Jon Hoem - CV

Førsteamanuensis ved Institutt for kunstfag, Høgskulen på Vestlandet – Bergen.

Underviser i og forsker på nye, digitale medier.

Jeg er opptatt av forholdet mellom medier og fysiske steder. For tiden jobber jeg blant annet med sfæriske medier, Robotassistert undervisning og utvikling av skaperverksted.

Min Dr.-avhandling om personlig publisering.

Siterte artikler og publikasjoner i Cristin.

Annet

27. mai 2020

Kind of Blue automaton

Det ble dessverre ikke noe av de tangodansende auditolocomotivene. Med avlyst konferanse kom det ikke lenger enn en form for demo. Men, nå er i alle fall den ene kjørbar. Koden denne fikk gir den litt vel passive egenskaper, så her må det til litt justeringer. Må også sørge for at avstandssensoreen har fri sikt...

Kunne jo passet med Kind of Blue i bakgrunnen, men tilfeldigvis ble det Nils Frahm i stedet.

Rart med ting som ikke har en frist. Jeg har foredraget Automatoner – elevers første møte med “AI” ferdig, men har ikke fått somlet meg til å spille det inn som en video.

20. mai 2020

Producing Hypertext Narratives for Mobile Phones

Basert på et opplegg gjennomført i 2016 har jeg og kollega Sarah Hoem Iversen skrevet et kapittel, "Producing Hypertext Narratives for Mobile Phones", i Transforming Teacher Education with Mobile Technologies, utgitt på Bloomsbury.

Prosjektet som artikkelen er knyttet til ble gjennomført i en klasse med studenter i engelsk, der studentene skulle samskrive en fiksjonsfortelling med hypertekststruktur. Vår eneste føring var at det hele begynner den 31. januar 2016 - dagen før det amerikanske primærvalget. Vi ble, dessverre kan en vel si, litt sannspådde for vi bestemte også at studentene skulle skrive sin fortelling i tilknytning til Trump sin kampanje. Ut over det var det hele opp til studentenes fantasi og språklige skaperevne.

Studentene fikk en introduksjon til hypertekstfortelling, der de blant annet leste en engelsk versjon av Hvor er Alexa? (som jeg skrev i 2012). Her bommet vi nok litt, fordi dette er en tekst som skiller seg ganske mye fra det studentene produserte. Litt sjangerkunnskap fikk de, men ikke en modelltekst. Andre ting var adskillig mer vellykket: blant annet jobbet vi med studentene i forhold til å sikre en høvelig struktur og fordele skriveoppdrag:

19. mai 2020

Sonic Urbanism

Scoring the City, Embodied Notation og Sonic Urbanism:
Attention is turning more and more to the way cities sound, from experimental music and acoustic engineering to urban anthropology. But can urbanism really be done sonically? Who decides what is wanted and unwanted noise? What can the crafts of music and sonic art teach us about how acoustics structure social life?
Her var det mye spennende som jeg må kikke nærmere på. Relevant for lokative lydprosjekter i spennet mellom Tilhører/Auditor og nært forestående Auditopenta

Noe av det jeg er spent på å utforske med auditopentaet er hvordan en kan skape og forflytte lydmiljøer som publikum kan utforske gjennom bevegelse, denne gangen uten å være avhengig av headset. Svært mye som gjenstår, men et møte mellom sfærisk lyd (ambisonics) og en mangekanals lydkilde (auditopentaet) er kanskje en løsning.

Mer å sjekke ut: Soundspace Illustrated samt en rekke forskningsartikler om temaet

18. mai 2020

Speilet mister ånden – Exit for "Speilånd"

Installasjonen Speilånd ble laget og satt opp i 2014, samtidig med den lokative lydinstallasjonen Tilhører, i forbindelse med åpeningen av det den gangen nye biblioteket i høgskolebygget på Kronstad. 

For Speilånds vedkommende var maskinvaren gammel allerede den gang, og det siste året har ikke speilet hengt helt med. Ombygging i biblioteket ble spikeren i kista, eller kanskje vi kan si at koronaen tok den. I alle fall: i dag ble Speilånd demontert.

De ansatte i blibliotekt forteller at den har vært populær. Funksjonen med et forsinket speil, gjennom en form for lkontinuerlig og langsom eksponering av omgivelsene har gitt en fin effekt på et sted hvor mange mennesker passerer på en normal dag.



21. april 2020

Musikk for coronatiden

Nils Frahm var i Bergen, under Festspillene i fjor. I år blir det ikke en gang festspill. Da får det være en trøst å lytte til Empty, utgitt i forbindelse med Piano Day 2020.

Det er pianoet som er i hovedfokus, men opptakene er gjort med mikrofoner plassert nærmest mulig, hvis ikke inne i pianoet. Minner slik sett om et tidligere album: Felt. En betydelig del av lydopplevelsen er dermed små lyder, som pust, knirking, smell or resonanser – alle de små (bakgrunns)lydene som mange ellers forsøker å unngå, men etter min mening gir en ekstra dimensjon. Live, uten å være live, og en blanding som tangerer konkret musikk.



Many many other notes of the piano have been struck since these days, and before we all forget about this, I thought it would be a good moment to share these lullabies with you. I hope they help you stay all strong and calm in these days of solitude – despite the hardship, we can discover introspection and reflection unexpectedly. Who knows what it is good for.


19. april 2020

Auditopenta

Hva er et «Auditiopenta»? Det lurer du forhåpentligvis såpass mye på at du leser litt til. En form for ideutvikling dette, der jeg har kommet et par hakk videre siden slutten av fjoråret.

Oppsettet skissert nedenfor er inspirert av iko.sonible.com. IKO er en høyttaler som sies å spille med rommet den står i. Alle høyttalere skaper i og for seg resonanser i et rom, men med mange membraner, som kan spille sammen og kontrolleres individuelt, gjør det mulig å skreddersy en komposisjon for rom med ulike egenskaper. Auditiopentaet blir dermed en sentral lydkilde, omgitt av et lydfelt. I stedet for å oppleve den avspilte lyden fra en ideell lytteposisjon, f eks slik som ved stereofonisk lyd, inviterer auditiopentaet snarere til at lytteren beveger seg og utforsker ulike lytteposisjoner.


Lydbildet kan også tilpasses ytterligere ved hjelp av reflektorer og ulike akustisk dempende materialer.

Selve høyttalerriggen – «Auditiopentaet» – kan sende ut lyd i mange retninger, da hver søyle i pentagrammet inneholder fire høyttalere. Tanken er at alle de totalt 20 høyttalerne kan kontrolleres individuelt og formidle fragmenter fra ulike lydkilder (lydspor i avspillingsprogrammet) som til sammen danner et hele.

Slik kan en “forme” et komplekst, romlig lydbilde, enten som en ferdig komposisjon eller fremført live – kun som avspilling, eller med musikere som en del av fremføringen. Lyden skapes i nært samspill med de akustiske forholdene i rommet der auditopentaet plasseres, og dette fremstår som en form for elektroakustisk instrument.

Inspirasjonskilden, IKO, har 20 fulltoneelementer, drevet av en forsterker med like mange utganger. Dette er et skikkelig high-end-oppsett med ditto pris. Det tjener som et forbilde, men vårt oppsett er et forsøk med mye enklere komponenter. Vi baserer oss på sett med aktive høyttalere, dvs at de inneholder en liten forsterker (Klasse D) som får signaler fra et lydkort med 10 stereoutganger.

Der IKO bruker en spesialprogramvare vil vi utforske hvordan vi kan skape lydbildene ved hjelp av standard programvare, fortrinnsvis Ableton Live da dette programmet byr på en rekke muligheter.

17. april 2020

Filtertest

Ikke for annet enn at jeg synes de ble pene.

10. april 2020

Maskinlæring

Claude Shannons "The Ultimate Machine"
Claude Shannon skrev i 1937 “A symbolic analysis of relay and switching circuits”, en masteravhandling som det skal mye til å overgå. Shannon så på anvendelse av boolsk algebra, kom opp med ordet bit – kort for “binary digit” – og en banebrytende innsikt: at elektriske kretser kan brukes til å lagre de binære verdiene/bits. Dette gjør Shannon til den som etablerte fagfelt som informasjonsteori og digital kretsteori. Kombinert med Alan Turings design for en universell maskin ga Shannons innsikter det konseptuelle grunnlaget for digitale datamaskiner.

