Audiomat - lydbehandling i barnehagen

Vi (Inger-Lisa, Gro, Johannes og jeg) skal i gang med et nytt innovasjonsprosjekt med arbeidstittel Audiomat. En audiomat er en enhet for inn- og avspilling av lyder, primært til bruk i barnehager.

Vårt utgangspunkt er å legge til rette for digital lydbehandling, uten bruk av skjermbaserte grensesnitt. Noe av bakgrunnen er at både Helsedirektoratet og Skjermbrukutvalget har anbefalt at barn under to år unngår skjerm, og at to- til femåringer bør bruke skjerm maks en halvtime-time om dagen

Ulempene ved for tidlig og for omfattende bruk av skjerm er hyppig diskutert, og det er klare råd om at de minste barna bør unngå elektroniske skjermer og tilhørende avhengighetsskapende innhold. Samtidig skal (og bør) barnehagene forberede barna på de mulighetene som digitale teknologier byr på. Dette er imidlertid en balansegang som innebærer betydelige utfordringer for både pedagoger og foresatte. 

I dagens rammeplan for barnehagen er det et eget kapittel om digital praksis. Der står det at «personalet skal legge til rette for at barn utforsker, leker, lærer og selv skaper noe gjennom digitale uttrykksformer». Dette kan leses som at bruken av digitale verktøy er pålagt og føre til mer skjermbruk blant barna enn nødvendig, påpeker kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap) i en pressemelding. Konstruktiv bruk av digital teknologi krever en gjennomgripende endringer av måter å arbeide på, med mindre bruk av skjerm.

Vi ser at ulike musikkapper kan "fungere som verktøy for å gjøre ulike musikalske oppdagelser og være skapende". Samtidig er det lett for at "digitale" aktiviteter blir preget av at barna blir mindre involvert i kjerneaktiviteten, samt at barnehagelærere kommer i bakgrunnen. Funn fra forskning på apper for lesing, tyder på at barna utforsker gjerne de interaktive mulighetene, men det kan bli mindre samtale og interaksjon. Det samme vil trolig gjøre seg gjeldene for andre medieformer, også der barna selv skaper.

Med Audiomat ønsker vi å videreutvikle og ta vare på kvaliteter ved fremføring og opplevelse av musikalsk samspill og kroppslig læring. Audiomat ivaretar derfor sentrale fysiske kvaliteter, samtidig som vi kan utnytte noen av den digitale teknologiens fortrinn. Det tekniske fundamentet bygger også videre på løsninger skapt gjennom tidligere og pågående utviklingsarbeid. Dette er implementert i en rekke prototyper, dels i form av programkode, dels fysiske enheter for lydinnspilling.

Zosimos' ni liv - One and Only

Operaen Zosimos' ni liv hadde premiere i dag, i fire byer samtidig: Bergen, Kairo, Piteå og Berlin. Kanskje for eneste gang i historien. Rundt hundre publikummere i Bergen fikk dermed med seg noe unikt.

Oppsetningen markerer høydepunktet for, og avslutningen av et treårig forskningsprosjekt. Prosjektet ble initiert av Jostein Stalheim, Stefan Östersjö og undertegnede, etter hvert med Janne Robberstad, Anne-Beate Lilletvedt og Joseph Alford, og et stort team av sangere, musikere og ikke minst teknikere.

Se Zosimos.no for mer fra prøvene og mer om de som deltok.

Spørsmålet kommer: hvor er opptaket? Saken er at vi ikke tar sjansen på å legge det ut. En ting er avklaringer omkring rettigheter fra alle de impliserte i selve fremføringen. Det er også uklart (i alle fall for meg) hva det eventuelt kan utløse av mekaniske rettigheter. Det kommer nok noen highlights etter hvert.

Illustrasjon til "barnebok" – del 2

En versjon av denne boken, denne gangen med et dystrere uttrykk. Tanken er å presentere de ved siden av hverandre, som to forskjellige perspektiver på den samme fortellingen.

