Zosimos' ni liv - One and Only

Operaen Zosimos' ni liv hadde premiere i dag, i fire byer samtidig: Bergen, Kairo, Piteå og Berlin. Kanskje for eneste gang i historien. Rundt hundre publikummere i Bergen fikk dermed med seg noe unikt.

Oppsetningen markerer høydepunktet for, og avslutningen av et treårig forskningsprosjekt. Prosjektet ble initiert av Jostein Stalheim, Stefan Östersjö og undertegnede, etter hvert med Janne Robberstad, Anne-Beate Lilletvedt og Joseph Alford, og et stort team av sangere, musikere og ikke minst teknikere.

Se Zosimos.no for mer fra prøvene og mer om de som deltok.

Spørsmålet kommer: hvor er opptaket? Saken er at vi ikke tar sjansen på å legge det ut. En ting er avklaringer omkring rettigheter fra alle de impliserte i selve fremføringen. Det er også uklart (i alle fall for meg) hva det eventuelt kan utløse av mekaniske rettigheter. Det kommer nok noen highlights etter hvert.

Prosjektet er kunstnerisk forskning forankret i eksperimentering. Zosimos-librettoen ble laget i 2014 av Astrid Niebuhr for en opera komponert av Jostein Stalheim. Librettoen har ni scener og en prolog, satt til forskjellige steder i fire land: Norge, Sverige, Tyskland og Egypt. Tanken var at de ulike scenene definerer en stedsspesifikk utforskning, inkludert valg av komposisjons- og koreografiske strategier, grensesnittdesign, design av musikkinstrumenter samt verktøy som muliggjør interaksjon mellom instrumenter og interaktive bærbare enheter.

Hvert sted bli utforsket gjennom feltopptak, dokumentarvideo og forestillinger og samspill med lokale kunstnere. Alle steder vil bli dokumentert med sfærisk (360) kamera og lyd, og brukt for å skape virtuelle representasjoner fra ulike steder.

Første versjon av vindharpen. Her ligger det nok an til modifiseringer og redesign.

Vi hadde intensjon om å jobbe enda mer med instrumentdesign, med sikte på å integrere dette i scenografiske elemener. Vi ønsket å bruke dette for å knytte sammen materialer fra forskjellige sjangre og historiske perioder. Federico Visi spilte sin sophtar under forestillingen. For min egen del var tanken å kunne benytte Sonic Greenhouse i prosjektet, samt en vindharpe med elektomekanisk styring – inspirert av dette prosjektet der en skaper magnetisk felt ved hjelp av induksjon. Tanken var å fange lyder skapt av viden i Bergen, live. Her kom jeg imidlertid ikke i havn, og det var kun innspilt lyd av en vindharpe som kom med i begynnelsen av forestillingen.

Jeg skal jobbe videre med harpen. Mer herom siden.

Det vi har jobbet mye med i den siste fasen av Zosimos-prosjektet er dramaturgien for live, telematisk forestilling, komposisjon, koreografi og scenografi. Prosjektet har medført at vi har tatt oss godt med vann over hodet, og en rekke ganger tenkte vi at dette ikke kom til å gå. Dagens forestilling motbeviste heldigvis det.

Noen bilder fra forestillingen – flere her:

Video (fra NeRF) fra bakgård i Kairo, der Orient Productions har sine kontorer:

Video (fra NeRF) fra skogen ved HVL på Kronstad:

Konsertsalen, Studio Acousticum, i Piteå. Med fullt kor og musikere.

Reaktorhallen i Stockholm (video fra NeRF). Slik sett ikke i Piteå, men et sted vi opprinnelig planla å ha med i oppsetningen:

Oppsettet i Berlin, med kammerorkester og sanger:

Tre sangere i Bergen, i samspill med sanger i Berlin.

Solist fra koret i Piteå, med Bergen i opptak og live i de andre rutene:

KI kommer og hjelper oss i disse dager. Klippet er basert på et kjent bilde, men endret og gitt liv ved hjelp av Google Flow:

Koreografert samspill mellom opptak og live-video:

Denne scenen er kanskje min favoritt i hele operaen, men den inneholder dessverre et klipp der jeg tabbet meg i opptaksituasjonen. Det ble langt på vei reddet i etterarbeidet (Josephs bearbeiding i dette tilfellet), samtidig som fokusfeilen blir langt mindre tydelig når dette projiseres på storskjerm:

Denne videoen (fra NeRF) av hodeskallen har vært med meg siden jeg for alvor begynte å utforske NeRFs, under et opphold i Oxford i 2023. Selv om dette ikke er en stedspesifikk video, i forhold til de stedene som Zosimos kommer til, er den passende tematisk sett. Disse tidlige forsøkene med NeRF-baserte videoer er også vesentlige for den visuelle stilen og for hvordan det har vært mulig å lage de stedsspesifikke videoene:

I tillegg er det mengder av materiale som aldri kom med. For min del mange forsøk med ulike videoeteknikker og forskjellige visuelle uttrykk.

Blant nye annet liker jeg disse visuelle og koreografiske ideene:

Et visuelt symbol på fragmenter av tid:  



 

Joseph (regi) gjorde noe lignende med andre opptak, dog med litt andre effekter, i Final Cut (dette klippet ble brukt i forestillingen):



Denne hadde ikke noe i fortellingen å gjøre, men et interessant forsøk: