JON HOEM

Førsteamanuensis ved Institutt for kunstfag, Høgskulen på Vestlandet – Bergen.

Underviser i og forsker på nye, digitale medier.

Jeg er interessert i forholdet mellom medier og fysiske materialer: i 2021 kom boken Digitale medier og materialitet med en grundig diskusjon av denne tematikken.

For tiden jobber jeg blant annet med lydprosjektene "Auditomosjon" og "Auditopenta", sfæriske medier, ulike former for roboter, mm.

Min Dr.-avhandling om personlig publisering.

Siterte artikler og publikasjoner i Cristin.

24. september 2021

Ny bok: Digitale medier og materialitet

En variant av presentasjonen av boken Digitale medier og materialtet. presentert på nettsidene til forskergruppen Materialitet, teknologi og berekraft

En vesentlig del av bakgrunnen for boken er hvordan gjennomgripende digitalisering påvirker oss alle, nærmest uavhengig av hvilke fagfelt vi jobber innenfor og hvilke uttrykksformer vi tar i bruk. Svært mye av det som omgir oss i hverdagen skapes og styres ved hjelp av datamaskiner og blir dermed til og må forstås under nye betingelser.

Spørsmålene om hvordan det digitale får konsekvenser blir stadig viktigere, ikke minst fordi så mange av de artefaktene som omgir oss er svært påvirket, ofte fullstendig avhengige, av det digitale.

Vannfolk

Ikke for annet enn at jeg synes det lett surrealistiske bildet av studenter som plukker skjell ble et spennende grafisk uttrykk.



18. september 2021

Haptisk lydkunst i Tårnsalen?

Spekulerer bare ....

Ideskisse
Men etter at en vakt på KODE plantet ideen har jeg ikke fått tanken om Auditomosjon i Tårnsalen ut av hodet.

Museet har i alle fall hatt et program for Takeover av KODE4.

Eller kanskje Auditopentaet. Jeg og Johannes har begynt å spekulere på hvordan vi kan styre de 20 høyttalerne gjennom at publikum manipulerer forskjellige objekter i rommet. på et vis beslektet med Auditomosjon, men omvendt – på en måte...

Tanken er her å flytte objekter, som ikke selv avgir lyd, men der forflytningen påvirker lydbildet som sendes fra den sentrale, rundstrålende høyttalersøylen. Jeg likte termen "soundbuckets", men ikke overraskende er dette allerede en merkevare. Men jeg kan jo like grene spinne videre på det latinste "audito" og dermed er Auditobuckets født.


Hver "beholder" skal kunne flyttes på og kommuniserer med høyttalere i det sentrale Auditopentaet. Brukeren kan dermed høre konsekvensen av forflytningen, i samspill med andre brukere og beholdere. Samtidig gir hver enkelt Auditobucket / Audiobeholder en visuell tilbakemeling via innebygget LED.


Det kjekkeste hadde vært om vi kunne holde det skikkelig low cost og med ditto lavt strømforbruk. F.eks med microbits i lydbeholderne. Johannes har sett på Lilygos TTGO som så langt virker lovende som lydavspiller, også de koblet til hver sin microbit som sørger for radiokommunikasjon med sine respektive lyd beholdere. Er vi heldige kan styrken på radiosignalene også benyttes for enkel proximity.

17. september 2021

Tredyr, tempera og "nearest neighbor"-algoritmen

Det går fra det "små" til det "store" i dag. Først en økt med barnehagelærerstudenter der vi laget temperamaling med både egg og kasein. Jeg har et lite miljøprosjekt gående, der jeg vil akrylmaling til livs. Maling basert på naturmaterialer er en helt annen, og mer miljøvennlig historie. Kaseinmalingen gir et matt, eksklusivt uttrykk, mens eggtempera er det nærmeste vi kommer en maling for evigheten. Begge typer maling ble brukt til møbler og interiører før oljemalingene og etter hvert ulike polymerer overtok gjennom industriell produksjon av maling.

Her er det noe som må gjenerobres.

De små malte tredyrene henger også sammen med en litt større begivenhet for min del. I dag kom nemlig en sending fra trykkeriet med første utgave av Digitale medier og materialitet, boken jeg endelig er ferdig med, der jeg setter meg fore å utforske forhold og sammenhenger mellom det digitale og det fysisk materielle.

Hva er så sammenhengen med tredyrene? Jo, før vi bygget dyrene tok vi ut noen sekker med kapp fra tresløyden. Den første oppgaven til studentene var å kategorisere trebitene, slik et barn uten begreper som f.eks. rektangel, sirkel, sfære, omkrets, diameter osv. kunne gjort det. Da begynner vi med å sammenligne objekter og klassifisere de ut fra observerte, visuelle og taktile likhetstrekk.

Dette innebærer at studentene nærmer seg sorteringen på noenlunde samme måte som en "Nearest neighbor"-algoritme. De som kjøper boken vil blant annet kunne lese en spennende historie om legen John Snow, og hvordan han dokumenterte hvordan kolera smittet, i London på midten av 1800-tallet. Snow benyttet i praksis samme teknikk på et annet område. Han anvendte dermed nærmeste nabo-klassifisering, som i dag ligger til grunn for søketjenester, anbefalingssystemer, navigasjon, forskjellige former for maskinlæring, mm. 

De små henger her sammen med de store ...


16. september 2021

Artworks that don't exist

Thisartworkdoesnotexist.com er en variant av Thispersondoesnotexist.com som jeg har vært innom tidligere. Denne versjonen er ikke fullt så spooky, men ganske spennende denne også. Som mye annen kunst er det god spredning med hensyn til hvor interessant uttrykket blir, og det mest interessante oppstår trolig i interaksjon med et menneske som kan (vei)lede maskinen:

28. august 2021

"Digitale medier og materialitet" sendt til trykkeriet


Point of no return – Digitale medier og materialitet er sendt til trykkeriet.

En slags gjennomgang. Ikke for at dette skal leses, men videon gir et inntrykk av bokens innhold:


25. august 2021

Ture takkes av

Skrivekamerat og kollega Ture takkes av etter mer enn 30 år ved Bergen lærerskole / Høgskolen i Bergen / Høgskulen på Vestlandet. Det fortjener en slags oppsummering:

22. august 2021

Tesla AI Day Highlights

Jeg satt her om dagen og brukte noen timer på å se hele sendingen fra Tesla AI Day. Mye spennende, selv om jeg ikke har forutsetninger for å forstå mye av det. Mot slutten kom en kort smakebit på det som skal bli Tesla Bot, en robot som skal benytte mye av den samme maskinvaren og ikke minst systemene for autonomi som Tesla forsøker å løse for biler.

Steve Jobs sa i sin tid at Apple først og fremst er et programvareselskap. Det til tross for at de tjener de aller meste av pengene sine på å selge maskinvare. Det samme kan sies om Tesla. De selger biler, men deres store fortrinn er at de egentlig er et programvareselskap. 

Lex Fridman forklarer noen av implikasjonene:


Lex Fridman er til stede i mage kanaler, bl a. en podcast som graver ganske dypt. Et eksempel er Infinity is fake: The base layer of reality is discrete | Joscha Bach and Lex Fridman.

19. august 2021

Materie, materiale, materialitet

Bøygen – tvilen og usikkerheten må overvinnes. Ibsens litterære versjon er kanskje vel så illustrerende, men gitt at jeg vil ha et bilde liker jeg Paul Gauguins variant.

Bøygen i akkurat dette tilfellet er å endelig sende fra seg den ferdige boken Digitale medier og materialitet. En lang skriveprosess, en grundig review og masse korrektur er unnagjort. Ferdig arbeid med andre ord.

Men så kommer den da: tvilen. Er det godt nok?  Mangler noe? Ikke minst fordi Lovise Søyland nylig har disputert med en tematikk som så definitivt befinner seg i det samme landskapet, men selvsagt på et mer fokusert område. Mitt utgangspunkt, eksempler, begrepsforståelse og resonnementer er imidlertid annerledes. Med Digitale medier og materialitet forsøker jeg å finne ut av hvordan de digitale mediene møter fysiske omgivelser på tvers av sjangere og representasjonsformer. 

Beskrivelsen nedenfor er kanskje litt intrikat og i seg selv neppe tidenes salgspitch. Her kan imidlertid potensielle lesere ta det med ro. Bokens 342 sider er nemlig full av konkrete eksempler som jeg føler meg sikker på at vil være interessant for mange. Så får bokens innledning og avslutning være det som holder opp en videre, mer teoretisk orientert horisont.

Materialitet blir sett på som som særlig sentralt i de estetiske fagene, men jeg må innrømme at jeg lenge har slitt med å få ordentlig tak på begrepet. Samtidig er begrepet materialitet så absolutt relevant også innenfor en rekke andre fagtradisjoner, men der det gjerne blir snakket om på forskjellige måter.

I de estetiske fagene blir materialitet i høy grad knyttet til det haptiske (det som angår berøring, dvs taktilt [berøring av huden] og kinestetisk [bevegelse og forflytning av kroppen]). Mitt overordnede prosjekt er å se bak den (fysisk) materielle fasaden av materialitet. 

Først må vi rydde litt i begrepene. Jeg tenker her at vi innledningsvis må skille mellom materie, materiale og materialitet.

Materie tilhører først og fremst fysikken, og materie er ikke noe jeg diskuterer i boken. Men materie er det materialer består av, og jeg kommer så vidt inn på forhold knyttet til hvordan vi i økende grad blir i stand til å manipulere materie (f eks. ved hjelp av nanoteknologi) og dermed skape nye materialer.

Materiale defineres i ordbøkene som tilfang eller råstoff som skal bearbeides. Materialer tilhører estetikken, i den forstand at det er materialene som sanses.

Materiale er imidlertid flertydig. I forhold til design kan fysiske materialer være råstoffet (f eks ull), men også bearbeidet i ulik grad (tekstiler i ull). Artefakter (menneskeskapte objekter) består uansett av materialer.

Her aner vi samtidig hvor problemene rundt det digitale begynner. Vi kan nok snakke om digital materie i form av data, forstått som det Claude Shannon betegnet som bits (Binary digits). Men det blir vanskeligere å snakke presist om digitalt materiale. Her nærmer vi oss et komplekst forhold mellom innhold (innholdsdata) og programvare (instruksjonsdata).

