En hverdagsfortelling om den andre maskinalderen

Jeg leser for tiden The Second Machine Age av Erik Brynjolfsson og Andrew McAfee. Boken er på sett og vis en oppdatering av Race Against The Machine. Bøkene er lette i formen, men inneholder interessante og tankevekkende poenger knyttet til konsekvensene av eksponentiell vekst av datakraft. Når datakraft blir nærmest gratis vil det kunne endre mange bransjer i stort tempo. Forfatternes poeng er at vi er inne i en tid, ca 50 år etter at Moores lov begynte å virke (vi er halvveis på sjakkbrettet), der ting virkelig begynner å skyte fart.

I The Second Machine Age bruker forfatterne også en del plass på produktivitetsparadokset knyttet til at en ikke kan måle effekten av digitaliseringen av samfunnet. Poenget er at det finnes massive effekter, men at de tradisjonelle måtene å tenke omkring og måle produktivitet ikke fanger opp arbeid, tjenester og produkter som ikke synliggjøres gjennom ulike former for betaling.

Men så var det hverdagseksemplet som tar det store helt ned til det små:

Stemningsrapport fra Festspillene og Auditomosjon

Stor stas på Kronstad på fredag og lørdag, deretter på Rommetveit søndag og mandag. Her er Auditomosjon ganske fyldig presentert i Festspillenes dagsrapport:

Instalasjonen slik den ble satt opp i Bergen. Sydd av Ragnhild Enger, programmert av Johannes Ringheim som dermed la grunnlaget for å bevege Jon sine lyder:

Sfærisk video der jeg går gjennom installasjonen i Bergen:

Lørdag kveld gikk luften bokstavlig talt ut av ballongene, men for så å bli fraktet til Stord og blåst til live igjen. Her er vi søndag og mandag.

Runder 80 med stil

Vi får feire dagen med et av høydepunktene fra fjorårets studioalbum, Rough and Rowdy Ways, Key West (Philosopher Pirate). Dylan holder grepet:

Auditomosjon – test og sfærisk opptak

Ting begynner å komme på plass og for første gang fikk jeg faktisk høre (nesten) det hele samlet. Noen småting gjord at det følgende kun er 12 lydskapninger som spiller, men inntrykket ble likevel reelt nok. 

Her er det bare å stille under Festspillene! Dette blir gratis moro for barn i alle aldre.

I tillegg til å teste oppsettet var formålet å gjøre et sfærisk video-opptak med tredimensjonal lyd. Jeg har fått låne et Insta360 X2 og er svært spent på hvor godt det fungerer.

Ragnhild gjorde et opptak med en iPhone og stereolyden gir et bra inntrykk den også. 

Synd med koronaen, for det å komme nær lydskapningene gjør definitivt en forskjell. Koronatiltaket er "vippepinner" og spriting, noe som skal sikre at det ikke blir noe tull med hensyn til smittevern. Her er det i alle fall pinner til store og små. Heldigvis fungerer det bra å flytte på lydskapningene ved hjelp av pinnene. Og enda bedre: denne koronapinnen slipper du å stappe i nesa :)

Det er tunge filer og tar lang tid å rendre, men på morgenkvisten er den klar:

Puppetmaster:

Koding, automatoner og medborgerskap

Mitt bidrag under Læringsfestivalen 2021: Koding, automatoner og medborgerskap

Læringsfestivalen er praktisk rettet og min tittel tilslører nok at det her er snakk om svært praktiske prosjekter: studenter, lærere og elever som bygger og koder roboter. Gjennom Dekomp-ordningen har jeg tatt med meg dette ut i en rekke skoler og begynner å få en viss erfaring med hvordan disse prosjektene arter seg i praksis. 

Gjennom forsknings og utviklingsarbeid og undervisning er jeg spesielt interessert i hvordan fysiske objekter kan styres ved hjelp av programkode. Jeg bruker betegnelsen automatoner, en litt videre kategori enn det mer brukte begrepet roboter.

Med utgangspunkt i prosjekter som er gjennomført i skoler ønsker jeg å invitere til en diskusjon omkring hvorvidt vi bør forstå automatoner i lys av en form for medborgerskap. Medborgerskap og livsmestring er tversgående tema som kommer med Fagfornyelsen 2020. Automatoner setter en rekke relevante spørsmål på dagsordenen, og min agenda er forsøksvis å bidra til gode og opplyste diskusjoner omkring teknologiens plass i samfunnet.

Med Kunnskapsløftet 2020 settes koding i sammenheng med begrepet algoritmisk tenkning. Algoritmer knyttes til systematisk problemløsing og kan slik sett sies å skille seg litt fra eksperimenterende teknologifikling. De to henger imidlertid sammen: teknologifiklingen kan være viktig for å avdekke et problemfelt, mens den algoritmiske tekningen er nødvendig når konkrete delproblemer skal løses.

Gjennom å bygge og kode roboter kan vi legge til rette for mange forskjellige møter mellom algoritmisk tankegang og teknologifikling. Elever vil håndtere dette på forskjellige måter, men i et samlet prosjekt vil en kunne ivareta differensiering. 

Prosjektene åpner for diskusjoner omkring hvordan automatoner får betydning for hver enkelt av oss og hvordan det påvirker oss på samfunnsnivå.

Jeg ble hengende litt igjen i Zoom-rommet etter presentasjonen og det er oppmuntrende å høre positive kommentarer om hvordan prosjekter som dette synes å appllere til nysgjerrighet og tverrfaglighet. Begge deler tenger vi mer av...

Auditomosjon i Festspillprogrammet

Auditomosjon beskrives her, og har nå kommet på plass i programmet for Festspillene / Småspill.

Auditomosjon er en del av Småspill, som er Festspillene i Bergen og Høgskulen på Vestlandets nye barnekunstfestival.

Les mer om Småspill her.

Auditomosjon – første prototype og visning

Jeg fikk besøk av en skrivende og en fotograferende journalist fra Bergensavisen i dag. Veldig kjekt at avisen er på ting som skjer lokalt. Jeg skal linke til saken straks den kommer (her er den – krever abonnement hos BA/A-id).

Auditomosjon blir del av Småspill, en del av Festspillene i Bergen.

• Se også Auditomosjon test og sfærisk opptak

De to fra Bergensavisen fikk oppleve tre lydskapninger med simulert avspilling. Demonstrasjonen er dermed ikke helt slik dette vil oppleves når alt er på plass. Det endelige Auditomosjon-verket vil ha 15 automome lydavspillere som er bygget inn i hver enkelt lydskapning. Denne videoen gir dermed et bokstavelig talt forflatet inntrykk av hvordan opplevelsen av å være "inne i instrumentet" vil arte seg. Lydopplevelsen blir ganske annerledes, noe som kanskje kan gjenskapes med spatial lyd (se nedenfor), men som på ingen måte kommer til sin rett i denne videoen.

Noe av det som er gøy er at alle som har sett Auditomosjon så langt har blitt overrasket over hvor store lydskapningene er – det er en bra! Jeg herjer litt med skapningene her. De vil forhåpentligvis bli behandlet litt annerledes når alle avgir lyd, men de skal samtidig tåle en støyt.

Piano Day 2021

Piano Day arrangeres årlig, naturlig nok på den 88ende dagen i året. I år var det 29 mars. Med det oppdaget jeg Hania Rani

Lydskapninger blir til

Noen lange dager i systua med Ragnhild som sysjef og undertegnede som nølende beslutningstaker. Med det begynner 14 skapninger til Auditomosjon-prosjektet å finne sin form, selv om en god del justeringer gjenstår. Vi venter på den siste og største.

Formatene blir ganske store, fra en halv kubikkmeter for de minste opp til halvannen kubikkmeter. Hver skapning skal inneholde en lydavspiller som gir skapningene en form for lydlig identitet og en måte å regagere på når de blir satt i bevegelse. Her jobber jeg og Johannes Ringheim med samme konsept som vi har brukt noen ganger tidligere med lyder på tre nivåer: en grunnlyd, som følger skapningen hele tiden, effektlyder, som kan brukes for å påkalle oppmerksomhet, og aktivitetslyder, knyttet til bevegelse. 

Hver skapning har seks forskjellige aktivitetslyder som følger en rytme som tre og tre skapninger har felles: 3/32, 4/32, 5/32, 6/32 og 7/32. Jmf The Euclidean Algorithm Generates Traditional Musical Rhythms. Ideen er at fem taktfamiler skal interagere med publikum og med hverandre. Dermed vil det oppstå komplekse rytmer som nok ikke vil minne all verden om tradisjonsmusikk, men like fullt basert på den sammenhengen som Godfried Toussaint fant mellom Euklids algoritme og rytmisk musikk.

Dette begynner så smått å finne sin form på dataen, men foreløpig inne i Ableton. 

