En tid for alt - 30 års tilbakeblikk

Hjemmeside var noe en måtte ha på slutten av 1990-tallet. Tar jeg ikke helt feil ble min opprettet på Høgskolen i Bergen sin server i 1996. 

I 2002 overtok denne bloggen, og etter det har ikke hjemmesiden blitt oppdatert. Nå havner ting på bloggen, og på foredrag.infodesign.no mm

Nå forsvinner imidlertid hjemmesiden for godt, og det eneste som blir igjen er et skjermbilde. Ikke noe stort tap for verden, også fordi alle linkene for lengst var døde, men et tydelig tegn på at det jeg har lagt bak meg i yrkeslivet forsvinner.

Et mer grunnleggende problem er at med dette forsvinner også den siste "offisielle" kanalen jeg hadde som ansatt. Nå har ansatte ved HVL ingen måte å kommunisere på nett, i høgskolens regi.

Og som vi pleier å si: etter kort tid er det eneste som er igjen dokumentasjonen...

Audiomat - lydbehandling i barnehagen

Vi (Inger-Lisa, Gro, Johannes og jeg) skal i gang med et nytt innovasjonsprosjekt med arbeidstittel Audiomat. En audiomat er en enhet for inn- og avspilling av lyder, primært til bruk i barnehager.

Vårt utgangspunkt er å legge til rette for digital lydbehandling, uten bruk av skjermbaserte grensesnitt. Noe av bakgrunnen er at både Helsedirektoratet og Skjermbrukutvalget har anbefalt at barn under to år unngår skjerm, og at to- til femåringer bør bruke skjerm maks en halvtime-time om dagen

Ulempene ved for tidlig og for omfattende bruk av skjerm er hyppig diskutert, og det er klare råd om at de minste barna bør unngå elektroniske skjermer og tilhørende avhengighetsskapende innhold. Samtidig skal (og bør) barnehagene forberede barna på de mulighetene som digitale teknologier byr på. Dette er imidlertid en balansegang som innebærer betydelige utfordringer for både pedagoger og foresatte. 

I dagens rammeplan for barnehagen er det et eget kapittel om digital praksis. Der står det at «personalet skal legge til rette for at barn utforsker, leker, lærer og selv skaper noe gjennom digitale uttrykksformer». Dette kan leses som at bruken av digitale verktøy er pålagt og føre til mer skjermbruk blant barna enn nødvendig, påpeker kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap) i en pressemelding. Konstruktiv bruk av digital teknologi krever en gjennomgripende endringer av måter å arbeide på, med mindre bruk av skjerm.

Vi ser at ulike musikkapper kan "fungere som verktøy for å gjøre ulike musikalske oppdagelser og være skapende". Samtidig er det lett for at "digitale" aktiviteter blir preget av at barna blir mindre involvert i kjerneaktiviteten, samt at barnehagelærere kommer i bakgrunnen. Funn fra forskning på apper for lesing, tyder på at barna utforsker gjerne de interaktive mulighetene, men det kan bli mindre samtale og interaksjon. Det samme vil trolig gjøre seg gjeldene for andre medieformer, også der barna selv skaper.

Med Audiomat ønsker vi å videreutvikle og ta vare på kvaliteter ved fremføring og opplevelse av musikalsk samspill og kroppslig læring. Audiomat ivaretar derfor sentrale fysiske kvaliteter, samtidig som vi kan utnytte noen av den digitale teknologiens fortrinn. Det tekniske fundamentet bygger også videre på løsninger skapt gjennom tidligere og pågående utviklingsarbeid. Dette er implementert i en rekke prototyper, dels i form av programkode, dels fysiske enheter for lydinnspilling.

Zosimos' ni liv - One and Only

Operaen Zosimos' ni liv hadde premiere i dag, i fire byer samtidig: Bergen, Kairo, Piteå og Berlin. Kanskje for eneste gang i historien. Rundt hundre publikummere i Bergen fikk dermed med seg noe unikt.

Oppsetningen markerer høydepunktet for, og avslutningen av et treårig forskningsprosjekt. Prosjektet ble initiert av Jostein Stalheim, Stefan Östersjö og undertegnede, etter hvert med Janne Robberstad, Anne-Beate Lilletvedt og Joseph Alford, og et stort team av sangere, musikere og ikke minst teknikere.

Se Zosimos.no for mer fra prøvene og mer om de som deltok.

Spørsmålet kommer: hvor er opptaket? Saken er at vi ikke tar sjansen på å legge det ut. En ting er avklaringer omkring rettigheter fra alle de impliserte i selve fremføringen. Det er også uklart (i alle fall for meg) hva det eventuelt kan utløse av mekaniske rettigheter. Det kommer nok noen highlights etter hvert.

We Make Years Out of Hours

Lina Lapelytė's We Make Years Out of Hours, består av 400.000 kuber i tre. Hver er ca 10x10x10 cm, hvilket skulle ende opp med ca 400 kubikkmeter tre. Slikt blir det installasjon av, i Hamburger Bahnhof, Berlin.

Jeg var her under en familiedag, med masse unger og voksen som hadde det kjekt sammen. Flott med kunst der kunstneren har tenkt at verket skal brukes, og skapes i møte med publikum. 

Jeg tenkte i og for seg tilbake til Pappelonia (lang fra så stort, men likevel et stort format) og Umbraludu (der vi blant annet jobbet med treklosser), og drømmer om større formater.

Zosimos – én måned til premiere

Et treårig prosjekt nærmer seg slutten. Om nøyaktig en måned, den 24. mai, er det premiere på den telematiske operaen Zosimos. Den spilles samtidig i fire byer, i fire land: i Bergen, Berlin, Piteå og Kairo. Hovedscenen blir Mimes brønn på Kronstad, der det hele sys sammen. Fremragende sangere, musikere og artister spiller sammen i sanntid, det hele komponert av kollega Jostein Stalheim.

• Siden dette er et forskningsprosjekt er det gratis å være publikum på forestillingen den 24. mai. Du kan bestille plasser her. Ta med familie og venner!

Zosimos er et svært omfattende kunstnerisk utviklingsarbeid. Det meste begynner å komme på plass, med tanke på musikk, regi, teknikk mm. Samtidig er det et prosjekt som pusher mye til yttergrensene, og det blir garantert spennende å følge premieren i Mimes brønn.

www.hvl.no/kalender/zosimos-ni-liv

Bergens tak

Høyere kommer en ikke i Bergen. Fin dag, dog med mye vind,like før gråværet siger inn. Videoen er hentet ut fra et sfærisk videoopptak:

Samme sfæriske opptak, men her konvertert til en tredimensjonal modell før det har blitt til en video:

META.MORF 2026

Den akselererende utviklingen innenfor ulike teknologifelt skaper stadig nye mulighetsområder for kunstnerisk praksis. Her sette Trondheim biennale for kunst og teknologi (Meta.Morf) seg som mål å belyse grenselandet mellom kunst, teknologi og vitenskap. Kunstnerisk og vitenskapelig forskning utfordrer og endrer kontinuerlig våre perspektiver på livet med nye filosofiske og eksistensielle spørsmål som resultat. Under tittelen Future Manifestos – This is the Age of AI spør en hva som er kunstnerens rolle i å forberede oss på den ukjente fremtiden?

10 fiktive artister stilles ut under paraplyen Art After AI. I tillegg flere kunstnere som er reelle. Qwen Stefani Against Techfascism er det verket som er viet mest plass i utstillingen, som vises ved Kjøpmannsgata Ung Kunst (K.U.K.), 9. april  – 31. mai 2026.

Det er ikke lett å henge med i KI-racet, og dette er selvsagt kuratert for en god stund siden. Slik sett virker deler av utstillingen litt "gammel", noe som ikke er riktig begrep i denne sammenhengen. Jeg anbefaler helt klart å ta turen til utstillingen.

Selv lot jeg meg først lure av den fiktive karakteren Kaelen Varga (som altså er en fiksjon), som kommenterer verket Noise Poisoning [2024–]: "My work comments on how AI will eat itself. I introduce data-poisoned images into online circulation so that when AI systems scrape the web, they gradually ingest their own corruption. This is sabotage as art: using error to interrupt machine vision and to challenge its growing cultural authority."