Materialitet finnes imidlertid ikke i de offisielle ordbøkene. Vi må til Det norske akademis ordbok for å finne en betydning: "det å være materiell". Ordet brukes ofte slik, i betydningen at noe er materielt når det er laget med (fysiske) materialer.

Det er her jeg begynner på forsøket på å trenge bak fasaden. Det digitale anskueliggjør noe genrelt, nemlig at materialitet åpenbart handler om materialer, men også noe mer. Dermed holder ikke "det å være materiell", etter mitt syn. Vi må forsøke å holde materialiteten som et overordnet perspektiv, litt adskilt fra de konkrete materialene. Materialene kommer selvsagt alltid frem, gjennom det vi sanser, og ulike medietyper vil alltid ha spesifikke fysiske egenskaper som bidrar til deres estetiske potensial (Jeg kan forresten berolige de som her frykter nok en utledning om multimodalitet – begrepet nevnes knapt i boken). Men en snever oppmerksomhet rettet mot disse fysisk, materielle egenskapene (medienes overflate) kan ende med en begrenset forståelse for det aktuelle mediets materialitet.

Jeg bruker et bilde her, som kanskje er klargjørende:


Dersom vi kun vurderer den fysiske overflaten, blir det knapt mulig å forstå de underliggende forskjellene mellom en Tesla S og en tradisjonell Jaguar XF. Men dersom vi ser på de to bilene som noe mer enn ytre form, finner vi at de er del av to helt forskjellige teknologiske utviklingslinjer, med forskjellig logikk, økonomi, samfunnsmessige konsekvenser osv. Vi bør se på de digitale mediene på en lignende måte: Vi må så å si kikke under panseret og forsøke å forstå hvordan “maskinen” og "systemet" faktisk virker. Vi må da bak materialene.

Innledningsvis setter jeg derfor opp en foreløpig definisjon: "Digital materialitet kan kort forstås som et samspill mellom en rekke betingelser som påvirker hvordan estetiske uttrykk – det vi kan oppfatte med sansene – oppstår og representeres ved hjelp av digital teknologi". Det er disse betingelsene som boken setter seg fore å undersøke og eksemplifisere.

Boken er skrevet fra et faglig ståsted i et felt mellom mediedesign, medievitenskap og undervisningsvitenskap, fagfelt som  med det digitale møter mange av de samme mulighetene og utfordringene.

Og ja, jeg er i ferd med å skrive meg litt tryggere. Det skal holde godt vann dette.

15. august 2021

Cybernetic Serendipity

Kurator Jasia Reichardt introduserer her Cybernetic Serendipity, en utstilling ved Institute of Contemporary Arts, i London, 1968. Dette var den første utstillingen som tok for seg kunst skapt ved hjelp av datamaskiner.

Cybernetic Serendipity dealt broadly with the demonstration of how people can use computers and new technology to extend creativity and inventiveness. It was exhibited at the Institute of Contemporary Arts, Nash House, London, Aug. 2-Oct. 20, 1968.

Jasia Reichardt tar oss også gjennom "Cybernetic Serendipity, A Brief Tour" i forbindelse med utstillingens femtiårsjubileum. Fascinerende tatt i betraktning tiden dette ble laget:



14. august 2021

Skape ulike estetiske utrykk ved hjelp av verbalspråk

For mange år siden skrev jeg en liten tekst der jeg så for meg at det å skrive manus, lage et storyboard og faktisk redigere en film ville smelte sammen. Tanker var at mye av det jeg skrev i et manus og storyboard er instruksjoner som kan minne om et høynivå kodespråk. Videre at kodens som ligger bak dataspill da vil kunne smelte helt sammen med film, og at denne koden kunne skrives via et avansert grensesnitt der en verbalt beskriver hva som skal skje, i konstant dialog med maskinen.

Jeg har tenkt på dette fra tid til annen, men det ligger så langt unna hva jeg er i stand til å realisere at det har vært en utopi.

Det nærmeste jeg kom var kanskje en prototype som Johanens Ringheim og jeg laget, for å styre sfæriske bilder til et filmatisk uttrykk. Jeg presenterte dette på medieforskerkonferansen i 2018, og endte opp med noen tanker om hvorvidt medieforskere bør lære seg å kode (mange gjør jo faktisk det, så det er kanskje vel så mye snakk om at undertegnende må ta et tak). Prototypen var vellykket, men som litt for ofte ender jeg opp med å la prosjektet ligge, uten å publisere noe - dermed finnes kun en uferdig artikkel.

Dvs, det kommer straks noe i boken Digitale medier og materialitet – i det hele ble det følgende svært så relevant for bokens aller siste kapittel "Kybernetisk materialitet". Jeg må bare holde meg i skinnet, og ikke skrive noe om. 

Det som åpnet denne skuffen i hukommelsen var denne videoen om OpenAI Codex (om du synes "Hello world"-eksemplet er litt trivielt [det er ikke det], så spol litt frem til der de koder et enkelt spill). Med denne videoen fikk ideene fra mange år siden nytt liv. Det jeg i alle fall ser er at det å lage sfærisk stillbildefilm med ett kan bli mer tilgjengelig, og at i forlengelsen av dette blir utopien om å kunne skrive frem en film gjennom verbalspråk mer sannsynlig. Det er faktisk litt vanskelig å forestille seg hav dette ikke kan brukes til i fremtiden. Det handler mest om hvilke grensesnitt vi bruker mellom menneske og maskin og hvilke estetiske uttrykksformer vi velger å anvende det til.


Å skrive skolestil blir neppe helt det samme når vi reelt skriver sammen med en datamaskin ....

7. juni 2021

En hverdagsfortelling om den andre maskinalderen

Jeg leser for tiden The Second Machine Age av Erik Brynjolfsson og Andrew McAfee. Boken er på sett og vis en oppdatering av Race Against The Machine. Bøkene er lette i formen, men inneholder interessante og tankevekkende poenger knyttet til konsekvensene av eksponentiell vekst av datakraft. Når datakraft blir nærmest gratis vil det kunne endre mange bransjer i stort tempo. Forfatternes poeng er at vi er inne i en tid, ca 50 år etter at Moores lov begynte å virke (vi er halvveis på sjakkbrettet), der ting virkelig begynner å skyte fart.

I The Second Machine Age bruker forfatterne også en del plass på produktivitetsparadokset knyttet til at en ikke kan måle effekten av digitaliseringen av samfunnet. Poenget er at det finnes massive effekter, men at de tradisjonelle måtene å tenke omkring og måle produktivitet ikke fanger opp arbeid, tjenester og produkter som ikke synliggjøres gjennom ulike former for betaling.

Men så var det hverdagseksemplet som tar det store helt ned til det små:

30. mai 2021

Stemningsrapport fra Festspillene og Auditomosjon

Stor stas på Kronstad på fredag og lørdag, deretter på Rommetveit søndag og mandag. Her er Auditomosjon ganske fyldig presentert i Festspillenes dagsrapport:



Installasjonen slik den ble satt opp i Bergen. Sydd av Ragnhild Enger, programmert av Johannes Ringheim som dermed la grunnlaget for å bevege Jon sine lyder:


Sfærisk video der jeg går gjennom installasjonen i Bergen:


Lørdag kveld gikk luften bokstavlig talt ut av ballongene, men for så å bli fraktet til Stord og blåst til live igjen. Her er vi søndag og mandag.

24. mai 2021

Runder 80 med stil

Vi får feire dagen med et av høydepunktene fra fjorårets studioalbum, Rough and Rowdy Ways, Key West (Philosopher Pirate). Dylan holder grepet:

Auditomosjon – test og sfærisk opptak

Ting begynner å komme på plass og for første gang fikk jeg faktisk høre (nesten) det hele samlet. Noen småting gjord at det følgende kun er 12 lydskapninger som spiller, men inntrykket ble likevel reelt nok. 

Her er det bare å stille under Festspillene! Dette blir gratis moro for barn i alle aldre.

I tillegg til å teste oppsettet var formålet å gjøre et sfærisk video-opptak med tredimensjonal lyd. Jeg har fått låne et Insta360 X2 og er svært spent på hvor godt det fungerer.

Ragnhild gjorde et opptak med en iPhone og stereolyden gir et bra inntrykk den også. 



Synd med koronaen, for det å komme nær lydskapningene gjør definitivt en forskjell. Koronatiltaket er "vippepinner" og spriting, noe som skal sikre at det ikke blir noe tull med hensyn til smittevern. Her er det i alle fall pinner til store og små. Heldigvis fungerer det bra å flytte på lydskapningene ved hjelp av pinnene. Og enda bedre: denne koronapinnen slipper du å stappe i nesa :)

Det er tunge filer og tar lang tid å rendre, men på morgenkvisten er den klar:



Puppetmaster:



10. mai 2021

Koding, automatoner og medborgerskap

Mitt bidrag under Læringsfestivalen 2021: Koding, automatoner og medborgerskap

Læringsfestivalen er praktisk rettet og min tittel tilslører nok at det her er snakk om svært praktiske prosjekter: studenter, lærere og elever som bygger og koder roboter. Gjennom Dekomp-ordningen har jeg tatt med meg dette ut i en rekke skoler og begynner å få en viss erfaring med hvordan disse prosjektene arter seg i praksis. 

Gjennom forsknings og utviklingsarbeid og undervisning er jeg spesielt interessert i hvordan fysiske objekter kan styres ved hjelp av programkode. Jeg bruker betegnelsen automatoner, en litt videre kategori enn det mer brukte begrepet roboter.

Med utgangspunkt i prosjekter som er gjennomført i skoler ønsker jeg å invitere til en diskusjon omkring hvorvidt vi bør forstå automatoner i lys av en form for medborgerskap. Medborgerskap og livsmestring er tversgående tema som kommer med Fagfornyelsen 2020. Automatoner setter en rekke relevante spørsmål på dagsordenen, og min agenda er forsøksvis å bidra til gode og opplyste diskusjoner omkring teknologiens plass i samfunnet.

