Jay Rosen om medienes fremtid - etter iPad

Ting kan nok se flott ut på en iPad, men det er ikke sikkert det forandrer de grunnleggende forholdene knyttet til betalingsmodeller på nettet. Kanskje får jeg likevel rett i min første innskytelse, da iPad ble lansert.



Jay Rosen påpeker et vesentlig poeng: iPaden er primært en mottaksenhet, ikke noe som vil la brukerne produsere selv. Det er i alle fall ikke det den primært er laget for. Dette liker de tradisjonelle mediene, men det er (forhåpentligvis) også her de bommer.

Weben har gjort det mer krevende å få oppmerksomhet om det innholdet en produserer. Dvs dette er et problem for store aktører, mens den samme fragmenteringen er det samme som muligheter for mindre aktører. Rosen påpeker at det også har blitt mer krevende å produsere innhold av høy kvalitet innenfor den tankegangen som fremdeles preger de store mediene. Dette henger sammen med at innhold ikke lenger står alene, men opplevelsen av kvalitet er knyttet til hvordan produsenten evner å sette innholdet inn i ulike, meningsfylte sammenhenger. Her er koblingen til brukerne og deres muligheter til å medvirke noe av hemmeligheten.

Selv om iPaden ennå ikke er her, kan mye tyde på at den tar oss tilbake til "read only"-weben. Den blir dermed godt tatt imot blant de som leter etter forretningsmodeller der en fremdeles kan selge eksemplarer og abonnementer. Men mye av de fremtidsvisjonene som disse aktørene presenterer tar meg nesten tyve år tilbake i tid, til 1992 da jeg trodde jeg så lyset og innrettet hele mitt hovedfag i filmvitenskap mot digitale medier. Svaret den gang var CD-ROM, noe jeg holdt på med frem til slutten av 90-tallet. Produktene var ikke så verst de, men dette er en tid jeg for all del ikke vil tilbake til: først og fremst på grunn av monolittiske produkter. Problemet er at mye av de "fremtidsvisjonene" mange synes å gå tilbake i retning av denne typen produkter.