JON HOEM

Førsteamanuensis ved Institutt for kunstfag, Høgskulen på Vestlandet – Bergen.

Underviser i og forsker på nye, digitale medier.

Jeg er interessert i forholdet mellom medier og fysiske materialer: i 2021 kom boken Digitale medier og materialitet med en grundig diskusjon av denne tematikken.

For tiden jobber jeg blant annet med lydprosjektene "Auditomosjon" og "Aquafoni", sfæriske medier, ulike former for roboter, mm.

Min Dr.-avhandling om personlig publisering.

Siterte artikler og publikasjoner i Cristin.

28. desember 2022

Om spyd ham sparte

Jobber videre med dette temaet fra Håvamål. Jeg bruker det samme utgangspunktet som sist, laget med Craiyon.com, og ber Dall-E om noen varianter. Jeg velger meg disse to som settes sammen til en ny original.

   

Deretter tilbake til Dall-E og outpainting av de to hvite områdene i bildet.


Jeg valgte meg denne, der feltet i midten begynner å få trekk av det som kan være en tredje person. "Man in the middle" så å si. Eller kanskje "Human in the loop".

21. desember 2022

God jul og godt nytt år

Årets Krampus-kort, denne gangen laget ved hjelp av Midjourney og Dall-E2 og litt fotofikling.

Hva Krampus-kort er for noe? Det er forklart tidligere år. Også som tidligere: Les mer om St. Nikolas og Julen.

13. desember 2022

Hvis jeg var en maler – visuelle AI-dialoger

Holder på med en artikkel / fremlegg med tittelen "Hvis jeg var en maler". Et interessant bakteppe er denne artikkelen der AI skaper bokomslag. Undertittelen min er nemlig " – malerens død", riktignok med et tydelig nikk til Roland Barthes og publikums rolle, men det blir fort krevende for mange "kreative" bransjer dette.

Et betimelig spørsmål i NRK-artikkelen gjelder samspillet mellom idé, illustrasjon og typografi, og hvordan dette er avgjørende for et godt resultat. "Hvordan ville det foregått i praksis om kunstig intelligens skulle erstattet designeren i dette arbeidet?" Helt fint, er jeg redd. Fremdeles vil det være mennesker involvert, ikke minst i tilpasninger og prosesser med utvelgelse, men designere med AI-verktøy vil åpenbart få mer gjort raskere. I NRK-artikkelen er det ikke gjort noe forsøk på å raffinere resultatene, likevel blir flere av resultatene brukbare. Med litt ekstra omtanke, som noen må kunne gi, vil trolig resultatene kunne blitt utmerkede.

Så til dagens post der tittelen i utgangspunktet henspeiler på en passasje fra James Joyce, The Dead, som jeg brukte i noen av de første forsøkene mine med AI:

He asked himself what is a woman standing on the stairs in the shadow, listening to distant music, a symbol of. If he were a painter he would paint her in that attitude. Her blue felt hat would show off the bronze of her hair against the darkness and the dark panels of her skirt would show off the light ones. Distant Music he would call the picture if he were a painter.

Dette gir meg i utgangspunktet bildet til venstre nedenfor, som jeg kombinerer med et helt annet AI-generert bilde. Det siste har imidlertid vært gjennom en lang digital-analog-digital prosess. Kort fortalt er det et bilde av et soltrykk laget med gurkemeie.


Tanken er her å beholde hovedtrekkene fra motivet av kvinnen i blå kjole, men at dette skal ta opp i seg stilinformasjon fra bildet til høyre. Resultatet fra Midjourney blir i første omgang dette:

7. desember 2022

Mer bildeskaping med AI

Jeg funderer på det mange andre gjør for tiden. Hva gjør utviklingen og koblingen av språk- og diffusjonsmodeller med ulike former for skapende virksomhet? 

Jeg forsøker chat.openai.com og setningen "Write a javascript showing an animation with the outline of a person bouncing a red ball". Resultatet blir ikke storveis, men likevel fungerende kode og noe å jobbe videre med.

På det visuelle området er eksemplene mer slående. En av de mange tingene som er gøy med Midjourney  er prosessbildene. Nedenfor er input igjen fra The hound of Baskerville: "It came with the wind through the silence of the night, a long, deep mutter, then a rising howl, and then the sad moan in which it died away. Again and again it sounded, the whole air throbbing with it, strident, wild and menacing. " 

Merk at generatornettverket går i forskjellige retninger. Stilen og fargetonene i bildene er riktig nok lik, men det ene bildet ender som en silhuett av noe som kan minne om en sidensvans, mens de andre ender med en person i et landskap. Jeg velger meg en av de fire alternativene (nede til høyre). Et relativt trivielt motiv, men pent – slik en kan forvente å finne masseprodusert på en interiørbutikk. Men, jeg kan like slike også.

21. november 2022

Dr. Feelgood og pubrocken

Må ned å rote i vinylen. Denne gitarsounden er nemlig mitt aller første konsertminne. Tror det var i 1984, på Skansen i Trondheim. Wilco Johnson var ikke lenger med i bandet, men det er låtene fra Down by the Jetty som sitter igjen. Mye energi her, og denne LPen er et frempek mot punken:

20. november 2022

Piksel22

Det må være lov å si at det var litt ujevnt under Piksel22, men slik skal det være. Noe treffer meg, mens noe annet appellerer til andre.

Det var absolutt flere ting som vakte interesse. Dessverre gikk jeg glipp av Skogen – (se nedenfor) det er vel festivalers pris at installasjoner bare står noen dager. Heldigvis fikk jeg med meg Marko Timlins Bits and bytes, som var spennende både visuelt og som lydopplevelse:


Vi synes også det var spennende å oppleve Pillow Talk av Miller Puckette og Kerry Hagan. ikke minst fordi denne installasjonene har et vist slektskap med vår egen Auditomosjon.

Mye bra med Piksel, men godt oppdatert og tydelig program står ikke på listen. Også litt skuffende at utstillingen var noe amputert når jeg besøkte den igjen. Men jeg fikk med meg Skogen:

17. november 2022

Sonic Greenhouse

Sonic Greenhouse har klare forbilder, ikke minst Folkteks Micro Garden og Leafaudios Microphonic Soundbox.

 

Foreløpig en prototype der delay skapes med en effektpedal. Tanken er å forsøke å gjøre det hele mer "self contained", en boks som elever kan montere diverse objekter på og skape lyder. Jeg kaller det Sonic Greenhouse, kanskje "Lydgartneri" på norsk.

9. november 2022

Illustrasjoner

Vet ikke helt av hva



 

Exit Smartboard

Det er kanskje ikke helt rettferdig dette, men all teknologi som trekkes inn i undervisningen bør vuderes ut fra kost versus nytte. Ikke en enkel øvelse, og jeg har ikke innsikt i hva Smartboardene kostet da de ble installert i 2014. Men det er et konservativt anslag å anta femti store per stykk – det før installering og tilhørende systemer. 

At den samlede kostnaden ligger nærmere hundre tusen per enhet er ganske sannsynlig. I dag, åtte år etterpå, er alt på vei til skraphaugen. Bildet representerer dermed en million kroner.

Fordelt på anslagsvis 1500 undervisningsdager gjennom 8 år er ikke det så ille. Forutsatt at de "smarte" tavlene faktisk hadde blitt brukt som det. Det er litt av problemet.

Da jeg begynte å undervise ved lærerutdanningen i 2016 tenkte jeg at jeg fikk ta smartboardet på alvor. Jeg gjorde virkelig et hederlig forsøk og jobbet med dette noen uker før studiestart, men å få den smarte dingsen på veggen til å snakke med det jeg til enhver tid hadde bruk for ble for mye. Smartboardet ble dermed raskt et "Dumbboard", dvs jeg brukte det som projeksjonsflate. Dermed kunne jeg, som de fleste andre undervisere, håndtere mine egne datamaskiner uten å tenke på en smart kobling til det som henger på veggen. Når det er sagt: det kan være trøblete nok å få en vanlig projektor og lyd til å fungere.

I rettfedighetens navn en liten disclaimer - jeg er forutinntatt. Helt tilbake i 2004 var jeg på BETT i London og fikk se smartboards og clickere i aksjon for første gang. Jeg fikk skrekken, og har siden ikke helt kommet over dette.

Så får vi se da. Det kommer nye enheter opp på veggene på høgskolen. De holder nok i nye åtte år, men jeg er dessverre villig til å vedde på at det ikke blir brukt "smart".

Jeg tagget dette under "Bærekraft". Det reiser jo absolutt noen spørsmål verd å stille.

21. oktober 2022

Munchvariasjoner

Varianter av denne, selv om maskinen ikke helt kommer tilbake i det samme landskapet. Men mye spennende en kan jobbe videre med her ...



 

17. oktober 2022

Mer enn tyve år med blogging

Jeg begynte å samle linker i en rekke blogger i september 2001. Dette var i sammenheng med research til boken Informasjondesign for digitale medier som kom i 2002. Etter at boken var ferdig begynte jeg med den bloggen du leser nå – tittelen, i i banneret, ble "strømmer i et hav av historier". 

Mine første skikkelig bloggposter skriver seg altså fra oktober 2002, den aller første for akkurat 20 år siden i dag. Den andre posten viser til en bok av Salman Rushdie, Haroun and the Sea of ​​Stories, en barnebok skrevet noen år forut for Sataniske vers – boken som har skapt så mye kontrovers, men som samtidig gjør det så viktig å uttrykke støtte til Rushdie spesielt og retten til å ytre seg fritt generelt.

Det er ikke noen kontrovers rundt Haroun and the Sea of ​​Stories, men sammenhengen kommer frem i min andre bloggpost, med henvisning til "prosjektet" som er mine innledende tanker omkring det som etter hvert ble doktorgradsprosjektet:

Her er det meningen å fortelle litt om bakgrunnen for prosjektnavnet, nemlig «Haroun and the Sea of Stories» (Salman Rushdie, 1990). Harouns far er en profesjonell historieforteller, som gjennom å drikke av “the Sea of Stories” får ideer til historier som han så forteller til sitt publikum. Rushdies fortelling handler på en måte om hvordan enhver forfatter har tilgang til et uendelig antall historier, samtidig som denne «uendeligheten» ofte er forfatterens største utfordring. «…the Sea of Stories» kan også sees som anskueliggjøring av de problemene som oppstår når vi skal filtrere den enorme informasjonsmengden som når hver enkelt av oss.

Jeg kom til dette via Grahame Weinbrens essay "In the Ocean of Streams of Story" som gjør koblingen mellom Rushdies fortelling og historienes hav som endte opp i avhandlingens forord:

During the period I have been working with this thesis I have had different aspects of personal publishing in mind. I set out with the ambition to look into how collective behaviour could influence on the dramaturgy in stories told on the WWW. I was especially intrigued by an essay, "In the Ocean of Streams of Story" (Weinbren, 1995), by Grahame Weinbren that was inspired by Haroun and the Sea of Stories (Rushdie, 1990) by Salman Rushdie. In Rushdie's book we learn about Rashid, Harouns father, who is a professional story-teller able "drink" from the "the great Story Sea". This way Rashid, the storyteller, get ideas to the stories he tells to his audience. Weinbren asks if it is possible to imagine that the audience get direct access to the stories4 the same way as Rashid does. This introduces the idea that every individual's choices are movements that create streams which influence on the "sea of stories". When another user enters the story sea this will be changed to give another, unique experience ( e.g. a narrative expression). I find Rushdie's book and Weinbren's article helpful when trying to create a frame of reference that illustrates what interactivity5 has come to mean in the age of collaborative production and collective behaviour: We all contribute in different ways to a number of continuously changing, increasing, and inter-linked information-resources on the Internet.

5. oktober 2022

Verdens lærerdag

Gratulerer med dagen!

Jeg jobber ved en av Norges største lærerutdanninger, men merkelig nok ble ikke Verdens lærerdag markert. Viktig dag, i Norge og i resten av verden.

