Utdanning for fremtiden

Jeg skal ikke forsøke å gjengi alle deler av Unge Høyres skolepolitikk. I Helgemorgen, 19. september, fikk jeg meg imidlertid en liten vekker. Jeg hadde rett og slett ikke dette på radaren, Unge Høyre vil: "Erstatte fagene kunst og håndverk og musikk med et kulturfag og et teknologi- og håndverksfag."

Samtidig er det lett å være enig i deler av målbildet: "Skolen skal være en trygg mestringsarena. Det skal være et sted som gir håp for fremtiden og et sted for læring og læringsglede."

Det er heller ikke nødvendigvis en dårlig ide å tenke annerledes omkring faginndeling i skolen, og det er ikke klart hva et "kulturfag" og et "teknologi- og håndverksfag" faktisk innebærer.

Det er allerede en del varsellamper som burde lyse. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser nemlig at kunst og håndverk er det faget i grunnskolen der gutter kommer dårligst ut når det gjelder standpunktkarakter. I 2023 hadde jenter en snittkarakter på 4,8 og gutter 4,1. Det forteller trolig noe om fagets innhold, både i høyere utdanning og i skolen. Artikkelen peker også på elefanten i rommet: "Den skjeve kjønnsbalansen blant kunst- og håndverkslærere er noe vi må ta på alvor. Hvilket kjønn læreren har, kan spille en rolle for hva slags undervisning elevene får og hvordan elevene lærer."

Legger jeg godviljen til forstår jeg derfor hva Jesper Ovesen i Unge Høyre snakker om. Han bruker tekstilundervisningen og det å sy et forkle som eksempel på noe han mener er unyttig, og noe en ikke trenger senere i (arbeids)livet. Nå er nok ikke forkleet i seg selv kjernen i det en lærer, men det å tilpasse et design, mål, kunne bruke en symaskin mm. Så kan en hevde at det å bruke symaskin heller ikke er nødvendig kunnskap i dagens yrkesliv – gitt at nærmest all produksjon av tekstiler skjer i lavkostland, ofte under svært dårlige forhold. Men noe skal vi forhåpentligvis lage i Norge, og noen må være i stand til å utvikle ideer, designe, prototype og forstå overgangen til produksjon.

Digitalt håndlaget

3D-printede teksturprøver.
Illustrasjon fra avhandlingen (s. 75)

Digitalt håndlaget er en masteravhandling, skrevet av Ida Marie Oterholt, som tar for seg digitale muligheter, utfordringer og dilemmaer i møte med design og tradisjonshåndverk.

Avhandlingen tar for seg 3D-utskrift, laserkutter og kunstig intelligens, men der hovedvekten i prosjektet er praktisk skapende arbeid. Sammenligning av tradisjonshåndverket og den digitale teknologien avdekker ulike former for eierskap, selvstendighet og holdninger til verkene.

Jeg kom over denne i forbindelse med en ressurssamling, laget ved USN:

• Ressurshefte for KI i estetiske fag - våren 2025
• Presentasjon om KI og tradisjonskunst
• Presentasjon om KI-bruk i kunst og håndverk
• KI, etikk og opphavsrett. Presentasjon fra workshop
• KI-workshop-presentasjon fra Magnus Stivi

Umbraludu

Med hjelp fra studenter i kunst og håndverk (GLU3) har elever ved Christi Krybbe skoler laget sin versjon av Umbraludu, en verden befolket av luduer (fargerike, lekne vesener med mange forskjellige egenskaper). Alle luduer er fulgt av umbraer (som kun er i gråtoner). En ludu og en umbra henger sammen. De er to sider av samme skapning, men med ulike egenskaper.

Ingvard Bråten har skrevet en liten fiksjon, som plasserer Umbraludu og det som kan foregå der. Sammen med beskrivelser av elevenes luduer og umbraer, kan denne teksten kan leses ved inngangen til installasjonen.

Elevene har beskrevet sine skapninger, i form av todimensjonale skisser av papirbiter og egene tekster. Deretter bygger elevene tredimensjonale, bevegelige modeller. Det hele ble så satt sammen til en installasjon, med lyd og projeksjonsvisninger.

Vi rakk dessverre ikke å arbeide med lydsiden, sammen med elevene. Prosjektet kunne her vært utvidet, blant annet ved å benytte kontaktmikrofoner (jf. prosjektet Sampling av lyd og bærekraft), for å fange lyder av treverk og manipulere dette. Videre eksperimentere med KI-generert musikk, som en del av et helhetlig lydbilde.