Se også Open Call for a 24h Online Exhibition: The Wrong Eclipse is a 24-hour art exhibition unfolding with the eclipse itself.

Noise Poisoning #237 (2025).

Operahus i brann

Operahuset Khedivial i Kairo, det eldste operahuset i Afrika og Midtøsten ble åpent i 1869. Det ble bygget for å feire åpningen av Suezkanalen, som åpnet samme år. Operahuset brant ned i 1971.

Jeg har herjet litt med et gammelt bilde, i et forsøk på å illustrere brannen (Grok, Gemini og Veo):

Pintograf

Pendeltegninger utnytter den harmoniske bevegelsen til pendler til å lage tegninger. Før moderne medier var pendeltegning en form for underholdning. Se presentasjonen til foredraget om pendeltegning av Nils Rossing: Pendeltegning En utdøende kunstart?

I slekt med pendeltegninger er pintografen. Jeg vil nok drive den med servoer, men ideen er den samme: en enkel saksemekanisme, der hver arm drives med ulik hastighet. Resultatet er en en en pintograf, som denne laget av Robert Howsare:

Robert Balkes drawing machines. 

Eller kanskje som denne.

Se også harmonograph, som denne. Og Cycloid Drawing Machine.

Eller denne helanaloge harmonografen.

Kanskje et mulig studentprosjekt dette – til høsten ...

Religion og biosfæren

The Great Red Dragon paintings av William Blake

Timothy Morton argumenterer i boken Hell: In Search of a Christian Ecology for et dyptgående forhold mellom religion og økologi som kan vise en vei mot løsninger på klimakrisen. 

Morton snakker om økologisk politikk med et språk av barmhjertighet og tilgivelse. Han henter inspirasjon fra William Blake, og kristne tradisjoner uten å ta med seg alt Kristendommen bringer med seg. 

Kunst er en form for propaganda – vi trenger folk som lager god propaganda for å fremme det som kan bidra til positiv endring.

The archetype of the Creator

Morton tar til orde for at en viss skyldfølelse er bra, også i forhold til klimaspørsmål. "Det finnes et ord for den som ikke kjenner på noen form for skyld: psykopat." Ansvarlighet er skalerbart og kan knyttes til et kollektiv, mens skyld er knyttet til individet. Følelsen av å ikke helt få det til (å innse: "kanskje jeg tar feil") er det som kjennetegner veien mot å kunne lykkes.

Mer i The Marriage of Religion and the Biosphere:

Strolling Hell, Strolling the Biosphere: An Interview with Timothy Morton

Coll-AI-boration

Begrepet "CollAIboration" klinger rimelig godt på engelsk, men gjør seg ikke like godt på norsk, der "samKIrbeid" ikke flyter like godt. 

CollAIboration er forsøk på et nytt ord, satt sammen av Collaboration og AI. Ideen er at det betegner aktiviteter der mennesker samarbeider tett med en eller flere AI-tjenester.

Estetiske læringsprosesser 2026

Fra et opplegg med et hundretalls studenter. De ble gitt en sammensatt, kollektiv oppgave der hver student blant annet lager sin del, i størrelse A2, som samlet settes sammen til et "sceneteppe". Videre samler vi studentenes utsagn og genererte bilder som vi deretter projiserer via to projektorer på scenteppet. Tanken er å gi deltakerne en liten overraskelse, der deres enkeltbidrag blir del av en større helhet uten at de konkrete sammenstillingene er planlagte.

Adaptasjon med KI

 

Bokillustrasjon med KI – igjen

Odin Helgheim / Bonnier forlag / Midjourney

Omslaget til Unni Lindells nyeste barnebok "Frøken Snushane" er laget av kunstig intelligens, noe som vekker debatt. En debatt som ikke kommer til å gi seg med det første.

Norsk faglitterær forfatter og oversetterforening (NFFO) er selvsagt kritiske.

NFFO har nylig vedtatt egne interne KI-retningslinjer, der det blant annet tas avstand fra KI-genererte bilder. Grunnen til at bildegenerering er spesielt problematisk er at de er i direkte konkurranse med fotografer og illustratører, og KI-verktøyene som lager disse er systematisk trent på å bryte andres opphavsrett.