Men, det var egentlig denne videoen jeg ville poste – en tidlig form for maskinlæring:




6. april 2020

Experiments in Art and Technology

Et lite "sidekick" her jeg sitter og skriver, blant annet om performativ materialitet. Via Gene Youngbloods "Expanded Cinema" brakte det meg til Robert Whitman og "Experiments in Art and Technology" (E.A.T.). Masse spennende her som dessverre ikke kommer med, og det forteller meg hvorfor jeg liker å skrive for skjerm fremfor papir – i en bok er det så mye som ikke kommer med.

Whitmans prosjekt “Two Holes of Water - 3”. Dette var del av “9 Evenings: Theater and Engineering festival” , og ble realisert i form av en enorm sammenstilling av objekter og usynkroniserte lyder og bilder fra en rekke kilder.

Verket er et glimrende eksempel på planlagt tilfeldighet, ivaretatt av teknikken, i samspill med mennesker. En rekke personer og biler ble brukt, og skaper en dynamikk ut over det planlagte.

Se "E.A.T.: Experiments in Art & Technology,1960-2001" (en video som varmt anbefales):



5. april 2020

Urbi et orbi

Urbi et orbi (latin: for byen og for verden). Paven gir Roma og verden sin velsignelse, foran en tom Petersplass:

2. april 2020

Tango og AI

Den litt rare overskriften viser til at jeg under UH-nett Vest sitt årlige seminar, som i disse tider er avlyst, skulle ha holdt et innlegg med tittelen Automatoner – elevers første møte med “AI”.

Meningen var å gi presentere noen tanker knyttet til kunstfagenes betydning når kunstig intelligens skal designes, og ideen var å innlede med to automatoner som danser en form for tango. Jeg hadde laget en litt alternativ tangomusikk og bygget automatonene, men de kom altså ikke lenger enn til hylla på kontoret.

Dette var jo synd, for jeg tror det hadde blitt et interessant innlegg og ikke minst et forsøk på en slags performance. Meningen var nemlig å "danse" med robotene, i alle fall i den forstand at jeg skulle guide dem i en slags "kostetango", dersom de ikke fant veien autonomt. Med det også et par innledende poeng: de fleste maskiner trenger ulike former for assistanse fra mennesker, samtidig som det fint lar seg gjøre å ha en meningsfull interaksjon med maskiner.

Dette kan dessuten tjene som et eksempel på et faglig møte mellom kunst og håndverk, drama og kroppsøving, musikk og legg gjerne til matematikk. Regner vi koding som språk har vi snart et prosjekt som favner alle fagene i skolen, siden tanker om automatoner absolutt kan tas opp i KRLE :)

I en helt annen sammenheng holder jeg på med å legge ut en veiledning for å vise hvordan en kan bruke Google Slides for å tegne vektorgrafikk, og ikke minst hvordan det kan benyttes som et enkelt animasjonsverktøy. Det går raskt å jobbe med dette, og selv om det selvsagt ikke er et dedikert animasjonsverktøy synes jeg funksjoner og fleksibilitet er tilfredstillende. Kanskje noe som kan utvikles til en kjekk oppgave for elever som i disse tider sitter hjemme i disse tider.

Jeg fikk dermed lyst/behov for å stressteste Google Slides, og jo da: en animasjon med et par hundre frames durer fint av gårde i nettleseren. Dermed et skjermopptak kombinert med lydfilen og med det danser to merkelige skapninger inn i aprilnatten. Ikke automatoner denne gangen, men det får vi nok til senere:


24. mars 2020

Drone lookalike

Bare så det er sagt. Jeg overholder hytteforbudet – denne videoen ble tatt for noen uker siden. Kombinasjonen av Instra360 One X og en 3 meter lang "selfiestick" gir langt på vei effekten av å fly med drone:



Dette skulle jeg har for fem år siden, som et eksempel til dette foredraget.

Prinsippet er enkelt: film en sfærisk video (altså i alle retninger samtidig) velg deretter hvilken del av sfærens om skal vises og hvordan denne skal rendres:


Fremdeles litt irritert over at jeg ikke selv koblet dette til sfærisk video i 2015, året før "overcapture" ble et begrep. Mitt innlegg handlet nemlig kun om å bruke ordinær 4K-video som utgangspunkt for å skape bevegelse og zoom i etterarbeidet, da med en video i lavere oppløsning som sluttresultat. Effektivt i opptak, og fleksibelt i etterarbeidet.

18. mars 2020

UN Special Rapporteur on Torture, Nils Melzer, about the case of Julian Assange

Et bilde og en link på et gatehjørne i Bergen.

For the first time, the UN Special Rapporteur on Torture, Nils Melzer, speaks in detail about the explosive findings of his investigation into the case of Wikileaks founder Julian Assange.


Saken er dessverre gammel, men fremdeles høyst aktuell. Sterke saker, og viktig.

Let’s see where we will be in 20 years if Assange is convicted – what you will still be able to write then as a journalist. I am convinced that we are in serious danger of losing press freedoms.
/../
In order for the division of powers to work, the state must be monitored by the press as the fourth estate. WikiLeaks is a the
(sic) logical consequence of an ongoing process of expanded secrecy.
/../

As the UN Special Rapporteur on Torture and, before that, as a Red Cross delegate, I have seen lots of horrors and violence and have seen how quickly peaceful countries like Yugoslavia or Rwanda can transform into infernos. At the roots of such developments are always a lack of transparency and unbridled political or economic power combined with the naivete, indifference and malleability of the population. Suddenly, that which always happened to the other – unpunished torture, rape, expulsion and murder – can just as easily happen to us or our children. And nobody will care. I can promise you that.

Søk i FNs spesialutsendings kommunikasjon

8. mars 2020

Kvinnelige pionerer innen elektronisk musikk

I anledning dagen: det som nok er en ufullstendig liste med ti kvinnelige pionerer innenfor elektronisk musikk. I motsatt alfabetisk rekkefølge:

7. mars 2020

Kode musikk med Sonic Pi

Det finnes så mye en ikke vet om. Jeg har lenge interessert meg for "lydsnekring", og vært på leting etter et verktøy som gjør det enkelt å kode lyd og musikk. det sier kanskje noe om utilstrekkelig radar, men jeg har ikke forsøkt Sonic Pi tidligere (ikke Scala Collider heller, for den saks skyld). I et møte i Bergen kommune ble dette nevnt. De har allerede gjennomført noen kurs. Og dette er så absolutt noe jeg vil jobbe videre med.

Det tar en stund før jeg kommer hit, men Sonic Pi var ganske raskt å komme i gang med.



Kort fortalt:

Sonic Pi works on simple loops of code. You enter a few commands that indicate beats, melodies, and samples to play. These commands are processed through a synthesizer backend called SuperCollider. The essence of it is loop and repeat, but if you change the code during the performance, the music changes too. It’s a simple and powerful way to get anyone up and running with electronic music or basic programming concepts.

Noe av det som er interessant er at det går an å jobbe med mikrotonalitet, og ytterst presist i forhold til tid. Sam Aaron forklarer hvordan det hele fungerer:

6. mars 2020

Digital materialitet – bokprosjekt

Et bokprosjekt som har støtt på alt for mange skjær og annet rusk. Men jeg får begynne å nevne det høyt, siden det begynner å bli mer konkret.

Skjønt, det er fremdeles et godt stykke igjen, og det er fremdeles spørsmål jeg baller med. F eks om det i det hele tatt gir mening å snakke om digital materialitet.

Det er absolutt flere som mener det:
Men så er det hva det i tilfelle skal bety...

3. mars 2020

iHuman

Tonje Hessen Schei, som snakker med Montages-redaktør Karsten Meinich om sin nye film «iHuman». iHuman følger pionerer innen AI for å finne ut om hvordan kunstig intelligens forandrer oss, samfunnet vårt og framtida.

Hvordan påvirker AI hvem vi er? Hvordan kan vi forsikre oss at vi utvikler en teknologi som ivaretar menneskets beste? Hvilke mål og verdier programmerer vi inn i kunstig intelligens?

Klar referanse til Isaac Asimovs I Robot, en mer en seksti år gammel bok som virkelig anbefales.

Filmen tar for seg de etiske utfordringene ved AI, og Tonje Hessen Schei etterlyser en mer opplyst debatt om hvordan AI skal utvikles og reguleres.

