Facebook - Vår tids telefon?

Tekst 2 null er like rundt hjørnet (filene er i trykkeriets hender, og papiret shippes ut den 11. juni), og i den sammenheng passer det å vise til to artikler som berører noen av de temaene vi diskuterer i boka:

- Jeg er fullbyrderen av den offentlige mening, uttalte redaktøren i Bjørnstjerne Bjørnsons Redaktøren fra 1874. Utsagnet illustrerer hvordan aviser historisk nærmest hadde monopolmakt når det gjaldt meningsdannelse. Slik er det ikke lenger, skriver Anette Melbye under tittelen "Vår tids telefon" i Aftenposten:

Sosiale medier endrer maktbalansen mellom folk på den ene siden og institusjoner på den andre. Der hverken kan vi, eller vil vi, styre samtalen. Hierarkiet flates ut, og vi må se på organiseringen vår på nye måter.

Jeg diskuterer blant annet dette i avhandlingen Personal Publishing Environments - så om du er klar for å lese om dette på engelsk kan du følge lenken. Ellers får du vente på Tekst 2 null :)

I Morgenbladet kommer Marit Slotnæs med en oppfølger. Hun mener at de sosiale mediene slett ikke er så sosiale, og spør blant annet: Hva kan de sosiale mediene brukes til?

Den viktigste funksjonen er å undergrave autoritet, både personlig og formell. Hva betyr det hvis Dag og Tid-journalist Jon «Kongen av Facebook» Hustad strør om seg med negative karakteristikker av navngitte, offentlige personer som ikke er deltagere på de samme listene som Hustad, som ikke vet at de er under angrep og som dermed ikke får forsvart seg? Er han fortsatt journalist da? Hvor ble det av tilsvarsretten?

Facebook og Twitter er avansert sladreteknologi, perfekt designet for språklig og sjelelig inkontinens. Interne diskusjoner flyttes fra møterommet og ut i nettverket, for å dukke opp igjen som «journalistikk» i redigerte medier. Særlig Twitter er effektiv i så måte. En eneste setning er nok. «Venner» og «followers» tar seg av resten.

Det som legitimerer seg som en demokratisering av den offentlige samtalen, er i virkeligheten en reføydalisering. Samtalen kontrolleres og styres av uoversiktlige og familiære lojalitetsstrukturer. Innenfor og samtidig utenfor offentlighetens rekkevidde.

Oppdatering: 25.05.10:
Tillater meg også å sakse fra Paul Chaffeys svar - Sosiale medier, nyludditter og Morgenbladet - les det i sin helhet på hans blogg:

Det vitner jo om en viss prinsippfasthet å aldri ha vurdert å prøve Facebook som snart passerer 500 millioner brukere globalt. Man trenger jo ikke like det, men det er kanskje litt rart å være journalist og skrive om sosiale medier når man aldri har prøvd. Men på den annen side, ikke alle som skriver om mord har prøvd det. Det som kanskje er mer bekymringsfult er hvis man tror historien tok slutt med telefon og e-post. Siste mediabarometer fra SSB viser at det i aldersgruppen under 25 er langt flere som bruker sosiale medier hver dag enn som sender e-post hver dag. Man kan nok gå glipp av en del ting i årene som kommer hvis man insisterer på å få alt via e-post.
/../
Nå har det for så vidt blitt flere teknologiplattformer som brukes om hverandre offentlig og privat, som for eksempel nettopp den mobiltelefonen og e-posten som er nevnt tidligere. Men det som er helt sikkert er at sosiale medier bidrar ytterligere til å rive ned skiller mellom arbeid og privatliv, skiller som har vært opprettholdt av at det er noen bestemte fysiske steder der vi bruker tid på arbeid, og andre fysiske steder der vi er private og bruker tid på familie, venner og fritidsaktiviteter. Men er det en naturtilstand?

Da luddittene knuste fabrikker var det for å protestere mot at arbeidet ble flyttet fra hjemmene deres og inn i fabrikkene. Historisk har skillet mellom arbeid og privatliv vært mindre enn det er i industrisamfunnet og kontorsamfunnet. Det var mange praktiske grunner til at arbeid og privatliv flyttet fra hverandre og arbeidet endte opp i industrien og på kontorene, i fabrikkene var maskinene og i kontorene var dokumentene. I et kunnskapssamfunn er det annerledes.