydene som er kunstig framstilt. 

Vi var her i forbindelse med et internt seminar om kunstig intelligens (KI) ved UiA. Spennende nok samme dag som vi fikk beskjed om at MishMash (Centre for AI and Creativity) blir et av de nasjonale KI-sentrene. Både HVL og UiA er knyttet til dette senteret. Alexander Refsum Jensenius, ved UiO, snakket litt om MishMash på Dagsnytt 18.

Under seminaret jobbet vi en del med hvordan vi kan trene lokale KI-modeller, slik at vi reelt kan tilpasse disse til egen bruk, ledet av Jørund Føreland Pedersen. Som jeg erfarte noen dager tidligere: en kommer sjelden helt i havn ved å basere seg på ferdige tjenester. I Dagsnytt 18 tar også Jensenius til orde for å arbeide med små, smart tilpassede KI-modeller.

Tilbake til VOX. Bildet ovenfor gir ikke et reelt inntrykk av installasjonen, det gjør i og for seg ikke videoen nedenfor heller. Opplevelsen er fysisk, godt formidlet i anmeldelsen på kunstavisen.no.

Silent Echoes: Notre Dame

Silent Echoes: Notre Dame er en lydinstallasjon av Bill Fontana, for anledningen satt opp i katedralen i Wells. 

Et interessant bakteppe er Jøran Rudis "Opplevelsen av gjenklang – et intervju med Bill Fontana". 

Ifølge en sammenfatning av Bill Fontanas karriere, utviklet han konseptet for lydskulpturer ut fra en idé hentet fra et kort notat av Marcel Duchamp:: 'Musikalsk skulptur. Lyder som varer og går fra forskjellige steder og danner en klingende skulptur som varer.' Denne forestillingen ble et vesentlig aspekt av Fontanas kunstneriske uttrykk, en fascinasjon av prinsippet om å projisere lydmateriale på et sted fjernt fra lydens opprinnelse. 

Ved å plassere vibrasjonssensorer på Notre-Dames ti klokker, fanger Fontana klokkenes harmoniske ekkoer, lyder fra klokkene som konstant ringer i det stille.

Oppkjøring til Småspill 2023

Antagelig bare jeg som synes det er morsomt at jeg sitter og leser fra Hamsuns Sult for pandaen. Satser på at det blir mer moro for flere når Sonus spilles ut for fullt. 

Bildet er tatt i forbindelse med en sak om HVLs bidrag til Småspill, under årets Festspill. Ting begynner å falle på plass, men mye gjenstår og jeg kjenner på litt mange baller i luften.

Auditomosjon kommer i ny utgave i år, denne gangen utendørs på Siljustøl, den 4. juni. Denne installasjonen har vært en stor suksess to år på rad, men dette blir kanskje siste mulighet.

Nytt av året er Pappenheim. Hypotesen vår er at papplabyrinter er det morsomste unger kan holde på med, og så topper vi det med litt ekstra.

Og så altså pandaen Sonus, som publikum kan ta med på lydvandring. Dette skjer på Kronstad i Bergen 2. og 3. juni, men før det på Stord den 26. og i Sogndal den 31. Turné med andre ord :) og litt i overkant mange ting. Det er jo mange andre ting jeg gjerne vil ha med meg under Festspillene.

Apropos: for de minste kommer Kartfaring til å bli supert, også dette på Kronstad.

Sonus og Pappenheim - Festspillene 2023

Nå er Festspill-programmet for 2023 her med to urpremierer: Sonus, som skal settes opp i Bergen, Sogndal og Stord, og Pappenheim i Bergen. Åpen dag i Bergen, på HVL Kronstad, den 3. juni.

Sonus er en lydvandring der karakteren Sonus forteller om hvordan en pandafamilie har kommet hele den lange veien fra tåkeskogene i Kina og til Vestlandet. For å bringe fortellingen fremover og komme til mål, må du ta med deg Sonus og finne frem til poster på veien. Mye begynner å falle på plass, men fremdeles gjenstår mye av fortellingen, og ikke minst det tekniske. Det siste er det Johannes Ringheim som ivaretar.

Pappenheim blir en stor installasjon som publikum kan gå (for de små) eller kanskje helst krype gjennom. Installasjonen bygges opp av flere titalls store pappesker. Inne i eskene finnes massevis av små kikkhull som lar publikum se inn i fantasiversjoner av dyrenes verden. 

Bildet er fra arbeidet med tittekassene, og forteller lite om den endelige installasjonen. Sjekk konseptskissen fra i fjor. Installasjonen blir like stor som et klasserom – vi vet, vi har målt det opp i elevenes klasserom.

