Pintograf

Pendeltegninger utnytter den harmoniske bevegelsen til pendler til å lage tegninger. Før moderne medier var pendeltegning en form for underholdning. Se presentasjonen til foredraget om pendeltegning av Nils Rossing: Pendeltegning En utdøende kunstart?

I slekt med pendeltegninger er pintografen. Jeg vil nok drive den med servoer, men ideen er den samme: en enkel saksemekanisme, der hver arm drives med ulik hastighet. Resultatet er en en en pintograf, som denne laget av Robert Howsare:

Robert Balkes drawing machines. 

Eller kanskje som denne.

Se også harmonograph, som denne. Og Cycloid Drawing Machine.

Eller denne helanaloge harmonografen.

Kanskje et mulig studentprosjekt dette – til høsten ...

Taglharpe

Egbert Psalter

Etter en svært bra konsertopplevelse med Gåte i helga, måtte jeg sjekke ut nøkkelharper. Youtubes veier er uransakelige og jeg endte ganske raskt opp med å bruke tid på et instrumenter som ligger tettere på norsk tradisjon, først langeleiken, men først og fremst tagl-/talharper (som stort sett figurerer som tagelharpa). "Tagl" av hestetagl, som brukes i strenger og bue.

Det eksisterte lyrer i vikingtiden; om disse ble spilt med bue er usikkert. Den eldste indikasjonen vi har for bruk av taglharpe  i Norge er en skulptur i Nidarosdomen, ut ifra dette kan man regne med at instrumentet har vært i bruk på 1300-tallet. 

Etter foto: Paal Solheim, Ringve musikkmuseum

Oppdatering: jeg søkte litt rundt, og ble litt mer i tvil. En avfotografert kopi finnes ved Ringve museum. Dette er definitivt en form for strenginstrument, men det er ikke lett å avgjøre om det har gripebrett eller ikke. 

Fidlespilleren, som befinner seg i Nidarosdomens oktogon, er uansett datert 1325-50. Jeg fant denne via en masteroppgave, The (Re)construction of music for bowed stringed instruments in Norway in the Middle Ages. Videre Jouhikko: An Instrumental Evolution  som også inneholder en byggebeskrivelse.

Glassmaleri fra Nidarosdomen. Her spilles det ved å klimpre, uten bue.

Pappenheim - første skisse

Under Festspillene, næremere bestemt på veien tilbake fra Stord under Småspill 2022, snakket jeg og kona om hva som kan være den "optimale romlige opplevelsen" for små barn. Konklusjonen, i alle fall for min del, var at det må være pappkasseslott.

Noen dager senere befant jeg meg i Sogndal med Auditomosjon. Installasjonen fikk et stort rom og for å avgrense området fikk jeg overta kulissene etter en eksamensforestilling. Her var et av objektene et pappkassehus.

 

Auditomosjon fungerte veldig bra i dette rommet, men jeg fikk også bekreftet hvor appellerende pappkassehus er for små barn. På det meste var det seks barn inne i dette huset. Dermed var det helt klart: et prosjekt inneværende år blir "Pappenheim" med mål om Festspillene og Småspill i 2023.

Jeg kjenner Pappenheim som en bydel, like nedenfor Kristiansten festning, i Tronheim. Men dette er en by i Tyskland, og en “pappenheimer” betegner en person som er standhaftig og trofast. Uttrykket «Jeg kjenner jo mine pappenheimere» er gått inn i klassisk akademisk språkbruk for at en kjenner sine likemenn, kjent gjennom Friedrich Schillers stykke «Wallensteins død». Wallenstein stammer fra slottet Waldenstein, og gir tre omdreiningspunkt for utforming og lyder i “Pappenheim”: papp, slott og skog.

Så hvordan kan et pappkasseslott se ut. Skissen til Pappenheim er forløpg en enkel labyrint, der et barn relativt lett skal kunne finne frem. I hver kasse finnes en liten åpning som et kikkehull inn i en annen verden. Vi vil trolig lage en narrativ struktur, en multilineær fortelling, der en kan følge ulike veier gjennom et tema. 7 kasser, merket grå, rommer hver 4 tittebokser (totalt opp mot 28). Mange av titteboksene kan inneholde en iPad og i tillegg et tredimensjonalt tablå som elever og studenter utformer. Hver av de 7 kassene med tittebokser, markert mørkegrå på skissen, inneholder også en høyttaler som skaper en auditiv stemning i de ulike delene av labyrinten.

Installasjonen, slik den er skissert, dekker ca 50 kvadratmeter. Størrelsen er slik at et barn enkelt kan krabbe gjennom. En voksen kommer gjennom med forsiktighet.

En labyrintisk / multilineær fortelling etableres fysisk ved hjelp av store pappesker (pallestørrelse), hver med plass til en titteboks som studenter og elever innreder. Hver titteboks har en fast størrelse, slik at studenter/elever kan “innrede” denne i målestokk 1:20. Sammen med studentgruppen vil vi jobbe ut og sikre et felles tema som representeres tredimensjonalt.

Haptisk lydkunst i Tårnsalen?

Spekulerer bare ....

Ideskisse

Men etter at en vakt på KODE plantet ideen har jeg ikke fått tanken om Auditomosjon i Tårnsalen ut av hodet.

Museet har i alle fall hatt et program for Takeover av KODE4.

Eller kanskje Auditopentaet. Jeg og Johannes har begynt å spekulere på hvordan vi kan styre de 20 høyttalerne gjennom at publikum manipulerer forskjellige objekter i rommet. på et vis beslektet med Auditomosjon, men omvendt – på en måte...

Tanken er her å flytte objekter, som ikke selv avgir lyd, men der forflytningen påvirker lydbildet som sendes fra den sentrale, rundstrålende høyttalersøylen. Jeg likte termen "soundbuckets", men ikke overraskende er dette allerede en merkevare. Men jeg kan jo like grene spinne videre på det latinste "audito" og dermed er Auditobuckets født.

Hver "beholder" skal kunne flyttes på og kommuniserer med høyttalere i det sentrale Auditopentaet. Brukeren kan dermed høre konsekvensen av forflytningen, i samspill med andre brukere og beholdere. Samtidig gir hver enkelt Auditobucket / Audiobeholder en visuell tilbakemeling via innebygget LED.

Det kjekkeste hadde vært om vi kunne holde det skikkelig low cost og med ditto lavt strømforbruk. F.eks med microbits i lydbeholderne. Johannes har sett på Lilygos TTGO som så langt virker lovende som lydavspiller, også de koblet til hver sin microbit som sørger for radiokommunikasjon med sine respektive lyd beholdere. Er vi heldige kan styrken på radiosignalene også benyttes for enkel proximity.

To visuelle ideer

Så vidt jeg husker fotografert i kunstmuseet i Göteborg.

Noe helt annet. Museet har en rekke svært gode videoer som presenterer utstillingene. Her fotografen Trine Søndergaard og hennes 148 Works. Jeg så deler av dette i Odense i 2017, og Søndergaard anbefales på det varmeste. Videoen er et bra sted å begynne:



Og så denne da, Michael Johanssons verk Archive, som apellerer til enhver samler: