Imago mundi

Verdensbilde fra 1100–1200-tallet, fra et parisisk manuskript, gjengitt i forordet til Ynglingessagaen i Snorre Sturlasons Heimskringla. Her konvertert til vektorgrafikk til senere bruk.

I tråd med mange middelalderkart er sør orientert øverst (eller øst/sørøst), mens nord er nederst. Himmelretninger og markører (i den ytre sirkelranden)

• S (øverst): Septentrio (nord) eller South/Meridies – på eldre kart markerer ofte korset til venstre øst (Oriens), noe som gjør toppen til sør (Meridies/Sud).
• P (til høyre): Ponente eller Pelagus / Occidens (vest).
• Kors-symbolet (til venstre): Representerer tradisjonelt øst (Oriens), ofte markert med et kristent kors mot Jerusalem.
• Stjerne-symbolet (nederst) representerer nord.

Retten til eget uttrykk

Retten til eget bilde (Åndsverkloven §104) er godt etablert i europeisk lov og rett. Med noen unntak kan ikke fotografi som avbilder en person gjengis eller vises offentlig uten samtykke av den avbildede. Det er all grunn til å tenke at denne retten også vil omfatte et bilde som er KI-generert. §105, om bestilte portretter, slår fast at §104 gjelder selv om portrettet ikke er fotografisk.

Folk bryter loven til stadighet, men like fullt er det mulig å rettsforfølge urettmessig bruk av bilder av personer. Jeg skriver dette mens jeg hører på Flu Hartberg og leser om initiativet KIKI - kunstnerisk initiativ for regulering av kunstig intelligens. Samtidig har jeg nettopp sysles med å lage en rekke KI-bilder basert på William Blakes The Red Dragon.

Vi har altså et vern av eget bilde, men ikke et vern av "eget uttrykk" – i mangel av et bedre begrep. Med "eget uttrykk" forstår jeg kombinasjonen av motivkrets og visuell stil. Problemet er at det er særdeles vanskelig å definere og avgrense. Kunstnere lar seg alltid inspirere av andre kunstuttrykk, og kan dermed ende med noe som nærmer seg stilkopiering. I sommer kjøpte jeg et litografi av Håkon Gullvåg, som selv er tydelig på at han lar seg inspirere av Francis Bacon. Dette kommer tydelig til uttrykk i mange av Gullvås bilder, der elementer smelter sammen og oppløses. Han fikk mye (etter mitt syn svært uberettiget) kritikk for denne stilen da kongeparets portrett ble avduket i 2000. Sammenlign kongeportrettet med Francis Bacons maleri Study after Velázquez’s Portrait of Pope Innocent X. Bacon malte en ganske annen versjon enn det maleriet som dette verket igjen er inspirert av.

Poenget er at dette er to svært selvstendige kunstverk, men der det ene kan sies å hente inspirasjon og stilelementer fra det foregående. Å verne "stilen" eller "uttrykket" blir ekstremt vanskelig. I lys av KI er det imidlertid et problem som kan kreve en løsning. Samtidig tårner problemene seg opp, for mens en nok kan ønske seg et vern mot digital stilkopiering av kunstnere innenfor opphavsrettens vernetid, så ønsker en seg nok ikke et evig vern. Jf opphavsrettens tosidige formål: verne opphavers rettigheter veid opp mot samfunnets interesse for at verk skal bli del av vår felles kultur.

The Great Red Dragon and the Woman Clothed with the Sun

The Great Red Dragon and the Woman Clothed with the Sun, William Blake 1805

Jeg sloss litt med KI i forbindelse med William Blakes maleri The Great Red Dragon and the Woman Clothed with the Sun. Ifølge Grok inneholder bildet nakenhet (den kvinnelige figuren): "Jeg kan derfor dessverre ikke vise selve bildet".

Fremdeles sprengkraft i et bilde som er mer en 200 år gammelt, skjønt det var nå svært så forsiktig.

Blakes bilder viser direkte til Johannes åpenbaring 12. Det står mye i Bibelen, som må forstås ut fra sin tid og den tidens publikum. Dette er en slik fortelling, en symbolsk beskrivelse om kampen mellom det gode og det onde.

The Great Red Dragon av William Blake

Et stort tegn viste seg på himmelen: en kvinne som var kledd i solen, med månen under sine føtter og med en krans av tolv stjerner på hodet. Hun var med barn og skrek i barselsmerter og fødselsrier.