Johannes lager en avspiller der vi bruker en Raspberry-pi med tilkoblet akselerometer og gyroskop. Avspilleren styres av Puredata. Dette er noenlunde samme teknologi som den vi brukte på Tilhører/Auditor i 2014, men på en annen plattform og med annen bruk av sensorer.

Kan hende jeg må redusere kompleksiteten når dette skal implementeres på tvers av 15 enheter. Videre blir det en utfordring å justere nivåer og frekvenser i forholde til at høyttalerne skal gjemmes inne i lydskapningene. Det blir ganske mye tekstiler, luft og vatt mellom elementene og publikum.

Sammen skal de femten skapningen danne en installasjon som kan oppleves som et slags instrument. Publikum kan kollektivt spille ved å bevege på lydskapningene og sammenstille disse på forskjellige måter.    

Deepfakes (før og) nå

Deepfake betegner teknologier der en persons ansiktstrekk legges oppå en annens . Teknologien begynner å bli skremmende god, skriver Jan Omdahl i D2. Han bruker Steven Wilsons video til singlen «Self» som eksempel:

Og så 36 år tilbake i tid. I den grad det fantes digital video var ikke dette kommet ut av laboratoriene ennå. Sony kom med D-1-formatet i 1986. I 1985 var Godley & Creme med videoen til Cry fremdeles høyst analoge:

Digitalt bilde solgt for 69 millioner dollar

«Everydays: The First 5000 Days» er et digital verk av den amerikanske kunstneren Beeple –  Mike Winkelmann. Bildet er en collage av 5.000 bilder som ble tatt ett av gangen i løpet av mer enn tretten år. Sammensettingen av disse bildene nå solgt av auksjonshuset Christie’s for cirka 585 millioner kroner.

Composing With Sounds and Images

Et foredrag fra 2008 der Jaroslaw Kapuscinski snakker om prosessen med komposisjon og audiovisuell fremføring der han ved hjelp av datamaskiner komponerer med og for både lyd og bilde. Han innleder med dette verket, Mondrian Variations, fra 1992. Litt off topic, men relatert til Mondrian :sjekk filmen min fra Schröder Huis i Utrecht.

Kapuscinski er intermedia-komponist, pianist og demonstrerer her hvordan ulike musikalske uttrykk representerer det visuelle og vice versa.

Aktivitetsbasert arbeidsplass

Det er neppe dette scenarioet de ser for seg de som planlegger ABA, der ideen er at du flytter deg med arbeidsoppgavene. Fungerer dårlig – Aktiviteter skjer parallelt.

Rett skal være rett, jeg kjører ikke 3D-printeren mens jeg er på kontoret. Den bråker og gjorde jobben på gangen. Først da jeg gikk hjem kom den inn på kontoret for en litt lengre jobb.

Skulle gjerne hatt mer plass ja ...

Sideaktivitetene denne gangen er litt lydsnekring og printing v deler til det jeg håper skal bli en Micro:bit-styrt vev.

Noe ala dette, men med fire til seks skaft, og langt lavere hastighet. Den automatiserte skyttelen er imidlertid elegant:

Craftspeople as Collaborators

Mye spennende her:

Babelsk lydbibliotek

Ideskisse til en form for VR-vandring, inspirert av Jorge Luis Borges' “La biblioteca de Babel”, tenkt som en form for virtuelt tillegg til Auditomosjon.

I “La biblioteca de Babel” beskriver en bibliotekar den verden han selv lever i: "Biblioteket" består av en uendelig serie av heksagonale saler. I disse salene finnes et utall bøker som inneholder alle kombinasjonsmulighetene av femogtyve skrifttegn. Alt som kan sies er derfor allerede blitt sagt. Men alt som kan sies, er også blitt motsagt, modifisert, tilbakevist. Samtidig vil den teksten vi leser, bibliotekarens fortelling, finnes ett eller annet sted i det enorme biblioteket.

Borges’ iscenesetter eksistensielle paradokser som kan få oss til å tenke litt klarere og grundigere over vårt forhold til oss selv, til språket, til medier, representasjoner og verden.

Et lite forsøk med et sfærisk bilde, ditto video og et ambisonisk lydspor (dvs headset må på):

Økologisk oppmerksomhet gjennom kunstnerisk praksis

Helene Illeris om "Økologisk opmærksomhed gennem kunstnerisk praksis i kunst og håndverk" var det andre innledningsforedraget under Nettverkskonferansen 2021.