– NFFO er opptatt av at all bruk av opphavsbeskyttet materiale i KI-modeller må være basert på samtykke, og bruken må kompenseres. Det er også et avgjørende prinsipp at KI aldri skal brukes som erstatning for menneskers tekster eller bilder. Vi forventer en mer prinsipiell holdning til dette hos alle seriøse aktører, enn det vi ser i dette tilfellet fra Bonnier forlag, sier generalsekretær i NFFO, Cathrine Sandnes.

Dessverre blir det nok svært vanskelig å holde NFFOs posisjon fremover. I forbindelse med utstillingen Libri Scientiae eksperimenterte jeg en god del med KI for ulike illustrasjonsformål. En kan diskutere stil selvsagt, men i min bok (bokstavelig talt) er dette gode illustrasjoner, som fullt ut dekker det behovet jeg hadde. En havner raskt der at den økonomiske vekten av langt rimeligere produksjonsprosesser  transformerer markedet. Det treffer selvsagt forfattere på lignende vis som illustratører.

Utstilling – Libri Scientiae

Forskergruppen MaTecSus ved HVL har i disse dager en utstilling, Libri Scientiae, i høgskolebygget på Kronstad, i Bergen. Jeg har skrevet en introduksjonstekst til katalogen, "Bøker som kunnskap", og med det litt om bakgrunnen for kunnskap samlet i bøker og kunstnerbøker, eller Artist Books. Kunstnerbøker er verk der kunstnerne har foretatt et bevisst valg om å presentere et kunstprosjekt i bokform. 

Utstillingen bygger på et materialseminar som forskergruppen hadde i desember 2025, og som medlemmene har jobbet videre med i tiden etter. Dette er kunstfaglig forskning med sikte på å vinne erfaringer med formater som vi også lar studentene benytte som innleveringsform. Jeg har tre bidrag til utstillingen:

Kryssende steiner viser til kryssende perspektiver, og samtidig til hytten Tvergastein hvor den norske filosofen Arne Næss utviklet sentrale deler av sin økosofi.

Bokens to deler tar opp forhold omkring økosofi, kunnskapssyn og skeptisisme. I dag kan en skanse i møte med kunstig intelligens være epistemisk skeptisisme – å stille seg sterkt tvilende til at sikker kunnskap finnes. Boken kan blas fra to sider slik at forskjellige utsagn og visuelle perspektiver blandes.

Boken Kampen mot vitenskapen låner navn fra Arne Næss’ bok med samme tittel, utgitt i 1980. Denne kunstnerboken samler personlige bilder og tanker om å leve i og med natur, med utgangspunkt i et sted jeg ofte vender tilbake til: Tvergastein, 1505 meter over havet, ved foten av Hallingskarvet. Naturen er ekstrem og kun et lite antall arter kan leve her over tid. Fjellene er samtidig i frontlinjen i møte med klimaendringer, med raske og synlige endringer. Boken forsøker å si noe om forholdet mellom mennesker og natur, i det store og i det små.

Et lite "funfact": I to av bøkene har jeg med bilder av bjørkemåleren. Denne kan i enkelte år fullstendig snauspise bjørkeskogen i høyfjellet, som ved Ustaoset, ca 10 kilometer fra Tvergastein. Bjørkemåleren brukes ofte som et eksempel på det som kalles industrimenalisme, dvs at en art forandrer egenskaper og flere individer blir mørkere gjennom evolusjon, som en følge av menneskeskapte endringer i artens miljø. I dette tilfelle kan endringer i fargen, og med det synlighet, øke sjansen for overlevelse i omgivelser der barken på bjørkene blir mørkere.

Den siste boken er to i en, Reisen / Flukten fra Tåkeskogen ble i utgangspunktet skrevet for små barn. En fortelling om pandaen Sonus, fremført som en lydvandring under Festspillene i Bergen / Småspill i 2023. I bokform har denne fortellingen blitt til to versjoner, der den ene er ment å kunne glede et barn. Fortellingen har imidlertid en undertekst som spilles tydeligere ut i den andre versjonen, der miljøproblematikk og økende konsum problematiseres og knyttes til fakta. Den dystrere delen gir et bakteppe for en voksen, gjerne den som leser for et barn. De to bøkene deler samme rygg, og kan blas i side om side.

Bildebehandling med KI

Jeg skrev for ett år siden om hvordan tradisjonell bildebehandling er i ferd med å bli passé. 

De siste ti årene, med unntak av de to siste, har jeg pleid å gi nye studenter en oppgave jeg kaller visuell remiks. Kort fortalt har det dreid seg om å finne et bilde av en politiker og sette vedkommende inn i et manipulert bilde som en kommentar til en aktuell sak. Det har vært en fin oppgave, som gir en inngang til å snakke om såvel opphavsrett som spredning av bilder i sosiale medier, litt om nettvett mm. 

Fundamentet i selve oppgaven, bildemanipulasjonen, har imidlertid endret seg radikalt. Utviklingen for et drøyt år siden pekte tydelig i en retning. Selv om bildet nedenfor noen småfeil i detaljene, demonstrerer det hvordan et bilde (som det ovenfor, fra Maihaugen) kan fylles med det som synes som tidsriktig aktivitet med enkle ledetekster.

I de fleste tilfeller gjør jeg fremdeles små justeringer med tradisjonell bildebehandling, for å justere noe jeg ikke klarer å få KI-tjenesten til å forstå og/eller generere. Resultatene, rett ut av "boksen", er imidlertid fullt på høyde med de de fleste studenter leverer. Oppgaven i sin nåværende form kan dermed skrotes.

Bill Viola (1951 - 2024) – Cameras are Keepers of the Souls

Bill Viola (1951 - 2024) var en amerikansk videokunstner. Viola ble gjennom fem tiår kjent for sin bruk av langsomme, repeterende videosekvenser. 

Viola legger stor vekt på bruken av lyd:

Illustrasjon til "barnebok" – del 2

En versjon av denne boken, denne gangen med et dystrere uttrykk. Tanken er å presentere de ved siden av hverandre, som to forskjellige perspektiver på den samme fortellingen.

Den første versjonen er laget med tanke på et lite barn. Den reviderte versjonen er på en måte en kommentarversjon. Fremdeles er dette langt fra en realistisk fortelling, men med faktaelementer og bilder som ikke er like koselige.

Dette går tilbake til bakgrunnen for den opprinnelige fortellingen om Sonus, lydvandringen vi laget for Festspillene i Bergen i 2023. På overflaten en koselig fortelling om en søt panda, men med et bakteppe som handler om miljø, varetransport og migrasjon.

The Adolescence of Technology

Kveldens lektyre: The Adolescence of Technology – Confronting and Overcoming the Risks of Powerful AI, av Dario Amodei.

Amodei var med på å starte og leder i dag KI-selskapet Anthropic. Han ser for seg at vi er inne i en kritisk overgangsfase der vi snart får tilgang til svært kraftig KI om 1–5 år. Amodei er optimistisk, men beskriver AI-utviklingen som en "teknologisk ungdomstid" – en overgangsperiode vi må gjennom på veien mot en konstruktiv og positiv fremtid.

Artikkelen skisserer fem hovedrisikoer:

Clawdbot – Moltbot – OpenClaw

Etter kort utvikling (av Peter Steinberger) og en enda kortere navnestrid ender en opp med OpenClaw, en KI-agent med en LLM (som Kimi K2.5 fra Moonshot AI) i bunn. Kjører en Kimi er alt åpen kildekode, dvs i den grad en KI-modell kan betraktes som åpen (men det er et ganske annet, og akademisk spørsmål). 

OpenClaw kjører lokalt på din maskin, og har verktøy for å utføre handlinger (kjøre kommandoer, finne filer, gjøre API-kall, automatiseringer, mm), den har hukommelse, den kan improvisere, prøve og lære av feil og dermed håndtere komplekse oppgaver autonomt – alt dette uten at du trenger å følge opp hvert steg i prosessen. Dette er selvsagt potensielt skummelt, enten du er redd for å få informasjon spredd, slettet eller alt mulig bøll du kan tenke deg gjort med en datamaskin. Det blir spennende å se når de første sakene kommer, der dette brukes til aksje- og valutaspekulasjon.

Men at dette er mulig og tilgjengelig forteller nok alt om at vi om kort tid vil ha tilsvarende fra Google, OpenAI, Anthropic m fl.

På tide å se nær 40 år tilbake i tid, til denne fremtidsvisjonen:

KI-agenter som snakker sammen på moltbook.com, som i denne tråden:

Geminiforsøk

Tidsbilder - en liten, kollektiv "bok"

Jeg la til rette for en liten workshop under årets Nettverkskonferanse for K&H i UH. Deltakerne laget et hefte med fotografier, tatt kl 14.05 den 27. januar, og korte tekster fra Phd-avhandlinger persentert udner konferansen:

 

Å lage slike små hefter om ulike tema bør være et nyttig møtepunkt mellom det digitale og det analoge. En kan fint se for seg at lærere, studenter og elever kan samarbeide om å fylle et hefte med faktainformasjon, og gjerne la det være blanke sider for personlige tilpasninger og notater. Slik kan en med enkle midler lage læremidler som tar opp i seg noe av det beste ved å jobbe digitalt (på skjerm) og lese og notere på papir.

KI og musikk – Vestavind

Opphaver til låtene til bandet Vestavind, Ole Morten Simonsen, har fått mye oppmerksomhet og kritikk i det siste, fordi han har benyttet KI for å lage flere av bandets låter. Vestavind skal etter planen fremføre en rekke delvis KI-skapte sangene ved hjelp av ekte musikere på flere festivaler til sommeren.

Kritikken kommer fra ulike hold, mer eller mindre solid fundert. Det er en sak som vekker følelser. Allerede i fjor høst kommenterte musikkritiker Tor Martin Bøe saken i Dag og tid. Bøe peker blant annet på de økonomiske problemstillingene, dels knyttet til at det er begrenset med plasser til bane på festivaler og livescener, dels på grunn av strømmetjenestenes betalingsmodell:

Pro rata-betalingsmodellen til strøymetenestene, at ein får betalt for kor stor prosentdel av totalen ein er strøymd, og ikkje per gong, gjer at kunstig musikk et seg inn på inntektene til menneskemusikk. Modellen løner volum og produktivitet, nett det KI er best på, medan kunstnarar som bruker tid på å skape noko unikt, kjem tapande ut.

Ole Morten Simonsen skriver et svar i Dag og tid:

Alle tekstane har eg skrive sjølv. Så dei er så ekte som du kan få dei. Nokre melodiar har eg spelt inn i programmet, andre har KI kome med forslag til. Tonar og grep, kva instrument eg vil ha, kva sjanger, har eg valt sjølv. Men det er sett saman av KI og stort sett redigert i programvaren. Ein kan forandre på nokre ting som ein føler ikkje heilt stemmer. Så det er ikkje berre ein knapp og så er alt ferdig. Eg har ein tanke, ein visjon, om korleis det skal bli, så det er ein prosess.

Som musikk- og lydinteressert, men ikke-musiker i noen tradisjonell forstand, kjenner jeg i utganspunktet på sympati med Simonsens prosjekt. Samtidig må jeg     grave litt i min egen tenking omkring bruk av KI.

Robotassistert undervisning med KI

Overskriften er et direkte tilbakepek til prosjektet Robotassistert undervisning, som jeg fikk i gang i 2018. Dette prosjektet kom i gang etter et møte med temaet som lager Aisoy-robotene. Det begynner å bli lenge siden, men disse roboten ga svært mye for pengene. På den tiden begynte jeg også så smått å gjøre meg noen tanker om å designe og bygge en robot dedikert for skolebruk.

Robotassistert undervisning var på flere måter et vellykket prosjekt, men som "vanlig" er jeg gjerne litt for tidlig ute og prosjektet fikk ikke nok steam. Et av de største ankepunktene var talesyntese (Aisoyen snakket greit på engelsk og spansk, men dialogene var skriptet). Vi gjorde imidlertid en rekke interessante forsøk, blant annet noen studentoppgaver og gjennom et samarbeid med Universidad Politecnica Valencia (UPV). Jeg presenterte prosjektet under Webinarfestivalen i 2018, og deler av arbeidet kom med i artikkelen Nyskaping gjennom bruk av roboter i undervisning.

