META.MORF 2026

Den akselererende utviklingen innenfor ulike teknologifelt skaper stadig nye mulighetsområder for kunstnerisk praksis. Her sette Trondheim biennale for kunst og teknologi (Meta.Morf) seg som mål å belyse grenselandet mellom kunst, teknologi og vitenskap. Kunstnerisk og vitenskapelig forskning utfordrer og endrer kontinuerlig våre perspektiver på livet med nye filosofiske og eksistensielle spørsmål som resultat. Under tittelen Future Manifestos – This is the Age of AI spør en hva som er kunstnerens rolle i å forberede oss på den ukjente fremtiden?

10 fiktive artister stilles ut under paraplyen Art After AI. I tillegg flere kunstnere som er reelle. Qwen Stefani Against Techfascism er det verket som er viet mest plass i utstillingen, som vises ved Kjøpmannsgata Ung Kunst (K.U.K.), 9. april  – 31. mai 2026.

Det er ikke lett å henge med i KI-racet, og dette er selvsagt kuratert for en god stund siden. Slik sett virker deler av utstillingen litt "gammel", noe som ikke er riktig begrep i denne sammenhengen. Jeg anbefaler helt klart å ta turen til utstillingen.

Selv lot jeg meg først lure av den fiktive karakteren Kaelen Varga (som altså er en fiksjon), som kommenterer verket Noise Poisoning [2024–]: "My work comments on how AI will eat itself. I introduce data-poisoned images into online circulation so that when AI systems scrape the web, they gradually ingest their own corruption. This is sabotage as art: using error to interrupt machine vision and to challenge its growing cultural authority."

Se også Open Call for a 24h Online Exhibition: The Wrong Eclipse is a 24-hour art exhibition unfolding with the eclipse itself.

Noise Poisoning #237 (2025).

Coll-AI-boration

Begrepet "CollAIboration" klinger rimelig godt på engelsk, men gjør seg ikke like godt på norsk, der "samKIrbeid" ikke flyter like godt. 

CollAIboration er forsøk på et nytt ord, satt sammen av Collaboration og AI. Ideen er at det betegner aktiviteter der mennesker samarbeider tett med en eller flere AI-tjenester.

Bokillustrasjon med KI – igjen

Odin Helgheim / Bonnier forlag / Midjourney

Omslaget til Unni Lindells nyeste barnebok "Frøken Snushane" er laget av kunstig intelligens, noe som vekker debatt. En debatt som ikke kommer til å gi seg med det første.

Norsk faglitterær forfatter og oversetterforening (NFFO) er selvsagt kritiske.

NFFO har nylig vedtatt egne interne KI-retningslinjer, der det blant annet tas avstand fra KI-genererte bilder. Grunnen til at bildegenerering er spesielt problematisk er at de er i direkte konkurranse med fotografer og illustratører, og KI-verktøyene som lager disse er systematisk trent på å bryte andres opphavsrett.

– NFFO er opptatt av at all bruk av opphavsbeskyttet materiale i KI-modeller må være basert på samtykke, og bruken må kompenseres. Det er også et avgjørende prinsipp at KI aldri skal brukes som erstatning for menneskers tekster eller bilder. Vi forventer en mer prinsipiell holdning til dette hos alle seriøse aktører, enn det vi ser i dette tilfellet fra Bonnier forlag, sier generalsekretær i NFFO, Cathrine Sandnes.

Dessverre blir det nok svært vanskelig å holde NFFOs posisjon fremover. I forbindelse med utstillingen Libri Scientiae eksperimenterte jeg en god del med KI for ulike illustrasjonsformål. En kan diskutere stil selvsagt, men i min bok (bokstavelig talt) er dette gode illustrasjoner, som fullt ut dekker det behovet jeg hadde. En havner raskt der at den økonomiske vekten av langt rimeligere produksjonsprosesser  transformerer markedet. Det treffer selvsagt forfattere på lignende vis som illustratører.

Geminiforsøk

Robotassistert undervisning med KI

Overskriften er et direkte tilbakepek til prosjektet Robotassistert undervisning, som jeg fikk i gang i 2018. Dette prosjektet kom i gang etter et møte med temaet som lager Aisoy-robotene. Det begynner å bli lenge siden, men disse roboten ga svært mye for pengene. På den tiden begynte jeg også så smått å gjøre meg noen tanker om å designe og bygge en robot dedikert for skolebruk.

Robotassistert undervisning var på flere måter et vellykket prosjekt, men som "vanlig" er jeg gjerne litt for tidlig ute og prosjektet fikk ikke nok steam. Et av de største ankepunktene var talesyntese (Aisoyen snakket greit på engelsk og spansk, men dialogene var skriptet). Vi gjorde imidlertid en rekke interessante forsøk, blant annet noen studentoppgaver og gjennom et samarbeid med Universidad Politecnica Valencia (UPV). Jeg presenterte prosjektet under Webinarfestivalen i 2018, og deler av arbeidet kom med i artikkelen Nyskaping gjennom bruk av roboter i undervisning.

Jeg endte opp med å importere Aisoy-robotene, men må se tilbake på en forretning som aldri helt tok av. Jeg avviklet Skolerobot AS for et par år siden, etter rundt fem års drift, og brant med det inne med et restlager av roboter. Aisoy ser heller ikke ut til å ha tatt denne roboten videre.

Spol frem noen år og jeg sitter på kontoret til kollega Øyvind, ved HVLs medielab. På pulten står et eksemplar av Reachy Mini, fra et selskap tungt backet av Hugging Face. Prisen er rundt Kr. 3.500,–  hvilket jo er hyggelig. Reachy Mini leverte nemlig en særdeles overbevisende samtale der vi var innom en rekke svært forskjellige tema.

Hugging Face sin involvering handler om koblinger mellom utviklingen av kunstig intelligens og roboter – embodied AI. Slike koblinger kan bli svært overbevisende, effektive og nyttige, lenge før en har avanserte humanoide roboter.

Reachy Mini er et godt eksempel på dette, samtidig som denne roboten er basert på åpen maskinvare og åpen kildekode. Avgjørelsen var dermed lett: en Reachy Mini  er bestilt!

KI og illustrerte barnebøker

Jeg hadde en interessant diskusjon her om dagen, om forholdet mellom å løse ulike "oppgaver" analogt versus ved hjelp av digitale verktøy. Min konklusjon har gjennom hele yrkeslivet vært at digitale verktøy gjør meg i stand til å gjøre ting jeg ellers ikke ville, eller kunne gjort. Video, lyd, fotografi, bildeskaping, skrive, illustrere og sette bøker, osv.

I Digitale medier og materialitet bruker jeg et bilde, tatt med en rimelig mobiltelefon, av et digitalt fotoapparat og et Sony Betacam. Det profesjonelle Sony-kameraet var arvtageren til U-matic, sistnevnte det formatet som var i bruk da jeg tok film- og fjernsynsfag på 1990-tallet.  Det digitale kameraet (Panasonic FZ-1000) ble lansert for mer enn 10 år siden, det kostet ikke mange tusenlappene og det gruser fullstendig Sony-kameraet fra studietiden. Med digital redigering og publisering på nett blir hele prosessen med å lage video utrolig mye enklere. Ingen vil tilbake...

Digitalt er imidlertid så mangt, og med generativ KI begynner jeg så smått å lure. I og for seg kan en få enda mer gjort, men jeg leter etter bruksområder der jeg finner det interessant. Noen ganger handler det om å lage grafikk på (for meg) nye måter, det kan være videouttrykk som jeg selv ikke har tenkt på med tilhørende musikk, eller video skapt med utgangspunkt i egne stillbilder. For et år siden kom jeg til at det bare er å skrote tradisjonell bildebehandling, og siden det har lignende tjenester tatt store skritt. Jeg underviser rett og slett ikke bildebehandling slik som dette lenger.

En kan saktens lure på hvor dette ender, men nå til det overskriften handler om. Da mine egne barn var små lagde vi noen (eller var det bare én) bøker med utgangspunkt i ungenes tegninger, der jeg spurte litt om hva de forestilte og skrev en illustrert fortelling. Unike bøker, og et slags frempek mot arbeid med en form for kunstnerbøker.

For drøyt to år siden, omtrent samtidig med at jeg sluttet å undervise tradisjonell bildebehandling, laget jeg og Johannes Ringheim fortellingen om Sonus for Festspillene: pandaen som reiser fra Tåkeskogen i Kina og ender opp i Norge - en lokativ fortelling for små barn.

Bildet som ble bruk i Festspillprogrammet var delvis KI-generert. Bildene var riktignok primitive, men prosessen med å lage bildene var for meg en liten åpenbaring. Jeg kom til å kunne illustrere med "egen" tegninger.

Ytterligere 2-3 år har gått. Dette kunne åpenbart vært gjennomført for en  god stund siden, men nå har jeg fått laget boken med utgangspunkt i fortellingen om Sonus. Du kan se hva Google Gemini Storybook kom opp med her – verd å ta en titt siden det gir litt tilgang til kulissene. Gemini (med Nano Banana i bunn) har laget illustrasjoner og tekst, dog med utgangspunkt i mine tidligere bilder av Sonus og teksten som jeg skrev til lydvandringen. Jeg lar meg imponere over hvor konsistente bildene blir, spesielt med tanke på karakterene på tvers av de ulike illustrasjonene.

De fleste bildene måtte fikses på, men dette går også greit med Gemini og/eller andre KI-tjenester. Det eneste jeg måtte manipulere inn var IKEA-logoen, fordi Google nekter å gjøre dette. Litt fiksing og jeg har en illustrert bildebok. Kanskje ikke prisvinnende materiale, men på høyde med mye annet jeg har sett. Boken har dessuten elementer som er unike – det er min fortelling, skrevet med tanke på et barn.

Sidene ble skrevet ut bundet inn for hånd i stive permer med koptisk binding (en anledning til å anbefale Ido Agassis Youtubekanal om bokbinding). Innbindingen gir en "final touch", som for meg gjør dette til noe jeg kan stå oppreist og si: dette har jeg laget. Om så det er ved hjelp av KI.

Jeg kommer til å forsøke igjen. Kanskje blir det bedre, og flinkere folk enn meg vil komme frem til enda bedre resultater. Det er ikke bare lystelig. På den ene siden er jeg begeistret over hva jeg kan få til. Samtidig lurer jeg på hva gjør det med de som profesjonelt illustrerer bøker. Jeg tror det kan bli tøft fremover.

KI-tjenester som Gemini lager illustrasjoner som jeg mener har rimelig høy kvalitet. Men det gjelder langt fra alt. Det første forsøket mitt fikk for eksempel med et bilde som dette. Hva fyren med grønn genser gjør her, det har jeg ingen anelse om. Dersom en kun ber om å få laget en visuell fortelling er det slikt som gjerne dukker opp. Jeg måtte gå flere runder før jeg fikk det bildet jeg ønsket. Likevel, det gikk enormt mye raskere enn om det skulle være tegnet – noe jeg hverken kan eller vil forsøke meg på.  

Tegne skisser til handlingen kan jeg imidlertid gjøre, og med det er en i full gang med å lage tegneserier sammen med barn. KI blir dermed en støtte i idearbeidet. Tegnekrisen er slik sett avlyst, om enn med et annet utfall enn det mange kanskje helst ser for seg. 

Det er mange svært gode grunner til at vi skal tegne mer, men at vi skal illustrere er kanskje ikke blant disse...

Det samme vil skje på tvers av alle sjangere (video, musikk, alle former for bilder, verbaltekst). De kommende årene kommer til å bli transformative. Langt mer enn hva jeg så for meg da jeg første gang snakket om Performativt e-håndverk, for nærmere 10 år siden.

Kortfilm med KI

Jeg var begeistret for Googles Veo for en tid tilbake. Nå har jeg fått testet funksjonaliteten for å utvide klipp slik at en kan lage et lengre forløp med utgangspunkt i et stillbilde eller et kort klipp. Jeg beholdt noen litt rare scener, og med det en 43 sekunders kortfilm:

KI og (akademisk) dannelse

Det som sparker tankene i gang denne morgenen er Jill Walker Rettbergs innlegg i Aftenposten, Nå er det nok. Stopp bruken av kunstig intelligens til kunnskapsarbeid. Samtidig sitter jeg på Sikt-konferansen 2025 og lytter til innlegg som nettopp handler om bruk av KI i kunnskapssektoren.

Jeg liker Wilhelm von Humboldts forståelse av av dannelse, slik denne er formulert av Lars Løvlie: der "det selvstendige individet som av egen kraft setter scenen for sin danningsprosess som en selvskaping i møtet med verden, kulturen og lærestoffet. " Humboldts dannelsesbegrepet tok utgangspunkt i "selvets kraft og utrykk" og hvordan dette samvirket med kulturens makt og påvirkning (Løvlie, i Teknokulturell danning 2003:347).

I en intervjusamtale med Morten Søby formulerer Løvlie Humboldts forståelse av dannelse slik: "danning dreier seg om “å knytte selvet til verden i den mest allmenne, rikeste og frieste vekselvirkning”. Jeg lot meg sterkt inspirere av Løvlie, da jeg skrev essayet Digital dannelse, i 2004.

Jeg skrev den gangen som avslutning om en "digital" dannelsesprosess der den enkelte gir sine bidrag til kollektivet gjennom sine handlinger" på nettet. Handlinger ble knyttet tydelig til egenproduserte tekster (jeg holdt på med avhandlingen om personlige publiseringsformer), og samlinger av referanser som en selv har lest og vurdert.

Danning forstås som en prosess der individet gjennom selvinnsikt også oppnår innsikt, i møter med et kollektiv. I stor grad handler dette om å finne sin egen (faglige) identitet, og ikke minst en plass i samfunnet. Denne prosessen inkluderer alle våre handlinger, møter med mennesker og teknologi, og de (teknologiske) sporene vi etterlater oss.

Det er her KI raskt kan bli et problem. Om mye av det vi kommuniserer blir sterkt preget av KI, vil vi raskt utvikle en kultur som i liten grad er formet av mennesker som bryner sine meninger på hverandre.

KI i estetisk idearbeid

Notater og tanker fra et seminar om “KI i estetisk idearbeid” ved UiA, 11. og 12. juni 2025, med deltakere fra UiA, OsloMet og HVL. Jeg har gitt notatet en ganske fri form, der utgangspunktet er tema vi jobbet med i seminaret, men der jeg har føyd til en rekke momenter og forsøk for egen regning.

Vårt utgangspunkt er undervisning og bruk av KI i kunst og håndverk. Kunstfaglige tilnærminger til KI skiller seg fra nytteorienterte bruksmåter, ved å stille større spørsmål om menneskelighet, etikk, kreativitet og samfunnets fremtid. Kunstfaglige perspektiver kan ideelt sett utfordre og problematisere teknologiens rolle, skape friksjon og belyse de langsiktige, kulturelle og filosofiske konsekvensene av KI.

• Les også Tanker om KI i utdanning

Tanker om KI i utdanning

Dette ble en alt for lang tekst for bloggen, og mine tanker om KI i utdanning må leses her. Bakgrunnen er et høringsmøte i regi av utvalget om kunstig intelligens i høyere utdanning. Utvalget skal vurdere hvordan høyere utdanning påvirkes av utviklingen av kunstig intelligente teknologier. Det skal blant annet gi råd om hvordan læringsaktiviteter, eksamen, vurdering og læringsmål i høyere utdanningstilbud bør tilpasses. Viktige ting!

Teksten er basert på mine notater fra innspillsmøtet ved HVL i juni 2025, og bygget opp rundt spørsmål som ble fremmet til høringsmøtet. Gjennom sommeren er denne teksten blitt en god blanding av egne tanker om temaet, løselig basert på forhold som ble tatt opp i møtet. 

Mye spennende, og mye en kan bekymre seg over. Endringer kommer, og jeg skulle ønske jeg hadde flere ansatser til mer konkrete svar ...

• Les også KI i estetisk idearbeid

Empatisk kunstig intelligens

For en tid tilbake hørte jeg om hvordan en supporttjeneste var blitt mye bedre ved bruk av kunstig intelligens. KIen var ikke skreddersydd, men hadde tilgang til brukermanualen. Tilbakemelding fra brukerne var at svarene ble bedre, ikke minst ved å være hyggelig og imøtekommende, i tillegg til å gi gode svar.

Langs samme linjer går "Kunstig intelligens og legers svar på helsespørsmål". En mer kompleks "manual", men også dette en form for brukerstøtte. Svarene generert av GPT-4 ble vurdert som mer empatiske, kunnskapsrike og hjelpsomme enn svarene fra leger. Det antyder at kunstig intelligens kan avlaste helsepersonell ved å formulere gode svarutkast på helsespørsmål.

Søk stipendiatstilling: KI i estetiske fag

Neppe et typisk norsk klasserom, men la dette være en illustrasjon på noen av de mulighetene, og utfordringene som generativ KI bringer med seg. Et spennende felt å undersøke i hele utdanningsløpet.

HVL har lyst ut Stipendiat innan studiar av danning og didaktiske praksisar. I denne sammenhengen viser "danning og didaktiske praksisar" til skole og høyere utdanning. Utlysningen er ikke knyttet til bestemte fagfelt eller tematikk.

Er du lærer (eller kjenner du noen) med avlagt mastergrad de siste fem årene, og interessert i bruk av KI i estetiske fag (primært bilde, levende bilde og lyd)? Har du lyst til å bruke de neste tre årene på et faglig dypdykk? Send meg i tilfelle en epost: joh@hvl.no, så kan vi se om det er mulig å få til en søknad.

HVL starter i disse dager til europeiske prosjekter (Erasmus) der KI er tema. En stipendiat vil trolig kunne knyttes til disse prosjektene. Jeg er involvert i et av disse: AI-teach. I tillegg foregår det mye knyttet til KI, i skoler i regionen, og i ulike fag ved HVL. Vi er kanskje særlig interessert i hvordan vi kan utvikle bruk av KI, slik at det treffer godt både i skole og lærerutdanning. Merk: jeg skriver dette på norsk – i min bok må en eventuell kandidat snakke skandinavisk, gitt at vi skal jobbe mot utdanningsfeltet i Norge.

Min interesse er særlig knyttet til generativ KI for bilde- og video. Det hele sett fra et brukerperspektiv. Du behøver altså ikke dyp teknisk forståelse i denne sammenhengen, selv om en viss teknisk interesse og nysgjerrighet åpenbart er en fordel. Når det er sagt: min hovedinteresse ligger i skjæringspunktene mellom hva som kan løses med datamaskiner og det som kommer til uttrykk analogt. KI byr på nye muligheter her.

KI - verktøy eller veileder?

I det jeg begynner å skrive på dette kommer jeg fra et møte med en følelse av uro, og medansvar. Medansvar for HVLs retningslinger for KI, om enn med et forbehold om at dette er prisen en betaler for å sitte i en komite.

Uro, fordi jeg ikke tror på det jeg selv har navnet mitt på, som f eks siste punkt i retningslinjene:

Som eit kvart anna verktøy!
KI-baserte verktøy er ikkje ulike andre digitale verktøy og hjelpemiddel. Hugs at eventuelt fagleg innhald som blir generert alltid må sjekkast opp mot ei truverdig kjelde.

Det blir stadig klarere for meg at KI ikke er som andre verktøy. Den tydeligste definisjonen på verktøy er kanskje: "redskaper som er spesialisert til en bestemt bruk". Lenge før vi kan snakke om noen form for generell kunstig intelligens kan vi allerede en nærmest uendelig rekke av eksempler på hvordan KI kan brukes på måter som ikke er spesialiserte. Et eksempel kan være hvordan språkmodeller kan brukes for å styre autonome roboter. Et enklere eksempel er alle de ulike måten vi kan anvende generativ KI kan skape så ulike uttrykk, så forskjellige at det ikke gir særlig mening å tenke at det handler om at løsningene er spesialisert  til en bestemt bruk.

Jeg tenker derfor at det gir mer mening å forstå KI som en form for partner (en som tar del i, medvirker i noe), eller veileder. Om ikke lenge vil agent trolig være en egnet metafor, straks KI begynner å utføre oppgaver på våre vegne, uten spesifikke instruksjoner.

Jeg finner veileder-metaforen nyttig i eget virke, fordi jeg som veileder av studenter, som skal levere noe til vurdering (eksamen), må tenke gjennom grensegangen mellom å vise vei og legge konkrete formuleringer til en tekst. Ofte handler det om å vise vei i en tekst, gjennom å skrive begynnelsen på noe ... og overlate fortsettelsen til studenten. KI er ofte glimrende til dette, men kan lett være en veileder som gjør for mye av arbeidet.

Jeg tror KI på kort og mellomlang sikt trekker i retning av avvikling av hjemmeoppgaver, (dessverre) mer skoleeksamen, men forhåpentligvis også en revitalisering av praktiske oppgaver, reell problemløsning og fysiske materialer.

Samtidig kommer vi til å bruke KI til svært mange oppgaver, og studenter og elever må lære om bruk og teknologiens egenskaper.

Digitaliserings- og forvaltningsminister, Karianne Tung, og Forsknings- og høyere utdanningsminister, Sigrun Aasland, spør i Khrono: Kan KI svekke likestillingskampen. De tar opp et viktig spørsmål, knyttet til hvordan KI vil gjenspeile fordommer og forutinntatthet (bias) i treningsdataene. De viser til et eksempel der de ba Chat GPT lage et bilde av en toppleder. Tilbake kom et bilde av en mann i mørk dress. En kan argumentere med at det gjenspeiler virkeligheten, men jeg tar noe av poenget.

I forsøket på å komme med en løsning, går det imidlertid litt over styr:

Så la oss heller snu eksempelet fra Chat GPT: I stedet for å la KI gjenspeile gamle fordommer, kan vi programmere den til å utfordre dem. Tenk deg en KI som genererer bilder av mangfoldige toppledere, kvinnelige leger og mannlige sykepleiere. Dette kan bidra til å bryte ned stereotypier og skape nye forbilder.

Det kan gå riktig galt. Googles tidligere tabbe med Gemini er et karikert eksempel, men illustrerer hvor galt det kan gå dersom en forsøker å legge inn funksjoner for å korrigere for de problemene som de to ministrene adresserer. 

Jeg tror derfor forslaget fra ministrene er en særdeles dårlig ide. Det er mye annet å være enig i i innlegget, men akkurat dette synet gjør meg oppriktig bekymret. Først og fremst fordi det kommer fra de to som for tiden har størst påvirkningskraft på bruken av KI i utdanning.

En kan ende opp med KI som en særdeles upålitelig veileder. Tilsynelatende kan jo det løse et problem, ved at informasjonen stort sett inneholder feil, men dette er jo på ingen måte realistisk. Vi vil trekkes mot de beste, og lettest tilgjengelige tjenestene...

Artificial Aesthetics: Generative AI, Art and Visual Media

Lev Manovich og Emanuele Arielli har skrevet om visuelle medier og generativ kunstig intelligens. Alle kapitlene er skrevet i perioden 2021-2024, og kan fritt lastes ned:

1. Even an AI Could Do That
   Emanuele Arielli. Published 12/15/2021.
2. Who is an Artist in AI Era?
   Lev Manovich. Published 01/18/2022.
3. Techno-animism and the Pygmalion Effect.
   Emanuele Arielli. Published 03/28/2022.
4. AI and Myths of Creativity.
   Lev Manovich. Published 05/18/2022.
5. Seven Arguments about AI Images and Generative Media
   Lev Manovich. Published 04/20/2023.
6. Human Perception and The Artificial Gaze
   Emanuele Arielli. Published 01/15/2024.
7. Separate and Reassemble: Generative AI and Media History
   Lev Manovich. Published 03/27/2024.
8. From Tools to Authors
   Emanuele Arielli. Published 09/24/2024.
9. .Made by and for humans? The Issue of Aesthetic Alignment
   Emanuele Arielli. Published 09/27/2024.

Teknologier for fremtiden – Kunstig intelligens

Jeg skal snakke om hvordan teknologi endrer samfunnet. Tilhørerne er 10-klassinger, som trolig har mye mer erfaring med mange av disse teknologiene enn hva jeg har. Gleder meg til å høre hva de tenker, og regner med å fravike denne presentasjonen.

The Matrump

"This is a remake of the original Matrix movie where Donald Trump (Neo) is fighting off Joe Biden (Mr. Smith) after being shot".

Fra sfærisk video til NERF, til 3D-modell

Utgangspunktet er den sfæriske videoen nederst i denne posten. Jeg tar turen rundt epletreet to ganger, først med kameraet 2-3 meter over bakken, deretter ca halvannen meter- Dermed blir både toppen og det meste av undersiden av treet dekket.

Den sfæriske videoen er så lastet opp til Lumalabs.ai – her kan du navigere den tredimensjonale modellen som denne tjenesten genererer. 

Neste skritt er å sette en bane i modellen og lage en helt ny video med utgangspunkt i modellen:

Laokoon NERF

Skulpturen "Laokoon og sønnene hans", er en gresk skulptur i seinhellenistisk stil fra omkring år 50 f. Kr. Den viser den trojanske presten Laokoon og hans to sønner som blir drept av sjøormer. Skulpturen er antagelig hogd av tre skulptører fra øya Rhodos; Hegesandros, Athenedoros, og Polydoros. Statuen er bevart i en romersk marmorkopi som står i Vatikanmuseene. Det finnes i tillegg flere seinere kopier.



Her en modell av Laokoons hode, generert ved hjelp av NERF og tjenesten Lumalabs.ai

AI and Theatre

The Oxford Research Centre in the Humanities (TORCH) arrangerte en åpen diskusjon om nåværende og fremtidig bruk av AI og immersive teknologier i teater og performance, ledet av TORCH Director, Wes Williams. 

Mye spennende som ble vist og diskutert, dog ikke så mye som spesifikt anvendte KI. Det kunne handlet om stykker om dette, men handlet mer om ulike eksempler på VR og AR. Uten at det ble mindre interessant av den grunn.

Unsupervised og Art After AI

Magasinet Experimental Emerging Art er ute med en utgave kalt «Art After AI» (PDF). Det stilles spørsmål ved om, og i tilfelle hvordan AI vil endre måten vi skaper og opplever kunst på? Hvordan forener vi spenningen mellom kunst skapt av menneskehender og kunst skapt av maskiner? Hva skjer med begrepet autentisitet?

Unsupervised er en pågående utstilling ved MoMa. I denne utstillingen benytter Refik Anadol kunstig intelligens til å tolke og transformere mer enn 200 år med kunst ved MoMA. 

Signals – How Video Transformed the World er også noe å kikke nærmere på.

Jeg ble også nysgjerrig på en utstilling fra 1934: Machine Art