Denne gangen endte det med at jeg gjorde opptak og lyddesign, men dette er åpenbart noe å jobbe videre med – med klar relevans for Sonic Greenhouse også.

Installasjonen kan oppleves på Høgskolen på Vestlandet (Kronstad, Bergen), denne og neste uke (uke 8 og 9). Dørene er åpne fra klokken 10, og stenger tidligst kl 13.

Fysiske og virtuelle visningsrom - Nettverkskonferansen

Ingvard og jeg presenterer det som blir en avslutning på prosjektet Fysiske og virtuelle visningsrom. Prosjektet har vært støttet med nettverksmidler fra UH-nett Vest. Vi har ikke kommet fullt så langt som vi håpet, men har kommet til en prototypefase der ting er blitt temmelig konkrete. Ikke minst fordi Ingvard har laget fysiske montere, som vi fyller med litt elektronikk og kode laget av Johannes Ringheim.

Presentasjonen under Nettverkskonferansen for K&H i UH er like mye en invitasjon som en presentasjon. Så langt har vi samarbeidet med UiS, noe vi vil bygge videre på, men også gjerne involvere flere. Ambisjonen er et nettverk av visningssteder, som kan knyttes sammen virtuelt. Objektene som stilles ut lokalt kan ses i andre gallerier, og oppleves sammen med objekter som fysisk befinner seg andre steder.

Keramiske koblinger

Forskergruppen jeg leder (Materialitet, teknologi og bærekraft) har nettopp avsluttet et tredagers seminar, "Keramiske koblinger". Vi jobbet med støpeleire, overflater, tegning i leire, ekstrudering, samt fargeklanger, formutvikling og ikke minst materialkombinasjoner.

Noen av resultatene på bordet til høyre, mens vi oppsummerer det hele.

Jeg hadde litt for mange organiseringsoppgaver, og fikk ikke produsert så mye. Disse flisene håper jeg imidlertid kan bli spennende. Fargene er flytende leire tilsatt ulike pigmenter, malt på flisene. Det sorte er kobberoksid, og blir grønnfarget ved brenning. Dermed blir det ekstra spennende å se hvordan dette ender:

Teknikkene minner litt om å jobbe med grafikk, selv om det her ikke er snakk om noen form for trykking. Flisene blir originale, selv om uttrykket nok kan minne om noe en har sett før.

3D-printede trykkplater

I forlengelsen av forsøk jeg gjorde for et års tid siden (ting tar tid), men denne gangen  med en todelt trykkplate. Grunnen er rett og slett at 3D-printeren har noen betydelige begrensninger med hensyn til størrelsen på printene. Dermed må to plater skjøtes sammen. For å minimere sjansene for synlige skjøter er originalbildet tilpasset slik at platen kan deles der det er lite sverte som påføres – her midt på stammen, like under greinene.

PLA-plasten, printet med 100% innfill, der selve bunnplaten er 2mm og deretter flatene for høytrykket hevet ytterligere 2mm. Platen blir dermed rimelig solid, men tåler neppe å  printes særlig tynnere.

Trykksverten er basert på planteoljer, og fungerer på samme måte som tradisjonelle oljebaserte farger. Dermed ingen løsemidler og mindre miljøbelastning. Den dekker godt og fungerer fint sammen med PLA-plasten.

Robotikk, KI og håndverk

Bilde: robotor.it

I går diskuterte jeg en fremtid i grenselandet mellom kunstig intelligens, robotikk og menneskers aktivitet. Skulle jeg valgt yrkesvei i dag ville sett i retning av hvordan en designer løsninger som bruker roboter til formål som hjelper mennesker på ulike områder. Helse og omsorg er kanskje det mest opplagte, men ulike håndverksfag er også særdeles aktuelle. Ikke minst tror jeg det vil skje svært mye når det kommer til store næringer, som bygg og anlegg. Jeg snakket litt om dette til 10-klassinger for noen uker siden. De kommer til å måtte forholde seg til denne teknologiutviklingen på alvor.

Jeg forsøker å holde på en optimisme, og styrer unna ideer som krigsroboter mm, slik en ser konturene av i Ukraina. Jeg skriver en del om dette i Digitale medier og materialitet: kybernetikk og kunstig intelligens spiller i dag en rolle på nær sagt alle områder. Sensorene, algoritmene og de elektromekaniske styringssystemene som finnes i et selvbalanserende hoverboard, har mye til felles med løsninger som styrer våpen. Dette innebærer at en ingeniør, som forbedrer kontrollsystemene for en leke, kan ende opp med å bidra til mer presise våpen. Denne smitteeffekten ble påpekt av Norbert Wiener allerede på 1940- og 50-tallet. Se f eks The Human Use of Human Beings.

I den nevnte diskusjonen nevnte jeg mitt første konferanseinnlegg, etter at jeg begynte å undervise i kunst og håndverk, der jeg tar for meg håndverkets møte med maskiner. Min venn nevnte tradisjonshåndverk, som et eksempel som ikke vil kunne overtas av maskiner. Det har han nok rett i, men også håndverk vil endres. Videoen nedenfor viser eksempler fra et av flere italienske firma som benytter store CNC-freser for å forme marmor. Det blir sagt at 99% av jobben kan gjøres av maskiner. Den siste, eller de siste prosentene blir viktige.

Kunstnere som Michelangelo hadde også mange dyktige ansatte, som aldri ble navngitt, så forskjellen er kanskje ikke så stor som vi først tenker. Dersom ideen er god blir resultatet godt, enten det er laget av en maskin eller et menneske. Samtidig gjør vissheten om at noe er laget av en maskin en forskjell. Men, en kunstner som ikke tar maskiner som dette i bruk jobber med en tids- og kostnadsmessig ulempe.

Gjennom ild og vann – former fra landskap

4. klasse i kunst og håndverk - Estetikk i praksis og teori - har jobbet med tradisjonell keramikk, der ilden er nøkkelen til å transformere leire til keramikk.

Da mennesker oppdaget ilden er det lett å se for seg at noen laget bål nær vann, på leirgrunn, og oppdaget at det skjer noe med leiren ved høy temperatur. Myk leire blir hard, som stein.

De synlige flammene i bålet har temperaturer opp mot 600°C. Glødende kull kan nå temperaturer på 800°C – 1100°C. Ved disse temperaturene blir leire omdannet til keramikk. Ved høyere temperaturer oppstår sintring, der partiklene i leiren smelter sammen og danner en homogen enhet. I midten av et intenst brennende bål, spesielt hvis bålet mates med store mengder luft, kan en oppnå temperaturer opp mot 1300°C.

Keramikkbrenning i hagen

Fiksjon og virkelighet. Først fiksjonen: jeg ba Bing Copilot om et bilde av kreamikkbrenning på bål, deretter Lumalabs om en versjon som levende bilde. Bevegelsene av armene blir ikke spesielt bra, men flammene og lyset synes jeg blir ganske troverdig. Skyggene treffer nok ikke 100%, men illusjonen er der.

Så realitetene, hjemme i hagen med diverse stålbeholdere (reddet fra metallcontaineren på jobb). Forsøket ble gjort med steingodsleire med relativt mye chamotte – denne tror jeg. Kun lufttørket noen dager, før vi fyrte opp en grop, to stålbeholdere og en bålpanne. Størst suksess med den dypeste beholderen, fordi varmen her steg saktere i bunn. Den andre beholderen og bålpannen brant for raskt, og det meste sprakk tidlig i brenningen.

Delvis vellykket, og det er viktig å kjenne på og forstå hva som går galt. Dette blir åpenbart gjentatt, men da med større fokus på å heve temperaturen langsomt, og trolig med gods som får tørke noe lenger.

Om noen uker skal studentene får forsøke seg på det samme. Da blir nok noe råbrent, slik at risikoen for ødeleggelse reduseres.

Apropos reduksjon. Selv om temperaturen i bålene nok ikke ble skikkelig høy, fungerte det bra med reduksjonsbrenning i en metallbøtte med sagflis.

Oppdatering 3. september:
Neste runde, her med studentens arbeider i ilden, gikk enda bedre. Vi jobbet mer aktivt for å øke temperaturen langsomt, og for med det å unngå utilsiktede sprengninger. Noe brekkasje blir det, men i alt mye som kom godt gjennom prosessen.

Pappelonia under Festspillene 2024

Samme dag som vi avsluttet en svært vellykket workshop med studenter og elever kommer Pappelonia i årets festspillprogram. Dermed er det bare å sitere:

Tårnene i Pappelonia ruver over en by som store og små publikummere kan utforske og bygge videre på. Inne i et av Grieghallens mange rom kan man boltre seg med papp, konstruere et eget mesterverk og bidra til at denne forunderlige byen stadig endrer seg og vokser. Pappdelene er utstyrt med enkle festemekanismer som gjør at selv de minste kan bli store pappitekter.