Med Kunnskapsløftet 2020 settes koding i sammenheng med begrepet algoritmisk tenkning. Algoritmer knyttes til systematisk problemløsing og kan slik sett sies å skille seg litt fra eksperimenterende teknologifikling. De to henger imidlertid sammen: teknologifiklingen kan være viktig for å avdekke et problemfelt, mens den algoritmiske tekningen er nødvendig når konkrete delproblemer skal løses.

Gjennom å bygge og kode roboter kan vi legge til rette for mange forskjellige møter mellom algoritmisk tankegang og teknologifikling. Elever vil håndtere dette på forskjellige måter, men i et samlet prosjekt vil en kunne ivareta differensiering. 

Prosjektene åpner for diskusjoner omkring hvordan automatoner får betydning for hver enkelt av oss og hvordan det påvirker oss på samfunnsnivå.

Jeg ble hengende litt igjen i Zoom-rommet etter presentasjonen og det er oppmuntrende å høre positive kommentarer om hvordan prosjekter som dette synes å appllere til nysgjerrighet og tverrfaglighet. Begge deler tenger vi mer av...

3. mai 2021

Auditomosjon i Festspillprogrammet


Auditomosjon beskrives her, og har nå kommet på plass i programmet for Festspillene / Småspill.

Auditomosjon er en del av Småspill, som er Festspillene i Bergen og Høgskulen på Vestlandets nye barnekunstfestival.

13. april 2021

Auditomosjon – første prototype og visning

Jeg fikk besøk av en skrivende og en fotograferende journalist fra Bergensavisen i dag. Veldig kjekt at avisen er på ting som skjer lokalt. Jeg skal linke til saken straks den kommer (her er den – krever abonnement hos BA/A-id).

Auditomosjon blir del av Småspill, en del av Festspillene i Bergen.

De to fra Bergensavisen fikk oppleve tre lydskapninger med simulert avspilling. Demonstrasjonen er dermed ikke helt slik dette vil oppleves når alt er på plass. Det endelige Auditomosjon-verket vil ha 15 automome lydavspillere som er bygget inn i hver enkelt lydskapning. Denne videoen gir dermed et bokstavelig talt forflatet inntrykk av hvordan opplevelsen av å være "inne i instrumentet" vil arte seg. Lydopplevelsen blir ganske annerledes, noe som kanskje kan gjenskapes med spatial lyd (se nedenfor), men som på ingen måte kommer til sin rett i denne videoen.

Noe av det som er gøy er at alle som har sett Auditomosjon så langt har blitt overrasket over hvor store lydskapningene er – det er en bra! Jeg herjer litt med skapningene her. De vil forhåpentligvis bli behandlet litt annerledes når alle avgir lyd, men de skal samtidig tåle en støyt.

7. april 2021

Piano Day 2021

Piano Day arrangeres årlig, naturlig nok på den 88ende dagen i året. I år var det 29 mars. Med det oppdaget jeg Hania Rani



30. mars 2021

Lydskapninger blir til

Noen lange dager i systua med Ragnhild som sysjef og undertegnede som nølende beslutningstaker. Med det begynner 14 skapninger til Auditomosjon-prosjektet å finne sin form, selv om en god del justeringer gjenstår. Vi venter på den siste og største.

Formatene blir ganske store, fra en halv kubikkmeter for de minste opp til halvannen kubikkmeter. Hver skapning skal inneholde en lydavspiller som gir skapningene en form for lydlig identitet og en måte å regagere på når de blir satt i bevegelse. Her jobber jeg og Johannes Ringheim med samme konsept som vi har brukt noen ganger tidligere med lyder på tre nivåer: en grunnlyd, som følger skapningen hele tiden, effektlyder, som kan brukes for å påkalle oppmerksomhet, og aktivitetslyder, knyttet til bevegelse. 

Hver skapning har seks forskjellige aktivitetslyder som følger en rytme som tre og tre skapninger har felles: 3/32, 4/32, 5/32, 6/32 og 7/32. Jmf The Euclidean Algorithm Generates Traditional Musical Rhythms. Ideen er at fem taktfamiler skal interagere med publikum og med hverandre. Dermed vil det oppstå komplekse rytmer som nok ikke vil minne all verden om tradisjonsmusikk, men like fullt basert på den sammenhengen som Godfried Toussaint fant mellom Euklids algoritme og rytmisk musikk.

Dette begynner så smått å finne sin form på dataen, men foreløpig inne i Ableton. 

Johannes lager en avspiller der vi bruker en Raspberry-pi med tilkoblet akselerometer og gyroskop. Avspilleren styres av Puredata. Dette er noenlunde samme teknologi som den vi brukte på Tilhører/Auditor i 2014, men på en annen plattform og med annen bruk av sensorer.

Kan hende jeg må redusere kompleksiteten når dette skal implementeres på tvers av 15 enheter. Videre blir det en utfordring å justere nivåer og frekvenser i forholde til at høyttalerne skal gjemmes inne i lydskapningene. Det blir ganske mye tekstiler, luft og vatt mellom elementene og publikum.

Sammen skal de femten skapningen danne en installasjon som kan oppleves som et slags instrument. Publikum kan kollektivt spille ved å bevege på lydskapningene og sammenstille disse på forskjellige måter.    


