JON HOEM

Førsteamanuensis ved Institutt for kunstfag, Høgskulen på Vestlandet – Bergen.

Underviser i kunst og håndverk, og forsker på og med nye kunst- og medieformer. Leder forskergruppen MaTecSus.

Jeg er interessert i forholdet mellom medier og fysiske materialer: i 2021 kom boken Digitale medier og materialitet med en grundig diskusjon av denne tematikken. Jeg er særlig interessert i det haptiske (berøring og bevegelse) knyttes til lyd.

Fremover jobber jeg særlig med den telematiske operaen Zosimos (2023-26) og (støy)instrumentet Sonic Greenhouse.

Nylig avsluttede prosjekter er Sonus (2023), Sampling av lyd og bærekraft (2022-), "Auditomosjon" (2021-23) og "Aquafoni" (2022).

Videre sfæriske medier, ulike former for roboter, mm.

Min Dr.-avhandling om personlig publisering (2009).

Siterte artikler og publikasjoner i Cristin.

20. november 2020

K&H og Fagfornyelsen – Stipendiatstilling

Det er lyst ut en stipendiatstilling ved HVL som skal se på hvordan Fagfornyingen 2020 påvirker faget kunst og håndverk i skolen, samt koblingene til lærerutdanning. Dekomp-ordningen og prosjekter innen kunst og håndverk nevnes spesielt

Siden jeg allerede er inne i flere samarbeid med skoler gjennom Dekomp-ordningen kan jeg utbrodere litt. Dette står selvsagt for min egen regning, men jeg håper det kan antyde at dette kan bli en spennede jobb.

Eksempler på Dekomp-prosjekter er f eks arbeid med sfæriske (360) medier, der vi med utgangspunkt i formgivining og design (altså svært relatert til kunst og håndverk). Dette er prosjekter som åpner tverrfaglige muligheter hver gang jeg snakker om dette med lærere.

En robot introduserer Paivi Laaksos arbeider på HVL-Kronstad.
Jeg har jobbet mye med roboter med talesyntese og simulerte samtaler. Her er ikke relevansen i K&H åpenbar for alle, men roboten inngår alltid i en form for fysisk iscenesettelse. Dermed åpner det seg mange muligheter for å jobbe med konkrete materialer, samtidig som studenter og elever snuser på felt som AI (kunstig intelligens), chatbotter, eksptertsystemer, etc.

Verd å nevne i denne sammenhengen er at kunstig intelligens får betydelig innvirkning på nettopp de estetiske fagene. Dette blir ikke minst tydeliggjort av Norske arkitekters landsforbund, som nettopp i dag arrangerer en fagdag om nye teknologitrender. Når jeg i disse dager er i ferd med å ferdigstille en fagbok  om medier og materialitet (mer om dette om noen uker) ender jeg opp med nettopp å peke videre mot det en kan kalle parametrisk design – altså en form for design der mennesker bestemmer hvilke parametre som skal gjelde og hvilke verdier disse kan ha, men der menneskene får massiv hjelp av datamaskiner for å sjekke ut et utall alternativer. Parametrene blir et materielle grunnlaget for store deler av designprosessen, også når dette ender opp i fysiske produkter.

Om det ikke er helt klart hva parametrisk design innebærer: et eksempel er det norske oppstartsselskapet Spacemaker. Selskapet, som jobber med å anvende kunstig intelligens i arealplanlegging, ble nylig solgt til CAD-giganten Autodesk. Spacemaker har tidligere fått meg til å spekulere litt på forholdet mellom kunst og intelligens.

Parametrisk design henger sammen med det som i Fagfornyelsen betegens som algoritmisk tankegang. En ser raskt hvor relevant dette er for alle fag som jobber med ulike former for formgiving. For min egen del peker dette tilbake på mitt første konferanseinnlegg knyttet til kunst og håndverk, der jeg snakket om håndverkets form og innhold i møte med maskiner, programvare og kunstig intelligens. Jeg snakket da om dette som en form for performance, der mennesker skaper i et nært og direkte samspill med algoritmer og maskiner.

Her kommer vi dermed tilbake til ulike Dekomp-prosjekter i Kunst og håndverk. Når vi jobber med å kode for 3D er dette en form for parametrisk design, riktig nok på et svært basalt nivå. I dette konkrete eksempelet er det kun snakk om å sette paramterere og på den måte komme fram til et ønsket resultat. Vi kan imidlertid jobbe mer ekseperimentelt med dette, der en funskjon brukes for å variere flaten på en tredimensjonal form. Her nærmer vi oss da det som gjerne betegnes som generativ kunst, der en generator velger tilfeldige verdier som så omsettes til en to- eller tredimensjonal modell som genereres basert på disse verdiene. Til slutt brukes modellen som utgangspunkt for en form for syisk uttrykk.

Andre Dekomp-prosjekter, i møtet mellom kunst og håndverk og digitalisering, handler om å bygge og programmere fysiske roboter. Her er auditolocomotivene et konkret eksempel, som videreføres ved flere skoler..

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Kommentarer er svært velkommen. På grunn av problemer med spam må jeg imidlertid godkjenne kommentarer før de publiseres. Vanligvis skjer dette i løpet av noen timer.

 
◄ Free Blogger Templates by The Blog Templates | Design by Pocket