Den første versjonen er laget med tanke på et lite barn. Den reviderte versjonen er på en måte en kommentarversjon. Fremdeles er dette langt fra en realistisk fortelling, men med faktaelementer og bilder som ikke er like koselige.

Dette går tilbake til bakgrunnen for den opprinnelige fortellingen om Sonus, lydvandringen vi laget for Festspillene i Bergen i 2023. På overflaten en koselig fortelling om en søt panda, men med et bakteppe som handler om miljø, varetransport og migrasjon.

KI og illustrerte barnebøker

Jeg hadde en interessant diskusjon her om dagen, om forholdet mellom å løse ulike "oppgaver" analogt versus ved hjelp av digitale verktøy. Min konklusjon har gjennom hele yrkeslivet vært at digitale verktøy gjør meg i stand til å gjøre ting jeg ellers ikke ville, eller kunne gjort. Video, lyd, fotografi, bildeskaping, skrive, illustrere og sette bøker, osv.

I Digitale medier og materialitet bruker jeg et bilde, tatt med en rimelig mobiltelefon, av et digitalt fotoapparat og et Sony Betacam. Det profesjonelle Sony-kameraet var arvtageren til U-matic, sistnevnte det formatet som var i bruk da jeg tok film- og fjernsynsfag på 1990-tallet.  Det digitale kameraet (Panasonic FZ-1000) ble lansert for mer enn 10 år siden, det kostet ikke mange tusenlappene og det gruser fullstendig Sony-kameraet fra studietiden. Med digital redigering og publisering på nett blir hele prosessen med å lage video utrolig mye enklere. Ingen vil tilbake...

Digitalt er imidlertid så mangt, og med generativ KI begynner jeg så smått å lure. I og for seg kan en få enda mer gjort, men jeg leter etter bruksområder der jeg finner det interessant. Noen ganger handler det om å lage grafikk på (for meg) nye måter, det kan være videouttrykk som jeg selv ikke har tenkt på med tilhørende musikk, eller video skapt med utgangspunkt i egne stillbilder. For et år siden kom jeg til at det bare er å skrote tradisjonell bildebehandling, og siden det har lignende tjenester tatt store skritt. Jeg underviser rett og slett ikke bildebehandling slik som dette lenger.

En kan saktens lure på hvor dette ender, men nå til det overskriften handler om. Da mine egne barn var små lagde vi noen (eller var det bare én) bøker med utgangspunkt i ungenes tegninger, der jeg spurte litt om hva de forestilte og skrev en illustrert fortelling. Unike bøker, og et slags frempek mot arbeid med en form for kunstnerbøker.

For drøyt to år siden, omtrent samtidig med at jeg sluttet å undervise tradisjonell bildebehandling, laget jeg og Johannes Ringheim fortellingen om Sonus for Festspillene: pandaen som reiser fra Tåkeskogen i Kina og ender opp i Norge - en lokativ fortelling for små barn.

Bildet som ble bruk i Festspillprogrammet var delvis KI-generert. Bildene var riktignok primitive, men prosessen med å lage bildene var for meg en liten åpenbaring. Jeg kom til å kunne illustrere med "egen" tegninger.

Ytterligere 2-3 år har gått. Dette kunne åpenbart vært gjennomført for en  god stund siden, men nå har jeg fått laget boken med utgangspunkt i fortellingen om Sonus. Du kan se hva Google Gemini Storybook kom opp med her – verd å ta en titt siden det gir litt tilgang til kulissene. Gemini (med Nano Banana i bunn) har laget illustrasjoner og tekst, dog med utgangspunkt i mine tidligere bilder av Sonus og teksten som jeg skrev til lydvandringen. Jeg lar meg imponere over hvor konsistente bildene blir, spesielt med tanke på karakterene på tvers av de ulike illustrasjonene.

De fleste bildene måtte fikses på, men dette går også greit med Gemini og/eller andre KI-tjenester. Det eneste jeg måtte manipulere inn var IKEA-logoen, fordi Google nekter å gjøre dette. Litt fiksing og jeg har en illustrert bildebok. Kanskje ikke prisvinnende materiale, men på høyde med mye annet jeg har sett. Boken har dessuten elementer som er unike – det er min fortelling, skrevet med tanke på et barn.

Sidene ble skrevet ut bundet inn for hånd i stive permer med koptisk binding (en anledning til å anbefale Ido Agassis Youtubekanal om bokbinding). Innbindingen gir en "final touch", som for meg gjør dette til noe jeg kan stå oppreist og si: dette har jeg laget. Om så det er ved hjelp av KI.

Jeg kommer til å forsøke igjen. Kanskje blir det bedre, og flinkere folk enn meg vil komme frem til enda bedre resultater. Det er ikke bare lystelig. På den ene siden er jeg begeistret over hva jeg kan få til. Samtidig lurer jeg på hva gjør det med de som profesjonelt illustrerer bøker. Jeg tror det kan bli tøft fremover.

KI-tjenester som Gemini lager illustrasjoner som jeg mener har rimelig høy kvalitet. Men det gjelder langt fra alt. Det første forsøket mitt fikk for eksempel med et bilde som dette. Hva fyren med grønn genser gjør her, det har jeg ingen anelse om. Dersom en kun ber om å få laget en visuell fortelling er det slikt som gjerne dukker opp. Jeg måtte gå flere runder før jeg fikk det bildet jeg ønsket. Likevel, det gikk enormt mye raskere enn om det skulle være tegnet – noe jeg hverken kan eller vil forsøke meg på.  

Tegne skisser til handlingen kan jeg imidlertid gjøre, og med det er en i full gang med å lage tegneserier sammen med barn. KI blir dermed en støtte i idearbeidet. Tegnekrisen er slik sett avlyst, om enn med et annet utfall enn det mange kanskje helst ser for seg. 

Det er mange svært gode grunner til at vi skal tegne mer, men at vi skal illustrere er kanskje ikke blant disse...

Det samme vil skje på tvers av alle sjangere (video, musikk, alle former for bilder, verbaltekst). De kommende årene kommer til å bli transformative. Langt mer enn hva jeg så for meg da jeg første gang snakket om Performativt e-håndverk, for nærmere 10 år siden.

Vindharpe

Vindharpe eller eolsharpe er et gammelt strenginstrument som utnytter vind til å få fram klang. Navnet viser til den greske vindguden Aiolos. Vanligvis har harpen en rektangulær resonanskasse med hull for bedre resonans, men en kan se for seg hvordan lyden av den spente buestrengen ga de første ideene til harper.

Jeg har nettopp jobbet med studenter for å lage klangkasser til Sonic Greenhouse, som vi viste frem i en workshop under tilHUG. En vindharpe bygger på beslektede ideer om resonanser i materialer, og byr på spennende musikkhistoriske referanser. Dermed ligger det an til et nytt byggeprosjekt – må bare ferdigstille taglharpen først.

Vindharper har 5–12 strenger som stemmes til samme tone, men med ulik tykkelse og stramming. Når vinden setter strengene i bevegelse, kan en høre overtonene, og klangen varierer med vindstyrken. Det er bare overtonene som blir hørbare, og dermed får en effekt av ulike strenger selv om disse er stemt likt – skjønt jeg leser at en nok kan stemme strengene ulikt, da fortrinnsvis i henhold til en femtonet / pentatonisk skala. Og med det en kobling til tanbūra-lyren og fjorårets konsertopplevelse i Kairo.

Kármánsk virvelgate.
Animasjon laget av Cesareo de La Rosa Siqueira 

Strengene settes i svingninger på grunn av det som kalles Kármán-effekten. Dette betegner en rekke av virvler i en væske- eller gasstrøm som strømmer på hver side av en sylinder [som en streng] (loddrett på sylinderaksen). Virvlene blir dannet med jevne mellomrom på begge sider av sylinderen. Vi har nok alle sett effekten, når f eks en flaggstang kan begynne å svinge sideveis i sterk vind. Det er også den innledende årsaken til at en rekke hengebroer kan "danse " i vinden – skjønt dette henger også sammen med aeroelastisk flagring, og det blir i de fleste tilfeller gjort tiltak som minsker effekten. Det klassiske eksemplet er Tacoma Bridge, som i 1940 brøt sammen på grunn av slike svingninger.

Ifølge Wikipedia-artikkelen om vindharper var prinsippet kjent i det gamle Kina, India og i Mellomalder-Europa. I romantikken var vindharper populære over hele Europa. Instrumentet inspirerte dikteren Samuel Taylor Coleridge, som skrev «The Eolian Harp» i 1795. Coleridge skriver blant annet om hvordan naturen kan skape en enkel, meditativ opplevelse. Diktet kan gjerne leses mens du spiller av Jan Garbareks stykke, nedenfor.

Vindharpen har åpenbart inspirert «Vindharpe-slåtten» og «Vindharpe II» av Harald Sæverud – tar det med fordi vi jo brukte Sonic Greenhouse ved Siljustøl i 2024. Viktigere i denne sammenhengen er «Aeolian Harp» (1923) av Henry Cowell, visstnok et av de første pianostykkene der eksperimentelle spilleteknikker ble tatt i bruk, som å plukke eller slå direkte på pianostrengene. 

Jan Garbarek brukte en vindharpe, laget av Sverre Larssen. Instrumentet hadde tolv strenger som settes i vibrasjon av vinden. Larssen installerte fire kontaktmikrofoner og musikken/lyden ble deretter tatt opp direkte på bånd.

Her kan du høre Sverre Larssens egne opptak med vindharpe. Det finnes også et Norge Rundt-innslag med Sverre Larssen, fra 1977 – jeg takker og bukker for en offentlig finansiert kanal, som sørger for at slike innslag blir tatt vare på og tilgjengeliggjort.

Zosimos - presentasjon under Artistic Research Forum

Jostein og jeg presenterer Zosimos under Artistic Research Forum 2025. Jostein snakker om komposisjon og arbeid med musikere og sangere. Jeg sier litt om skisser til scenedesign, arbeid med visualisering og litt om hvordan vi håper å løse sammenkoblingen av de fire (samtidige) stedene operaen spilles.

Jeg lot meg inspirere av diskusjonene under noen av dagens presentasjoner, og oppdaterte en av "tenkemodellene" mine. Jeg rekker trolig ikke å dykke så dypt i denne:

Etterpå hadde jeg en prat om begrepene – oversettelser mellom engelsk og norsk ender ofte med flere alternativer. "Experience" er en egen diskusjon, men denne gangen gjaldt det "Presence": den mest nærliggende tilstedeværelse, eller fungerer nærvær bedre. Tilstedeværelse kan være passivt – å fysisk være til stede, men nærvær gjerne forstås som en tilstand der en vier mer oppmerksomhet mot den aktuelle situasjonen.

Utstillingsåpning H2O

Under symposiet tilHUG vises to utstillinger. I går åpent Ask & Embla, en gruppeutstillling ved Moster Amfi. I dag åpner H2O, der jeg deltar med verket jeg har kalt Periferiens kraft. 

H2O spiller på «Verdens vanndag» – FNs World Water Day – som i 2025 fokuserer på «Bevaring av isbreer». Over hele verden smelter isbreene raskere enn noen gang, noe som gjør vannets kretsløp mer uforutsigbart. Isbreer er avgjørende for livet på jorden – deres smeltevann er essensielt for drikkevann, jordbruk, industri, ren energiproduksjon og sunne økosystemer. Men den raske smeltingen skaper stor usikkerhet i vannstrømmer og gir dype konsekvenser for mennesker og natur.

Med Periferiens kraft viser jeg en installasjon, bygget rundt tre videoer, såkalte "longtakes" – lange sammenhengende klipp, gjerne med fast utsnitt og kameraposisjon. Jeg har syslet med denne sjangeren i mange år, men dette er første gang flere klipp sammenstilles i en installasjon. Her 30 minutter lange videolooper plassert mellom fire bilder, som samlet danner et panorama over Hallingskarvet, sett fra samme sted som vidoene er tatt opp – sen vinter/vår, sommer og høst. Stedet ligger noen hunder meter vest for hytten, på den andre siden av bekken som renner ut av Tvergasteintjernet. Lydene som preger stedet er vind, vann, fugler og sauer.

Periferiens kraft - 3 videoer ved Tvergastein

Tre videoer, som forsøker å fange noe av stemningen ved Tvergastein til forskjellige årstider. Rypene som preger vinteren og overgangen til våren, heiloen som hører sommeren til, og til slutt sauesankingen på høsten:

Videoene skal bli del av installasjonen Periferiens kraft, som stilles ut for første gang under tilHUG i oktober.

Test med obvara – baltisk raku

Jeg er ingen keramiker, men liker å utforske ulike materialmøter. For en tid tilbake gjorde kollega Gro Eide og jeg noen forsøk med fliser. Vi brukte blant annet noen 3D-printede pressformer, laget med utgangspunkt i en KI-generert illustrasjon av en strofe i Håvamål.

En blanding av digitalt og analogt altså, og med det en anledning til å linke til posten om "Digitalt håndlaget".

Tiden går, og flisene har blitt liggende råbrent i et par år. Når jeg nå finner de frem igjen er det fordi Gro og jeg skal brenne keramikk sammen med studenter. På samme måte som i fjor vil vi brenne i groper og tønner, der vi bruker ved, men i tillegg vil vi forsøke oss på raku-teknikker, der vi fyrer med gass.

I forkant tester jeg ut obvara, også kjent som baltisk raku, er en keramikkteknikk med røtter i Øst-Europa og Baltikum. I fjor sommer kjøpte jeg et vegghengt fat, laget med denne teknikken, fascinert av det spesielle utseendet. I år avsluttes sommeren med å teste teknikken selv.

Obvara er kjent tilbake til 1100-tallet. Metoden ligner på raku og innebærer å varme opp råbrent keramikk til omtrent 900 °C, før det raskt dyppes i en fermentert blanding av mel, vann, gjær og sukker, og deretter i kaldt vann for å stoppe reaksjonen. 

Mine tester tyder på at dette fungerer på lavere temperaturer, ned mot 700 °C (jf flisen oppe til høyre), og jeg ser at flere anbefaler å legge seg noe lavere enn 900 (jf flisen nede til høyre, som riktig nok fikk "steke" en stund før den havnet i vann). Høy temperatur kan muligens henge sammen med at teknikken antas å ha blitt brukt for å forlenge holdbarheten på matvarer. Ved høy temperatur brenner mer av melblandingen inn i keramikken, og jeg antar det kan gi en tettere overflate.

Dersom en kun dypper den varme keramikken raskt blir resultatet er unike, mønstrede overflater med fargetoner som spenner fra kremhvitt til svart, der den ferdige overflaten varierer mellom matt og blank, avhengig av variabler som temperatur og tid under behandlingen.

"Periferiens kraft" – ideskisse

Jeg jobber med en videoinstallasjon med tre versjoner av en utsikt, til tre årstider, mot Tvergastein. Tvergastein er en hytte, bygget av filosofen Arne Næss, og det stedet han utviklet sentrale deler av sin økosofi. Tittelen “Perifeirens kraft” henspeiler både på Næss sitt syn på, og alternativ til det moderne konsumsamfunnet, og til det konkrete verket, som ser mot Tvergastein fra dets periferi.

Etter mange turer til Tvergastein, til ulike årstider, har jeg etter hvert sluttet å gå direkte til selve hytten. I stedet setter jeg meg ned på en liten topp, like over Tvergasteintjernet. Denne toppen ligger noen hundre meter vest for hytten, langs Hallingskarvet. Herfra er det utsikt til hytten, til tjernet. En kan noen ganger se og høre toget i det fjerne – sivilisasjonen mange kilometer unna. Ellers er jeg oftest alene her.

Jeg ser for meg en utforming ala dette, med tre små skjermer plassert mellom fire deler av et tablå, som viser Hallingskarvet – fotografert som et panoramabilde fra den nevnte toppen ved tjernet. Et headset lar betrakteren lytte til et lydbilde basert på naturlyder fra området:

Økosofien tilhører den dypøkologiske bevegelsen innen miljøfilosofi, men Arne Næss påpeker at den uttrykker et perspektiv som er spesifikt for hans egen personlige kontekst. Næss kaller derfor noen ganger perspektivet for «økosofi T», oppkalt etter hytten og stedet Tvergastein. Den vide utsikten fra denne hytten, like under Hallingskarvet, plasserer betrakteren over alle andre miljømessig, sosialt og intellektuelt. Tvergastein tjente slik sett Næss som en materiell representasjon og manifestasjon av et rikt liv med enkle midler. 

Kunstig intelligens i skolen

Sammen med kollega Gro Røsland har jeg skrevet et kapittel i boken Kunstig intelligens i skolen. Boken tar først for seg hva kunstig intelligens er, og diskuterer på en kritisk, innsiktsfull måte hva som skjer når elevene tar i bruk kunstig intelligens i arbeidet med lærestoff og oppgaver. Deretter ser forfatterne på noen muligheter og utfordringer knyttet til bruk av kunstig intelligens i skolefagene.

Gro og jeg har skrevet om Storyline ved bruk av KI, noe som tar utgangspunkt i prosjektet KI Storyline, et innovasjonsprosjekt vi jobbet med i 2023-24. 

I boken diskuterer vi generativ KI i forhold til Storyline-metoden, en metode som i utgangspunktet fremmer tverrfaglig læring og engasjement gjennom fortellinger. Elever skaper karakterer og univers, løser fagrelaterte oppgaver og håndterer hendelser, ofte i tverrfaglige fagsløyfer. Vi bruker et konkret eksempel: en Storyline om fotosyntese i en skog, der vi viser hvordan KI kan brukes i prosessen med å skape karakterer, illustrasjoner, hendelser, mm. 

handsam - utstilling

For noen dager siden postet jeg noen animasjoner, som henger sammen med mitt bidrag til utstillingen kalt handsam. Denne utstillingen settes opp i de samme lokalene som vi brukte til Umbraludu, tidligere i år. Bak utstillingen står forskergruppen Materialitet, teknologi og berekraft (MaTecSus), som jeg leder. De utstilte arbeidene er resultat av tre materialseminar. To av disse ved Den grøne fabrikken, i Mjøsvågen på Osterøy.

Lokalene som vi benytter til denne utstillingen ble tidligere brukt til bokhandel, og at bokhandelen er borte har ikke vært populært. Det var faktisk bakgrunnen for at Khrono publiserte en sak om bruken av lokalene. Som jeg sier til Khrono: "— Det er mange som er interesserte i kva desse lokala skal brukast til, og det er noko av bakgrunnen for at prosessen har teke lang tid". Så er det bare å håpe at vår bruk viser vei mot en av flere bruksområder.

Foto: Glenn Jensen Mangerøy / Khrono

Utstillingen handsam (Handsam - å halde eller røre med hendene, eller greie/stella med), i lokalene som har mye naturlig lys:

Mitt bidrag til utstillingen:
Tre ferdaminne

Premisset er å benytte kassene, som alle har en forhåndsdefinert størrelse. Ideen min var å vise et utsnitt (et innblikk) av natur i form av video. For å få dette til å gå opp måtte jeg sage en slot i hver av kassene, slik at ipaddene kan stikkes inn i bunnen. Tre av kassene inneholder en hver sin videoloop – skogen, bekken og fjorden. Innsiden av kassene er kledd med naturmaterialer – mose, saueull og lav. En fjerde kasse inneholder en høyttaler som spiller av en redigert lydloop, satt sammen av natur- og miljølyder fra Kossdalen på Osterøy. Dette er de eneste lydene i utstillingen.

Sonic Greenhouse – kontortest

Det er i og for seg ikke så mye nytt her, i forhold til tidligere tester. Dette er et av instrumentene, bygget og tatt i bruk av studenter í fjor høst. Jeg satte opp dette for å teste en effektpedal inn i signalkjeden. Det var i seg selv ikke vellykket, så dette er en test uten at denne pedalen er aktiv. Alle lyder kommer dermed direkte, slik de blir manipulert på lydgartneriet.

Jeg leker meg litt med å skape lyder ved hjelp av ulike ting jeg har på kontoret. Fullstendig uten å planlegge på forhånd, noe som viser hvor lett en kommer i gang. Dunket fra stiftemaskinen er nærmest en referanse til det som i sin tid var en av inspirasjonskildene (Trent Reznor, som "snekrer" filmmusikken til Gone Girl) for å sette i gang dette prosjektet. Reznor benytter en forløper til Folkteks Resonant Garden (det er imidlertid et instrument som koster tusen dollar).

Presentasjon - Digital fabrikasjon

Jeg er snart på vei til Nettverkskonferanse for Kunst og håndverk i UH-sektoren. To innlegg, der det ene handler om studenters arbeid med design og konstruksjon av lydgartnerier (se innovasjonsprosjektet Sonic Greenhouse) og fremføring på Siljustøl.

Jeg rammer inn dette innenfor det som kan betegnes som digital fabrikasjon, med et nikk til kollega Frikk Fossdal, som også deltar i prosjektet Sonic Greenhouse. Videre er konstruksjonisme en viktig referanse (jf Seymour Papert): mennesker lærer best når læring skjer i sammenhenger der en konstruerer noe som oppleves som meningsfylt.

Fysiske og virtuelle visningsrom - Nettverkskonferansen

Ingvard og jeg presenterer det som blir en avslutning på prosjektet Fysiske og virtuelle visningsrom. Prosjektet har vært støttet med nettverksmidler fra UH-nett Vest. Vi har ikke kommet fullt så langt som vi håpet, men har kommet til en prototypefase der ting er blitt temmelig konkrete. Ikke minst fordi Ingvard har laget fysiske montere, som vi fyller med litt elektronikk og kode laget av Johannes Ringheim.

Presentasjonen under Nettverkskonferansen for K&H i UH er like mye en invitasjon som en presentasjon. Så langt har vi samarbeidet med UiS, noe vi vil bygge videre på, men også gjerne involvere flere. Ambisjonen er et nettverk av visningssteder, som kan knyttes sammen virtuelt. Objektene som stilles ut lokalt kan ses i andre gallerier, og oppleves sammen med objekter som fysisk befinner seg andre steder.

Tre arbeider – kunstfaglige forskningsformer 2024

Jeg åpner det nye året med tre arbeider innenfor ordningen med kunstfaglige forskningsformer (KFF). Alle arbeidene stammer fra 2023, og vurdert i 2024. Komiteen vurderer arbeidenes omfang og kvalitet, samt den eksplisitte refleksjonen og dokumentasjon av prosjektene. Jeg håper og tror at disse rapportene gir nyttige innsikter i prosjektene, både i forhold til hvordan det er tenkt konseptuelt, hva som har inspirert og påvirket prosjektene, og hvordan dette er løst i praksis.

I 2024 ga dette svært godt uttelling for min del: Pappenheim og Sonus ble begge vurdert på Nivå 2, mens Shadows of an Icebound Dream er på Nivå 1. 

Verd å nevne er at prosjektet Kartfaring også er vurdert til Nivå 2. Alle prosjektene springer ut av forskergruppen MaTecSus.

Kollektiv estetikk

Kapittelet "Kollektiv estetikk", er del av boken Uttrykk som gjør inntrykk - Læring for estetisk danning. Åpent tilgjengelig, så her er det fritt frem for leselystne.
 

Vi tar utgangspunkt i et didaktisk opplegg, der studenter får i oppdrag å gi en stemme til de som studentene opplever at ikke blir hørt og sett. Studentene arbeider individuelt, i grupper og til slutt sammen om en stor kollektiv installasjon. Vi ser på forholdet mellom det individuelle og det kollektive.

Videre diskuterer vi hvordan estetiske arbeidsmåter og kollektiv sammenstilling av et individuelle bidrag skaper rom for at enkelt- elementer kan gi positive tilskudd til helheten.

Vi bruker Malcolm Ross sin modell for estetisk læring, en modell jeg har jobbet med tidligere, og som nå begynner å finne sin form i en revidert utgave.
 

Kroppslig læring og utforskertrang

I mitt tilfelle handler dette om ulike former for fysiske instillasjoner, og sammenhenger mellom sanser, bevegelse og (lærings)omgivelser.

• Aquafoni – 2022
• Auditomosjon – 2021-2024 
• Pappenheim – 2023 

Keramikkbrenning i hagen

Fiksjon og virkelighet. Først fiksjonen: jeg ba Bing Copilot om et bilde av kreamikkbrenning på bål, deretter Lumalabs om en versjon som levende bilde. Bevegelsene av armene blir ikke spesielt bra, men flammene og lyset synes jeg blir ganske troverdig. Skyggene treffer nok ikke 100%, men illusjonen er der.

Så realitetene, hjemme i hagen med diverse stålbeholdere (reddet fra metallcontaineren på jobb). Forsøket ble gjort med steingodsleire med relativt mye chamotte – denne tror jeg. Kun lufttørket noen dager, før vi fyrte opp en grop, to stålbeholdere og en bålpanne. Størst suksess med den dypeste beholderen, fordi varmen her steg saktere i bunn. Den andre beholderen og bålpannen brant for raskt, og det meste sprakk tidlig i brenningen.

Delvis vellykket, og det er viktig å kjenne på og forstå hva som går galt. Dette blir åpenbart gjentatt, men da med større fokus på å heve temperaturen langsomt, og trolig med gods som får tørke noe lenger.

Om noen uker skal studentene får forsøke seg på det samme. Da blir nok noe råbrent, slik at risikoen for ødeleggelse reduseres.

Apropos reduksjon. Selv om temperaturen i bålene nok ikke ble skikkelig høy, fungerte det bra med reduksjonsbrenning i en metallbøtte med sagflis.

Oppdatering 3. september:
Neste runde, her med studentens arbeider i ilden, gikk enda bedre. Vi jobbet mer aktivt for å øke temperaturen langsomt, og for med det å unngå utilsiktede sprengninger. Noe brekkasje blir det, men i alt mye som kom godt gjennom prosessen.

Sonic Greenhouse utvikles videre

For bare noen få år siden hadde nok ikke sett for meg å være en sentral del av prosessen med å bygge et elektroakustisk instrument. Men i disse dager er Sonicgreenhouse.no stedet der den videre utviklingen av det vi kaller lydgartnerier kan følges. I tiden fremover skjer dette med innovsasjonsmidler fra Høgskulen på Vestlandet.

Prosjektet bygger på tidligere utviklingsarbeid, fra mine spede prototyper og videre gjennom elektronikk og programvare satt sammen av Johannes Ringheim. Nå har vi også Frikk Fossdal med på laget, og dermed et skikkelig tverrfaglig team.

Mye arbeid gjenstår frem mot et skikkelig produkt. Dette gjelder valg og tilpasnings av komponenter, videre justering og optimalisering av programkode, og ikke minst en lang rekke forhold som gjelder brukergrensesnitt – både i den fasen hvor enheten settes sammen, og alt som handler om praktisk bruk.

Planen er å høste erfaringer gjennom å involvere masterstudenter i kunst og håndverk (bygge enhetene) og musikk (spille med de), allerede i august-september. Kjekt å kunne involvere lærerstudenter i et ekte prosjekt, ikke minst fordi Sonic Greenhouse retter seg mot bruk i skoler og barnehager. Noe jeg må jobbe med fremover er dermed didaktiske opplegg, som plasserer Sonic Greenhouse som et verktøy som kan brukes på tvers av fag.