Kunstig intelligens og estetiske teknologier

I innlegget "Hvis jeg var en maler - eller malerens død" under Nettverkskonferansen 2023 viser jeg til "Forfatterens død" (La mort de l'autor), der Roland Barthes tar til orde for at et verk må forstås isolert fra den som har skapt det. Dvs, et verk blir først tillagt mening i det en fremføring, en representasjon, møter en betrakter.

Under en fagdag for forskningsprogrammet Kunst, kreativitet og kulturelle praksiser (KKKP) forsøkte jeg en kort introduksjon til kunstig intelligens og hvordan dette har et estetisk potensiale.

Forholde mellom å "skape" og "betrakte" er for lengst utfordret og transformer gjennom digitale medier, der ulike former for interaktivitet gir brukerne muligheter som ikke finnes i representasjonsformer som baserer seg på informasjonsbærere der det er en en linearitet knyttet til mediet. Det er ikke enkelt å kondensere dette i én setning – les gjerne mer om representasjonsformer og ulike medier i Digitale medier og materialitet.

Det sentrale poenget, eller snarere spørsmålet, er hva som skjer når vi kan ha verbalspråklige og haptiske dialoger omkring det å "skape" et unikt verk?

Jeg bruker eksempler fra egne visuelle arbeider, men understreker at kunstig intelligens på ingen måte er avgrenset til tekst og bilder. Dette vil komme til og påvirke absolutt alle estetiske uttrykksformer.

Det ble en bra diskusjon etterpå. Det har jo vært såpass mye oppstuss om ChatGPT i det siste så publikum var trolig litt preppet. Feltet utvikler seg imidlertid raskt og OpenAI har allerede lansert InstructGPT som adresserer noen av svakhetene ved tidligere versjoner. Teknologien i bunn – "Transformers" (GPT er et akronym for "Generative Pre-trained Transformer") – kan brukes på tvers av ulike medietyper.

Enn så lenge ender ofte forsøkene med GPTer med litt kjappe eksempler og moro. Det ble generert noen tekster rundt bordene i etterkant av innlegget, og mange har eksperimentert med å lage bilder. Disse teknologiene er imidlertid mye mer enn moro. De kommer trolig til å få store konsekvenser i mange bransjer, ikke minst de såkalt kreative, og vil endre hvordan vi får samfunnet til å fungere.

Jeg bruker sjakkspillet, og Deep Blues seier over Garri Kasparov i 1997, som et eksempel for å synliggjøre utviklingen av datakraft. I praksis er det stadig rimeligere datakraft som muliggjør teknologier som GPT. I diskusjonen etter innlegget ble det påpekt at selv om datamaskiner lett slår vedens beste sjakkspillere så ønsker vi fremdeles å se mennesker spille sjakk. Det er et vesentlig poeng, samtidig som stormestre  har endret sin måte å spille sjakk på gjennom å lære av hvordan maskiner spiller. Dette peker på et poeng som nettopp Kasparov understreker – vi blir flinkere til det vi holder på med ved hjelp av maskiner. Et optimistisk syn på fremtiden.

UiB har nylig fått et senter for fremragende forskning, Center for Digital Narrative/Senter for digitale fortellinger, der hovedmålet er å bidra til tverrfaglig forståelse av de estetiske og samfunnsmessige effektene av nye former for digital fortelling. Jeg håper vi kan jobbe langs de samme linjene ved Institutt for kunstfag. Det vil selvsagt bli i langt mindre skala, men kanskje tettere koblet på estetiske praksiser og undervisning i skoler og aktiviteter i barnehager.