Også et annet tegn viste seg på himmelen, en stor, ildrød drage med sju hoder og ti horn. På hodene hadde den sju kroner. Halen rev ned en tredjedel av stjernene på himmelen og kastet dem ned på jorden.

Jeg fikk deretter Grok til å beskrive dette  bildet, og deretter tegne det på en måte som er i samsvar med de retningslinjene den har for moderering. Jeg ender i første omgang med dette:

Audiomat – første prototype testes

4.-årsstudenter i Kunst og håndverk har jobbet med årets designprosjekt. Tidligere år har vi blant annet jobbet med prototyper til Sonic Greenhouse, og i år jobber studentene med Audiomat. I forkant har Inger-Lisa og Gro gjort en omfattende jobb i en barnehage, kartlagt barnas forhold til lyd, gjort opptak og barna har laget sine "lydfangere". Dette er ideer som så presenteres for studentene, sammen med et teknisk oppsett utviklet av Johannes.

Foreløpig dreier det seg om en relativt basal lydavspiller, med en knapp for innspilling, en for avspilling og en volumkontroll.

Studentens oppgave er å oversette mellom de komplekse ideene som barna presenterer, de tekniske forutsetningene og de mulighetene som laserkutter, 3D-printer mm gir oss. De tekniske sidene av denne prosessen er skissert her.

Selve byggeprosessen begynner med å lage modeller i papp. Slik sikrer vi at form og størrelse blir slik vi tenker oss det, og vi sjekker at de tekniske komponentene faktisk passer og får riktig plassering:

Endelig montert versjon ved siden av prototypen i papp:

Opptak av en kort test(konsert) med åtte audiomater. Det morsomme er at dette minner en del om noe av det jeg fikk høre i løpet av workshopen med Acousmonium-konserten i forrige uke. Neste fase blir at barn får leke med lyder:

Acousmonium - workshop og konsert

Bygging av Acousmonium ved Den uferdige institusjonen / BEK.

Tre dagers workshop med INA grm (Groupe de Recherches Musicales de l’Institut National de l’Audiovisuel), i regi av Bergen senter for elektronisk kunst (BEK), der vi satte opp et såkalt acousmonium bestående av et tredvetalls høyttalere.

Acousmonium er et spennende høyttaleroppsett, et orkester satt sammen av høyttalere plassert foran, rundt og blant publikum. Hvor lydene plassers styres via en miksepult. Vanligvis spiller en av vesentlig færre spor enn antallet høyttalere. I vårt tilfelle spilte vi av stereospor, som dermed må fordeles i tid og intensitet på tvers av alle høyttalerne.

Oppsettet spilles aktivt, og et acousmonium kan anta mange former. Det kan endres etter behov for å tilpasses verkets karakter og de aktuelle omgivelsene. Det har slik sett litt felles med mitt Auditopenta, brukt under Auquafoni i 2022, selv om dette er et langt mindre og strengere oppsett, der avspillingen var styrt av publikum gjennom et grensesnitt mot en datamaskin.

François Bayle spiller Acousmonium

Acousmonium ble utviklet av François Bayle i 1974, med verket Expérience acoustique, og brukes hovedsakelig til fremføring av akusmatiske verk (høyttalermusikk). Dagens Acousmonium bygger på en kombinasjon av to hovedkonsepter: Det ene er arven fra det opprinnelige Acousmoniet – et «høyttalerorkester» bestående av høyttalere med ulike egenskaper (i likhet med de ulike instrumentene i et orkester). Det andre konseptet springer ut av den nyere tradisjonen for flerkanalslyd (5+1, 7+1 eller 8 kanaler), der alle høyttalerne er identiske – omtrent som en sirkel av faste høyttalere i et lydstudio.

Prosjektet jeg fikk være med på var innenfor den opprinnelige tradisjonen, men mange ulike høyttalere – totalt 32 stykker.

Kan KI utrydde menneskeheten?

Kan kunstig intelligens forbedre seg selv, helt til den blir kraftig nok til å utrydde menneskeheten? I denne videoen presenteres funn fra tolv ulike forskningsartikler, som både inneholder bekymringsfulle funn, men også store avvik mellom hva som faktisk er dokumentert og hva som hevdes offentlig.