Jeg endte opp med å importere Aisoy-robotene, men må se tilbake på en forretning som aldri helt tok av. Jeg avviklet Skolerobot AS for et par år siden, etter rundt fem års drift, og brant med det inne med et restlager av roboter. Aisoy ser heller ikke ut til å ha tatt denne roboten videre.

Spol frem noen år og jeg sitter på kontoret til kollega Øyvind, ved HVLs medielab. På pulten står et eksemplar av Reachy Mini, fra et selskap tungt backet av Hugging Face. Prisen er rundt Kr. 3.500,–  hvilket jo er hyggelig. Reachy Mini leverte nemlig en særdeles overbevisende samtale der vi var innom en rekke svært forskjellige tema.

Hugging Face sin involvering handler om koblinger mellom utviklingen av kunstig intelligens og roboter – embodied AI. Slike koblinger kan bli svært overbevisende, effektive og nyttige, lenge før en har avanserte humanoide roboter.

Reachy Mini er et godt eksempel på dette, samtidig som denne roboten er basert på åpen maskinvare og åpen kildekode. Avgjørelsen var dermed lett: en Reachy Mini  er bestilt!

KI og illustrerte barnebøker

Jeg hadde en interessant diskusjon her om dagen, om forholdet mellom å løse ulike "oppgaver" analogt versus ved hjelp av digitale verktøy. Min konklusjon har gjennom hele yrkeslivet vært at digitale verktøy gjør meg i stand til å gjøre ting jeg ellers ikke ville, eller kunne gjort. Video, lyd, fotografi, bildeskaping, skrive, illustrere og sette bøker, osv.

I Digitale medier og materialitet bruker jeg et bilde, tatt med en rimelig mobiltelefon, av et digitalt fotoapparat og et Sony Betacam. Det profesjonelle Sony-kameraet var arvtageren til U-matic, sistnevnte det formatet som var i bruk da jeg tok film- og fjernsynsfag på 1990-tallet.  Det digitale kameraet (Panasonic FZ-1000) ble lansert for mer enn 10 år siden, det kostet ikke mange tusenlappene og det gruser fullstendig Sony-kameraet fra studietiden. Med digital redigering og publisering på nett blir hele prosessen med å lage video utrolig mye enklere. Ingen vil tilbake...

Digitalt er imidlertid så mangt, og med generativ KI begynner jeg så smått å lure. I og for seg kan en få enda mer gjort, men jeg leter etter bruksområder der jeg finner det interessant. Noen ganger handler det om å lage grafikk på (for meg) nye måter, det kan være videouttrykk som jeg selv ikke har tenkt på med tilhørende musikk, eller video skapt med utgangspunkt i egne stillbilder. For et år siden kom jeg til at det bare er å skrote tradisjonell bildebehandling, og siden det har lignende tjenester tatt store skritt. Jeg underviser rett og slett ikke bildebehandling slik som dette lenger.

En kan saktens lure på hvor dette ender, men nå til det overskriften handler om. Da mine egne barn var små lagde vi noen (eller var det bare én) bøker med utgangspunkt i ungenes tegninger, der jeg spurte litt om hva de forestilte og skrev en illustrert fortelling. Unike bøker, og et slags frempek mot arbeid med en form for kunstnerbøker.

For drøyt to år siden, omtrent samtidig med at jeg sluttet å undervise tradisjonell bildebehandling, laget jeg og Johannes Ringheim fortellingen om Sonus for Festspillene: pandaen som reiser fra Tåkeskogen i Kina og ender opp i Norge - en lokativ fortelling for små barn.

Bildet som ble bruk i Festspillprogrammet var delvis KI-generert. Bildene var riktignok primitive, men prosessen med å lage bildene var for meg en liten åpenbaring. Jeg kom til å kunne illustrere med "egen" tegninger.