Ekstra spennende er det å gå på oppdagelsesferd blant byggverkene og finne ut hva som skjuler seg inne i tårnene, som troner flere meter over bakken.

Fysiske og virtuelle utstillingsrom

Vi har fått støtte til prosjektet Fysiske og virtuelle utstillingsrom med sikte på å utvikle rammer for utstilling og dokumentasjon, på tvers av flere undervisningssteder. Siden domenet faktisk var ledig lot vi oss friste til å bruke Nettgalleri.no – svakt misvisende, gitt at dette i høy grad handler om å legge til rette for fysiske utstillingsrom.

Noe av bakgrunnen er at en ved Høgskolen på Vestlandet har fått på plass en ordning for å fagfellevurdere kunstfaglige forskningsformer. I mange fag kommer vi frem til resultater som på ulike måter er materialbaserte og kroppslige.

Prosjekter fra skoler i Bergen, 2023

Et forsøk på å oppsummere noen aktiviteter i skoler inneværende år. Her fra Kalvatræet skoler. Kronstad skole og Christi Krybbe skoler. Prosjektene er i de fleste tilfeller tverrfaglige, og knytter forbindelser mellom estetikk og teknologi.

Merk at elever i skolen allerede er i full gang med å bruke KI på konstruktive måter.

Neste år er det dessverre ingen skoler, i alle fall som jeg kjenner til, som ønsker å jobbe med digitale teknikker innenfor Dekomp-ordningen (Desentralisert kompetanseutvikling). Det er nok en litt tabloid fremstilling, og høres for meg litt merkelig ut. Men i alle fall: det er ingen prosjekter som disse i undertegnedes regi kommende år. Kanskje jeg får ta med meg algoritmedyrene ut i barnehager i stedet. 

Får håpe det kommer seg ...

"Ein Stein"-fliser – Tesselering som aldri gjentas

Matematikk er vakkert, noe som ikke minst kommer til visuelt uttrykk gjennom tesselering. Tesselering handler om å fylle ut en flate med fliser, slik at de ikke har gap seg imellom og heller ikke overlapper..  Godt egnet for tverrfaglige opplegg med utgangspunkt i kunst og håndverk. Teknikken er utstrakt brukt i islamsk kunst, men allerede i Antikkens Hellas ble det bevist matematisk at en kan tesselere med regulære polygoner. På1600-tallet arbeidet Johannes Kepler systematisk med geometriske figurer, et arbeid som senere ledet matematikken Roger Penrose til et sett figurer som kan settes sammen i uendelig variasjon. 

Penroses tesslering henger sammen med det gylne snitt, og aperiodisk tesselering – noe som ledet til oppdagelsen av kvasikrystaller.

Sonus og Pappenheim - Festspillene 2023

Nå er Festspill-programmet for 2023 her med to urpremierer: Sonus, som skal settes opp i Bergen, Sogndal og Stord, og Pappenheim i Bergen. Åpen dag i Bergen, på HVL Kronstad, den 3. juni.

Sonus er en lydvandring der karakteren Sonus forteller om hvordan en pandafamilie har kommet hele den lange veien fra tåkeskogene i Kina og til Vestlandet. For å bringe fortellingen fremover og komme til mål, må du ta med deg Sonus og finne frem til poster på veien. Mye begynner å falle på plass, men fremdeles gjenstår mye av fortellingen, og ikke minst det tekniske. Det siste er det Johannes Ringheim som ivaretar.

Pappenheim blir en stor installasjon som publikum kan gå (for de små) eller kanskje helst krype gjennom. Installasjonen bygges opp av flere titalls store pappesker. Inne i eskene finnes massevis av små kikkhull som lar publikum se inn i fantasiversjoner av dyrenes verden. 

Bildet er fra arbeidet med tittekassene, og forteller lite om den endelige installasjonen. Sjekk konseptskissen fra i fjor. Installasjonen blir like stor som et klasserom – vi vet, vi har målt det opp i elevenes klasserom.

Her er jeg og Ingvard Bråten i disse dager i gang, med svært vesentlig hjelp fra våre 3. årsstudenter i kunst og håndverk og ikke minst 5. klasse ved Christi Krybbe skoler. Sammen bygger de nå alle tittekassene og tilhørende animasjoner til Pappenheim.

  

Slik tar det seg ut i programmet:

 

Tredyr, tempera og "nearest neighbor"-algoritmen

Det går fra det "små" til det "store" i dag. Først en økt med barnehagelærerstudenter der vi laget temperamaling med både egg og kasein. Jeg har et lite miljøprosjekt gående, der jeg vil akrylmaling til livs. Maling basert på naturmaterialer er en helt annen, og mer miljøvennlig historie. Kaseinmalingen gir et matt, eksklusivt uttrykk, mens eggtempera er det nærmeste vi kommer en maling for evigheten. Begge typer maling ble brukt til møbler og interiører før oljemalingene og etter hvert ulike polymerer overtok gjennom industriell produksjon av maling.

Her er det noe som må gjenerobres.

De små malte tredyrene henger også sammen med en litt større begivenhet for min del. I dag kom nemlig en sending fra trykkeriet med første utgave av Digitale medier og materialitet, boken jeg endelig er ferdig med, der jeg setter meg fore å utforske forhold og sammenhenger mellom det digitale og det fysisk materielle.

Hva er så sammenhengen med tredyrene? Jo, før vi bygget dyrene tok vi ut noen sekker med kapp fra tresløyden. Den første oppgaven til studentene var å kategorisere trebitene, slik et barn uten begreper som f.eks. rektangel, sirkel, sfære, omkrets, diameter osv. kunne gjort det. Da begynner vi med å sammenligne objekter og klassifisere de ut fra observerte, visuelle og taktile likhetstrekk.

Dette innebærer at studentene nærmer seg sorteringen på noenlunde samme måte som en "Nearest neighbor"-algoritme. De som kjøper boken vil blant annet kunne lese en spennende historie om legen John Snow, og hvordan han dokumenterte hvordan kolera smittet, i London på midten av 1800-tallet. Snow benyttet i praksis samme teknikk på et annet område. Han anvendte dermed nærmeste nabo-klassifisering, som i dag ligger til grunn for søketjenester, anbefalingssystemer, navigasjon, forskjellige former for maskinlæring, mm. 

De små henger her sammen med de store ...

Craftspeople as Collaborators

Mye spennende her:

Økologisk oppmerksomhet gjennom kunstnerisk praksis

Helene Illeris om "Økologisk opmærksomhed gennem kunstnerisk praksis i kunst og håndverk" var det andre innledningsforedraget under Nettverkskonferansen 2021.

Mange tar til orde for at vi lever i Antropocen – Illeris peker på at en like gjerne kunne brukt begrepet Kapitalocen. Hun viser tilbake til Biestas foredrag og det han betegner som “middle ground” – spørsmålet blir om vi som mennesker er tilbakeholdne eller om vi pusher oss selv fram på bekostning av naturen.

• Bærekraftsdidaktikk ( kritisk tilgang til samfunnsutviklingen) - Sustainability education
  - ser etter måter å løse krisen på
• Økosofi (holistisk tilgang)
  - går tilbake til Arne Næss. Alle vesener har samme verdi, ikke minst i ontologisk forstand
• Nymaterialisme / posthumanisme

Strøtanke: Av ulike grunner endte jeg ikke opp med å presentere noe under årets konferanse, men opprinnelig var planen å snakke om Digital materialitet, noe som raskt leder til en litt annen vri på diskusjoner omkring posthumanisme. Boken, som omsider har kommet ut av mine hender og til fagfellevurdering, avsluttes med spørsmål omkring postdigitalitet. Dette kan også trekke i to retninger: Det ene perspektivet trekker mot de som forsøker å minimere det digitale, da gjerne gjennom å komme nærmere på natur. Postdigitalitet handler imidlertid vel så mye om hvordan det digitale blir så innvevd i livene våre at det nærmest forsvinner fra vår oppmerksomhet. På lignende vis var ikke postmodernismen en fullstendig avvisning av det moderne prosjektet, men snarere en ny måte å forstå og bruke estetiske virkemidler på.

Tilbake til Illeris, som henter begrepet økologisk oppmerksomhet fra Timothy Morton - “wBeing Ecological”. Morton bruker også begrepet "Dark Ecology"

Nå er i og for seg økologi kun en begrenset del av hva som omfattes av bærekraftig utvikling, men de nye læreplanene sier dette som bærekraftig utvikling i kunst og håndverk:

I kunst og håndverk handler det tverrfaglige temaet bærekraftig utvikling om at elevene gjennom praktisk skapende arbeid utvikler evne til å se forbedringer i produkter og til å utforske mer bærekraftige levesett for framtiden. Kritisk undersøkelse av forbrukskultur og erfaring med bruk og gjenbruk av materialer kan gi elevene grunnlag for å gjøre etiske valg. I arbeid med teknologi, materialer og produktutvikling kan elevene øke sin bevissthet om hvilken innvirkning naturen har på mennesker, og hvordan menneskets levesett påvirker naturen og klimaet.

I diskusjonen etterpå ble det pekt på at den uthevede setningen ovenfor gjerne kunne vært snudd. Igjen et tilbakepek til Gert Biestas foredrag i går, der han var kritisk til nettopp "produkt"-fokuset i utdanning.

Verkstedene er et abstrakt rom der natur reduseres til materialer, noe som bringer meg i retning Slavoj Zizek, som også snakker om mørk økologi, etter å ha lest Morton. Zizeks peker på det implisitte premisset i økologi: at naturen er i balanse, og at dette blir forstyrret av mennesker. Det er samme fortelling som Syndefallet. Zizeks poeng er at naturen er at naturen aldri har vært i balanse, men snarere en sammenhengende rekke katastrofer der naturen består mens arter utryddes eller endres:

Being at home in the world

Marit Roland Paper Drawing # 30, 

Sørlandets Kunstmuseum 2019 

Foto: Lisbet Skregelid

Gert Biesta holdt innledningsforedraget under Nettverkskonferansen 2021: "Trying to be at home in the world: What we should not forget about art and education?" og spenner opp noen store spørsmål: Hva betyr det å leve et godt liv. Hva innebærer et bedre liv?

Biesta lener seg på Hannah Arendt, brukt i denne artikkelen: Reconciling ourselves to reality: Arendt, education and the challenge of being at home in the world

Biesta stiller videre spørsmål ved “Thinking strategies” versus “Making strategies” og viser til at strategier er knyttet til krigføring. Her tenker jeg for min egen del tilbake til Strategies and Tactics in Education: Influence on the Design of eLogg, en artikkel som får meg til å lure på om jeg var smartere for 15 år siden.

I mange land har utdanningsfeltet blitt innsnevret, i den forstand at tester og en form for output-tenking får større plass. Dette plasserer studentene som et form for produkt, objekter som utdanningen kan forme. Biesta er redd for en utdanning som ender som “management of objects”. De estetiske fagene kan plassere seg i en konstruktiv opposisjon til dette.

Pixlr og Alfonso X

En av mange interessante spanske konger, Alfonso "den vise". Her et resultat av at jeg sjekker den nye versjonen av Pixlr, i kombinasjon med litt filtrering ved hjelp av nettjenesten Lunapic. Pixlr har blitt kvitt Flash, men ser heldigvis ut til å ha beholdt alle de sentrale funksjonene. Dermed er dette fremdeles et verktøy verd å anbefale. Det er faktisk sjelden jeg bryr meg om å bruke noe annet til bilderedigering.

Studer kunstfag med en porsjon ny teknologi

Auditolocomotivene har nådd en liten reklame for kunstfag ved HVL. Vi hadde også en gruppe elever på besøk, som viste frem prosjektet under nettverkskonferansen i kunst og håndverk.

Det skjer mye spennende knyttet til læreryrket og ny teknologi for tiden. Jeg er involvert i prosjekter ved flere skoler som jobber med å utvikle skaperverksteder, noe om også kommer på plass ved HVL til høsten. Fremdeles er det en utfordring å integrere dette i utdanningene, men for kunst og håndverks vedkommende har vi kommet et godt  stykke med å konkretisere dette.

Skaperverksted er del av et større bilde der teknologi kommer inn i fagene, som definitivt favner tverrfaglig og kan romme mange ulike tilnærminger. Jeg ser det i sammenheng med de nye læreplanene, der koding får en mer sentral plass.

Læreplanene i K&H har et økt fokus på arbeid i verkstedene, dvs mer praktiske prosjekter. Skaperverkstedet er ikke et tradisjonelt verksted, men byr på slike konkrete møter mellom tradisjonelle materialer og teknikker og ny teknologi. Ny teknologi får også konsekvenser for hvordan de fysiske lærngsmiljøene utformes.