Spennende det hun sier omkring undervisning og hvordan de velger å jobbe mot elever i skolen., og noen poenger jeg må ta med meg i mitt kommende innlegg "Automatoner – elevers første møte med “AI”"  – mer herom om tre uker.


29. februar 2020

Forby ansiktsgjenkjenning!

Et tydelig bilde fra Hong Kong. En gruppe demonstranter med oppslåtte paraplyer og skjerf foran ansiktet.
Foto: Studio Incendo
Jeg postet dette på Arkitekturnytt.no for en tid tilbake. Bakgrunnen var et innlegg i DN.no skrevet av Tore Tennøe, direktør i Teknologirådet, som jeg knyttet til friheten vi bør ha i det offentlige rom.

Ansiktsgjenkjenning skaper problemer som er større enn det denne teknologien kan løse. Norge bør derfor gjøre som San Francisco: forby slike løsninger på offentlige steder, skriver Tennøe.

Kunstig intelligens gir oss ikke bare førerløse biler og sikrere diagnoser, men også presis, billig og automatisert ansiktsgjenkjenning. Maskiner er nå faktisk bedre enn mennesker til å kjenne igjen ansikter. Feilraten er på bare 0,2 prosent, og det kan gjøres på millioner av ansikter.

I tillegg til algoritmer som kan kjenne igjen mønstre i ansikter, trengs det en stor digital bildedatabase med navn, og det er akkurat det internett har gitt oss. Nesten alle nordmenn og tre milliarder andre er for eksempel på et sosialt medium som betegnende nok heter Facebook.

Det virkelige problemet oppstår når ansiktet brukes til identifisering, for å plukke ut hvem akkurat du er i en folkemengde. Da blir fordelene en del av problemet: Vi kan ikke legge igjen ansiktet hjemme når vi skal ut. Det kan ikke slås av for å motvirke sporing, slik som mobilen. Dessuten kan ansiktsavlesning gjøres på avstand, uten at vi vet det, eller får mulighet til å si nei.

Ansiktsgjenkjenning med kunstig intelligens er med andre ord en perfekt teknologi for masseovervåkning og kontroll. For personvern, anonymitet og demonstranter er teknologien som plutonium, der skadevirkningene er langt mer alvorlig enn det problemet man forsøker å løse.


Banfacialrecognition.com, en kampanje som foreløpig ikke har kommet til Norge.

25. februar 2020

Clean desk, my ...

Snart kommer visstnok "Rusken"-kampanjen til et lokale nær meg, ved Høgskulen på Vestlandet. Bakgrunnen er at stadig flere av oss som jobber på høgskolen skal jobbe aktivitetsbasert. Dette i motsetning til slik jeg åpenbart jobber, nemlig "inaktivbasert".

"Clean desk" kommer sammen med "Activity-Based Work". Vel slik ser det ut i gangen utenfor kontoret mitt. Arbeidsbenker på hjul og trillebord – et tydelig tegn på aktivitet i mine øyne. Vi utnytter generelt gangarealene for dårlig.


15. februar 2020

AR og stedsfortellinger

Utsikt fra Sæbø, mot Slogen.
Invitert til Sæbø-seminaret, som i år hadde tema "sted", var det naturlig å snakke om prosjektene jeg har vært med på ved Fjell festning. Et sted som ser ganske annerledes ut i dag, sammenlignet med da det ble bygget, men som fremdeles er et rikt historisk miljø.

Mitt innlegg tok kort for seg en tradisjonell, lokativ app. Digital guide for Fjell festning er imidlertid et prosjekt jeg ikke har vært direkte involvert i, men et utmerket eksempel på hvordan en kan tilføre informasjon til et sted, der det kun finnes fragmenter av de fysiske sporene fra historien. Appen er basert på mye av de samme tekniske løsningene som ligger til grunn for Fotspor. Så er det bare å håpe at ikke GDPR mm tar livet av denne tjenesten.

Fra å knytte informasjon til steder ved hjelp av GPS-posisjonering beveget jeg meg videre til Operasjon Bruno, en AR-lydfortelling, laget som en vandring inne i festningsanlegget. Denne applikasjonen er basert på mye av det utviklingsarbeidet vi gjorde med Tilhører, tilbake i 2014. Ikke minst er teknikkene knyttet til å sette sammen et dynamisk lydbilde med flere nivåer noe vi tar med oss videre.