Her er jeg og Ingvard Bråten i disse dager i gang, med svært vesentlig hjelp fra våre 3. årsstudenter i kunst og håndverk og ikke minst 5. klasse ved Christi Krybbe skoler. Sammen bygger de nå alle tittekassene og tilhørende animasjoner til Pappenheim.

  

Slik tar det seg ut i programmet:

 

Pappenheim - første skisse

Under Festspillene, næremere bestemt på veien tilbake fra Stord under Småspill 2022, snakket jeg og kona om hva som kan være den "optimale romlige opplevelsen" for små barn. Konklusjonen, i alle fall for min del, var at det må være pappkasseslott.

Noen dager senere befant jeg meg i Sogndal med Auditomosjon. Installasjonen fikk et stort rom og for å avgrense området fikk jeg overta kulissene etter en eksamensforestilling. Her var et av objektene et pappkassehus.

 

Auditomosjon fungerte veldig bra i dette rommet, men jeg fikk også bekreftet hvor appellerende pappkassehus er for små barn. På det meste var det seks barn inne i dette huset. Dermed var det helt klart: et prosjekt inneværende år blir "Pappenheim" med mål om Festspillene og Småspill i 2023.

Jeg kjenner Pappenheim som en bydel, like nedenfor Kristiansten festning, i Tronheim. Men dette er en by i Tyskland, og en “pappenheimer” betegner en person som er standhaftig og trofast. Uttrykket «Jeg kjenner jo mine pappenheimere» er gått inn i klassisk akademisk språkbruk for at en kjenner sine likemenn, kjent gjennom Friedrich Schillers stykke «Wallensteins død». Wallenstein stammer fra slottet Waldenstein, og gir tre omdreiningspunkt for utforming og lyder i “Pappenheim”: papp, slott og skog.

Så hvordan kan et pappkasseslott se ut. Skissen til Pappenheim er forløpg en enkel labyrint, der et barn relativt lett skal kunne finne frem. I hver kasse finnes en liten åpning som et kikkehull inn i en annen verden. Vi vil trolig lage en narrativ struktur, en multilineær fortelling, der en kan følge ulike veier gjennom et tema. 7 kasser, merket grå, rommer hver 4 tittebokser (totalt opp mot 28). Mange av titteboksene kan inneholde en iPad og i tillegg et tredimensjonalt tablå som elever og studenter utformer. Hver av de 7 kassene med tittebokser, markert mørkegrå på skissen, inneholder også en høyttaler som skaper en auditiv stemning i de ulike delene av labyrinten.

Installasjonen, slik den er skissert, dekker ca 50 kvadratmeter. Størrelsen er slik at et barn enkelt kan krabbe gjennom. En voksen kommer gjennom med forsiktighet.

En labyrintisk / multilineær fortelling etableres fysisk ved hjelp av store pappesker (pallestørrelse), hver med plass til en titteboks som studenter og elever innreder. Hver titteboks har en fast størrelse, slik at studenter/elever kan “innrede” denne i målestokk 1:20. Sammen med studentgruppen vil vi jobbe ut og sikre et felles tema som representeres tredimensjonalt.

Småspill 2022 oppsummert

Noen bilder fra Aquafoni i Bergen [Foto: Johanne Karlsrud /FiB] og en video fra oppsetningen:

 


Aquafoni:

Vi satte også opp Auditomosjon i fullversjon i år. Her ser vi i de fleste av i alt 15 lydobjekter:

Auditomosjon fikk skikkelig gjennomgå når opp mot førti barn og noen voksne holdt på samtidig. Da blir det mange på hvert objekt, og lydopplevelsen endret karakter for å si det slik – bevegelse overtok. Det gikk såpass hard for seg at tre skapninger tok kvelden (punkterte) før vi tok Auditomosjon med videre til Stord og Sogndal. Her fra Sogndal, etter at jeg hadde lånt noen pappkulisser etter en studenteksamen:

Lafuba under Setersprell

Kjekk dag på Setersprell ved Helgeseter. Forestillingen Lafuba tar i bruk de samme lydskapningene som brukes for Auditomosjon, men ble satt inn i en annen, dramaturgisk ramme.

Fire barnehager med til sammen drøyt 75 barn og et godt knippe voksne fikk en auditiv opplevelse i flotte lokaler. Helgeseter har faste beboere, gårdsdrift og en rekke verksteder, samt et stort lokale som brukes til ulike arrangementer som også er åpne for besøkende. Under årets Setersprell fikk dermed lydskapningene innta veksthuset.

Stinn brakke inne i lokalet, men det gikk overraskende fint med mer en 60 personer inne i installasjonen samtidig. Også overraskende gode akustiske forhold, gitt betonggulv og store vindusflater. Gode lydfeller i resten av lokalet gjør tydeligvis susen.

Speilet mister ånden – Exit for "Speilånd"

Installasjonen Speilånd ble laget og satt opp i 2014, samtidig med den lokative lydinstallasjonen Tilhører, i forbindelse med åpningen av det den gangen nye biblioteket i høgskolebygget på Kronstad.

For Speilånds vedkommende var maskinvaren gammel allerede den gang, og det siste året har ikke speilet hengt helt med. Ombygging i biblioteket ble spikeren i kista, eller kanskje vi kan si at koronaen tok den. I alle fall: i dag ble Speilånd demontert.

De ansatte i blibliotekt forteller at den har vært populær. Funksjonen med et forsinket speil, gjennom en form for lkontinuerlig og langsom eksponering av omgivelsene har gitt en fin effekt på et sted hvor mange mennesker passerer på en normal dag.

One Voice (to rule them all) – Kunnskapens tre

Et gjenbruksprosjekt med smått religiøse overtoner. Det i lys av et samfunn hvor nettopp religion fremstår som litt rustent: kunnskap bør gi makt, religion bør ikke gi det. Den ene stemmen som trer ut av den tause majoritet, eller klarsynet som noen viser i situasjoner, der vi andre fremstår som heller rustne. Men, som på de fleste områder i livet: kvalitet er på ulike vis en funksjon av kvantitet: de fleste av oss utgjør massen, og en og annen gang trer noen frem. Hvem dette viser seg å være, i en gitt situasjon, er vanskelig å spå på forhånd. Det er samtidig en viss bestandighet i massen. Selv om den ruster, så holder den lenge, og skaper en form for fundament for de få som hever seg.

 

Installasjonsvideo – Expectationes ex Ulriken

Video av en installasjon av en videoinstallasjon. Stort mer meta blir det ikke, men nå begynner i alle fall Expectationes ex Ulriken ("Utsikter fra Ulriken") å ta form for alvor.

Klar for Digital Technology in Arts Education, i neste uke.

Expectationes ex Ulriken

Jeg holder for tiden på med et videotriptyk (tidligere skissert i form av en prototype), og det som i utgangspunktet skulle være et enkelt prosjekt ender selvfølgelig opp med å ta mer tid enn jeg hadde tenkt.

Utgangspunktet var relativt enkelt. Tre store paller, som allerede var strippet ned til rammen. Materialene ble brukt til Drit i det. Jeg har også fått tre avlagte skjermer fra IT-avdelingen, størrelse 22 til 14 tommer.

Etter å ha fundert på mange ulike løsninger endte jeg opp med noen jukserammer i rokokkostil, fra Ikea. Disse gir den snirklete fasaden, kall det gjerne påtatt stas, som jeg i kritiske stunder synes jeg ser i Bergen. Et selvbilde, som jeg ikke tror tjener byen.

Med dette som bakteppe ser jeg til en annen trønder: Johan Nordahl Brun – trønderen som ble biskop i Bergen (uten sammenligning forøvrig). Brun var en av de viktigste norske salmediktere og skrev bl.a. Norges første (uoffisielle) nasjonalsang, «For Norge, Kiempers Fødeland», og nettopp «Udsigter fra Ulriken», Bergens bysang.

Forhåpentligvis kan det til slutt bli seende ut noe ala dette:

Videotriptyk – Expectationes ex Ulriken I – III

Tester igjen. Denne gangen såpass konkret at rammene er snekret sammen. Så gjelder det å få tak i tre skjermer.

Dritprat nærmer seg

For noen dager siden trillet vi inn utedoen, som nå står vel plassert i passende omgivelser:

Fargene på en tradisjonell utedo står ganske godt til høgskolens interiør :)

Nå holder vi på med finpussen, dvs få på plass hele lydsiden og få det tekniske til å fungere. Jeg har brukt deler av dagen på å få en bryter på et dasslokk til å fungere :)

Straks bryteren fungerer som den skal er det tidligere kollega Johannes som står for den tekniske implementeringen, slik at sensorene snakker med datamaskinene. Vi bruker i alt tre små datamaskiner, som sammen styrer et ganske komplekst lydbilde, dels ferdig innspilt og dels knyttet til informasjon fra sensorer. Sånn sett minner prosjektet litt om "Tilhører", som jeg og Johannes sto for i 2014, men  ut over det er mye annerledes i dette prosjektet.

Teknisk rom er oppe og de første lydene settes i gang.

Selve dritpraten lar ennå vente på seg, men det begynner å komme en del lyder: