Lovregulering av deepfakes

Den danske regjeringen planlegger å stramme inn lovene for å beskytte enkeltpersoners digitale identiteter mot kunstige imitasjoner. Utgangspunktet er at alle har rett til sin kropp, stemme og ansiktstrekk, noe som per i dag ikke er tilstrekkelig beskyttet av eksisterende lover om kunstig intelligens.

Det samme gjelder i Norge. For et drøyt år siden så Stortingets utredningsseksjon på spørsmålet og leverte et notat om Lovregulering av deepfakes. Det er lenge siden i denne sammenhengen – i dag er deepfakes i form av video der grensene flyttes, sist aktualisert ved "Spicy"-modusen i Grok.

Åndsverksloven §104 gir privatpersoner en såkalt «rett til eget bilde». På side 11 i notatet om Lovregulering av deepfakes kan vi lese: 

Samlet sett fremstår det for oss som noe usikkert om åndsverkloven får anvendelse på deepfakemateriale der dette er bilder konstruert digitalt basert på informasjon fra andre bilder. Vi har i den forbindelse registrert professor Olav Torvund har uttrykt at straffeloven § 267 a – som setter straff for deling av krenkende bilder – ikke synes å ramme fiktive bilder. Ifølge forarbeidene gjelder denne bestemmelsen for fotografiske bilder, slik som åndsverkloven § 104. Samtidig ser Justis- og beredskapsdepartementet ut til å legge til grunn det motsatte standpunkt.
/../
Forutsatt at åndsverkloven kommer til anvendelse, ligger det en begrensning i vernet ved at dette etter loven kun gjelder med hensyn til offentlig gjengivelse eller visning. /../ Bestemmelsen hindrer dermed ikke produksjon og besittelse av fotografier, og heller ikke deling av fotografier innenfor privat sfære. Denne begrensningen ligner på privat-unntaket i GDPR. Deling av slikt materiale kan naturligvis oppleves belastende også der delingen skjer innenfor den private sfære. I slike tilfeller vil imidlertid straffeloven § 267 a fortsatt kunne komme til anvendelse, forutsatt at vilkårene der er oppfylt.

Artikkelen Etterligning av stemmer ved bruk av KI - er det lov? viser til en tidligere lagmanssrettsdom der det ble lagt til grunn at det «utgangspunktet er […] tillatt å bruke etterligninger av en person i reklameøyemed», og at det bare er «de urimelige etterligninger som er ulovlige.». Dommen handler riktignok ikke om KI, men imitasjon som sådan.

Utestenging av student for selvplagiat var ugyldig

Tanken er god, en skal ikke som student (eller forsker) få uttelling for samme innhold flere ganger. Konseptet selvplagiat er imidlertid ganske ullent, og når en "selvplagierer" upublisert materiale blir det enda merkeligere. Nå har Høyesterett plassert skapet.

Saken gjelder en student ved Høgskolen i Innlandet, som høsten 2021 tok ny eksamen i et emne hun tidligere hadde strøket i. I forbindelse med sensuren ble det gjennomført plagiatkontroll og det ble avdekket tekstlikhet med besvarelsen hun tidligere hadde levert. Tekstlikheten besto i at studenten hadde gjenbrukt to avsnitt fra sin tidligere besvarelse, uten at denne var oppgitt som kilde.

Studentens eksamen ble annullert, og hun ble utestengt fra høyskolen i to semestre og fratatt retten til å gå opp til eksamen ved alle institusjoner underlagt universitets- og høyskoleloven like lenge. Felles klagenemnd stadfestet vedtaket.

Høyesterett uttaler at studenten objektivt sett handlet i strid med forskriften som den gangen gjaldt for eksamensbesvarelser. Handlingen kan likevel ikke anses som fusk fordi den skjulte gjenbruken i dette tilfellet ikke var rettsstridig.

Det sentrale siktemålet med forbudet mot skjult gjenbruk, er å forhindre at en student oppnår dobbelt uttelling for samme faginnhold. Når teksten som gjenbrukes stammer fra en underkjent eksamensbesvarelse, slår ikke begrunnelsen for forbudet til.

• Les avgjørelsen fra Høyesterett (PDF)
  
  
• Høgskolen i Innlandets nåværende retningslinjer om gjenbruk av egne tekster

Saken berører, i alle fall indirekte, forskningsetikken. Selvplagiat er imidlertid ikke det samme som plagiat: "I forskningsetisk forstand er plagiat å ta hele eller deler av andres arbeid og fremstille det som sitt eget, slik det fremgår av nasjonale forskningsetiske retningslinjer utarbeidet av NENT og NESH."

Rettspraksis.no – tapte slaget, vinner til slutt

Rettspraksis.no la ut avsagte dommer gratis på nettet. Et nyttig og prisverdig prosjekt. Dette førte imidlertid til søksmål fra Lovdata, noe som til slutt endte med tapte i Høyesterett i høst. Nå gjør justiskomiteen på Stortinget noe med problemet, og går inn for å gjøre alle rettsavgjørelser tilgjengelige for alle.

– I Norge er alle lover åpne for alle. Men dommer er også en veldig viktig rettskilde. For å vite hva som er rett og galt, må vi vite hvilke dommer som er avsagt. /../ De fleste vestlige land har skjønt at dette er et viktig prinsipp, men av en eller annen merkelig grunn har vi i Norge valgt å ha dommene gjemt bak høye betalingsmurer. Det holder ikke prinsipielt sett og er rett og slett ikke godt nok, sier justiskomiteens nestleder Peter Frølich (H) til Aftenposten.

I første omgang skal det gjelde alle dommer i norske tingretter, lagmannsretter og Høyesterett. Ifølge Domstolsadministrasjonen avsies det ca. 30.000 tingrettsdommer i året, 3000 lagmannsrettsdommer og 105 dommer i Høyesterett. Basen vil også omfatte andre rettsavgjørelser som kjennelser og andre beslutninger og vedtak.

God å se at politikerne tar tak i dette.

En ulovlig bok?

Elektronisk Forpost Norge (EFN) har gitt ut boken "En ulovlig bok?". Innholdet i boken er det samme som befant seg på nettsidene popcorn-time.no før Økokrim beslagla domenet 7.mars 2016 .

Nå kan i og for seg de originale nettsiadene fint ses via Archive.org, men formålet med boken er å sette fokus på i hvilken grad ytringfriheten er beskyttet på nettet. For EFN er det kritisk at ytringsfriheten ikke skal ha noen lavere beskyttelse på nettet enn i bokform. 

Bakgrunnen for utgivelsen er at Økokrim mener at innholdet på nettstedet popcorn-time.no utgjør kriminell medvirkning til brudd på åndsverksloven, og fikk nettstedets DNS-domene beslaglagt. EFN mener derimot at det ikke er kriminell medvirkning å beskrive og skrive nyheter om Popcorn Time-varianter.

Den lille DNS-registraren IMC AS, som fikk hjemmet sitt raidet av Økokrim 7. mars 2016, samt foreningene EFN og NUUG, har anket både beslag og inndragning, og anken behandles over tre dager i Borgarting lagmannsrett (Saksnr: 18-027486AST-BORG/02) fra og med tirsdag 8. januar kl. 09:00, sal M32.

Viktig sak mot Rettspraksis.no i gang

Et lite Googlesøk synliggjør problemet. Vi kan lese den nye versjonen av Åndsverkloven, men den tidligere versjonen er ikke lenger mulig å lese uten å betale. Langt viktigere er tilgjengeligheten til tidligere dommer, som Lovdata også legger bak en betalingsmur.

Et sted, godt i utkanten av offentligheten, nærmere bestemt hos Byfogden i Oslo, går saken mellom Lovdata og initiativtakerne bak Rettspraksis.no. Rettsprakis.no er et viktig initiativ for å gjøre tidligere lover og dommer tilgjengelig for oss alle.

Et bra prosjekt som ingen burde være imot, skulle en tro. Det mente imidlertid ikke Lovdata som fikk stanset Rettspraksis.no ved en midlertidig forføyning 1. juni.

Nærmere tre måneder senere kan prosessfullmektig for Lovdata, advokat Jon Wessel-Aas, fortelle at de frafaller sitt opprinnelige standpunkt og mener rettsavgjørelsene fra før 2002 havner utenfor databasevernet. Det har med andre ord lest lovens §24 på sine egne nettsider: "Eneretten til en database som nevnt i første ledd varer i 15 år etter utløpet av det året databasen ble fremstilt." Interessant nok kan jeg ikke linke til den lovteksten som gjaldt da den midlertidige forføyningen ble iverksatt, fordi Lovdata nå har lagt den tidligere loven bak en betalingsmur.

Etter at Lovdata har gått en runde med seg selv mener de nå at saken handler om høyesterettsavgjørelser fra 2002 til 2007. Lovdata hevder at disse har blitt hentet ut ved å crawle deres nettsider. Rettspraksis.no har imidlertid hentet fra en DVD utgitt av Lovdata, lånt på Nasjonalbiblioteket i Oslo. Håkon Wium Lie, som er en av de saksøkte, skriver om dette.

Prosesskrivet (link nederst) innholder en rekke små spark på leggen, som f eks "Tilgang til Lovdata PRO krever som kjent innlogging, og slike aktiviteter ville formodentlig ha vært mulig å spore opp fra Lovdatas side."

Advokat Halvor Manshaus peker videre på at Lovdata i perioden mellom 2002 og 2007 var å regne som et offentlig organ. Blant annet fordi Lovdata var den eneste aktøren som hadde full tilgang til avgjørelser fra Høyesterett. Høyesterett hadde en egen FTP-linje som sendte rettsavgjørelser i kryptert versjon direkte til Lovdata. Manshaus viste videre til at flere andre aktører ba om å få tilsvarende tilgang, men fikk avslag. Samtidig hadde Lovdata en eksklusiv avtale med både lagmannsrettene og tingrettene.

– Akkurat denne perioden var Lovdata et offentlig organ som jobbet på vegne av nettopp det offentlige. Lovdata slåss i realiteten for å ivareta et konkurransefortrinn fra før 2008, sa Manshaus.

Et sentralt spørsmål ser ut til å være hvorvidt Lovdata kan regnes som et offentlig organ. Her kommer det som jeg oppfatter som et veldig merkelig argument fra prosessfullmektig for Lovdata, advokat Jon Wessel-Aas:

– Det finnes unntak for vern i åndsverksloven § 14 for visse dokumenter, slik som vedtak og avgjørelser fra offentlig myndighet. Det gjelder ikke bare åndsverk, men også databaser dersom den er et produkt av en uttalelse fra offentlig myndighet. Lovdata er ikke en slik offentlig myndighet og omfattes derfor ikke av dette unntaket, sa Wessel-Aas.

Argumentet er merkelig, nærmest somen advokatfinte som kun har til hensikt å flytte fokus for diskusjonen. Dette fordi den aktuelle formuleringen i §14 lyder slik:

«Lover, forskrifter, rettsavgjørelser og andre vedtak av offentlig myndighet er uten vern etter denne loven. Det samme gjelder forslag, utredninger, uttalelser og lignende som gjelder offentlig myndighetsutøvelse, og er avgitt av offentlig myndighet, offentlig oppnevnt råd eller utvalg, eller utgitt av det offentlige. Tilsvarende er offisielle oversettelser av slike tekster uten vern etter denne loven.»

Leser en dette er "lover, "forskrifter" og "rettsavgjørelser" tydelig unntatt vern, så kommer i tillegg "andre vedtak av offentlig myndighet". Hvorvidt Lovdata er offentlig myndighet eller ikke virker rimelig irrelevant når en diskuterer rettsavgjørelser i forhold til §14. Rettsavgjørelser er uansett unntatt.

Det som burde være relevant er spørsmålet om hvorvidt Lovdata bearbeider rettsavgjørelsene i en grad som gjør at de kan påberope seg databasevern. Nå mener Lovdata at vernet for deres databaser på nett aldri vil utløpe.

– Databasen er innrettet på en måte som gjør at den hele tiden endres og bearbeides, slik at vernetiden egentlig aldri begynner og da heller ikke slutter. Databasen er aldri den samme og endrer seg hele tiden, sa Wessel-Aas.

Skulle de få medhold i dette er det på tide at dette blir en politisk sak. Det kan ikke være slik at en ved å endre linker i en database (jeg legger til grunn at Lovdata ikke fikser på ordlyden i dommene) oppnår evig vern.

Uansett er den grunnleggende, og demokratisk betydningsfulle problemstillingen hvorvidt vi som borgere skal ha fri tilgang til rettavgjørelser. I bunn og grunn kan vi ikke forholde oss fullt og helt til et lovverk dersom vi ikke også kan få innsyn i hvordan lovene tolkes av retten. Skal vi betale en advokat for slikt innsyn er vi ute å kjøre. Dvs det er jo nettopp det vi er, og det er derfor Rettpraksis.no er så viktig.

Har vi et system som gir en (halv)privat aktør – Lovdata – monopol på dette er det på høy tid å gjøre noe med dette systemet.

Blir derfor spennende å se hva dommen ender med...

Oppdatering:
Resultatet var direkte stusslig. Dessverre er det vel neppe noen politikere som bryr seg heller, og menigmann er dermed i praksis henvist til å betale en advokat (les dommen så skjønner du at det ikke er billig) for å orientere seg i eldre domsavsigelser. Ikke bra!

Kjennelsen fra Oslo Byfogdembede, avgitt 21. september

• Prosesskriv på vegne av Rettspraksis.no (PDF)
• Hvem skal ha rett til loven?
• Torsdag startet forhandlingene mellom Lovdata og Rettspraksis.no

Landslover

Byloven som ble vedtatt for Bergen i 1276, tok utgangspunkt i landsloven og Bjarkøyretten, Trondheims gamle bylov.

Praktutgaven av Magnus Lagabøtes landslov har til nå vært oppbevart i Det kongelige bibliotek i København. Etter fem hundre år kommer nå Codex Hardenbergianus tilbake til Norge.

Magnus Lagabøtes landslov var et lovverk gjeldende for hele Norge gitt av kong Magnus Lagabøte mellom 1274 og 1276. Lovverket var det første som gjaldt for hele Norge og er et av de første eksemplene på omfattende nasjonal lovgivning fra en sentralmyndighet i Europa. Lovverket er grunnen til at kongen fikk tilnavnet Lagabøte, «den som forbedrer loven».

Støtt rettspraksis.no!

Foto: Gellinger

Rettspraksis.no er for tiden stengt grunnet søksmål, men skal gjenoppstå.

Prosjektet  har som mål å gjøre dommer tilgjengelig for allmenheten. Problemet er nemlig at den offentlige stiftelsen Lovdata ikke gjør alle tidligere dommer fritt tilgjengelig over tid. Dvs du må som privatperson betale 12.500 kroner årlig for tilgang til rettsavgjørelser. I praksis er resultatet at det kun er profesjonelle aktører som får tilgang til historiske dommer, som er som kan være vesentlige for å vurdere en pågående sak. At denne typen offentlige dokumenter skal være tilgjengelig for alle, i søkbar form på nett, burde være selvsagt. Men slik er det ikke.

Rettsprakis.no er viktig å støtte. De skriver dette om bakgrunnnen på sine nettsider:

Les anken!

Dugnadsprosjektet Rettspraksis.no ble åpnet 17. mai 2018 for å gi vanlige borgere tilgang til rettsavgjørelser, f.eks. høyesterettsdommer. Rettsavgjørelsene er offentlige dokumenter som vi alle har betalt for, og da skal vi også fritt kunne lese dem.

Lovdata er en stiftelse som på vegne av staten publiserer lover og rettsavgjørelser. Tidligere ble lover og rettsavgjørelser publisert på papir, men nå har Lovdata overtatt rollen som formidler av slik digital informasjonen fra det offentlige. For å gi en privatperson tilgang til rettsavgjørelser tar Lovdata 12500 kroner årlig. Lovdata har bygget opp et fond på mer enn 35 millioner kroner fra slike abonnementsinntekter.

Torsdag 31. mai saksøkte Lovdata to av personene som har jobbet med rettspraksis.no. Lovdata mener rettspraksis.no er ulovlig og Oslo Byfogdembede fattet raskt en kjennelse i tråd med Lovdatas påstander.

«Rettspraksis.no ble stengt på under 24 timer, kun basert på Lovdatas påstander. Det er et grunnleggende prinsipp at begge sider i en sak skal høres, og terskelen for å stenge nettsted bør være svært høy i Norge», sier Håkon Wium Lie, en av deltagerne i dugnadsprosjektet. «Vi ble også idømt saksomkostninger på over hundretusen kroner. Uten at vi fikk forklare oss.»

«Vi har ikke gjort noe ulovlig. Vi har laget en aksjon som er nødvendig for å gi borgerne tilgang til rettavgjørelser. Rettavgjørelser er ikke vernet etter åndsverksloven og alle skal ha fri tilgang til disse viktige dokumentene», sier Fredrik Ljone, initiativtaker til rettspraksis.no.

I Lovdatas begjæring som overbeviste dommeren spekulerer Lovdata i at dugnadsgjengen har brukt nettroboter («crawlere») for å melke databasen til Lovdata. Åndsverkslovens paragraf 43 er sentral for Lovdata, den gir databaser et vern som varer i 15 år.

«Lovdata tar feil om hvordan vi har funnet gamle høyesterettsdommer. Dommene ble publisert på CD-ROM av Lovdata på 2000-tallet. Jeg har selv lånt slike dataplater på Nasjonalbiblioteket», sier Håkon Wium Lie.

«Spørsmålet i vår sak går på Statens informasjonsplikt og hvorvidt rettsavgjørelser på samme linje som lover og forskrifter må gjøres tilgjengelig for allmenheten», sier advokat Halvor Manshaus fra Advokatfirmaet Schjødt AS, som bistår rettspraksis.no. «Her er det snakk om materiale som er av betydning for å føre kontroll med domstolene og sette seg inn i gjeldende rett, altså har dette en sterkt prinsipiell side.»

Rettspraksis.no har fått støtte for synet om fri tilgang fra Norsk Redaktørforenings generalsekretær. «Lover, forarbeider og rettspraksis bør være enkelt og gratis tilgjengelig for publikum. Det er hva striden rundt Rettspraksis.no handler om», skriver Arne Jensen i en kronikk i Advokatbladet, også publisert hos Medier24.

«Kampen som Rettspraksis.no har startet for å spre rettsavgjørelser til allmennheten, blir desto viktigere når Oslo byfogdembete påla å fjerne alle rettsavgjørelser på nettsiden uten forutgående muntlig forhandling og på grunnlag av Lovdatas feilaktige saksfremstilling. Dette dreier seg om publisering og tilgjengeliggjøring av offentlig informasjon, og kjennelsen innebærer et inngrep i ytringsfriheten.» sier Medierettsadvokat for Norsk Journalistlag (NJ), advokat Ina Lindahl Nyrud.

Vårt prosesskriv, hvor vi ber om muntlige forhandlinger (ankemuligheten ved midlertidig forføyning), ble sendt til Oslo Byfogdembede i dag, 8. juni 2018.

Hva er ytringsfrihet?

I disse dager er spørsmålet aktuelt, ikke minst på grunn av en avtroppet statsråd med ansvar for nettopp ytringsfriheten.

«Jeg har opplevd dette som en ren heksejakt, hvor hensikten til Jonas Gahr Støre tydeligvis har vært å kneble ytringsfriheten på et tema som er noe av det viktigste vi må diskutere for Norges fremtid. Jeg kommer aldri til å godta at debatten legges på Støres premisser. Ytringsfriheten er en viktig norsk og vestlig verdi vi må stå opp for. Jeg kommer aldri til å være en politiker som er lik alle andre. Jeg vil være meg selv.», skriver Listhaug på Facebook.

I Norge er ytringsfriheten beskyttet i Grunnlovens paragraf 100. Kanskje er den siste setningen verd å merke seg: "Dei statlege styresmaktene skal leggje til rette for eit ope og opplyst offentleg ordskifte."

Videre den europeiske menneskerettskonvensjons artikkel 10. Her er essensen: "Enhver har rett til ytringsfrihet. Denne rett skal omfatte frihet til å ha meninger og til å motta og meddele opplysninger og ideer uten inngrep av offentlig myndighet og uten hensyn til grenser."

Den rettslige beskyttelse av ytringsfriheten har først og fremst vært en garanti for at ikke stater skal begrense individers ytringsfrihet. Slik har ytringsfriheten vært en negativ rettighet – en individuell rett til fravær av statlig inngripen.

Ytringsfrihet handler prinsipielt sett om forholdet mellom Staten og enkeltmennesker, og forstås kanskje best gjennom det motsatte av ytringsfrihet, som er sensur: dvs det å stanse en ytring før den fremsettes. Reaksjoner mot ulovlige ytringer kan først brukes etter de er fremsatt.

En forutsetning for ytringsfrihet er at individer har mulighet til å praktisere ytringsfrihet i samfunnet: det vil si at det finnes kanaler der man kan ytre seg og at man har et klima der folk kan delta fritt.

Anine Kierulf har skrevet om ytringsfrihet i SNL. Og Kjetil Alstadheim kommenterer selve saken:

Se nettsider, f eks Popcorn Time, anonymt

Økokrim har beslaglagt nettstedet popcorn-time.no, men artikkelen Se Popcorn Time Anonymt ligger fremdeles i Google cachet.

Et litt langt sitat, men gitt bakgrunnen får det våge seg. Poenget er nemlig viktig:

I tillegg til å skjule hvem du er kan en VPN oppkobling være nyttig for andre formål, som ved f.eks. abonnement på lovlige strømmetjenester. La oss si at du ønsker å se innhold på et annet språk enn det som tilbys i den norske versjonen av strømmetjenesten. Ved å benytte VPN kan man velge å fremstå som en bruker fra et annet land som f.eks. USA, Nederland, Sverige, Sveits osv. Ofte er det også et annet, og mange ganger et bedre og større tilbud som tilbys kundene i andre land enn i Norge.

TorGuard en av de mest annerkjente tilbyderne av VPN og Anonym Proxy løsninger. Med Anonym Proxy fra TorGuard sørger du for at din identitet og IP adresse ikke er tilgjengelig for uvedkommende. Du kan da bruke programmer som Popcorn Time, Bittorrent og uTorrent uten at andre har innsyn i hva som lastes ned.

Økokrim på sin side argumenterer slik:

ØKOKRIM har i dag tatt beslag i domenet popcorn-time.no. ØKOKRIM mistenker at domenet benyttes til straffbar medvirkning til brudd på åndsverkloven § 2, som gir rettighetshaver enerett til å råde over åndsverk.

Ulovlig fildeling av opphavsrett-beskyttet materiale på internett utgjør et alvorlig samfunnsproblem. Opphavsretten bidrar til å sikre utøvende kunstnere økonomisk utbytte av sin skapende virksomhet, noe som igjen er viktig for åndsproduksjon, innovasjon og kunstnerisk utvikling. Tilgjengeliggjøring på internett uten samtykke fra rettighetshaverne krenker opphavsretten. Det norske domenet popcorn-time.no utgjør, etter ØKOKRIMs syn, en del av et globalt problem i stadig og rask utvikling.

Fildelingstjenesten Popcorn Time gjør tilgjengelig for allmennheten et stort antall filmer og TV-serier. I all hovedsak er filmene og TV-seriene lagt ut på internett uten rettighetshavers samtykke. Det norske domenet popcorn-time.no bidrar til tilgjengeliggjøringen ved å lenke til andre domener hvor nødvendig programvare kan lastes ned. I tillegg tilbyr det norske domenet popcorn-time.no informasjon, brukerveiledninger og nyhetsoppdateringer.

Det er en ikke ubetydelig "snørr og bart"-problematikk her. Problemet er nok at nettstedet promoterer torguard.no og kobler bruken av denne tjenesten til Popcorntime. Men folk kan jo selv spekulere i hvorfor Økokrim ikke rører domenet torguard.no. Det finnes flere VPN-tjenester som er helt gratis, og de er da reklamebasert. Jeg kan ikke gå god for om du kan stole på disse, men her er i alle fall noen eksempler:

• CyberGhost
• Hotspot Shield
• OkayFreedom
• TunnelBear

Å kunne surfe anonymt kan være essensielt i noen sammenhenger. Det er blant annet noe journalister (bør) kurses i. 

Økokrim synes å mene at det er medvirkning til opphavsrettsbrudd dersom en linker til Popcorntime. Nesten litt søtt, men du får google det i stedet.

I en e-post til ITavisen skriver Olav Torvund, professor ved Senter for rettsinformatikk følgende:

«Popcorn-time.no er i alle fall et steg lenger unna selve den ulovlige tilgjengeliggjøringen, […]. Det er i alle fall ikke åpenbart at tjenesten vil være ulovlig, slik Økokrim synes å forutsette. Innholdet på siden skiller seg ikke vesentlig fra det vi finner på sidene til nettaviser som har skrevet om slike tjenester.»

Via Dimag.no

Offentlig eller ikke offentlig?

Gula­ting lag­manns­retts kjen­nelse i saken om blog­ge­ren Eivind Berge har med­ført debatt. Olav Torvund gjør et for­søk på klar­gjø­ring. Berge er til­talt etter strl § 140. Den­nes første ledd lyder:

“Den, som offent­lig opford­rer eller til­skyn­der til Iværkset­tel­sen af en straf­bar Hand­ling eller for­her­li­ger en saa­dan eller til­by­der at udføre eller bistaa ved Udfø­rel­sen af en saa­dan, eller som med­vir­ker til Opford­rin­gen, Til­skyn­del­sen, For­her­li­gel­sen eller Til­bu­det, straf­fes med Bøder eller med Hefte eller Fæng­sel ind­til 8 Aar, dog i intet Til­fælde med høi­ere Fri­heds­straf end to Tredje­dele af den høi­este for Hand­lin­gen selv anvendelige.”

Saken rei­ser to hoved­spørs­mål, som begge er vans­ke­lige. Det ene er om inn­hol­det i Evind Ber­ges ytrin­ger “opford­rer eller til­skyn­der til Iværkset­tel­sen af en straf­bar Hand­ling eller for­her­li­ger en saa­dan”. Det rei­ser vans­ke­lige spørs­mål om ytrings­fri­he­tens gren­ser, som jeg denne gan­gen lar ligge. Det annet er om even­tu­elle opp­ford­rin­ger er frem­satt offent­lig.

Les mer på Olav Torvunds blogg

Den nye, kommende straffeloven vil inkludere ytringer på nettet ( § 10 annet ledd). Loven ble vedtatt allerede i 2005, men denne er ikke trådt i kraft ennå. Grunnen er kanskje det mest oppsiktvekkende i denne saken: politiets datasystemer takler ikke oppdateringen. En skjønner at folk blir frustrert, ikke minst i politiet.

Et midlertidig tapt litterært århundre

Grafen nedenfor viser fordelingen av 2500 nylig utgitte bøker, valgt tilfeldig hos Amazon. Dippen i grafen skyldes copyright.


Artikkelen gjelder amerikanske forhold hvor bøker utgitt før 1923 i all hovedsak er "public domain". Grafen er utarbeidet av jusprofessor Paul Heald. I et innlegg ved University of Canterbury forklarer han sammenhengen (rundt 12.40):

The Missing 20th Century: How Copyright Protection Makes Books Vanish - The Atlantic

Rettigheter ved (lokal) produksjon av læringsressurser

Datalagring gir ikke større oppklaringsprosent

Datalagring ga ikke økt oppklaring, ifølge en tysk undersøkelse omtalt i Aftenposten. Den slår fast at datalagring ikke har ført til økt oppklaring av alvorlige forbrytelser. Tvert imot sank oppklaringsprosenten etter at direktivet ble innført i Tyskland.

Hovedargumentet til dem som vil innføre datalagringsdirektivet, er at politiet ville kunne oppklare flere saker. Men den påstanden er aldri bevist, og mye kan altså tyde på at det motsatte er tilfelle. Den synkende oppklaringsprosenten kan forklares med at lovbrytere i større grad benytter seg av internettkafeer, trådløst internett, anonymiseringstjenester, telefonkiosker, uregistrerte simkort og andre slike metoder for å unnlate å etterlate seg elektroniske spor. Slike adferdsendringer, kan ifølge den tyske rapporten, gjøre det vanskeligere for politiet å gjennomføre mer målrettede former for etterforskning.

Statssekretær Terje Moland Pedersen (Ap) i Justisdepartementet sier i VG at han mener den tyske undersøkelsen er misvisende. Det kan han saktens mene, men nå er det på tide å dokumentere påstandene.

Forslag om å implementere datalagringsdirektivet

Da datalagringsdirektivet ble lagt ut på høring kom det inn 130 høringsuttalelser, de fleste var negative. Politiet har imidlertid tatt sterk til orde for at lagriing er et viktig virkemiddel.

Det er ikke enighet internt i regjeringen. Forslaget legges nå frem av Reegjeringen, men som det fremgår i Soria Moria-erklæringen for 2009-2013 at: Arbeiderpartiet vil implementere datalagringsdirektivet forutsatt at det i utredningen ikke framkommer klare negative konsekvenser for personvernet. Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil av personvernmessige hensyn gå mot implementering av EUs datalagringsdirektiv i norsk rett. SVs og SPs statsråder og stortingsrepresentanter stilles fritt i denne saken. Regjeringens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet har tatt dissens i statsråd. 

• Dissens i Justisdepartementets proposisjon (prop. 49 L (2010-2011))
• Dissens i Utenriksdepartementets proposisjon (prop. 50 S (2010-2011)). 

Arbeiderpartiet er dermed avhengig av støtte fra Høyre for å få gjennom direktivet.

EU har åpnet for mellom seks måneder og to års lagring – regjeringen foreslår 12 måneder. Et annet viktig spørsmål er hva slags saker som skal kunne utløse innsyn. Her har regjeringen lagt opp til en skala, der mer sensitive opplysninger krever mistanke om grovere forbrytelser.

Høyesterett har talt i Altibox-saken

Denne saken er spesiell fordi en privat aktør har hatt konsesjon til å samle inn IP-adresser som de mener er knyttet til illegal fildeling. En konkret IP-adresse er så forelagt nettleverandøren med begjæring om utlevering av abonnentens navn og adresse. Saken havnet i rettsystemet, men kjennelsene ble holdt hemmelig i tidligere rettsinnstanser. Først nå, når Høyesteretts dom foreligger, er argumentasjonen og kjennelsene blitt kjent.

Høyesterett gjengir deler av lagmannsrettens begrunnelse, hvor det blant annet heter "Etter en samlet vurdering – blant annet særlig hensyntatt at det dreier seg om en handling som antas å være både straffbar og erstatningsbetingende, politiets manglende prioritering av slike saker, den omstendighet at abonnenten av den aktuelle IP-adressen ikke kan ha en berettiget forventning om rettsstridig bruk av denne."

Bare i dette avsnittet er det mye som, så vidt jeg kan se, kan få vidtrekkende konsekvenser. I saker der en privat aktør "antar" at noe er straffbart og hvor politiet viser en "manglende prioritering" kan det synes som om Høyesterett tar til orde for at man selv kan iverksette inndrivelse av bevismateriale. På andre områder i samfunnet ville det forhåpentligvis fått de fleste til å steile.