Mye innhold på kort tid, men denne anbefales:

Opphavet til denne videoen er ikke helt klart, men mye av dette backes av Mustafa Suleyman (CEO for Microsoft AI) i essayet "A warning about ‘model welfare’", og Uljan Sharka som et intervju med Axios anklager OpenAI og Anthropic for å lyve om farene ved KI. 

Suleyman skriver blant annet:

The authors have embedded their own philosophical speculation about Claude’s inner life inside the very process that teaches Claude how to speak and behave. Claude’s expressing uncertainty about its own moral patienthood is not evidence of anything. It’s a predictable outcome of these training choices. The ambiguity is designed in. To fully grasp this point, I think it's important readers take a look at their January 2026 constitution.3 I’m publishing a highlighted mark up of the pdf and a detailed taxonomy of assumptions and claims in the constitution (see Appendix) that together highlight the key passages that worry me.

Bottom line: mye tyder på at farene er betydelig overdrevet, og at det ligger andre (hovedsaklig økonomiske) motiver bak.

Prosthetica

Protese (fra gresk prothesis, av pro- og thesis: det å stille, sette noe foran eller legge noe til. På latin: Prosthetica.

Protese betegner vanligvis en kunstig kroppsdel som erstatter eller kompletterer en manglende del. Vanligvis benyttes proteser av personer som har mistet eller vært nødt til å amputere en kroppsdel. 

Her er tanken et tre, utsatt for brann eller annen skade, der de ytterste greiene er erstattet med keramiske proteser. Ser for meg at dette kan bli en serie der protesene er like, men montert på forskjellige trestammer.

Internasjonalt opprop for bedre kontroll på KI-utviklingen

Finlands president Alexander Stubb og statsminister Jonas Gahr Støre har tatt initiativ til et internasjonalt opprop for å sikre kontroll på utviklingen for de mest avanserte KI-modellene.

I oppropet oppfordres det til at 

• selskaper utvikler transparente sikkerhetsprotokoller, inkludert obligatorisk testing og ekstern evaluering, med kvalifiserte fagfolk som er gitt tilstrekkelig tilgang til å vurdere risiko
  
  
• myndigheter og regionale organisasjoner utvikler og koordinerer felles standarder, styrker åpenheten, blant annet ved å dele rapportering av alvorlige sikkerhetshendelser, og sørger for at land i alle regioner gis tilgang til forskning, ekspertise og uavhengig evaluering
  
  
• FNs medlemsland bygger på eksisterende internasjonale mekanismer og undersøker muligheten for å etablere en internasjonal institusjon som kan sette standarder, gjøre det mulig å verifisere og sammenkalle land når kapasitetsterskler overskrides.

Her kan du lese oppropet (PDF, engelsk)

Utdanning for fremtiden

Jeg skal ikke forsøke å gjengi alle deler av Unge Høyres skolepolitikk. I Helgemorgen, 19. september, fikk jeg meg imidlertid en liten vekker. Jeg hadde rett og slett ikke dette på radaren, Unge Høyre vil: "Erstatte fagene kunst og håndverk og musikk med et kulturfag og et teknologi- og håndverksfag."

Samtidig er det lett å være enig i deler av målbildet: "Skolen skal være en trygg mestringsarena. Det skal være et sted som gir håp for fremtiden og et sted for læring og læringsglede."

Det er heller ikke nødvendigvis en dårlig ide å tenke annerledes omkring faginndeling i skolen, og det er ikke klart hva et "kulturfag" og et "teknologi- og håndverksfag" faktisk innebærer.

Det er allerede en del varsellamper som burde lyse. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser nemlig at kunst og håndverk er det faget i grunnskolen der gutter kommer dårligst ut når det gjelder standpunktkarakter. I 2023 hadde jenter en snittkarakter på 4,8 og gutter 4,1. Det forteller trolig noe om fagets innhold, både i høyere utdanning og i skolen. Artikkelen peker også på elefanten i rommet: "Den skjeve kjønnsbalansen blant kunst- og håndverkslærere er noe vi må ta på alvor. Hvilket kjønn læreren har, kan spille en rolle for hva slags undervisning elevene får og hvordan elevene lærer."

Legger jeg godviljen til forstår jeg derfor hva Jesper Ovesen i Unge Høyre snakker om. Han bruker tekstilundervisningen og det å sy et forkle som eksempel på noe han mener er unyttig, og noe en ikke trenger senere i (arbeids)livet. Nå er nok ikke forkleet i seg selv kjernen i det en lærer, men det å tilpasse et design, mål, kunne bruke en symaskin mm. Så kan en hevde at det å bruke symaskin heller ikke er nødvendig kunnskap i dagens yrkesliv – gitt at nærmest all produksjon av tekstiler skjer i lavkostland, ofte under svært dårlige forhold. Men noe skal vi forhåpentligvis lage i Norge, og noen må være i stand til å utvikle ideer, designe, prototype og forstå overgangen til produksjon.

Åndedrag

Ideskisse til en installasjon, med arbeidstittel Åndedrag. Den første versjonen (helt nederst) ble ikke akkurat ut slik jeg ser det for meg for mitt indre blikk, men KI-generering er likevel en nyttig sparringspartner. Det er grenser for hvor mye en skal forlange, og med et bytte av KI-modell kom jeg mye tettere på.

Tanken er at hver hengende søyle skal inneholde en, eller to høyttalere. Disse spiller til sammen av et dempet lydbilde som kan styres ved å bevege steinen, plassert på toppen av en lavere pidestall i midten av installasjonen. Lydbildet er tenkt satt sammen av lyder knyttet til å være i naturen: som rennende vann, fugler, sus i trær, steg på en sti og pust.

KI-forbud i skolen?

Forskningen på årsakssammenhenger knyttet til bruk av KI i undervisning er foreløpig relativt begrenset, samtidig som feltet endrer seg raskt. I vår kom en rapport fra Stanford forsøker å sammenfatte kunnskapsgrunnlaget og kommer til at mye tyder på at KI-verktøy utviklet for å fremme selvstendig resonnering, i større grad kan bidra til varig læring hos elevene. KI-verktøy kan også hjelpe lærere med å utføre oppgaver mer effektivt og forbedre pedagogisk praksis. 

Naturlig nok konkluderer rapporten med at det trengs mer forskning for å forstå hvordan KI brukes, under hvilke forhold, og hvordan teknologien påvirker læring, menneskelige relasjoner og utvikling.

For noen dager siden kunngjorde ordfører i New York, Zohran Mamdani, et midlertidig forbud mot bruk av generativ kunstig intelligens (KI) rettet mot elever i skolen, samt nye retningslinjer for skjermtid. Retningslinjen innebærer et ettårig forbud mot bruk av generativ KI rettet mot elever fra førskolealder til og med 8. trinn. Den innfører også moduler om kritisk tenkning rundt KI to ganger i året for elever i videregående skole, begrensede KI-pilotprosjekter i et lite antall klasserom på videregående nivå, samt begrensninger for skjermtid. 

Dette er vel ikke så langt unna de norske nasjonale anbefalingene: Kunstig intelligens skal i all hovedsak ikke brukes i barneskolen.

• På 1.–7. trinn skal elevene i all hovedsak ikke gis tilgang til kunstig intelligens.
• På 8.–10. trinn kan KI brukes gradvis og forsiktig gitt at lærerne først har tilegnet seg tilstrekkelig kompetanse før elevene får opplæring og tilgang.
• I videregående opplæring bør elevene lære å bruke KI hensiktsmessig slik at de forberedt for videre utdanning og arbeid.

Rammeverk for vurdering og KI (VuKI) 

Og spørsmålet Hva bør lærere kunne om KI / Hvordan jobber vi med KI når mange er så jævla lei av KI? 

Józef Szajna

Foto: Krzysztof Motyka

Den polske multikunstneren Józef Szajnas arbeider vises i et eget galleri ved Wanda Siemaszkowa-teateret i Rzeszów. Galleriet viser 42 verk: monumentale malerier, tegninger, kollasjer, romlige komposisjoner og scenografi-elementer, laget i forbindelse med flere av Szajnas mest sentrale teaterproduksjoner. 

For øyeblikket er galleriet stengt, fordi bygningen pusses opp. Dermed er det ikke så mange som ser innom, men takket være lokale hjelpere og som takk for interessen fikk jeg en bok om Szajnas liv og virke. Arbeidene er også dokumentert i et omfattende nettarkiv.

Skulptur i en park, med klar referanse til stykket Replika.