Ytterligere 2-3 år har gått. Dette kunne åpenbart vært gjennomført for en  god stund siden, men nå har jeg fått laget boken med utgangspunkt i fortellingen om Sonus. Du kan se hva Google Gemini Storybook kom opp med her – verd å ta en titt siden det gir litt tilgang til kulissene. Gemini (med Nano Banana i bunn) har laget illustrasjoner og tekst, dog med utgangspunkt i mine tidligere bilder av Sonus og teksten som jeg skrev til lydvandringen. Jeg lar meg imponere over hvor konsistente bildene blir, spesielt med tanke på karakterene på tvers av de ulike illustrasjonene.

De fleste bildene måtte fikses på, men dette går også greit med Gemini og/eller andre KI-tjenester. Det eneste jeg måtte manipulere inn var IKEA-logoen, fordi Google nekter å gjøre dette. Litt fiksing og jeg har en illustrert bildebok. Kanskje ikke prisvinnende materiale, men på høyde med mye annet jeg har sett. Boken har dessuten elementer som er unike – det er min fortelling, skrevet med tanke på et barn.

Sidene ble skrevet ut bundet inn for hånd i stive permer med koptisk binding (en anledning til å anbefale Ido Agassis Youtubekanal om bokbinding). Innbindingen gir en "final touch", som for meg gjør dette til noe jeg kan stå oppreist og si: dette har jeg laget. Om så det er ved hjelp av KI.

Jeg kommer til å forsøke igjen. Kanskje blir det bedre, og flinkere folk enn meg vil komme frem til enda bedre resultater. Det er ikke bare lystelig. På den ene siden er jeg begeistret over hva jeg kan få til. Samtidig lurer jeg på hva gjør det med de som profesjonelt illustrerer bøker. Jeg tror det kan bli tøft fremover.

KI-tjenester som Gemini lager illustrasjoner som jeg mener har rimelig høy kvalitet. Men det gjelder langt fra alt. Det første forsøket mitt fikk for eksempel med et bilde som dette. Hva fyren med grønn genser gjør her, det har jeg ingen anelse om. Dersom en kun ber om å få laget en visuell fortelling er det slikt som gjerne dukker opp. Jeg måtte gå flere runder før jeg fikk det bildet jeg ønsket. Likevel, det gikk enormt mye raskere enn om det skulle være tegnet – noe jeg hverken kan eller vil forsøke meg på.  

Tegne skisser til handlingen kan jeg imidlertid gjøre, og med det er en i full gang med å lage tegneserier sammen med barn. KI blir dermed en støtte i idearbeidet. Tegnekrisen er slik sett avlyst, om enn med et annet utfall enn det mange kanskje helst ser for seg. 

Det er mange svært gode grunner til at vi skal tegne mer, men at vi skal illustrere er kanskje ikke blant disse...

Det samme vil skje på tvers av alle sjangere (video, musikk, alle former for bilder, verbaltekst). De kommende årene kommer til å bli transformative. Langt mer enn hva jeg så for meg da jeg første gang snakket om Performativt e-håndverk, for nærmere 10 år siden.

Opplevelse, erfaring og formsvar

Jeg lager meg fra tid til annen tankefigurer, for kanskje bedre å forstår hvordan begreper kan knytte s til hverandre. En slik figur forsøker å knytte sammen opplevelse, erfaring og formsvar.

Et formsvar kan være en kunstnerisk eller funksjonell løsning som svarer på et behov, eller en utfordring, hvor resultatet er en gjennomtenkt form. Formsvar kan slik sett være resultatet av en estetisk (lærings)prosess.

Sammenhengen mellom opplevelse og erfaring er noe jeg ennå ikke føler jeg har kommet helt til bunns i. Skjønt det handler nok mest om at jeg stadig sliter med den norske oversettelsen av John Deweys Art as experience.  

Målbilde og rammeplan for lærerutdanning

Kun noen dager til ny felles rammeplan for lærerutdanningene. I henhold til mandatet skal underkapitler i ny felles rammeplan for lærerutdanningene leveres 15. januar.

Jeg kopierer inn "Målbilde for innsatsområdet i 2025" fra Kunnskapsdepartementets strategidokument side 14):