Robotassistert undervisning med KI

Overskriften er et direkte tilbakepek til prosjektet Robotassistert undervisning, som jeg fikk i gang i 2018. Dette prosjektet kom i gang etter et møte med temaet som lager Aisoy-robotene. Det begynner å bli lenge siden, men disse roboten ga svært mye for pengene. På den tiden begynte jeg også så smått å gjøre meg noen tanker om å designe og bygge en robot dedikert for skolebruk.

Robotassistert undervisning var på flere måter et vellykket prosjekt, men som "vanlig" er jeg gjerne litt for tidlig ute og prosjektet fikk ikke nok steam. Et av de største ankepunktene var talesyntese (Aisoyen snakket greit på engelsk og spansk, men dialogene var skriptet). Vi gjorde imidlertid en rekke interessante forsøk, blant annet noen studentoppgaver og gjennom et samarbeid med Universidad Politecnica Valencia (UPV). Jeg presenterte prosjektet under Webinarfestivalen i 2018, og deler av arbeidet kom med i artikkelen Nyskaping gjennom bruk av roboter i undervisning.

Jeg endte opp med å importere Aisoy-robotene, men må se tilbake på en forretning som aldri helt tok av. Jeg avviklet Skolerobot AS for et par år siden, etter rundt fem års drift, og brant med det inne med et restlager av roboter. Aisoy ser heller ikke ut til å ha tatt denne roboten videre.

Spol frem noen år og jeg sitter på kontoret til kollega Øyvind, ved HVLs medielab. På pulten står et eksemplar av Reachy Mini, fra et selskap tungt backet av Hugging Face. Prisen er rundt Kr. 3.500,–  hvilket jo er hyggelig. Reachy Mini leverte nemlig en særdeles overbevisende samtale der vi var innom en rekke svært forskjellige tema.

Hugging Face sin involvering handler om koblinger mellom utviklingen av kunstig intelligens og roboter – embodied AI. Slike koblinger kan bli svært overbevisende, effektive og nyttige, lenge før en har avanserte humanoide roboter.

Reachy Mini er et godt eksempel på dette, samtidig som denne roboten er basert på åpen maskinvare og åpen kildekode. Avgjørelsen var dermed lett: en Reachy Mini  er bestilt!

Mitt første konferanseinnlegg som lærer i kunst og håndverk handlet om hvordan vi kommer til å ha ulike materielle dialoger med maskiner. Det er snart 10 år siden, og ting faller kanskje mer på plass i 2026. Begge disse bildene, fra presentasjonen i 2017, er med ett inne rekkevidde. En robot som jeg kan føre en samtale med (ikke den på bildet, men Reachy Mini), samtidig som Shaper Origin også har kommet i hus ved HVL.

Jeg har opp igjennom snakket mye om dialoger mellom mennesker om maskiner, f eks knyttet til et forsøk med Aisoyen som en kunstguide. Jeg har fått en del motbør fra de som mener at en ikke bør snakke om "samtaler" og "dialoger" i sammenheng med interaksjon mellom mennesker og maskiner. Jeg er helt klart uenig, og tenker nok snarere at det å være i "dialog" med et dyr ikke skiller seg vesentlig fra dialog med maskiner. Ryttere, jegere med hund, hundepatruljer m fl vil helt klart være i ulike former for dialog med dyrene. Slike dialoger er ikke basert på semantisk forståelse, men på trening og erfaring som kobler tale med handlinger. Temmelig likt hvordan en språkmodell vil kunne være bindeledd mellom talekommandoer og spørsmål og en robots handlinger. En rimelig robot som Reachy Mini har kommet et godt stykke i så måte. Mer avanserte saker blir fort skummelt.

En av de jeg har fulgt med særlig interesse opp gjennom årene er Hans Peter Brøndmo, som nylig dekrev et debattinnlegg om hvordan Kunstig intelligens utfordrer samfunnet – Norge må opprette «Kode Rød KI-gruppe» straks. Brøndmo var langt fremme i hypertekstmiljøet på slutten av 1980-tallet og videre, og han ledet i en periode Everyday Robots ved Googles Project X. Brøndmo mener at med "gjennomgående høy tillit, gode økonomiske rammevilkår og et humanistisk verdisyn, har Norge mulighet til å spille en ledende rolle i å utforme grunnlaget for det nye KI-samfunnet."

Det hjelper meg med å ta dette tilbake til et sted der en kan gjøre noe proaktivt. For min del vil det kunne handle om hvilke konsekvenser KI kan komme til å få for hvordan vi tenker omkring og driver undervisningen, spesifikt i estetiske fag. Dette gjelder f eks:

• Mål
  hvilke kunnskaper og ferdigheter skal fagene fremme?
  
  
• Aktiviteter
  hva skal studentene gjøre og måles på?
  
  
• Prosesser
  hvordan skal studentene lære?
  
  
• Vurderingskriterier
  hva og hvordan evaluere det studentene gjør og leverer?

Malthe-Sørenssenutvalget gir i sin første rapport noen indikasjoner på hvor det bærer. Diskusjonen har handlet mest om eksamensformer, men det mest interessante er trolig hvordan vi kan benytte KI for mye tettere oppfølging og formativ evaluering. 

Jeg holder på og skriver fagstoff for Erasmus-prosjektet AI-teach. Dette er et bilde jeg forsøker å bruke som utgangspunkt for en diskusjon:

Bildet er selvsagt KI-generert, og neppe et realistisk fremtidsbilde. Men, jeg finner det interessant som et mulig fremtidsbilde og utgangspunkt for videre fremtidstenkning. Merk at elevene skriver for hånd, men får feedback fra små roboter (tenk noe ala Reachy Mini) som kan se og lese, snakke og tilpasse seg den enkelte. Underveis holder robotene oversikt over hvordan elevene ligger an, hvor de trenger mer støtte og ikke minst hva som utfordrer og motiverer. 

Jeg leser bildet i positivt, og ser læreren som har en kort stopp ved skjermer som representerer systemer som monitorerer aktiviteten. I kombinasjon med å bevege seg rundt i klasserommet gir dette muligheter for individuell oppfølging av enkeltelever.

Litt forstyrrende kanskje, i alle fall dersom en mener at dialoger er forbeholdt mennesker, men langt fra en dystopi.