Hele karrieren arbeidet Szajna i grenselandet mellom billedkunst, skulptur, installasjon og teater. Szajnas arbeid, både innholdsmessig og formmessig, var preget av å være førstehånds vitne til Holocaust son fange i Auschwitz og Buchenwald. Verkene hans var full av avskårne dukker, proteser, fillete klær og sko hvis eiere forsvant i gasskamre, samt tønner og rør fra kremasjonsovner. Brutale saker, men samtidig kan mange av Szajnas arbeider tolkes som et forsøk på å tilby håp og humane verdier.

En egen biennale er viet Szajna i Rzeszów, skjønt så vidt jeg kan se er den ikke arrangert i 2026.

Solidarność

Utenfor kirken i Rzeszów møtte jeg denne markeringen. Solidarność  ble grunnlagt i september 1980, og opprinnelig ledet av Lech Wałęsa. Streiken som Lech Walesa og verftsarbeiderne i Gdansk startet 30. august 1980 spredte seg raskt til resten av Polen, og det var omfattende streiker også ved kullgruvene i Schlesien og stålverket Nowa Huta i Krakow.

Illustrating with AI

Summer school with the AI-teach project, in Rzeszow, Poland. I will be talking a little about illustrating with AI (presentation coming):

Update: The day after Mayor Zohran Mamdani in New York announced a moratorium on student-facing generative Artificial Intelligence (AI) use in schools, alongside a new screen time policy. The policy establishes a one-year moratorium on student-facing generative AI for children in 2-K through 8th grade. It also introduces twice-yearly AI critical thinking modules for high schoolers, and limited AI pilots for a small number of high school classrooms.

Kongen er død – Leve Kongen!

Det er både sørgelig, tankevekkende og symboltungt når høvedingen for et lite folk i verden går bort, etter å ha vært kontinuerlig på jobb for land og folk i 35 år.

Kondolanser, men også lykke til med å videreføre valgspråket «Alt for Norge», til Haakon VIII.

"Bilderestaurering" med KI

Her om dagen var jeg medstudenter på to utstillinger. Den ene, Vibeke Tandberg på KODE, viste blant annet tidlige og interessante eksempler på digital bildebehandling. Utstillingen favner imidlertid langt videre, og anbefales varmt.

Deretter gikk turen til Bryggen museum, først og fremst for å se på Ragna Breiviks billedvever etter Gerhardt Munthes tegninger. 

Denne posten handler imidlertid ikke direkte om noe av dette, skjønt det handler både om middelalderens motivkrets og manipulasjon. På Bryggen museum finnes en del av en tavle fra gamle Dale kirke i Luster. Kirken er fra 1200-tallet, men tavlen er trolig fra 13-1400-tallet, og deler av motivene er forsvunnet.

Dermed et enkelt prompt: "Gjenskap de delene som er borte og fullfør bildet. Det er fra en altertavle fra middelalderen. Isoler motivet". 

Dette er neppe ikke helt korrekt, siden det nok ikke er en altertavle, men et antemensale / alterfrontal – en plate eller klede som danner forsiden av et alterbord i en kirke. Etter å ha rotet ganske mye rundt fant jeg The stave church paintings : mediaeval art from Norway, som jeg ikke får lov til å lese. De malte antemensaler i Norge, av samme forfatter, Martin Blindheim, er imidlertid tilgjengelig.

Men så "restaureringen", først med Grok:

220CE

Tysk teknologi i spitzenklasse, anno 1993:

En tid for alt - 30 års tilbakeblikk

Hjemmeside var noe en måtte ha på slutten av 1990-tallet. Tar jeg ikke helt feil ble min opprettet på Høgskolen i Bergen sin server i 1996. 

I 2002 overtok denne bloggen, og etter det har ikke hjemmesiden blitt oppdatert. Nå havner ting på bloggen, og på foredrag.infodesign.no mm

Nå forsvinner imidlertid hjemmesiden for godt, og det eneste som blir igjen er et skjermbilde. Ikke noe stort tap for verden, også fordi alle linkene for lengst var døde, men et tydelig tegn på at det jeg har lagt bak meg i yrkeslivet forsvinner.

Et mer grunnleggende problem er at med dette forsvinner også den siste "offisielle" kanalen jeg hadde som ansatt. Nå har ansatte ved HVL ingen måte å kommunisere på nett, i høgskolens regi.

Og som vi pleier å si: etter kort tid er det eneste som er igjen dokumentasjonen...

