Om fraværet av en digital offentlighet blant akademikere

Martin Grüner Larsen skriver om norske forskeres forhold til digitale medier i Prosa: 99 % stille Om norske akademikere og den elektroniske offentligheten. Artikkelen diskuterer hvorfor norske forskere ikke er å finne på nett, og ikke minst, hvorfor de burde være det. Han viser blant annet til Torill Mortensen og Jill Walkers artikkel «Blogging Thoughts: Personal Publication as an Online Research Tool», en utmerket artikkel skrevet i 2002. Mye har skjedd siden, men antallet norske bloggere blant akademikere gjenspeiler i liten grad denne utviklingen.

Grüner Larsen har også skrevet det han kaller en "startpakke for akademikere" som vil begynne med blogging. Han viser også til Karianne Bjellås Giljes leder, som følger opp temaet og viser videre til Tina Skouens essay «Om tidsromantikk i litteratur og kritikk» .

Gilje stiller spørsmål ved om det ikke kun er tid som skaper kvalitet, noe som bringer meg videre til mine betraktninger om saken: Grüner Larsen har åpenbart rett i at noe av grunnen til manglende forskningsformidling finnes i "et feilslått insentivsystem", der "formidlingsvillige forskerne ikke har råd til noe annet enn å akseptere vilkårene". Minst like viktig er de kulturelle problemene, som langt på vei motarbeider de som ønsker å "tenke høyt og skrive kort". Higen etter det perfekte kan så definitivt være det godes fiende innen akademinsk skiving.

Noen mestrer kunsten å skrive både ofte, kort og godt. For egen del innså jeg for mange år siden at ofte og kort faktisk var vel så verdifullt enn "godt" - noe som vel bør forklares. Skriving på nett antar mange former, fra genuint nye tekster, via ulike former for omformulering og respons i forhold til andres tekster til ren kopiering i form av sitat. Det blir relativt sjelden man setter seg ned og formulerer helt nye tekster. Oftest ender disse opp som artikler og bøker. Til grunn for disse tekstene ligger imidlertid masse arbeids med å samle inn materiale, reflektere over dette og teste ulike vinklinger. Til dette er bloggen perfekt, men en ender etter hvert opp med mange ulike vinklinger / blogger knyttet til ulike interessefelt: noe finnes her, fotorelaterte ting havner her med relevans for det jeg underviser, og fag som er i utvikling. Ikke minst er bloggen effektiv for å samle informasjon knyttet til nye, potensielle prosjekter, som mediert stedsdannelse (der dette er relevant), ebøker og leseplater, og andre interesser, som arkitektur og film, men ikke minst som en digital kanal for forskningsprosjekter og bøker.

Det blir jo ganske mye dette, ikke minst fordi det meste ikke finner sin plass innenfor arbeidstiden. Men en leser jo mye om det som interesserer en på fritiden uansett, og min måte å bearbeide det jeg leser har blitt bloggen. Det gir mange skuffer som lar meg ordne det jeg synes er relevant, noe som gjør det enkelt å finne tilbake til ulike kilder. På mange måter blir bloggingen en kontinuerlig brainstorming.

Jeg har nok vanskelig får å se for meg en situasjon der en kan få betalt for å holde på med dette, selv om tilbakekoblingene til det jeg faktisk får betalt for er flere, om ikke annet som publiseringsteknologi. For min del blir bloggene noe jeg først og fremst holder på med for min egen del, en slags tilbakelent tilstedeværelse i ulike deloffentligheter. Hvor mange som leser er ikke uinteressant, men ikke viktig. Blogging er først og fremst en kanalisering av egen nysgjerrighet, samt på sitt beste en liten gjenytelse til den sfæren av bloggere med fotfeste innen akademia, som tross alt finnes, som jeg selv kan ha stor glede av å lese.

Skulle absolutt skrevet mer om dette, men andre oppgaver kaller (ut i hagen :). Det er nettopp litt av hemmeligheten, en bloggpost er for det meste en ansats, som noen ganger tas videre, men som ofte ender som en offentlig strøtanke. Her ligger den største verdien.