Mange tar til orde for at vi lever i Antropocen – Illeris peker på at en like gjerne kunne brukt begrepet Kapitalocen. Hun viser tilbake til Biestas foredrag og det han betegner som “middle ground” – spørsmålet blir om vi som mennesker er tilbakeholdne eller om vi pusher oss selv fram på bekostning av naturen.

• Bærekraftsdidaktikk ( kritisk tilgang til samfunnsutviklingen) - Sustainability education
  - ser etter måter å løse krisen på
• Økosofi (holistisk tilgang)
  - går tilbake til Arne Næss. Alle vesener har samme verdi, ikke minst i ontologisk forstand
• Nymaterialisme / posthumanisme

Strøtanke: Av ulike grunner endte jeg ikke opp med å presentere noe under årets konferanse, men opprinnelig var planen å snakke om Digital materialitet, noe som raskt leder til en litt annen vri på diskusjoner omkring posthumanisme. Boken, som omsider har kommet ut av mine hender og til fagfellevurdering, avsluttes med spørsmål omkring postdigitalitet. Dette kan også trekke i to retninger: Det ene perspektivet trekker mot de som forsøker å minimere det digitale, da gjerne gjennom å komme nærmere på natur. Postdigitalitet handler imidlertid vel så mye om hvordan det digitale blir så innvevd i livene våre at det nærmest forsvinner fra vår oppmerksomhet. På lignende vis var ikke postmodernismen en fullstendig avvisning av det moderne prosjektet, men snarere en ny måte å forstå og bruke estetiske virkemidler på.

Tilbake til Illeris, som henter begrepet økologisk oppmerksomhet fra Timothy Morton - “wBeing Ecological”. Morton bruker også begrepet "Dark Ecology"

Nå er i og for seg økologi kun en begrenset del av hva som omfattes av bærekraftig utvikling, men de nye læreplanene sier dette som bærekraftig utvikling i kunst og håndverk:

I kunst og håndverk handler det tverrfaglige temaet bærekraftig utvikling om at elevene gjennom praktisk skapende arbeid utvikler evne til å se forbedringer i produkter og til å utforske mer bærekraftige levesett for framtiden. Kritisk undersøkelse av forbrukskultur og erfaring med bruk og gjenbruk av materialer kan gi elevene grunnlag for å gjøre etiske valg. I arbeid med teknologi, materialer og produktutvikling kan elevene øke sin bevissthet om hvilken innvirkning naturen har på mennesker, og hvordan menneskets levesett påvirker naturen og klimaet.

I diskusjonen etterpå ble det pekt på at den uthevede setningen ovenfor gjerne kunne vært snudd. Igjen et tilbakepek til Gert Biestas foredrag i går, der han var kritisk til nettopp "produkt"-fokuset i utdanning.

Verkstedene er et abstrakt rom der natur reduseres til materialer, noe som bringer meg i retning Slavoj Zizek, som også snakker om mørk økologi, etter å ha lest Morton. Zizeks peker på det implisitte premisset i økologi: at naturen er i balanse, og at dette blir forstyrret av mennesker. Det er samme fortelling som Syndefallet. Zizeks poeng er at naturen er at naturen aldri har vært i balanse, men snarere en sammenhengende rekke katastrofer der naturen består mens arter utryddes eller endres:

Being at home in the world

Marit Roland Paper Drawing # 30, 

Sørlandets Kunstmuseum 2019 

Foto: Lisbet Skregelid

Gert Biesta holdt innledningsforedraget under Nettverkskonferansen 2021: "Trying to be at home in the world: What we should not forget about art and education?" og spenner opp noen store spørsmål: Hva betyr det å leve et godt liv. Hva innebærer et bedre liv?

Biesta lener seg på Hannah Arendt, brukt i denne artikkelen: Reconciling ourselves to reality: Arendt, education and the challenge of being at home in the world

Biesta stiller videre spørsmål ved “Thinking strategies” versus “Making strategies” og viser til at strategier er knyttet til krigføring. Her tenker jeg for min egen del tilbake til Strategies and Tactics in Education: Influence on the Design of eLogg, en artikkel som får meg til å lure på om jeg var smartere for 15 år siden.

I mange land har utdanningsfeltet blitt innsnevret, i den forstand at tester og en form for output-tenking får større plass. Dette plasserer studentene som et form for produkt, objekter som utdanningen kan forme. Biesta er redd for en utdanning som ender som “management of objects”. De estetiske fagene kan plassere seg i en konstruktiv opposisjon til dette.

NFR-søknader er som oftest bortkastet tid

Khrono har en sak om jussprofessor Benedikte Moltumyr Høgberg, som i en kommentar i Morgenbladet kommer med sterk kritikk av NFR (Norges forskningsråd).  Høgberg skriver blant annet dette til Khrono:

«Man kan rope så høyt man bare vil, men de som styrer pengesekken lever i den villfarelse at det de gjør er utmerket. De har tilranet seg makten til å evaluere andre, men er uforstående til å bli evaluert selv. Systemet er med andre ord døv på begge ører og blind på begge øyne, men har grådige, sterke hender overalt. I møte med en slik makt er kritikk nytteløst. Det beste man kan gjøre er å gjøre seg mest mulig uavhengig av systemet og ikke bruke tid og energi på det, men bruke tiden på forskning. Ikke pynte på prosjektsøknader for å temmes vilkårlige prosesser.»

Ideen om at konkurranse skal føre til de beste prosjektene fører til at forskere «kastes ut i en alles kamp mot alle i jakten på forskningsmidler», og det er de som er best på å bygge nettverk som får størst uttelling, skriver Høgberg.  Hun at det systemet som er bygget opp er med å bygge elite, «der forskere i økende utstrekning og med eskalerende fart oppmuntres til å fjerne seg fra folks hverdag og virkelighet». 

Mange vil nok kjenne seg igjen i de synspunktene Høgberg fremmer, om ikke annet konkurranseprespektivet. Jeg har selv vært med i flere søknader der forholdet mellom antall søknader og tildelinger har ligget mellom 2/100 og 5/100. Selv gode søknader og ditto prosjekter har dermed svært liten sjanse til å nå opp. Dersom en plasserer seg i ytterkanten av et forskningsfelt, der forskningsfronten egentlig bør ligge øker risikoen for ikke å nå gjennom ytterligere.

Ikke helt overraskende: Forskningsrådet kjenner seg ikke igjen i kritikken.

Jeg viser som noen ganger til Alan Kay og hvordan nye ideer oppstår. De oppstår ikke innenfor det de fleste, inkludert reviewere, oppfatter som normalen. Videre hvordan forskningprosjekter blir orientert mot gjennomføring i stedet for ekte innovasjon.

Digitaliseringsstrategi for UH-sektoren

15. januar ble utkast til ny digitaliseringsstrategi for UH-sektoren ferdigstilt og oversendt Kunnskapsdepartementet (KD) for videre behandling og høringsrunde før den lanseres 1. april i år.

Her kan du lese utkastet til ny digitaliseringsstrategi.

Det mest interessante er kanskje det som står om et utvidet studentbegrep, her blir det ganske konkret: "For å kunne lykkes med målet om livslang læring for alle, er det avgjørende at skillet mellom ordinære og regulære utdanninger og etter- og videreutdanning (EVU) bygges ned." /../ "Videre må utdanningstilbud gjøres digitalt tilgjengelige på en mer fleksibel måte enn i dag, på tvers av målgrupper og behov."

Her ligger det en bra dose sprengstoff. Dvs, dersom en skal bygge ned skillet mellom grunnutdanninger og etter og videreutdanningergår kommer dette med en eneste gang inn mot finansieringsmodellen for høyere utdanning. Denne består av en basisfinanisering (for de studentene institusjonene får som normtall) og en resultatbasert del (for de studentene som tar eksamen). Slik det er i dag opprettes det få studietilbud uten basisfinansiering – med mindre studentene selv betaler (slik de gjør, direkte eller via staten, ved de fleste EVO-tilbud). 

Strategien knyttes til seks innsatsområder. Egentlig ikke så mye nytt her, slik jeg leser dette, men ett og annet å merke seg. 

To visuelle ideer

Så vidt jeg husker fotografert i kunstmuseet i Göteborg.

Noe helt annet. Museet har en rekke svært gode videoer som presenterer utstillingene. Her fotografen Trine Søndergaard og hennes 148 Works. Jeg så deler av dette i Odense i 2017, og Søndergaard anbefales på det varmeste. Videoen er et bra sted å begynne:



Og så denne da, Michael Johanssons verk Archive, som apellerer til enhver samler:

Presse og utdanning, mange av de samme digitale utfordringene

UiBs prosjekt Vismedia avslutter med . Det har vært noen tangeringspunkter med arbeidet i UH-nett Vest sin forskergruppe for IKT og medier, men har ikke fulgt veldig godt med på Vismedia-aktiviteten. Men, jeg fikk med meg Droner i mediene da prosjektet startet.