Audiomat - lydbehandling i barnehagen

Vi (Inger-Lisa, Gro, Johannes og jeg) skal i gang med et nytt innovasjonsprosjekt med arbeidstittel Audiomat. En audiomat er en enhet for inn- og avspilling av lyder, primært til bruk i barnehager.

Vårt utgangspunkt er å legge til rette for digital lydbehandling, uten bruk av skjermbaserte grensesnitt. Noe av bakgrunnen er at både Helsedirektoratet og Skjermbrukutvalget har anbefalt at barn under to år unngår skjerm, og at to- til femåringer bør bruke skjerm maks en halvtime-time om dagen

Ulempene ved for tidlig og for omfattende bruk av skjerm er hyppig diskutert, og det er klare råd om at de minste barna bør unngå elektroniske skjermer og tilhørende avhengighetsskapende innhold. Samtidig skal (og bør) barnehagene forberede barna på de mulighetene som digitale teknologier byr på. Dette er imidlertid en balansegang som innebærer betydelige utfordringer for både pedagoger og foresatte. 

I dagens rammeplan for barnehagen er det et eget kapittel om digital praksis. Der står det at «personalet skal legge til rette for at barn utforsker, leker, lærer og selv skaper noe gjennom digitale uttrykksformer». Dette kan leses som at bruken av digitale verktøy er pålagt og føre til mer skjermbruk blant barna enn nødvendig, påpeker kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap) i en pressemelding. Konstruktiv bruk av digital teknologi krever en gjennomgripende endringer av måter å arbeide på, med mindre bruk av skjerm.

Vi ser at ulike musikkapper kan "fungere som verktøy for å gjøre ulike musikalske oppdagelser og være skapende". Samtidig er det lett for at "digitale" aktiviteter blir preget av at barna blir mindre involvert i kjerneaktiviteten, samt at barnehagelærere kommer i bakgrunnen. Funn fra forskning på apper for lesing, tyder på at barna utforsker gjerne de interaktive mulighetene, men det kan bli mindre samtale og interaksjon. Det samme vil trolig gjøre seg gjeldene for andre medieformer, også der barna selv skaper.

Med Audiomat ønsker vi å videreutvikle og ta vare på kvaliteter ved fremføring og opplevelse av musikalsk samspill og kroppslig læring. Audiomat ivaretar derfor sentrale fysiske kvaliteter, samtidig som vi kan utnytte noen av den digitale teknologiens fortrinn. Det tekniske fundamentet bygger også videre på løsninger skapt gjennom tidligere og pågående utviklingsarbeid. Dette er implementert i en rekke prototyper, dels i form av programkode, dels fysiske enheter for lydinnspilling.

Zosimos' ni liv - One and Only

Operaen Zosimos' ni liv hadde premiere i dag, i fire byer samtidig: Bergen, Kairo, Piteå og Berlin. Kanskje for eneste gang i historien. Rundt hundre publikummere i Bergen fikk dermed med seg noe unikt.

Oppsetningen markerer høydepunktet for, og avslutningen av et treårig forskningsprosjekt. Prosjektet ble initiert av Jostein Stalheim, Stefan Östersjö og undertegnede, etter hvert med Janne Robberstad, Anne-Beate Lilletvedt og Joseph Alford, og et stort team av sangere, musikere og ikke minst teknikere.

Se Zosimos.no for mer fra prøvene og mer om de som deltok.

Spørsmålet kommer: hvor er opptaket? Saken er at vi ikke tar sjansen på å legge det ut. En ting er avklaringer omkring rettigheter fra alle de impliserte i selve fremføringen. Det er også uklart (i alle fall for meg) hva det eventuelt kan utløse av mekaniske rettigheter. Det kommer nok noen highlights etter hvert.

We Make Years Out of Hours

Lina Lapelytė's We Make Years Out of Hours, består av 400.000 kuber i tre. Hver er ca 10x10x10 cm, hvilket skulle ende opp med ca 400 kubikkmeter tre. Slikt blir det installasjon av, i Hamburger Bahnhof, Berlin.

Jeg var her under en familiedag, med masse unger og voksen som hadde det kjekt sammen. Flott med kunst der kunstneren har tenkt at verket skal brukes, og skapes i møte med publikum. 

Jeg tenkte i og for seg tilbake til Pappelonia (lang fra så stort, men likevel et stort format) og Umbraludu (der vi blant annet jobbet med treklosser), og drømmer om større formater.