Et oppspill til dagen var at det ser ut som om det er politisk flertall for å beholde opptakskrav til lærerutdanningene. Godt er det.

30. september 2022

AI-tegning i tre faser

Først panda med ropert ut av Craiyon.com. Bildet ble så oppskalert og topp og bunn utvidet ved hjelp av Dall-E. Litt rusk blir introdusert, men pandaen har fått ører og føtter. Lett redigering og resultatet er på plass.

En form for bildeskaping som jeg synes er ganske morsom, og ikke minst effektiv.




Og satt inn i en sammenheng:

21. september 2022

"FERD" og "Tilhører"

Maia Urstads lydinstallasjon FERD plasserer publikum midt i et lydlige landskape og mangfoldet på en togstasjon. Togkommunikasjon blandes med fragmenter av passasjerenes samtaler, høyttalerbeskjeder og elektroniske signaler.

Beskrivelsen kunne vært brukt om den lokative lydinstallasjonen Tilhører, som jeg og Johannes Ringheim laget i 2014. Vårt univers er også lagt til en jernbanestasjon der det mest markante er forskjellige stemmer, i form av bruddstykker fra fiktive mobilsamtaler som brukeren blir tilhører til ved å bevege seg rundt med headset.

Jeg lyttet dermed til Urstads verk med stor interesse ...

Det vi løste med mobile enheter, små radiosendere, en spesialutviklet app og avspilling i headset er i FERD løst med mange høyttalere. 

Min umiddelbare tilnærming til FERD var å bevege meg ganske mye i rommet. Derfor var det interessant å merke seg at andre publikummere valgte ulike strategier der flere sto på samme sted over lengre tid. Dette handler trolig om forventninger og forforståelse knyttet til å lytte. De fleste er gjerne vant med å lytte fra en optimal posisjon, som ved stereoavspilling, mens mine tanker om lydavspilling ofte ender med prosjekter som anvender berøring og bevegelse.

20. september 2022

Organotopia – Ultima 2022

Organotopia gikk av stabelen den 17.september under Ultimafestivalen, i Birkelunden og Paulus kirke, på Grünerløkka. En tolv timer lang konsert i kirken, og en samtidig versjon utendørs i form av en remix via et stort antall høyttalere plassert ute i parken. Det hele komponert og satt sammen av
Nils Henrik Asheim.

Et fantastisk flott prosjekt, et ekte Gesamtkunstwerk. Jeg var heldig og fikk med meg mye, fra 17-tiden og fem-seks timer gjennom kvelden

Konserten var bygget rundt kirkens orgel og en rekke tangentinstrumenter spilt av åtte musikere, samt en rekke unike vokalbidrag.

Prosjektet samlet fortellinger fra de som bruker parken, samlet i et arkiv og på et kart.

11. september 2022

Curcuma longa

Nok en dag med solskinn i hagen og jeg gjør flere forsøk med soltrykk med gurkemeie. Denne gangen med transparenter, laget med utgangspunkt i bilder som er blitt til ved å gi tekstkommandoer til en kunstig intelligens.

Det var ganske mye som ikke gikk helt etter planen denne gangen, først og fremst fordi transparentene slipper gjennom mer lys en jeg trodde. Men med en liten dose bildenehamdling blir det ganske flott på skjerm:


10. september 2022

Til minne om Etta Haller

"Book of Remebrance" er en del av 80-årsmarkeringen av Wielka Szpera som fant sted i Litzmannstadt-gettoen, Lodz, Polen i 1942. 

Prosjektet er en videreføring av den kunstneriske forskningen til Hilde Kramer i Lodz, Polen i perioden 2016 til 2020.utforsker innovative bokdesigntilnærminger som smelter sammen med eksperimentelle kunstnerbøker og utfordrer våre forventninger til hva illustrasjon kan være. Illustrasjon som håndgripelige objekter er et sentralt aspekt som utforskes. 

Vi fikk med oss dette i Storetveit kirke for noen dager siden. Imi Maufe holdt en performance, akkompagnert av orgel og sang, samt Helge Jordals stemme gitt til Chaim Rumkowski. Det er en kompleks historie dette, men ikke mindre gripende av den grunn.

3. september 2022

Sonus

Mer herom siden – jeg holder på å utvikle et lite fiksjonsunivers omkring en panda. Har tenkt å kalle hen Sonus, da det hele også kommer til å handle om lyd.

Litt tilfeldig at det ble en panda. Det er mest fordi pandaen er så enkel grafisk. For meg som ikke tegner noe særlig er dermed pandaen lettere å jobbe med. Den gjør seg dessuten, naturlig nok, i sort-hvitt.

Dall-E mini hjelper meg dessuten med å "tegne" pandaer så det kviner etter. Dermed blir produksjonsflyten ganske grei...

1. september 2022

Feltforsøk med cyantopi

Gjorde et forsøk i felt. Dvs papir og kjemi ble med en tur i kajakken. Dermed et utendørs forsøk med cyantopi, der kjemien ble blandet på stedet og trykkene laget mens emulsjonen var våt. Dette fungerer, men jeg hadde ikke med glassplater til å holde planter mm nede. Dermed ble eksponeringene ganske diffuse. Vakrest var det egentlig underveis i prosessen:



31. august 2022

Pappenheim - første skisse

Under Festspillene, næremere bestemt på veien tilbake fra Stord under Småspill 2022, snakket jeg og kona om hva som kan være den "optimale romlige opplevelsen" for små barn. Konklusjonen, i alle fall for min del, var at det må være pappkasseslott.

Noen dager senere befant jeg meg i Sogndal med Auditomosjon. Installasjonen fikk et stort rom og for å avgrense området fikk jeg overta kulissene etter en eksamensforestilling. Her var et av objektene et pappkassehus.

 

Auditomosjon fungerte veldig bra i dette rommet, men jeg fikk også bekreftet hvor appellerende pappkassehus er for små barn. På det meste var det seks barn inne i dette huset. Dermed var det helt klart: et prosjekt inneværende år blir "Pappenheim" med mål om Festspillene og Småspill i 2023.

Jeg kjenner Pappenheim som en bydel, like nedenfor Kristiansten festning, i Tronheim. Men dette er en by i Tyskland, og en “pappenheimer” betegner en person som er standhaftig og trofast. Uttrykket «Jeg kjenner jo mine pappenheimere» er gått inn i klassisk akademisk språkbruk for at en kjenner sine likemenn, kjent gjennom Friedrich Schillers stykke «Wallensteins død». Wallenstein stammer fra slottet Waldenstein, og gir tre omdreiningspunkt for utforming og lyder i “Pappenheim”: papp, slott og skog.

Så hvordan kan et pappkasseslott se ut. Skissen til Pappenheim er forløpg en enkel labyrint, der et barn relativt lett skal kunne finne frem. I hver kasse finnes en liten åpning som et kikkehull inn i en annen verden. Vi vil trolig lage en narrativ struktur, en multilineær fortelling, der en kan følge ulike veier gjennom et tema. 7 kasser, merket grå, rommer hver 4 tittebokser (totalt opp mot 28). Mange av titteboksene kan inneholde en iPad og i tillegg et tredimensjonalt tablå som elever og studenter utformer. Hver av de 7 kassene med tittebokser, markert mørkegrå på skissen, inneholder også en høyttaler som skaper en auditiv stemning i de ulike delene av labyrinten.

Installasjonen, slik den er skissert, dekker ca 50 kvadratmeter. Størrelsen er slik at et barn enkelt kan krabbe gjennom. En voksen kommer gjennom med forsiktighet.

En labyrintisk / multilineær fortelling etableres fysisk ved hjelp av store pappesker (pallestørrelse), hver med plass til en titteboks som studenter og elever innreder. Hver titteboks har en fast størrelse, slik at studenter/elever kan “innrede” denne i målestokk 1:20. Sammen med studentgruppen vil vi jobbe ut og sikre et felles tema som representeres tredimensjonalt.



 
◄ Free Blogger Templates by The Blog Templates | Design by Pocket