Når det gjelder punktet om at en "ikke kan ha berettiget forventning om rettstridig bruk" så er dette også ganske problematisk. Jeg er blant dem som setter stor pris på at folk holder sine trådløse nett åpne. Noe jeg blant annet nyter godt av når jeg sitter og skriver dette i Riga. Av den grunn er mitt eget nett åpent, slik at mine naboer kan bruke det ved behov. Selv setter jeg stor pris på at noen av mine naboer deler på samme måte, da jeg ikke har tilgang til eget nett i deler av hagen. Jeg bruker ikke denne tilgangen til noe ulovlig, men jeg kan ikke vite om noen bruker mitt nett til noe ulovlig. Her vil jeg imidlertid mene at mitt ansvar gjelder meg selv, ikke hva andre måtte finne på. Høyesterett gjør imidlertid sitt til at denne formen for deling blir en usikker øvelse. Sett at de aktuelle filene var lastet opp over en slik forbindelse, ville en bruker som meg kommet i heisen? Svaret er trolig ja. Høyesterett stiller seg nemlig bak synet, gjengitt nedenfor: "dette argumentet strekker seg imidlertid etter flertallets syn ikke lenger enn at vedkommende må gis anledning til å avkrefte en slik mistanke etter at identiteten er opplyst til ankemotpartene". "Gis anledning til å avkrefte" høres i mine ører ut som en omvendt bevisbyrde.

Forstå meg rett. Jeg mener på ingen måte at det skal være fritt fram for de som laster opp filer ulovlig. Jeg setter imidlertid stor pris på at man holder på at fornærmede anmelder, politiet etterforsker og retten tar stilling til om personopplysninger skal utleveres - da til politiet.

Høyesetrett konkluderer blant annet slik (hele dommen kan du lese nederst):

Når loven (eller rettere advokater) tar overhånd

Enn så lenge står det vel litt bedre til her hjemme enn i USA, men tendensene til at man alltid må tenke seg om to ganger begynner å bli synlige i Norge også. Det er faktisk ikke særlig oppmuntrende å høre på Philip K. Howards beskrivelse av ståa.

The land of the free has become a legal minefield, says Philip K. Howard -- especially for teachers and doctors, whose work has been paralyzed by fear of suits. What's the answer? A lawyer himself, Howard has four propositions for simplifying US law.



Lover bør ikke skrives av advokater, selv om de skal være med å tolke dem, men av folk som skal følge dem. For mange, og for kompliserte lover gir oss det motsatte av hva vi faktisk er ute etter: et samfunn der folk stort sett forstår og lever etter reglene.

Lover er noe som fungerer så lenge de fleste respekterer dem, men systemet bryter sammen dersom lovene er noe de fleste frykter.

Philip K. Howard: Four ways to fix a broken legal system | Video on TED.com

Skal politiet være bøllete fjernsynsprodusenter?

En mann fra Sotra forteller til Bergens Tidende at han "Føler seg uthengt i TV-serie". Det kan en godt forstå når en leser artikkelen: mannen fikk en privat konflikt, definert som "husbråk", brettet ut på TV-skjermen i TV-Norge-serien Politiet2.

Saken stiller spørsmål ved hva som er argumentasjonen for at politiet skal ta med seg kamera inn i folks hjem, filme det som foregår, og kringkaste det etterpå. Begrepet informert samtykke (her kan politiet lære litt av legeforeningen) synes i alle fall ikke å være en del av politiets og produksjonsselskapets vokabular. Det er ille nok i seg selv.

Direkte hårreisende blir det når en leser hva kommunikasjonsdirektør Svein Holtan i Politidirektoratet sier om saken. Han mener politiet har ivaretatt personvernet i arbeidet med «Politiet 2»:

- Vi har som sagt en veldig streng avtale med dem som produserer serien. Vi har en avtale, som er gjennomgått av alle våre jurister, som sier at det er vi som eier opptakene som blir gjort, vi er svært nøye på at ikke noen opptak skal komme på avveie.

Hva? Dette kringkastes....

Så vidt jeg kan skjønne må dette gjelde retten til å bestemme over eget bilde, åndsverkloven paragraf 45c, samt selvfølgelig personvernlovgivningen. §45c gjelder riktignok retten til eget bilde knyttet til fotografi, men bør vel også gjelde for levende bilder. Skillet mellom et digital stillbilde og videobilder blir jo dessuten stadig mer uklart.
TV-programmet sladder riktignok de som er med, men det forhindrer selvsagt ikke at de er gjenkjenbare for mange - og da særlig blant de som har størst betydning, nemlig naboer, venner og bekjente.

Da Tromsø 2018 tapte i Høyesterett nylig, riktignok i en strid som gjeld økonomisk utnyttelse, ble det ikke lagt vekt at personen på bildet ikke var direkte gjenkjenbar. Gjenkjennelse på bakgrunn av andre forhold ble tillagt vekt.

Bottom line: skal politiet vifte med kamera innenfor folks privatsfære får de holde opptakene internt. Hvis ikke bør de sørge for skriftlig samtykke fra de det gjelder.