23. mars 2021

Deepfakes (før og) nå

Deepfake betegner teknologier der en persons ansiktstrekk legges oppå en annens . Teknologien begynner å bli skremmende god, skriver Jan Omdahl i D2. Han bruker Steven Wilsons video til singlen «Self» som eksempel:



Og så 36 år tilbake i tid. I den grad det fantes digital video var ikke dette kommet ut av laboratoriene ennå. Sony kom med D-1-formatet i 1986. I 1985 var Godley & Creme med videoen til Cry fremdeles høyst analoge:


13. mars 2021

Digitalt bilde solgt for 69 millioner dollar

«Everydays: The First 5000 Days» er et digital verk av den amerikanske kunstneren Beeple –  Mike Winkelmann. Bildet er en collage av 5.000 bilder som ble tatt ett av gangen i løpet av mer enn tretten år. Sammensettingen av disse bildene nå solgt av auksjonshuset Christie’s for cirka 585 millioner kroner.

27. februar 2021

Composing With Sounds and Images

Et foredrag fra 2008 der Jaroslaw Kapuscinski snakker om prosessen med komposisjon og audiovisuell fremføring der han ved hjelp av datamaskiner komponerer med og for både lyd og bilde. Han innleder med dette verket, Mondrian Variations, fra 1992. Litt off topic, men relatert til Mondrian: sjekk filmen min fra Schröder Huis i Utrecht.

Kapuscinski er intermedia-komponist, pianist og demonstrerer her hvordan ulike musikalske uttrykk representerer det visuelle og vice versa.

18. februar 2021

Aktivitetsbasert arbeidsplass

Det er neppe dette scenarioet de ser for seg de som planlegger ABA, der ideen er at du flytter deg med arbeidsoppgavene. Fungerer dårlig – Aktiviteter skjer parallelt.

Rett skal være rett, jeg kjører ikke 3D-printeren mens jeg er på kontoret. Den bråker og gjorde jobben på gangen. Først da jeg gikk hjem kom den inn på kontoret for en litt lengre jobb.

Skulle gjerne hatt mer plass ja ...

Sideaktivitetene denne gangen er litt lydsnekring og printing v deler til det jeg håper skal bli en Micro:bit-styrt vev.

Noe ala dette, men med fire til seks skaft, og langt lavere hastighet. Den automatiserte skyttelen er imidlertid elegant:

17. februar 2021

28. januar 2021

Babelsk lydbibliotek

Ideskisse til en form for VR-vandring, inspirert av Jorge Luis Borges' “La biblioteca de Babel”, tenkt som en form for virtuelt tillegg til Auditomosjon.


I “La biblioteca de Babel” beskriver en bibliotekar den verden han selv lever i: "Biblioteket" består av en uendelig serie av heksagonale saler. I disse salene finnes et utall bøker som inneholder alle kombinasjonsmulighetene av femogtyve skrifttegn. Alt som kan sies er derfor allerede blitt sagt. Men alt som kan sies, er også blitt motsagt, modifisert, tilbakevist. Samtidig vil den teksten vi leser, bibliotekarens fortelling, finnes ett eller annet sted i det enorme biblioteket.

Borges’ iscenesetter eksistensielle paradokser som kan få oss til å tenke litt klarere og grundigere over vårt forhold til oss selv, til språket, til medier, representasjoner og verden.

Et lite forsøk med et sfærisk bilde, ditto video og et ambisonisk lydspor (dvs headset må på):



lekeskog2

26. januar 2021

Økologisk oppmerksomhet gjennom kunstnerisk praksis

Helene Illeris om "Økologisk opmærksomhed gennem kunstnerisk praksis i kunst og håndverk" var det andre innledningsforedraget under Nettverkskonferansen 2021.

Mange tar til orde for at vi lever i Antropocen – Illeris peker på at en like gjerne kunne brukt begrepet Kapitalocen. Hun viser tilbake til Biestas foredrag og det han betegner som “middle ground” – spørsmålet blir om vi som mennesker er tilbakeholdne eller om vi pusher oss selv fram på bekostning av naturen.
  • Bærekraftsdidaktikk ( kritisk tilgang til samfunnsutviklingen) - Sustainability education
    - ser etter måter å løse krisen på
  • Økosofi (holistisk tilgang)
    - går tilbake til Arne Næss. Alle vesener har samme verdi, ikke minst i ontologisk forstand
  • Nymaterialisme / posthumanisme
Strøtanke: Av ulike grunner endte jeg ikke opp med å presentere noe under årets konferanse, men opprinnelig var planen å snakke om Digital materialitet, noe som raskt leder til en litt annen vri på diskusjoner omkring posthumanisme. Boken, som omsider har kommet ut av mine hender og til fagfellevurdering, avsluttes med spørsmål omkring postdigitalitet. Dette kan også trekke i to retninger: Det ene perspektivet trekker mot de som forsøker å minimere det digitale, da gjerne gjennom å komme nærmere på natur. Postdigitalitet handler imidlertid vel så mye om hvordan det digitale blir så innvevd i livene våre at det nærmest forsvinner fra vår oppmerksomhet. På lignende vis var ikke postmodernismen en fullstendig avvisning av det moderne prosjektet, men snarere en ny måte å forstå og bruke estetiske virkemidler på.

Tilbake til Illeris, som henter begrepet økologisk oppmerksomhet fra Timothy Morton - “wBeing Ecological”. Morton bruker også begrepet "Dark Ecology"

Nå er i og for seg økologi kun en begrenset del av hva som omfattes av bærekraftig utvikling, men de nye læreplanene sier dette som bærekraftig utvikling i kunst og håndverk:

I kunst og håndverk handler det tverrfaglige temaet bærekraftig utvikling om at elevene gjennom praktisk skapende arbeid utvikler evne til å se forbedringer i produkter og til å utforske mer bærekraftige levesett for framtiden. Kritisk undersøkelse av forbrukskultur og erfaring med bruk og gjenbruk av materialer kan gi elevene grunnlag for å gjøre etiske valg. I arbeid med teknologi, materialer og produktutvikling kan elevene øke sin bevissthet om hvilken innvirkning naturen har på mennesker, og hvordan menneskets levesett påvirker naturen og klimaet.

I diskusjonen etterpå ble det pekt på at den uthevede setningen ovenfor gjerne kunne vært snudd. Igjen et tilbakepek til Gert Biestas foredrag i går, der han var kritisk til nettopp "produkt"-fokuset i utdanning.

Verkstedene er et abstrakt rom der natur reduseres til materialer, noe som bringer meg i retning Slavoj Zizek, som også snakker om mørk økologi, etter å ha lest Morton. Zizeks peker på det implisitte premisset i økologi: at naturen er i balanse, og at dette blir forstyrret av mennesker. Det er samme fortelling som Syndefallet. Zizeks poeng er at naturen er at naturen aldri har vært i balanse, men snarere en sammenhengende rekke katastrofer der naturen består mens arter utryddes eller endres:

Being at home in the world

Marit Roland Paper Drawing # 30, 
Sørlandets Kunstmuseum 2019 
Foto: Lisbet Skregelid
Gert Biesta holdt innledningsforedraget under Nettverkskonferansen 2021: "Trying to be at home in the world: What we should not forget about art and education?" og spenner opp noen store spørsmål: Hva betyr det å leve et godt liv. Hva innebærer et bedre liv?

Biesta lener seg på Hannah Arendt, brukt i denne artikkelen: Reconciling ourselves to reality: Arendt, education and the challenge of being at home in the world

Biesta stiller videre spørsmål ved “Thinking strategies” versus “Making strategies” og viser til at strategier er knyttet til krigføring. Her tenker jeg for min egen del tilbake til Strategies and Tactics in Education: Influence on the Design of eLogg, en artikkel som får meg til å lure på om jeg var smartere for 15 år siden.

I mange land har utdanningsfeltet blitt innsnevret, i den forstand at tester og en form for output-tenking får større plass. Dette plasserer studentene som et form for produkt, objekter som utdanningen kan forme. Biesta er redd for en utdanning som ender som “management of objects”. De estetiske fagene kan plassere seg i en konstruktiv opposisjon til dette.

24. januar 2021

NFR-søknader er som oftest bortkastet tid

Khrono har en sak om jussprofessor Benedikte Moltumyr Høgberg, som i en kommentar i Morgenbladet kommer med sterk kritikk av NFR (Norges forskningsråd).  Høgberg skriver blant annet dette til Khrono:

«Man kan rope så høyt man bare vil, men de som styrer pengesekken lever i den villfarelse at det de gjør er utmerket. De har tilranet seg makten til å evaluere andre, men er uforstående til å bli evaluert selv. Systemet er med andre ord døv på begge ører og blind på begge øyne, men har grådige, sterke hender overalt. I møte med en slik makt er kritikk nytteløst. Det beste man kan gjøre er å gjøre seg mest mulig uavhengig av systemet og ikke bruke tid og energi på det, men bruke tiden på forskning. Ikke pynte på prosjektsøknader for å temmes vilkårlige prosesser.»

Ideen om at konkurranse skal føre til de beste prosjektene fører til at forskere «kastes ut i en alles kamp mot alle i jakten på forskningsmidler», og det er de som er best på å bygge nettverk som får størst uttelling, skriver Høgberg.  Hun at det systemet som er bygget opp er med å bygge elite, «der forskere i økende utstrekning og med eskalerende fart oppmuntres til å fjerne seg fra folks hverdag og virkelighet». 

Mange vil nok kjenne seg igjen i de synspunktene Høgberg fremmer, om ikke annet konkurranseprespektivet. Jeg har selv vært med i flere søknader der forholdet mellom antall søknader og tildelinger har ligget mellom 2/100 og 5/100. Selv gode søknader og ditto prosjekter har dermed svært liten sjanse til å nå opp. Dersom en plasserer seg i ytterkanten av et forskningsfelt, der forskningsfronten egentlig bør ligge øker risikoen for ikke å nå gjennom ytterligere.

Ikke helt overraskende: Forskningsrådet kjenner seg ikke igjen i kritikken.

Jeg viser som noen ganger til Alan Kay og hvordan nye ideer oppstår. De oppstår ikke innenfor det de fleste, inkludert reviewere, oppfatter som normalen. Videre hvordan forskningprosjekter blir orientert mot gjennomføring i stedet for ekte innovasjon.