Som ofte tidligere slår det meg hvor stort sammenfall det er mellom de utfordringene som journalistikken forholder seg til i møter med det digitale og tilsvarende utfordringer innen utdanning. Både i det store bildet, der det handler om falske nyheter og evnen til kildekritikk, samt nødvendige kunnskaper om hvor data lagres, hvordan de spres og hvordan vi kan sikre oss en viss kontroll. Men, ikke minst er det sammenfall når de gjelder spesifikke tekniske løsninger og en dannende funksjon ovenfor et publikum. 

Et tilbakeblikk til noe jeg skrev om Digital dannelse, for en halv mannsalder siden: "Hvilken kompetanse bør vi ha dersom vi skal være aktive deltagere i et informasjonssamfunn som i økende grad overlater oss til selv å finne den informasjonen vi trenger? Dette kan lett bli redusert til et rent praktisk spørsmål knyttet til ferdigheter i bruk av datamaskinen, men spørsmålet reiser i tillegg en rekke viktige problemtillinger knyttet hvordan denne individuelle kompetansen kan komme samfunnet til gode."

Interessant nok måtte jeg se siste del av konferansen via opptaket nedenfor. Dette på grunn av et møte der tema var profesjonsfaglig digital kompetanse i skoler i regionen. Her diskuterte vi koding av roboter, sfæriske (360) medier, koding av droner, VR og AR, 3D-modellering, etc. 

Flere tema som har god overlapp med det som ble tatt på på Vismedia-konferansen. Særlig tydelig ble koblingen når Lars Nyre snakker om innovasjonspedagogikk.

• Anticipating Visual Futures
  Astrid Gynnild
  
  
• Satellite Storytelling in Journalism 
  Turo Uskali, University of Juvaskylää
  
  
• Surveilling Climate Change from Above 
  Paul C. Adams, University of Texas
  
  
• Traffic Surveillance as Entertainment and Activism 
  Thomas Wold, Nord University
  
  
• What Should Technical Experts do About Deepfakes? 
  Nicholas Diakopoulos, Northwestern University og Deborah G. Johnson, University of Virginia
  
  
• Innovation Pedagogy for Experimental Journalism 
  Lars Nyre
  
  
• Virtual Reality as a Metamedium 
• Joakim Vindenes

Videre utvikling av Auditomotion

Lydkunstprosjektet Auditomosjon begynner så smått å finne sin form. I alt 15 store objekter, dog i varierende form og størrelse, der hvert av disse inneholder en batteridrevet høyttaler. En lydavspiller manipulerer lydene i hvert enkelt objekt i forhold til hvordan publikum forflytter disse.

Foreløpig er dette kun en konseptskisse, men resultatet blir en form for haptisk installasjon der objektenes lydlige egenskaper er knyttet direkte til hvordan de flyttes og orienteres av brukerne. 

Moderne sensorteknologi kan fange opp selv ørsmå bevegelser og endring i orientering. Her kobles denne sensorinformasjonen til lydbehandling i sanntid, og brukeren får dermed både en haptisk og auditiv tilbakemelding. Gitt at det i alt er slike 15 slike lydobjekter danner detteen ramme som muliggjør samhandling mellom mange brukere. En form for kollektivt instrument som muliggjør emergent komposisjon.

Alt er ikke helt på plass, men håpet er å benytte lydavspillingsenheten Bela. Denne virker svært egnet for å lage digitale instrumenter med høy følsomhet for bevegelse.

Sfærisk kroki

Med ambisonisk lyd. Må lyttes til med headset:

Årets bilde!

Min spådom er at årets bilde kom allerede den 6. januar, jmf gårsdagen. 

Dette tipper jeg du snart vil se på en vegg nær deg. Min versjon må jobbes litt med, men her snakker vi gavepakkemotiv.

Gleder meg til å få en Riso-printer i hus. Dette blir helt sikkert første motiv.

Et trist og rart tidsbilde fra Capitol Hill

Capitol Hill i Washington anno 2021 minner om Moskva i 1993. Neppe helt sammenlignbart, men ... Det er i alle fall ikke selvkjørende artilleri på plass.

 

pic.twitter.com/nV0jsNujcD

— Bloomberg (@business) January 6, 2021   

pic.twitter.com/Pm2PKV0Fp3

— Donald J. Trump (@realDonaldTrump) January 6, 2021