Debatt om mobilbruk i skolen – NKUL19

Lett kaotiske under NKUL i Trondheim, med 1600 deltakere. Fant en plass, trygt med ryggen mot veggen:

Jeg skulle gjerne hatt et tilsvarende bilde fra Læringsfestivalen, som retter seg mot høyere utdanning. På dette bildet er det mest lærere fra grunnskolen og videregående skole, og nesten alle stiller med egen datamaskin. Det skjer nok endringer, men jeg har til gode å se tilsvarende tetthet på konferanser i høyere utdanning.

Herfra fikk jeg med meg en debatt om bruk av mobiltelefoner i skolen. 4 av 5 skoler har allerede ordninger som regulerer mobilbruk. Samtidig sier ikke forskningen all verden om bruk av mobiler i skolen.

• Les også: Mobiltelefoner og digital dannelse

Jeg er litt usikker på om det egentlig var særlig mye reell uenighet i panelet. Alle synes å være helt enige om at et rigid, nasjonalt forbud ikke er veien å gå. Konstant tilgjengelighet er imidlertid heller ikke en god ide. Mobiltelefonen har ikke ført til et kvantesprang når det gjelder menneskers kognitive evner, og til tider kan det dermed være lurt å unngå alt for mye multitasking.

Det ble tatt til orde for at det er de svakeste elevene som håndterer fri bruk dårligst. Dette bildet er imidlertid ikke helt enkelt. Det er mange, ofte svært sammensatte grunner til at noen elever ender opp som "svake".  Representanten for Dysleksiforbundet tok til orde for verktøyfrihet, ikke bare metodefrihet. Alt for mage skoler har ikke optimale løsninger for de med lærevansker. Bekymringen er dermed ikke mobilen i seg selv. Det er elevens behov som må styre hvilke verktøy en bruker, ikke verktøyene som skal styre hvordan vi lærer.

Det er vanskelig å komme bort fra at dette handler om klasseledelse og evne til å legge til rette for konstruktiv bruk av digital teknologi. Hvordan vi kan bruke teknologien på best mulig måte bør være tema. Det betyr at vi noen ganger legger den vekk, for så å ta den frem når den tilfører noe nyttig.



Debatten om mobiler i skolen handler dermed om mye mer, og involverer digital kompetanse, samt digitale ferdigheter – forstått som mye mer enn de rent tekniske ferdighetene.

Jeg bet meg merke i noe som ofte fremmes som et argument: det tar tid å fyre opp PCen. Mye lenger tid enn å finne frem mobiltelefonen. Her ble det imidlertid vist til erfaringer jeg selv kan underskrive på. Etter at de tok i bruk Chromebooks i Trondheim kommune opplever de at det kun tar 10 sekunder å starte opp maskinene. Maskinene er alltid oppdaterte og klare til bruk, noe som gjør det mye enklere å ta maskinen raskt frem for så å kunne legge den vekk like kjapt. Med ett kommer en noen solide skitt i retning reell fleksibilitet i klasserommet.

Det ble sagt at spriket mellom de best og de dårligst stilte skolene er større enn noen gang tidligere. Mange kommuner har ikke kommet like langt som i Trondheim.

Det ble vist til at det fordrer stor grad av selvregulering dersom en fullt ut overlater til elevene å håndtere sin egen mobilbruk. Eleven ved Hoeggen skole i Trondheim opplever at elevene kommer mer i kontakt med hverandre i friminuttene, når mobilen legges vekk. Venner seg til at de ikke har tilgang til telefonen på skolen. Samtidig ble det sagt, fra elevhold, at det er situasjoner hvor en kan kjenne på at det er godt å kunne trekke seg litt tilbake. Da kan mobiltelefonen være en måte, som gir rom for en slik tilbaketrukket rolle.

Rett under overflaten virker det som om alle er enige om at en må tenke fleksibelt rundt alle former for teknologi, og at bruk må styres til en viss grad. Et rent forbud mot mobiler synes ikke å være det noen går inn for, men det er enighet om at det må være den enkelte skole og lærerne som bestemmer.