23. januar 2021

Digitaliseringsstrategi for UH-sektoren

15. januar ble utkast til ny digitaliseringsstrategi for UH-sektoren ferdigstilt og oversendt Kunnskapsdepartementet (KD) for videre behandling og høringsrunde før den lanseres 1. april i år.

Her kan du lese utkastet til ny digitaliseringsstrategi.

Det mest interessante er kanskje det som står om et utvidet studentbegrep, her blir det ganske konkret: "For å kunne lykkes med målet om livslang læring for alle, er det avgjørende at skillet mellom ordinære og regulære utdanninger og etter- og videreutdanning (EVU) bygges ned." /../ "Videre må utdanningstilbud gjøres digitalt tilgjengelige på en mer fleksibel måte enn i dag, på tvers av målgrupper og behov."

Her ligger det en bra dose sprengstoff. Dvs, dersom en skal bygge ned skillet mellom grunnutdanninger og etter og videreutdanningergår kommer dette med en eneste gang inn mot finansieringsmodellen for høyere utdanning. Denne består av en basisfinanisering (for de studentene institusjonene får som normtall) og en resultatbasert del (for de studentene som tar eksamen). Slik det er i dag opprettes det få studietilbud uten basisfinansiering – med mindre studentene selv betaler (slik de gjør, direkte eller via staten, ved de fleste EVO-tilbud). 

Strategien knyttes til seks innsatsområder. Egentlig ikke så mye nytt her, slik jeg leser dette, men ett og annet å merke seg

20. januar 2021

To visuelle ideer

Så vidt jeg husker fotografert i kunstmuseet i Göteborg.


Noe helt annet. Museet har en rekke svært gode videoer som presenterer utstillingene. Her fotografen Trine Søndergaard og hennes 148 Works. Jeg så deler av dette i Odense i 2017, og Søndergaard anbefales på det varmeste. Videoen er et bra sted å begynne:



Og så denne da, Michael Johanssons verk Archive, som apellerer til enhver samler:

Presse og utdanning, mange av de samme digitale utfordringene

UiBs prosjekt Vismedia avslutter med . Det har vært noen tangeringspunkter med arbeidet i UH-nett Vest sin forskergruppe for IKT og medier, men har ikke fulgt veldig godt med på Vismedia-aktiviteten. Men, jeg fikk med meg Droner i mediene da prosjektet startet.

Som ofte tidligere slår det meg hvor stort sammenfall det er mellom de utfordringene som journalistikken forholder seg til i møter med det digitale og tilsvarende utfordringer innen utdanning. Både i det store bildet, der det handler om falske nyheter og evnen til kildekritikk, samt nødvendige kunnskaper om hvor data lagres, hvordan de spres og hvordan vi kan sikre oss en viss kontroll. Men, ikke minst er det sammenfall når de gjelder spesifikke tekniske løsninger og en dannende funksjon ovenfor et publikum. 

Et tilbakeblikk til noe jeg skrev om Digital dannelse, for en halv mannsalder siden: "Hvilken kompetanse bør vi ha dersom vi skal være aktive deltagere i et informasjonssamfunn som i økende grad overlater oss til selv å finne den informasjonen vi trenger? Dette kan lett bli redusert til et rent praktisk spørsmål knyttet til ferdigheter i bruk av datamaskinen, men spørsmålet reiser i tillegg en rekke viktige problemtillinger knyttet hvordan denne individuelle kompetansen kan komme samfunnet til gode."

Interessant nok måtte jeg se siste del av konferansen via opptaket nedenfor. Dette på grunn av et møte der tema var profesjonsfaglig digital kompetanse i skoler i regionen. Her diskuterte vi koding av roboter, sfæriske (360) medier, koding av droner, VR og AR, 3D-modellering, etc. 

Flere tema som har god overlapp med det som ble tatt på på Vismedia-konferansen. Særlig tydelig ble koblingen når Lars Nyre snakker om innovasjonspedagogikk.


16. januar 2021

Videre utvikling av Auditomotion

Lydkunstprosjektet Auditomosjon begynner så smått å finne sin form. I alt 15 store objekter, dog i varierende form og størrelse, der hvert av disse inneholder en batteridrevet høyttaler. En lydavspiller manipulerer lydene i hvert enkelt objekt i forhold til hvordan publikum forflytter disse.

Foreløpig er dette kun en konseptskisse, men resultatet blir en form for haptisk installasjon der objektenes lydlige egenskaper er knyttet direkte til hvordan de flyttes og orienteres av brukerne. 

Moderne sensorteknologi kan fange opp selv ørsmå bevegelser og endring i orientering. Her kobles denne sensorinformasjonen til lydbehandling i sanntid, og brukeren får dermed både en haptisk og auditiv tilbakemelding. Gitt at det i alt er slike 15 slike lydobjekter danner detteen ramme som muliggjør samhandling mellom mange brukere. En form for kollektivt instrument som muliggjør emergent komposisjon.

Alt er ikke helt på plass, men håpet er å benytte lydavspillingsenheten Bela. Denne virker svært egnet for å lage digitale instrumenter med høy følsomhet for bevegelse.


 
◄ Free Blogger Templates by The Blog Templates | Design by Pocket