Bør medieforskere lære seg å kode?

Knut Lundby fikk Norsk medieforskerlags hederspris, og avsluttet takketalen med et spørsmål til forsamlingen: "kanskje må medieforskere lære seg å kode?". Bakteppet er at Lundby selv har vært opptatt av møtepunktene mellom medieforskning og informatikk, et felt som fremdeles er  underutviklet.

Lundby har skrevet om medialisering, et begrep som brukes om prosesser som utspiller seg mellom endringer i mediene og endringer i samfunn og kultur. Medialisering er langsiktige transformasjoner sosiale institusjoner og kulturell praksis der medier har en sentral rolle. I dag er driveren for medialisering digitale medier og digital kommunikasjon, over Internett eller i mobile nettverk.

Kanskje jeg overtolker Lundby, men jeg hørte denne avslutningen som et lite helspark til forsamling som kanskje ikke er tilstrekkelig fremoverlente i møtet med det som kommer. Det er en relativt enkel, og ganske risikofri øvelse å se på mediefenomener som allerede eksisterer i verden for så å analysere dette med kritisk blikk. Det bidrar nok til økt forståelse, men former ikke den videre utviklingen av mediene og medialiseringen i særlig grad.

Igjen min tolkning, men en mer fremoverlent medieforskning vil i større grad forsøke å være en del av selve medieutviklingen. Dette er nok noen rykende uenig i, for det vil innebære at en ser på seg selv som en aktør, ikke kun en som observerer. Men dersom en faktisk ønsker å påvirke kommer en ikke utenom forståelse for hvordan programvare påvirker medienes uttrykk, produksjon distribusjon og bruk. Det betyr ikke at alle medieforskere må kunne programmere, men kanskje må vi forstå nok til å kunne kode – da forstått som en grunnleggende kunnskap om datamaskiners virkemåte. I mine ører er det dit Lundby ønsker at feltet skal bevege seg.

Jeg har snakket meg litt varm de siste dagene omkring hvordan stadig bedre talesyntese og maskinell behandling av tekst vil komme til å transformere medieproduksjon. Min inngang til dette er programmerbare roboter – kanskje fremtidens samtalepartner om nyheter (i stedet for å få noe servert kommer du frem til noe gjennom dialog).

Mitt paper under medieforskerkonferansen handlet imidlertid om hvordan en med utgangspunkt i sfæriske opptak (video og stillbilder) kan kode en film. Her har jeg jobbet litt i forlengelsen av Norgesuniversitet-prosjektet Interaktivit virtuelt feltarbeid og «Virtual og augmented reality i lokaljournalistikken», støttet gjennom UH-nett Vest.:

Koding på medieforskernivå. koden styrer her hvordan visningen av et utsnitt av et sfærisk bilde skal foregå i tid. På den måten blir stillbildet til en form for film. I og for seg samme prinsipp som "4K til 720"-metoden, som jeg snakket om for noen år siden. Filmen representert som kode er samtidig noenlunde samme konsept som jeg snakket om allerede i 2004: "Videoblogs as collective documentary".

På dette nivået kan en som så vidt kan kode litt, uten å være i nærheten av å kunne programmere skikkelig, tenke konkret omkring og utvikle prototyper for et medium som knapt finnes – den ekte stillbildefilmen.

Folk som kan både hardware og software kommer samtidig med ting som det du ser nendenfor. Et kamera som med utgangspunkt i sfæriske opptak lager "tradisjonell" video i en form som tidligere krevde massive ressurser. Mitt poeng er at rundt disse teknologiene kan en utvikle en produksjonsmetodikk, der medieforskere, med litt kunnskap om hva som skjer inne i maskinene, kan gi verdifulle bidrag:

Maskinvaren er kjemperimelig. Så gjenstår det bare å finne former som gjør at redaksjoner, lærere, bedrifter osv kan utnytte dette. Det oppmuntrende er i og for seg at teknologien blir så avansert og brukervennlig at det er historiefortellingen som vil være det som skiller. Så må de som vil dytte det enda litt videre følge Lundbys råd og kode litt....