Førsteamanuensis ved Institutt for kunstfag, Høgskulen på Vestlandet – Bergen.
Underviser i kunst og håndverk, og forsker på og med nye kunst- og medieformer. Leder forskergruppen MaTecSus.
Jeg er interessert i forholdet mellom medier og fysiske materialer: i 2021 kom boken Digitale medier og materialitet med en grundig diskusjon av denne tematikken. Jeg er særlig interessert i det haptiske (berøring og bevegelse) knyttes til lyd.
Fremover jobber jeg særlig med den telematiske operaen Zosimos
(2023-26) og (støy)instrumentet Sonic Greenhouse.
I går diskuterte jeg en fremtid i grenselandet mellom kunstig intelligens, robotikk og menneskers aktivitet. Skulle jeg valgt yrkesvei i dag ville sett i retning av hvordan en designer løsninger som bruker roboter til formål som hjelper mennesker på ulike områder. Helse og omsorg er kanskje det mest opplagte, men ulike håndverksfag er også særdeles aktuelle. Ikke minst tror jeg det vil skje svært mye når det kommer til store næringer, som bygg og anlegg. Jeg snakket litt om dette til 10-klassinger for noen uker siden. De kommer til å måtte forholde seg til denne teknologiutviklingen på alvor.
Jeg forsøker å holde på en optimisme, og styrer unna ideer som krigsroboter mm, slik en ser konturene av i Ukraina. Jeg skriver en del om dette i Digitale medier og materialitet: kybernetikk og kunstig intelligens spiller i dag en rolle på nær sagt alle områder. Sensorene, algoritmene og de elektromekaniske styringssystemene som finnes i et selvbalanserende hoverboard, har mye til felles med løsninger som styrer våpen. Dette innebærer at en ingeniør, som forbedrer kontrollsystemene for en leke, kan ende opp med å bidra til mer presise våpen. Denne smitteeffekten ble påpekt av Norbert Wiener allerede på 1940- og 50-tallet. Se f eks The Human Use of Human Beings.
I den nevnte diskusjonen nevnte jeg mitt første konferanseinnlegg, etter at jeg begynte å undervise i kunst og håndverk, der jeg tar for meg håndverkets møte med maskiner. Min venn nevnte tradisjonshåndverk, som et eksempel som ikke vil kunne overtas av maskiner. Det har han nok rett i, men også håndverk vil endres. Videoen nedenfor viser eksempler fra et av flere italienske firma som benytter store CNC-freser for å forme marmor. Det blir sagt at 99% av jobben kan gjøres av maskiner. Den siste, eller de siste prosentene blir viktige.
Kunstnere som Michelangelo hadde også mange dyktige ansatte, som aldri ble navngitt, så forskjellen er kanskje ikke så stor som vi først tenker. Dersom ideen er god blir resultatet godt, enten det er laget av en maskin eller et menneske. Samtidig gjør vissheten om at noe er laget av en maskin en forskjell. Men, en kunstner som ikke tar maskiner som dette i bruk jobber med en tids- og kostnadsmessig ulempe.
Jeg ga min mor et trykk for et års tid siden., og samme motiv fikk barnebarnet til dåpsdagen i høst– "Finn din egen vei".
Til tross for jeg har ikke "laget" bildet, har det kvaliteter som snakker til meg, og betyr noe følelsesmessig. Riktig nok er bildene unike, fordi de er skapt ved å kombinere flere teknikker, men selve motivet er laget ved hjelp av generativ kunstig intelligens, og trykkplaten er 3D-printet. Mye er dermed assistert av maskiner. En viss prosent av den totale prosessen, og trolig det viktigste, har jeg imidlertid kontroll på – valg, materialer, detaljer.
Jeg lurer på om bildet ville virket sterkere på meg dersom jeg hadde skåret motivet ut i en trykkplate, manuelt. Jeg tror egentlig ikke det...
Det skjer også noe interessant med prosessene, straks motivet skapes i dialog med KI. Som "bildeskaper" bestemmer jeg definitivt retning og utvalg. Jeg har også innvirkning på detaljer i det endelige motivet, dels gjennom bildebehandling før jeg lager trykkplaten, dels gjennom valg av trykkmedium. I deler av prosessen er jeg imidlertid mer betrakter – den som påvirker gjennom å gjøre valg. Det er ikke totalt forskjellig fra hvordan en ved ren manuell bildeskaping lar seg inspirere av ulike forelegg, men likevel ganske annerledes. Ikke minst fordi noen deler av prosessen, der en forsøker seg frem i skjæringspunktene mellom ide til motiv, kan gå svært raskt. Mange forslag forkastes på kort tid, en slags iterativ "feile raskt"-strategi, noe jeg tror kan være positivt. Deretter kommer analoge prosesser, som er like langsomme som tidligere, der motivet finner veien fra trykkplate til papir.
Jeg er spent på når jeg får laget en skulptur på lignende måte. Skjønt, når jeg tenker meg om har jeg langt på vei gjort det allerede: som KI-genererte 3D-modeller og modeller gjenskapt ved hjelp av KI. Kollega Frikk Fossdal snakket om noe av dette i sin Phd-prøveforelesning nylig. Frikk presenterte følgende modell, og snakker blant annet om hvordan ulike KI-verktøy kan hjelpe og påvirke i CAD-CAM-fasene, der en kunstnerisk ide konkretiseres i form av en digital modell: Et enkelt eksempel, der studentene går gjennom disse fasene, er design og bygging, og bruk av lydgartnerier. Studentene må her ta hensyn til tilgjengelige materialer og de egenskapene materialene bringer med seg. Videre de mulighetene og begrensningen som ligger i teknologien som benyttes for fabrikasjon. Til slutt de estetiske vurderingene, hvordan noe oppleves, og eventuelle beslutninger om å gjøre endringer. Endringer behøver ikke være begrenset til materialvalg og design, men også endringer av de (digitalt styrte) verktøyene som benyttes.
En annen type teknologi, og et annet materiale, men dette peker også i retning av kunstneriske uttrykk.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Kommentarer er svært velkommen. På grunn av problemer med spam må jeg imidlertid godkjenne kommentarer før de publiseres. Vanligvis skjer dette i løpet av noen timer.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Kommentarer er svært velkommen. På grunn av problemer med spam må jeg imidlertid godkjenne kommentarer før de publiseres. Vanligvis skjer dette i løpet av noen timer.