"Drit i det" - urfremføring

Det hele ble til slutt behørig dokumentert, i form av en 360-video, en tokameraproduksjon og en timelapse:

Studvest var kjapt ute med en sak fra fremføringen.Slik må journalister med fremtiden for seg jobbe: raskt med tilgjengelig teknologi. Hvilket gir anledning til en liten betraktning omkring opptaksteknologi. 360-kameraet får du i skrivende stund for under 2000,- kroner, og timelapsen ble gjort med et gammelt sportskamera, som du nå får til under tusenlappen. Det er arbeidstid som koster ....

Fremføringen av korverket blir jo veldig visuell. Da er det lett å glemme at dette har stått som en lydinstallasjon i flere uker.

Om jeg kan å bygge, så er jeg uansett flinkere til å rive. Det tok ikke lange stunden før utedoen begynte å finne tilbake til sine enkelte bestanddeler:

"Drit i det" – før urfremføring

Vågestykke #6 nærmer seg slutten. I dag (15. mars) blir det konsert kl 13.15. Utedoen er for anledningen flyttet og modifisert.



Konserten blir i området ved kaffebaren på Kronstad.

Åpent for dritprat

Da er installasjonen åpnet, sensorene fungerer og med det er dette et eksempel på noe av det du kan oppleve. Videoen gir et inntrykk av lydsiden:



"Drit i det" er støttet av KORO og del av Vågestykke. Jeg står for de fysiske omgivelsene, Jostein Stalheim har jobbet med lyden og Johannes Ringheim har fått sensorer og programvare på plass.

Dritprat nærmer seg

For noen dager siden trillet vi inn utedoen, som nå står vel plassert i passende omgivelser:

Fargene på en tradisjonell utedo står ganske godt til høgskolens interiør :)

Nå holder vi på med finpussen, dvs få på plass hele lydsiden og få det tekniske til å fungere. Jeg har brukt deler av dagen på å få en bryter på et dasslokk til å fungere :)

Straks bryteren fungerer som den skal er det tidligere kollega Johannes som står for den tekniske implementeringen, slik at sensorene snakker med datamaskinene. Vi bruker i alt tre små datamaskiner, som sammen styrer et ganske komplekst lydbilde, dels ferdig innspilt og dels knyttet til informasjon fra sensorer. Sånn sett minner prosjektet litt om "Tilhører", som jeg og Johannes sto for i 2014, men  ut over det er mye annerledes i dette prosjektet.

Teknisk rom er oppe og de første lydene settes i gang.

Selve dritpraten lar ennå vente på seg, men det begynner å komme en del lyder:

Drit i det!

Første etappe er gjennomført. Dassen er på plass og det er åpnet for dritprat. Dvs folks meninger om den pågående høgskolefusjonen, gjennom noe som etter hvert vil bli del av et korverk, fremført med utgangspunkt i dassen.

Flyttebyrået, her representert ved koransvarlige Jostein, satte i gang i morgentimene. Konstruktøren, undertegnede, er på dette tidspunktet svakt bekymret for om doningen vil klare å passere ujevnheter på veien. Liten tue kan som kjent velte stort lass.

Et lite hus kom seg etter hvert hele veien bort til det store huset. her skal det stå helt fram til Høgskolen på vestlandet er en realitet. Dvs, den 10. januar flyttes dassen inn og åpnes for publikum.

I mellomtiden håper vi på at folk tar muligheten i bruk. Send inn dine bekymringer, klager, tanker, epistler, fortellinger mm via www.dritprat.no. Alle som mener noe om høgskolefusjonen, i utvidet forstand, oppfordres til å bidra. Ikke minst gjelder det alle de som ikke sogner til kampus Kronstad. Så blir dette med i verket som åpner den 10. januar og som til slutt ender opp som et korverk.

Dass-prosjekt tar form

Prosjektet med den klingende tittelen "Drit i det" er i ferd med å finne noe av sin form, med støtte fra KORO, som et delprosjekt under paraplyen Vågestykke.

Vi (Jostein Stalheim og undertegnede) setter opp en fullskala utedass, som jeg for tiden er ganske travelt opptatt med å bygge. Dassen skal ikke brukes som toalett, men blir den fysiske delen av en lydinstallasjon. De som tar turen innom vil auditivt settes til et annet sted, samtidig som de hører "klager" fra avlukket ved siden av.

Klagene kan alle sende inn på forhånd, som tekster via nettstedet dritprat.no. Det kan handle om alle slags frustrasjoner og betraktninger omkring den kommende Høgskolen på Vestlandet. Klagene fremføres anonymt, og takhøyden skal være stor. Vi luker selvfølgelig ut det som måtte komme av presonkarakteristikker, men ellers blir det rom for det meste.

Ting gjøres på gamlemåten: her er jeg i ferd med å koke tradisjonell gårdsmaling, fargesatt med jernoksid (rust). Dette var noe studentene eksperimenterte med tidligere i høst, og som viste seg å fungere veldig bra. Mel, salt, grønnsåpe og pigment blir faktisk veldig anvendelig maling – rimelig og ikke minst miljøvennlig.



Malingen sørger dermed for tradisjonelt fargestikk, akkurat slik vi tidligere kunne se utedassene rundt omkring på gårder og sætre.



De to dørene: tofløyet dør som hovedinngang, mens den andre leder ingen steder:

"Drit i det" – "Vågestykke" for KORO

Sammen med kollega ved musikkseksjonen, Jostein Stalheim, er jeg i gang med et prosjekt for KORO (Kunst i Offentlige ROm) som et delprosjekt under Vågestykke. Detaljer får være litt i det skjulte inntil videre, men litt kryptisk kan vi si at det handler om å gå tilbake til ordet "dritprat" sin opprinnelse.

"Dritprat" står ikke i ordboka, men den nye Vestlandshøsgskolen (ok Høgskulen på Vestlandet) har som kjent nynorsk som hovedmålform, og synonymet "skitprat" er et ord som både trøndere og nynorskfolk har i vokabularet. Ordet finnes imidlertid ikke på bokmål. Et argument for nynorsken med andre ord.

Nynorskordboka definerer skitprat i betydningen "(vondtenkt) tullprat". Vi ønsker imidlertid å tilby en alternativ forståelse av ordet, som jeg tror kan ligge nær opprinnelsen til ordet og holder oss dermed til "dritprat". Prosjektets arbeidstittel gir seg dermed: "Drit i det!"

Det følgende kan også leses som del av en slags "fusjonsfortelling" (bytt ut husmann og bonde):

Se for deg husmannen som er kalt inn i slåttonna på en norsk storgard. Han har mer enn nok å gjøre hjemme, men må værsågod stille når bonden skal ha avlingen i hus. Kjerring og unger får sørge for å få ting gjort ved husmannsplassen. Husmannen kommer med andre ord på "jobb" uten at humøret er helt på topp. Dermed skal det ikke mange skeive ordene til, fra bonden sin side, før husmannen er bra forbanna. Slik går dagene. Husmannen må på tross av sin sinnstemning oppfylle avtalen han har med bonden: holde kjeft og gjøre som han får beskjed om. Når de jobber ute på jordet er det mange ører, så det er best å holde frustrasjonen for seg selv.

Arenaen for å få ting ut, i dobbelt forstand, er på utedassen. Denne var gjerne plassert i tilknytning til låven og møkkjelleren. Dassen var sånn sett en beskyttet sfære, vekk fra "offentligheten" på jordet, men samtidig ikke så privat som dobesøk gjerne er i dag. Den felles dassen, midt i mellom det offentlige og det private, var derfor stedet der nettopp skitpraten kunne komme til uttrykk. Det som ble sagt på dass ble på dass, og frustrasjoner kunne lettere luftes ut.

Vi vil gjenskape noen av egenskapene, den arenaen, som den felles utedassen i sin tid representerte. Stedet der man kunne si hva man egentlig mente, uten at det fikk konsekvenser i hverdagslivet. Til dette trenger vi en fysisk utedass, som riktignok ikke skal fungere som toalett, men være et sted der ytringer kan komme til uttrykk. Jeg er derfor i gang med  å sette opp en tradisjonell utedass, som etter hvert vil få noen teknologiske tillegg, som formidler selve "dritpraten".

Du kan allerede nå sende inn ditt anonyme bidrag, som så vil kunne bli en del av den endelige installasjonen.

Selve konstruksjonen begynner imidlertid ytterst analogt. Jeg har blant annet involvert studenter i dette, da vi eksperimenterte med ulike tradisjonelle malingstyper. Utendørs gir det seg nærmest selv, da vi ikke kommer utenom den tradisjonelle låvemalingen. Det er ganske interessant. Den tradisjonelle malingen er basert på å koke melklister, som blandes med jernoksid (rust). Dette gir en diffusjonsåpen maling, såkalt komposisjonsmaling, som er svært rimelig å lage og enkel å jobbe med. Ikke minst er det hele svært miljøvennlig.  Her om dagen malte jeg rundt 120 lengdemeter panel med en drøy liter maling:

Vi har vært heldige å fått låne en tidligere bussgarasje, som nå er en del av bygningsmassen som høgskolen disponerer. Det er bra, for det ville blitt vanskelig å jobbe med formater som dette uten skikkelig plass.

Siden dette kun er snakk om naturmaterialer (jern, hvetemel, salt og såpe) kan en uten problemer bruke denne malingen utendørs. Jeg tok med noe på en ekskursjon, slik at studentene kunne eksperimentere med farge i naturen.

Vi jobbet også med andre malingstyper, basert på kasein (melkeprotein) og tempera basert på eggeplomme. Skarpe lesere vil se at en kombinasjon av disse ingrediensene raskt nærmer seg vaffelrøre. Vi kokte dermed maling i den ene enden av lokalet, og lagde vafler samtidig. Ganske gøy, og selvsagt et utgangspunkt for refleksjon omkring hva vi produserer og spiser!

Les mer om komposisjonsmaling på kunstprosjektets nettsider. Det er ganske tankevekkende hvordan en slik rimelig malingstype har blitt fortrengt av ulike typer moderne maling. Billig og bra er vanskelig å gjøre butikk på.

Komposisjonsmaling har selvsagt sine ulemper den også, men til utendørs bruk vil dette i mange tilfeller være et mye bedre alternativ enn moderne plast og alkydmalinger. Med komposisjonsmaling blir imidlertid overflaten helt matt, og en må ta hensyn til veggens mulighet for å tørke.