JON HOEM

Førsteamanuensis ved Institutt for kunstfag, Høgskulen på Vestlandet – Bergen.

Underviser i kunst og håndverk, og forsker på og med nye kunst- og medieformer.

Jeg er interessert i forholdet mellom medier og fysiske materialer: i 2021 kom boken Digitale medier og materialitet med en grundig diskusjon av denne tematikken. Jeg er særlig interessert i det haptiske (berøring og bevegelse) knyttes til lyd.

Fremover jobber jeg særlig med den telematiske operaen Zosimos (2023-26) og (støy)instrumentet Sonic Greenhouse.

Nylig avsluttede prosjekter er Sonus (2023), Sampling av lyd og bærekraft (2022-), "Auditomosjon" (2021-23) og "Aquafoni" (2022).

Videre sfæriske medier, ulike former for roboter, mm.

Min Dr.-avhandling om personlig publisering (2009).

Siterte artikler og publikasjoner i Cristin.

25. august 2015

«Trygghet i hverdagen» - politisk reklame?

Rolleblanding, etisk tvilsomt og propaganda er noen av karakteristikkene etter at Justis- og beredskapsminister Anders Anundsen (Frp) har fått laget en egen film for å fortelle om regjeringens arbeid. «En av de tingene som er mest frustrerende som politiker, det er at mediene veldig ofte er opptatt av å finne de negative vinklingene på sakene. Derfor har vi laget en egen film som skal fokusere på hva regjeringen mener er viktig for å sikre din trygghet», sier Anundsen i starten av filmen.

Tidligere ville en politiker benyttet tilgjengelige kanaler for å "plante" en sak i pressen, gjerne i form av et eksklusivt intervju, et "hjemme hos"-besøk eller lignende. Her kjører de imidlertid rundt hele greia og legger et halvtimes program ut på Regjeringens nettsider.

Min første tanke var som journalist og forfatter Kjetil Stormark sier til Dagbladet: det er «noe nordkoreansk» over filmen. Vår store leder er ute å inspiserer troppene, og finner at alt er i sin skjønneste orden. Også generalsekretær i Norsk Presseforbund, Kjersti Løken Stavrum, er anturlig nok kritisk.

– Dette er propaganda. Det er en ren skrytevideo, sier Stavrum til VG.

– Dette er ikke i tråd med norske tradisjoner, og gir politiske assosiasjoner til forholdene i Nord-Korea. Her har vi en statsråd som går rundt og stiller ledende spørsmål til sine lojale undersåtter. Han vet at han får gode svar, sier Per Lægreid, professor i statsvitenskap, til Aftenposten.

Samtidig kan en ikke fri seg fra at fenomenet er ganske interessant. Riktignok plasserer publiseringen på Regjeringens nettsider dette i et ganske uryddig landskap, særlig fordi det åpenbart er snakk om politisk reklame som ikke ville vært tillatt sent på f eks fjernsyn. På den annen side viser det en vilje til å ta de audiovisuelle mediene i bruk på måter som vi ikke har sett tidligere. Det er vanskelig å se dette som noe annet enn en direkte utfordring til pressen.

Se filmen «Trygghet i hverdagen»:



Krysspostet til veilederbloggen Multimediejournalistikk.

Geir Pollestad, leder i Næringskomiteen, pariodierer den politiske selvskrytsjangeren:

18. august 2015

"Art" by complete accident

Av ting som jevnlig irriterer meg er RiksTV hjemme i stua. Sikkert flott dersom jeg hadde satt opp en utendørs antenne, og på gode dager fungerer det greit. Men det kan også se ut som dette. Forutsatt at jeg ikke er videre interessert i programmet så er jo også dette et uttrykk, et sted mellom impresjonisme og tidlig Marianne Heske. Og det går an å se konstruktivt på det hele. Blir ikke så lange TV-kvelder av det heller :)


5. august 2015

Bevæpning og rutiner, eller mangel på sådanne

Forbildet? John Wayne i unge år:
mann verner kvinner med "gunner". Trygghet i westernversjon.
Jeg har aldri hatt som mål å blogge om politiske spørsmål, og dette får dermed gå under kategorien egnterapi. Jeg er nemlig sur og lei av politiets midlertidige bevæpning.

Jeg er ingen våpenmann, men interessert i våpen, har fortid i pistolklubb mm. Uten å påberope meg voldsom peiling, så har jeg i alle fall vokst opp med å lære respekt for og kunne håndtere våpen. Derfor gjør også våpen meg litt var, og jeg har sterkt misslikt politi som bærer synlig våpen. Føler jeg meg tryggere av å se våpen? Absolutt ikke.

En ting er å bære våpen, noe ganske annet er måten det gjøres på.

Jeg har tatt det som en selvfølge at politiets våpen har vært ladd. Dvs med skudd i magasinet, men ikke i kammeret. Hadde det vært tilfelle måtte tjenestemannen ta ladegrep før våpenet kan avfyres. Det tar noen sekunder. Det betyr at i et verstefallsscenario der en tjenestemann blir beskutt direkte, uten forvarsel, så kan det ta for lang tid. Men så må en spørre seg: hva er sannsynligheten for det?

Å gå rundt med pistol med patron i kammeret er uansett tullete i min bok. Så viser det seg at ikke bare har politiet skudd i kammeret, våpenet er heller ikke sikret!! Det norske tjenestevåpenet, Heckler & Koch P30L, har ingen sikringsbryter. En kan lure hvilken planet de som har utarbeidet våpeninstruksen kommer fra (forklaring kommer nedenfor).

- Norsk politi er godt utdannet og trent til å håndtere dagens bevæpningspraksis på en god og trygg måte. Erfaringer så langt viser også at politiet håndterer situasjonen med midlertidig bevæpning godt, sier seksjonssjef Steffen Ousdal i Politidirektoratets Avdeling for politiberedskap og krisehåndtering.

Særlig! Politifok er nok ansvarelige de, men rutinene peker i motsatt retning.

- Politidirektoratet har så langt ikke ønsket å kommentere praksisen rundt politiets våpenbruk. Dette handler om å ivareta innsatspersonellets egen sikkerhet og innsatsevne. Når vi nå går ut og bekrefter dette, handler det om at vi ønsker å forklare hvorfor norsk politi, i likhet med politi i mange andre land, bærer ladde våpen, altså med skudd i kammeret, sier Ousdal. Bekrefter, men uten å forklare noe som helst.

Jo, vent litt:

Dagens rutiner der våpenet er ladd og usikret ble utarbeidet for situasjonen før den midlertidige bevæpning, der politiet bare bevæpnet seg i spesielt truende situasjoner.

– Vi håper at vi skal tilbake til en normalsituasjon hvor bevæpning ikke lenger er nødvendig. I den midlertidige situasjonen vi står i, har vi så langt funnet det fornuftig å holde fast ved denne praksisen, sier seksjonssjef Ousdal,

Trøste og bære. Politiet baserer seg altså på en rutine utarbeidet for situasjoner der de tidligere ble beordret ut med våpen - da fordi de med stor sannsynlighet ville møte noen med våpen. Og så er det med ett normalsituasjonen til enhver tid. Tillitvekkende? Det sies jo i klartekst at politiet nettopp ikke er trent for sen situasjonen de nå bærer våpen i, og at de baserer seg på rutiner som er utarbeidet for noe ganske annet.

At våpen skaper trygghet er en argumentasjon som bør nyanseres. Trygghet for hvem? De siste opplysningene om vådeskudd tyder på at heller ikke politiet blir tryggere.

På tide å ta noen skritt tilbake. Først slutte med skarpladde våpen. Deretter putte pistolen innenfor jakka. Så låse våpenet ned i politibilen, eller ha det på politikammeret.

3. august 2015

"Listener" (Auditor) presentert under ELO 2015

Dokumentasjonen av "Tilhører" ble gjort fordi jeg skal presentere dette under The End(s) of Electronic Literature Conference, som arrangeres i Bergen denne uken.  Scott og Jill Rettberg er lokale drivkrefter, som har fått til et spenennde program og ikke minst en serie workshoper som jeg ser frem til.

Nær sagt som vanlig kommer slike ting som julekvelden, og jeg har dårlig tid i forkant. Alt som vanlig med andre ord.

Presentasjonen under konferansen blir på engelsk, men her er en første skissemessig gjennomgang, på norsk:



Litt rufsete foreløpig, men det kommer seg forhåpentligvis til fredag. Får se litt på det innimellom.
 
◄ Free Blogger Templates by The Blog Templates | Design by Pocket