I operasjon Bruno måtte vi håndtere de tekniske utfordringene med Bluetooth Beacons på en helt annen måte enn i Tilhører. Løsningen ble å integrere plasseringen i selve fortellingen, i form av fysiske sjekkpunkter.

Siste prosjekt er en visuell AR-fortelling som er tenkt å foregå utendørs på festningen. Samme manus vil også bli benyttet for en VR-utgave, men da med en helt annen løsning. Her en tanken å plassere brukeren i rollen som fotograferende journalist på Fjell festning, der historien utspiller seg noen dager etter at festningen ble overtatt i mai 1945.

Jeg fikke ikke mye tid til å snakke om en modell jeg har syslet med i mange år (får antagelig dedikere den til bokprosjektet) der jeg forsøker å resonnere omkring den medierende artefaktens fysiske posisjon i forhold hendelse, vitne og betrakter.



Etter seminaret fikk vi en tur gjennom Norangsdalen. Her går det tusen meter rett opp, så alle var enige om at panoramatak er et must. Ikke et sted å stoppe ...


9. februar 2020

Studer kunstfag med en porsjon ny teknologi

Auditolocomotivene har nådd en liten reklame for kunstfag ved HVL. Vi hadde også en gruppe elever på besøk, som viste frem prosjektet under nettverkskonferansen i kunst og håndverk.

Det skjer mye spennende knyttet til læreryrket og ny teknologi for tiden. Jeg er involvert i prosjekter ved flere skoler som jobber med å utvikle skaperverksteder, noe om også kommer på plass ved HVL til høsten. Fremdeles er det en utfordring å integrere dette i utdanningene, men for kunst og håndverks vedkommende har vi kommet et godt  stykke med å konkretisere dette.

Skaperverksted er del av et større bilde der teknologi kommer inn i fagene, som definitivt favner tverrfaglig og kan romme mange ulike tilnærminger. Jeg ser det i sammenheng med de nye læreplanene, der koding får en mer sentral plass.

Læreplanene i K&H har et økt fokus på arbeid i verkstedene, dvs mer praktiske prosjekter. Skaperverkstedet er ikke et tradisjonelt verksted, men byr på slike konkrete møter mellom tradisjonelle materialer og teknikker og ny teknologi. Ny teknologi får også konsekvenser for hvordan de fysiske lærngsmiljøene utformes.

6. februar 2020

Innovativ pedagogikk, anno 2020

Innovating pedagogy 2020 utgis av Open University. Litt hummer og kanari denne listen, men det er alltid interessant å se hva kvalifiserte folk forsøker å spå om fremtiden:

Kunstig intelligens
Kunstig intelligens (AI) brukes her om datasystemer som kan samhandle med mennesker og med verden på måter som etterligner menneskelige egenskaper og atferd. En litt rar definisjon, synes jeg, gitt at jeg har større tro på systemer som fungerer på sine egne, maskinelle premisser. Samtidig kan en lett si seg enig i at det er viktig at undervisere, forskere og andre med interesse for undervisning engasjerer seg, for å sikre at AI brukes på måter som støtter læring.

Passer fint som forberedelse til å snakke om møter mellom elever og autonome maskiner.

Posthumanistiske perspektiver
Som en filosofisk retning handler posthumanisme om hva det betyr å være menneske og hvorvidt det å være menneske handler om å utvide kroppslige opplevelser og erfaringer på tvers av grenser mellom det fysiske og det digitale. Som en pedagogikk åpner posthumanistiske perspektiver muligheter for å lære med dyr og maskiner som partnere.

Se poster om robotassistert undervisning.

Læring gjennom åpne data
Offentlige organisasjoner over hele verden produserer enorme mengder åpen data som kan brukes for å gjøre det mulig for studenter å bruke autentiske data til forskningsformål.

Data og etikk
Dette omfatter perspektiver knyttet til at studentene bør lære hvordan dataene deres brukes og kan misbrukes, og at de er opplyste i forhold til plattformene og verktøyene de bruker.

Pedagogikk for sosial rettferdighet
Dette handler blant annet om evnen til å se og forstå maktstrukturer, fordommer, roller, tilgjengelighetsspørsmål etc. Pedagogy of the oppressed kom ut på engelsk for 50 år siden, så det er kanskje litt jubileum.

Esport
Dataspill har et læringspotensiale, men jeg skjønner ikke helt hvorfor dette begrenses til esport.

Læring av animasjoner
Animasjoner blir i økende grad brukt til å vise prosesser og prosedyrer. Joda, men kanskje et litt åpenbart poeng.

Multisensorisk læring
Lukt, smak og berøring kan brukes mer i ulike læringsaktiviteter. Ja, det heier vi også på, og det er velkjent innenfor estetiske fag.

Frakoblet nettverkslæring
Mange steder i verden er det begrenset internettilgang, men man kan fortsatt dra nytte av digitale ressurser i lokale nettverk som kjøres på batteri- eller solcelledrevne servere.

Nettlaboratorier
Tilgang til realistiske virtuelle nettlaboratorier gir autentisk laboratorieopplevelse til studenter som ellers aldri ville hatt tilgang til slike fysiske fasiliteter.

Litt i retning av vårt prosjekt Interaktivt virtuelt feltarbeid. Sfæriske medier er i denne sammenhengen et "laboratorie light".

30. januar 2020

Auditolocomotiver under Nettverkskonferansen

Samme 6. klasse som gjorde det første Auditolocomotiv-prosjektet var på nytt i aksjon under Nettverkskonferansen K&H i UH-sektor, arrangert ved Høgskulen på Vestlandet, denne uka. Selve fremføringen ble om mulig enda mer vellykket enn sist, nå med et større publikum:


Filmet av Henning Klafstad (SfNM) og Jon Hoem

Vi har bygget det hele på toppen av utstyr som skolen har fått låne fra Etat for skole i Bergen kommune. Tilgang til noe teknisk utstyr (Micro:bits og servoer) er en forutsetning for et slikt prosjekt, men ut over det klarer vi oss med gjenbruksmaterialer. En konkret erfaring er imidlertid at hjul i plast nok er mer bærekrafttige (også i bokstavelig forstand) enn de trehjulene som ble benyttet her. Det går ganske tydelig fram i videoen at elevene (og jeg) sliter litt med nettopp hjulene.

I det større bildet diskuteres det i K&H-fagmiljøet hvordan programmering skal komme inn i kunst og håndverksfaget. Ikke alle mener dette er en god ting, men med fagfornyelsen kan det digitale få en relativt tydelig plass i faget. Samtidig vet en jo at læreplaner er en ting – hva som faktisk skjer i praksis er noe litt annet.

For min egen del har jeg stor tro på prosjekter som dette, der en bruker maskiner i et konstruktivt samvirke med mennesker. Jeg vil gjerne se prosjekter der vi leser sammen med en maskin, men i Auditolocomotiv-prosjektet tar den fysiske byggingen av de programmerte automatonene mye større plass. Dermed får en til enda bedre koblinger mellom å formgi, i fysisk forstand, og det å gi en form liv, her gjort gjennom å kode for egenskaper.


24. januar 2020

Sfærisk labyrint

Labyrint1 – kjapt satt sammen med Marzipano. Kommer en mer komplett versjon med H5P.

 

Jobbe med 360-kamera

20. januar 2020

Autonomi – tilbake til fremtiden

Jeg har brukt deler av helga på å forberede et konferanseinnlegg om elever som bygger og koder automatoner, det vi kaller auditolocomotiver. Når kommer nok selve innlegget (link kommer) til å ha betydelig fokus mot det å bygge tredimensjonale former, og hvordan elevene låner og "remikser" populærkulturelle uttrykk.

Dermed får jeg si litt om de perspektivene som det nok blir mindre plass til, nemlig betydningen av å kode egenskaper i stedet for funksjoner.

Det finnes helt sikkert mange unntak, men inntrykket mitt er at mye av det som skjer knyttet til koding i skolen handler om å kode funksjoner. Et eksempel kan være å få en robotbil til å kjøre en bestemt rute. Dette er noe annet enn å kode egenskaper, dvs hvordan roboten skal oppføre seg i ulike situasjoner, samt hva den skal gjøre når den ikke klarer å finne ut hva den skal gjøre.

For noen dager siden kom Nasjonal strategi for kunstig intelligens, kort kommentert her. I forordet til strategien stiller digitaliseringsminister Nikolai Astrup en rekke spørsmål, som finner gjenklang i en debatt som har gått i Bergens Tidende, knyttet til at Bybanen i Bergen ønsker å utrede førerløse vogner.

19. januar 2020

Kritikk er ikke enkelt

Jeg skriver om noe jeg ikke har fint lite peiling på. Det er en øvelse det også, og en dårlig unnskyldning får være at artisten snart er like gammel ...

Det er selvsagt vanskelig å se og forstå alle sider ved superartister, men Eminems "Darkness" ble spilt gjentatte ganger i helga. Det er det beste jeg har hørt på lenge. Trykker kanskje litt vel mye på, men det må kanskje til for å trenge gjennom.

Etter å ha hørt hele albumet er jeg villig til å hale frem flere superlativer. Desto merkeligere å lese anmeldelser som i VG: "Litt for mange låter er teknisk imponerende, men musikalsk ulidelig uinteressante. Så overlappende og passe forglemmelige at til og med «Farewell» blir mer gøyalt skranglete enn den egentlig fortjener å være."

I Aftenposten går det i samme baner, ikke bedre i Dagbladet. Jeg skjønner ikke noe jeg. "Farewell" høres fett ut i mine ører.  Jeg kan i og for seg styre meg når mannen overgår seg selv, men det skal bli et særdeles bra år om ikke "Darkness" kommer svært høyt på min liste over årets beste låter, samt "Stepdad", med sitt argentinske opphav.

Med dette begynner jeg så smått å skjønne hvorfor musikkritikken har forlatt avisene og havnet på YouTube i form av "reaction videos", som denne  denne og denne. Finnes det noe lignende på norsk tro?



I mine ører er dette musikk som forsøker å flytte på ting. Alle kan tippe over, og om vi først gjør det er en fordel å befinne seg i et samfunn med færre (automat)våpen omkring. Det ligger et stykke unna norsk virkelighet dette, men vi har jo også svært sørgelige historier å bære med oss. Samtidig har USA problemer med våpen i en helt annen skala. I den grad musikk kan være et innlegg i samfunnsdebatten er lanseringen av Darkness (og albummet som helhet) ekstremt betimelig.

Og samtidig en skattekiste av doble meninger og ordspill.

16. januar 2020

Nasjonal strategi for kunstig intelligens

En OECD-rapport fra 2018 anslår at 6% av norske arbeidsplasser som vil forsvinne som følge av automatisering. Dette er lavest av alle landene i OECD. Dette skyldes at norske arbeidstakere er blant de i verden som får mest opplæring på arbeidsplassen. Vi er med andre ord ikke så verst når det gjelder å holde oss oppdaterte. Det er en fordel, i møter med maskiner.

I dag lanserte regjeringen en Nasjonal strategi for kunstig intelligens. Der kan vi blant annet lese at digital kompetanse og teknologiforståelse skal få en tydeligere plass allerede i grunnskolen. I «Fagfornyelsen» legges det allerede på barnetrinne opp til at naturfag skal bli et mer utforskende og praktisk fag, med en tydelig teknologidel som også omfatter programmering.

Programmering kommer inn i flere fag. Min primære interesse er hvordan det digitale kommer inn i kunst og håndverk. Dette handler selvsagt om mer enn programmering, men ulike tilnærminger til programvare vil uansett ligge i bunn av alt vi gjør digitalt. jeg bedre vi kjenner de digitale verktøyene, desto bedre rustet er vi for å kunne bruke dem i konstruktivt, skapende arbeid.

Jeg legger merke til at illustrasjonene som er brukt i presentasjonen er hentet fra Ars Electronica, som også har sin egen satsing på AI. Videre en utstilling som tar for seg AI og egen seksjon viet teknologi i skolen. Her finner du masser av spennende prosjekter, i grenselandet mellom kunst og digitale maskiner. en god porsjon fysisk håndverk også. Det mest spennende ligger gjerne i kombinasjoner av disse tilnærmingene.

Jeg likte NORAA – Machinic Doodles, som jeg selvsagt ser i lys av auditolocomotivene våre.


10. januar 2020

Årets eneste snødag

Det er ennå håp, men enn så lenge er forrige helg min eneste opplevelse av skikkelig snø, så langt i vinter:



 
◄ Free Blogger Templates by The Blog Templates | Design by Pocket