I forbindelse med nettstedet informasjonskompetanse.no (under oppbygning) har jeg skrevet en hypertekstfortelling med tema informasjonskompetanse. Spennende endelig å få gjøre et slikt prosjekt, etter å ha holdt på med forskjellige former hypertekst i 20 år. Skjønt, skal en være helt presis er dette snarere en reaktiv fortelling, der brukernes valg hele tiden leder til forhåndsdefinerte noder. Men fordi antallet valg, og dermed mulige veier gjennom fortellingen, blir så stort ender opplevelsen opp med noe som er vanskelig å skille fra en "interaktiv hypertekst".
Ta en prat med Vera, og hjelp henne å lete etter Alexa:
Hypertekst og fortellinger er til dels motsetninger, i den forstand at hypertekstens multilinearitet kan bryte med den lineære fremstillingen i et aristotelisk plot. Løsningen blir å skille mellom kjernehendelser, som brukeren alltid ledes innom, og satellitter, som er noder der brukeren kan tillates å velge friere. En sekvens innledes alltid av en kjernehendelse:
Figueren ovenfor viser vi strukturskissen for en sekvens, et stykke ut i fortellingen. Sekvensen innledes og avsluttes av en kjernehendelse, men det er også enkelte kjerner inne i sekvensen. I denne sekvensen er det tre slike noder - merket med rødt.
Å skrive manus er en relativt krevende øvelse, i den forstand at en må holde orden på valgene og unngå at fortellingen biter seg selv i halen, samtidig som en sikrer en viss fremdrift. Fortellingen består av i alt syv sekvenser, linket sammen til en helhet der skillet mellom sekvensene ikke er merkbare for brukerne.
Tidligere var det ganske vanlig å snakke om hypertekst som "demokratiserende", "åpne" tekster, som i liten grad styrer brukerens valg. Som vist ovenfor er dette langt fra tilfelle. Brukeren blir fremdeles ledet gjennom fortellingen, det er bare vanskeligere å oppdage sammenlignet med andre medier.
Ta en prat med Vera, og hjelp henne å lete etter Alexa:
 |
| Grensesnittet hvor du "chatter" med Vera ved hjelp av linkene nede til høyre. |
Hypertekst og fortellinger er til dels motsetninger, i den forstand at hypertekstens multilinearitet kan bryte med den lineære fremstillingen i et aristotelisk plot. Løsningen blir å skille mellom kjernehendelser, som brukeren alltid ledes innom, og satellitter, som er noder der brukeren kan tillates å velge friere. En sekvens innledes alltid av en kjernehendelse:
Slik kan en designe en hypertekst på en måte som kan knyttes til et mer tradisjonelt dramaturgisk forløp:
Figueren ovenfor viser vi strukturskissen for en sekvens, et stykke ut i fortellingen. Sekvensen innledes og avsluttes av en kjernehendelse, men det er også enkelte kjerner inne i sekvensen. I denne sekvensen er det tre slike noder - merket med rødt.
Å skrive manus er en relativt krevende øvelse, i den forstand at en må holde orden på valgene og unngå at fortellingen biter seg selv i halen, samtidig som en sikrer en viss fremdrift. Fortellingen består av i alt syv sekvenser, linket sammen til en helhet der skillet mellom sekvensene ikke er merkbare for brukerne.
Tidligere var det ganske vanlig å snakke om hypertekst som "demokratiserende", "åpne" tekster, som i liten grad styrer brukerens valg. Som vist ovenfor er dette langt fra tilfelle. Brukeren blir fremdeles ledet gjennom fortellingen, det er bare vanskeligere å oppdage sammenlignet med andre medier.
| Strukturen i sin helthet |
Innlegg
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Kommentarer er svært velkommen. På grunn av problemer med spam må jeg imidlertid godkjenne kommentarer før de publiseres. Vanligvis skjer dette i løpet av noen timer.