Utdanning for fremtiden

Jeg skal ikke forsøke å gjengi alle deler av Unge Høyres skolepolitikk. I Helgemorgen, 19. september, fikk jeg meg imidlertid en liten vekker. Jeg hadde rett og slett ikke dette på radaren, Unge Høyre vil: "Erstatte fagene kunst og håndverk og musikk med et kulturfag og et teknologi- og håndverksfag."

Samtidig er det lett å være enig i deler av målbildet: "Skolen skal være en trygg mestringsarena. Det skal være et sted som gir håp for fremtiden og et sted for læring og læringsglede."

Det er heller ikke nødvendigvis en dårlig ide å tenke annerledes omkring faginndeling i skolen, og det er ikke klart hva et "kulturfag" og et "teknologi- og håndverksfag" faktisk innebærer.

Det er allerede en del varsellamper som burde lyse. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser nemlig at kunst og håndverk er det faget i grunnskolen der gutter kommer dårligst ut når det gjelder standpunktkarakter. I 2023 hadde jenter en snittkarakter på 4,8 og gutter 4,1. Det forteller trolig noe om fagets innhold, både i høyere utdanning og i skolen. Artikkelen peker også på elefanten i rommet: "Den skjeve kjønnsbalansen blant kunst- og håndverkslærere er noe vi må ta på alvor. Hvilket kjønn læreren har, kan spille en rolle for hva slags undervisning elevene får og hvordan elevene lærer."

Legger jeg godviljen til forstår jeg derfor hva Jesper Ovesen i Unge Høyre snakker om. Han bruker tekstilundervisningen og det å sy et forkle som eksempel på noe han mener er unyttig, og noe en ikke trenger senere i (arbeids)livet. Nå er nok ikke forkleet i seg selv kjernen i det en lærer, men det å tilpasse et design, mål, kunne bruke en symaskin mm. Så kan en hevde at det å bruke symaskin heller ikke er nødvendig kunnskap i dagens yrkesliv – gitt at nærmest all produksjon av tekstiler skjer i lavkostland, ofte under svært dårlige forhold. Men noe skal vi forhåpentligvis lage i Norge, og noen må være i stand til å utvikle ideer, designe, prototype og forstå overgangen til produksjon.

Vi har noe klesproduksjon igjen i Norge, som Norlender på Osterøy, der montering skjer med symaskin. Viktigere for de fleste av oss er imidlertid evnen og muligheten til å reparere klær. Ovesen trekker frem at det er viktig å lære om personlig økonomi, og evnen til å reparere er en vinner i en slik sammenheng. Bergans sin "sybil" er et fint initiativ, men vi bør kunne reparere ting selv.

Viktigere i denne sammenhengen er imidlertid det faktum at vi ikke vet mye om hva som er yrkeslivets behov i fremtiden. Vel vet vi at vi trenger helsearbeidere, lærere, ingeniører ..., men det er ikke enkelt å vite hvilke oppgaver de skal løse. 

Det alle nok kan være enige om er at språk er viktig – vi må kunne forklare og formidle det vi gjør. Men ut over det vet vi ikke stort mer enn at vi trenger folk til alt mulig. Det beste rådet er trolig å utdanne seg i bredde innenfor et felt, for å spesialisere seg senere når en vet hva en faktisk skal jobbe med.

Vi utdanner og utdannes for en fremtid vi kun delvis kjenner. Skal vi tro på KI-fremtidsutsiktene, knyttet til at kunstig intelligens vil føre til nærmest universell overflod – alt som kan produseres vil bli rimeligere, mer tilgjengelig og bedre. Dermed vil det meste av de vi mennesker skal holde på med nødvendigvis handle om det KI ikke kan gjøre. Det vil være knyttet til det som ikke kan produseres maskinelt. Det som gir glede, mestringsfølelse, velvære, bedre helse osv. Mennesker som finner glede i å bruke tid på opplevelser, i natur, gjennom kunst, trening, mm vil trolig ha en fordel.

Steve Jobs' tale til studenter ved Stanford er brukt mange ganger, men det han forteller om å ta et kurs i kalligrafi forteller noe viktig om betydningen av å lære ting som kan fremstå som "unyttig". I kombinasjon med noe annet, mer eller mindre nyttig, er det nyvinninger oppstår ...