JON HOEM

Førsteamanuensis ved Institutt for kunstfag, Høgskulen på Vestlandet – Bergen.

Underviser i kunst og håndverk, og forsker på og med nye kunst- og medieformer.

Jeg er interessert i forholdet mellom medier og fysiske materialer: i 2021 kom boken Digitale medier og materialitet med en grundig diskusjon av denne tematikken. Jeg er særlig interessert i det haptiske (berøring og bevegelse) knyttes til lyd.

Fremover jobber jeg særlig med den telematiske operaen Zosimos (2023-26) og (støy)instrumentet Sonic Greenhouse.

Nylig avsluttede prosjekter er Sonus (2023), Sampling av lyd og bærekraft (2022-), "Auditomosjon" (2021-23) og "Aquafoni" (2022).

Videre sfæriske medier, ulike former for roboter, mm.

Min Dr.-avhandling om personlig publisering (2009).

Siterte artikler og publikasjoner i Cristin.

19. februar 2010

Ny (lærings)teknologi og "kreativ destruksjon"

Diskusjonen omkring digtiale læremidlers plass i skolen - sist i form av BTs harang mot NDLA - har fått meg til å kikke litt på historien. Ikke skolens historie, men hva som skjer når en introduserer ny teknologi i et marked. Det hele illustrert med slideshow fra Christian Sandström.

Et relevant begrep er kreativ destruksjon (tysk Schöpferische Zerstörung), introdusert av økonomen Joseph Schumpeter i 1942. Schumpeter brukte begrepet for å beskrive prosesser som følger betydelige teknologiske og økonomiske nyvinninger, der disse erstatter eksisterende løsninger og ødelegger for dominerende aktører i et eksisterende marked.



Dette henger sammen med et annet begrep, det økonomen Clayton Christensen kaller "disruptiv innovasjon". Christensen forklarer, og eksemplifiserer hvordan eksisterende aktører, med de "beste" løsningene, blir utkonkurrert av nye aktører, med det som i utgangspunktet kan synes som dårligere løsninger. Poenget er at på grunn av helt andre egenskaper endres de "dårlige" løsningene mye raskere, og ender opp med å utkonkurrere de som har dominert markedet.



Dette handler om å evnen til å se når man må forlate et "synkende skip", glimrende fremført av Danny de Vito, som Larry the Liquidator, og "Other People's Money Speech", om hvordan et selskap går dukken fordi ny teknologi overtar. Larry har dette å si om hva som skjer når en ny teknologi overtar for de løsningene som har dominert i et marked:



You know, at one time there must've been dozens of companies makin' buggy whips. And I'll bet the last company around was the one that made the best goddamn buggy whip you ever saw. Now how would you have liked to have been a stockholder in that company? You invested in a business and this business is dead. Let's have the intelligence, let's have the decency to sign the death certificate, collect the insurance, and invest in something with a future

Larrys tale handler om en bedrift som lager kobberkabler, og blir utkonkurrert av de som lager fiberopptikk. Parallellene til markedet for læremidler er kanskje ikke helt åpenbare, men bytt kobber med "papir" og fiberkabler med "digitalt" og fyll inn resten selv. Papir er fremdeles et lukrativt marked, men det vil ikke være det en gang i en ikke alr for fjern fremtid. Spørsmålet er derfor: når skal en forlate den rådende teknologien og våge å satse på den "disruptive" teknologien? Historien viser at det ofte er vanskelig for eksisterende aktører å ta dette spranget i tide.

Kikk på dette slideshowet fra Kodaks tidligere lokaler utenfor Stockholm. Selv sendte jeg filmer hit for rundt ti år siden...



En gjøre seg unektelig noen tanker. Det verste er kanskje at nettopp Kodak var en innovatør på det digitale området på 1990-tallet, men uten å gi slipp på sin mest profitable forretning (film) før det var for sent.

Oppdatering 21.02.10:


Når jeg først er inne på markeder som forsvinner. Nettopp kobberkabel-bransjen, som det handler om i videoen ovenfor, har vi et glimrende eksempel på i Oslo. På Østre Aker lå Standard telefon og kabelfabrikk (STK). I 1972 jobbet det, ifølge Wikipedia, 4000 mennesker her - STK var en av Oslos aller største arbeidsplasser. Administrasjonsbygget med adresse Østre Aker vei 33 er tegnet av arkitekt Erling Viksjø, og ble oppført i naturbetong i 1968. Det er et svært flott bygg, som signaliserer at de som fikk bygget det hadde mye penger. Så gikk det nedover, men historien endte i alle fall ikke slik som for Kodaks bygg utenfor Stockholm. STKs kontorbygning ble i 2007 ombygget til hotell.

3 kommentarer:

  1. Steve Fuller har en flott artikkel om kreativ ødeleggelse i universitetet, jeg tror den digitale utviklingen vil forsterke disse kreftene. MIT Courseware og open access mandat skulle på sett og vis føre til at de mister sin institusjonelle integritet fullstendig, men det motsatte ser ut til å skje.

    SvarSlett
  2. http://www.itas.fzk.de/tatup/043/full04a.htm

    SvarSlett
  3. Takk for lenken. Jeg er imidlertid ikke sikker på om jeg følger Fuller i alt det han skriver. Så vidt jeg skjønner skriver han primært ut fra amerikanske forhold.

    Et grunnleggende spørsmål, som jeg ikke helt får tak i om Fuller svarer på, er hvorvidt kunnskapsorganisasjoner som universiteter og høgskoler er best tjent med å legge til rette for individuelle enere, eller om kvalitet i større grad skal etterstrebes på en organisatorisk nivå.

    SvarSlett

Kommentarer er svært velkommen. På grunn av problemer med spam må jeg imidlertid godkjenne kommentarer før de publiseres. Vanligvis skjer dette i løpet av noen timer.

 
◄ Free Blogger Templates by The Blog Templates | Design by Pocket