Jeg skrev en tid tilbake om Wikipedia og den såkalte "90–9–1"-regelen: 1% er produsenter av nytt innhold, 9% redigerer og gjør mindre rettinger, mens 90% kun er tilskuere. Mitt poeng i den bloggposten var at mange tolker tallene skjevt, og ender opp med å konkludere med en lavere brukerdeltagelse enn hva som faktisk er tilfellet.
Nå er det støtte å hende i en undersøkelse gjennomført av BBC, her presentert av Holly Goodier:
Bildet er selvsagt nyansert, men seks utviklingstrekk fremheves:
Modellen som har preget mye av tenkningen på dette området, 1/9/90regelen, er foreldet. Antallet personer som deltar på nettet, er betydelig høyere enn 10%.
Deltakelse er nå regelen snarere enn unntaket: 77% av Storbritannias online-befolkning er nå aktiv på en eller annen måte.
Dette har vært drevet av fremveksten av "lett deltakelse": aktiviteter som tidligere krevde stor innsats, er nå relativt enkelt. 60% av Storbritannias online befolkning deltar nå på denne måten, med aktiviteter fra å dele bilder til å starte en diskusjon.
Til tross for deltakelse har blitt relativt "lett", nesten en fjerdedel av mennesker (23%) forblir passive - de deltar ikke i det hele tatt.
Passivitet er ikke så forankret i manglende digital kompetanse som en gjerne har trodd. 11% av de som er passive nettet i dag er såkalte "early adopters". De har tilgang og mulighet, men velger å ikke delta.
Digital deltakelse er først og fremst knyttet til individuelle valg. Deltakelse handler nå mye mer om hvem vi er, snarere enn digitale ferdigheter.
På bakgrunn av denne innsikten har BBC utviklet en ny modell for digital medvirkning: The Participation Choice:
Modellen identifiserer fire sentrale former: passiv, enkelreaksjon, lett initiering og intens deltakelse. Disse er illustrert i grafikken og diskutert i mer detalj i foredraget gjengitt i videoen ovenfor.
For de som ikke har lest William GibsonsNeuromancer (boken har snart 30 års jubileum) kan lese denne bloggposten først, deretter skaffe seg boka.
Så til Jeremy Bailenson, som var hovedinnleder på VERDIKT-konferansen i april. Bailenson er medforfatter av boka Infinite Reality som kom ut i 2011. Bailenson er ekspert på menneskelig samspill i virtuelle miljøer og han er grunnlegger av og direktør ved Virtual Human Interaction Lab ved Standford Univesity. Han er også førsteamanuensis ved Department of Communication ved Stanford.
Han spår at virtual reality snart vil være sømløst integrert i livene våre, og at undervisning er ett av feltene der VR vil få stor betydning. Det han forteller om bruk av avatarer for å fremføre forelesninger synes jeg er spennende, ikke minst med tanke på ren fjernundervisning, som i hovedsak er det jeg driver med.
– Om ti år vil det være vanskelig for oss å skille virtuelle fra virkelige sanseinntrykk. Synsinntrykk, lyd og berøring vil være subjektivt og relativt. Den virtuelle utgaven av meg kan utkonkurrere meg som lærer når som helst, forteller Bailenson.
– Den kan gi oppmerksomhet til hver enkelt student kontinuerlig i en klasse på hundre eller flere, vise fram min mest imponerende opptreden og skjule svakheter, som at jeg mister hodet. Den kan registrere den minste bevegelse og hint om forvirring hos studentene og bedre prestasjonene for hver enkelt student samtidig, forklarer han.
Den tradisjonelle forelesningen er død Høres nesten litt ut som Nietzsche dette, men det som faktisk overbeviste med var dette opptaket der en avatar av for lengst avdøde Tupac Shakur virker mildt sagt overbevisende. Det store poenget er at dette ikke er et opptak, men en avatar som faktisk gjør en fremføring live:
Dette er et hologram, vist på en scene. Ser en for seg en ren skjempresentasjon er det ikke så vanskelig å se for seg at en naturtro gjengivelse av en foreleser som optimaliserer forelesningen med hensyn til tempo, repetisjon og eksempeldybde, alt avhengig av den enkelte studenten som ser på. Med ett har en en forelesning som skalerer, der tusenvis kan se den "samme" forelesningen i skreddersydde versjoner, da uten mange av den tradisjonelle skjemforelesningens ulemper. Jeg så dermed for meg hvordan dette faktisk er noe av det som kan fylle begrepet Utdanning 3.0 med innhold.
Jeg ser faktisk fram til å kunne luke bort mine egne talefeil, samt etter hvert å kunne gi studentene språkversjoner. Google har takket være sin enorme tilgang til tekster og datakraft fått virkelig fart på feltet maskinoversettelse. Tekst til tale begynner allerede å bli veldig bra, og Google sier at de innen fem år vil kunne gjøre maskinoversettelse av tale i sanntid. Dvs de gjør det allerede, men om fem år kan vi trolig forvente langt bedre ytelse. Ting går så definitivt framover. Norsk til engelsk oversettelse av skrevet tekst har allerede blitt så bra at jeg har att meg selv i å skrive et førsteutkast til en tekst på norsk, for deretter å oversette den ved hjelp av Google Translate og deretter skrive andreutkastet videre på engelsk. For meg, med litt over middels engelskkunnskaper på en god dag, går dette rett og slett raskere, ikke minst fordi jeg tenker hakket mer sammensatt på norsk.
Uansett, kombinasjonen av avatar og nær perfekt oversettelse er en vinner. Jo før jo heller bør vi - universitets- og høgskolesektoren - begynne å forberede oss på det som kommer. Det kommer helt sikkert til å føre med seg helt nye måter å tenke undervisningsformidling på. Potensialet for undervisning av fremmedspråklige burde også ha et potensiale i grunnskolen, for å si det forsiktig.
I recently held a lecture about what I have chosen to call Education 3.0, without a specific definition. The following presentation will offer you few, if any, conclusions, but hopefully raise a number of useful questions.
The text below are my notes, and should be seen i relation to the slides.
The big picture is the development from what we may characterise as"education 1.0" towards the imaginary "education 3.0". Even though we probably left the mindset of education 1.0 several decades ago it will be a fundamental misunderstanding if we also dismissed every method and insight from previous generations of educators when we are approaching new technologies.
Education 1.0 Mainly a one-way process
Education 2.0 Technologies of Web 2.0 are used to create more diverse education, but within the framework of 1.0.
Education 3.0 More free and open systems, open content and a new understanding of learning. Happening in sectors not dominated by the current mindset?
Education 3.0, or whatever we choose to call it, is not like we are inventing something like the wheel. It is more like we are enhancing the performance of the vehicle. This, however, will influence our practices and how we think about the use of the vehicle - education.
At least two lessons learned:
Things are not always what they seem
The "best" technical solutions are not always what makes it into a technology
Fra tid til annet holder jeg foredrag om ting jeg har litt perifer greie på, og kan da komme til å blande ting som utdanning og science-fiction. Sist på et seminar i Forskerforbundet, hvor jeg holdt et innlegg om fremtidsvisjoner for Høgskolen i Bergen.
Utdanning generelt har et omdømmeproblem i Norge, fordi hele sektoren oppleves som litt satt. Når en på innsiden kjenner en til en rekke eksempler på at det slett ikke er tilfellet, men utad er ikke det å drive med undervisning og forskning noe som får folk til å heve hverken det ene eller det andre.
Hvordan en skal løse dette er ikke så lett å knekke. jeg pleier å si at den dagen foreleseren kommer i en Aston Martin til jobb, så vil det skje noe. Men jeg skjønner jo at det neppe blir noe av. Derfor pleier jeg å si at vi må tenke som George Lucas. Kunnskap er egentlig det kuleste som finnes, men det må brandes, som Library of Ossus i Star Wars Episode II: Attack of the Clones. Et slags überbibliotek, der kunnskap knyttes til de store fortellingene i et samfunn - i Star Wars knyttes det til og med til de store fortellingene om universet.
I lys av dette blir det et slags deja vu når jeg ser at nettopp George Lucas har startet det han kaller Edutopia, støttet av The George Lucas Educational Foundation. Dette heier jeg på:
Min undervisning på nett ligger åpent, så også studentenes arbeider. Dette kan det se ut til at jeg må slutte med. Dvs jeg kan bli nødt til å finne løsninger som lar studentene poste sine arbeider lukket for omverdenen.
Ved Høyskolen i Vestfold har man lenge jobbet med "åpne mapper", noenlunde etter samme modell som det jeg gjør. Studentene ved HiVe er imidlertid sterkt uenige i skolen sitt krav om at de må publisere deler av studentarbeidet sitt på nett, og de kjenner seg presset til å eksponere seg mer enn de ønsker.
Jeg har selvsagt vært klar over problemstillingen, også fordi kravet om åpen publisering nok også skremmer vekk noen studenter. Tidligere har jeg operert med en løsning som lar studentene lukke sine arbeider for innsyn fra omverdenen. Å lukke arbeider for innsyn fra medstudenter er etter min mening fullstendig uaktuelt, selv om noen studenter nok opplever dette som en "uønsket eksponering". I det siste nettstudiet jeg har arbeidet med publiserer studentene alle sine arbeider åpent for verden, vi har kun et lukket forum der vi kan spørre og svare hverandre uten innsyn fra andre enn de som er studenter.
Min begrunnelse for åpen publisering er knyttet til at det er denne virkeligheten studentene må forholde seg til, i alle fall innenfor de fagene jeg holder på med. Å nærme seg en profesjon fra en helt beskyttet posisjon mener jeg ikke tjener den enkelte. Studentene må uansett vinne erfaringer med og bli bevisste på hvordan de fremstår på nett.
Datatilsynet har på sin side konkludert i saken og bedt Høyskolen i Vestfold om å avslutte praksisen med å kreve at studentene publiserer egenprodusert studentarbeid på nett.
- Høyskolen i Vestfold ser ut til å mene at bare eksamensoppgåver, praksisarbeid og arbeid av følsom karakter er personopplysningar. Det er i så fall feil. Dersom det er mulig å knytte en tekst eller en oppgave til studenten som har skrevet den, defineres det som en behandling av personopplysninger, sier juridisk rådgiver Eirin Lauvset.
under middagen. Samme teknikk brukte jeg på
omslaget til Tekst 2 null, fem år senere.
Vi var med rette litt stolte den gangen, ikke minst på grunn av mange gode innledere. Ikke bare hadde vi fått Howard Rheingold til Bergen, like etter at han hadde gitt ut Smart Mobs, men vi hadde også Cory Doctorow på scenen og Danah Boyd live fra USA. Digital og sosial, høsten 2004.
Jeg satte opp en videoblogg, som ikke lenger fungerer, men fant noen av videoene gjemt på en gammel konto hos Google video. Jeg fant riktignok ikke videoen med Doctorow, men Rheingolds innlegg innleder spillelisten nedenfor, deretter Boyd, så kommer innleggene til Torill Mortensen og Marit Bødtker. Enjoy!!
– Videoanalysen er en selvstendig form for forskning med et eget erkjennelsespotensiale og egne virkemidler til rådighet. Det ligger innsikter i det som man ikke kan formulere bare ved hjelp av tekst, eller få øye på hvis den analytiske verktøykassen kun består av det trykte ord. Man kan dra veksler på mediets eget uttrykksform, sier Lavik.
Det finnes sider der videografisk filmkritikk samles og diskuteres, men det mangler akademiske publiseringskanaler. Å redigere en halvtimes videoanalyse er tidkrevende når det ikke gir publiseringspoeng.
– Det føles jo litt rart når jeg har jobbet med noe som jeg tenker på som forskning så lenge og så gir det ingen uttelling. Løsningen tror jeg er nye akademiske tidsskrift online som tar i mot denne type bidrag. Jeg vil tro at det dukker opp flere av de snart, sier Lavik. På Høyden - Wire-analyse er netthit
Innlegg under årets NVU-konferanse med tema "Læring i skyene", basert på erfaringer med undervisning i faget Webdokumentar hvor jeg har satt sammen et knippe tjenester på en måte som fungerer godt for mine formål.
Studiet er utformet med støtte fra Norgesuniversitetet, og har blant annet som formål å produsere forsøke nye, nettbaserte undervisnings- og læringsformer. Norgesuniversitetet er en viktig støttespiller i utviklingen av feltet nettbasert utdanning. Med støtte herfra blir det mulig å bruke tid på å gjøre et mer omfattende utviklingsarbeid enn hva som ville latt seg gjøre dersom institusjonene skulle finansiert det hele med egne midler.
Jeg skal snakke om det jeg kaller "Personlig undervisningsnettverk". Dette handler om mange av de samme nettbaserte løsningene som kjennetegner et personlig læringsnettverk, men tar utgangspunkt i hva jeg trenger av verktøy i min egen undervisning. Google apps, herunder Google Nettsteder, YouTube og Google dokumenter er en del av bildet.
Nå ønsker jeg personlig tellekantsystemet dit pepper´n gror, men ikke desto mindre er det grunn til å gratulere Nordic Journal of Digital Literacy med status på nivå 2. Det er i dag ingen skandinaviske tidsskrift i kategorien pedagogikk og utdanning som ligger på dette nivået.
Kanskje ikke noe å blogge om, hadde det ikke vært for at tidsskriftet siden 2010-årgangen har vært open access. Et eksempel til etterfølgelse.
Dette må bare spres: Erlend Lavik har laget en glimrende video om visuell stil i TV-serien The Wire.
Dette er absolutt relevant for studentene i Webdokumentar, blant annet fordi hovedmannen bak serien, manusforfatter og produsent David Simon, har gjort det klart at dokumentarfilmer har vært en betydelig inspirasjon til denne serien. Både innholds- og uttrykksmessig ligger dermed serien i et grenseland opp mot dokumentarfilmen (se også dokumentardrama).
Sørg derfor for å sette av 36 minutter og følge nøye med på hva Lavik har å fortelle:
Tanker om det som kanskje kan bli en artikkel, om det vi, litt upresist, kan kalle "ebokas materialitet" i det eboka beveger seg fra å være papirbokas "tvilling" i retning av å bli langt mer medierik. Krysspostet i HiBook-bloggen.
Når en tekst lagres og leses i et digitalt medium blir begrepet "bok" gjenstand for problematisering. Momsdiskusjonen i Norge illustrerer dette til fulle. Den bunner jo ikke først og fremst i at myndighetene ikke vil gi momsfritak til litteratur, men er knyttet til at det blir svært vanskelig å avgrense nettopp hva en bok er for noe. Eboken er ikke fysisk avgrenset på samme måte som sin trykte forgjenger.
Videre får den medierike eboken noe til felles med film, hørespill, simuleringer og spill. Referansen til den fysiske papirboken med skrevet tekst som primær informasjonsbærer kan fort bli en anakronisme.
Mye forandres med eboken, men når det gjelder selve bokens innhold (de "data" den formidler i form av tekst og bilder) er jeg sikker på at eboken for de aller fleste formål er et gode. Jeg har allerede kommet dit at jeg helst ikke leser en tekst som jeg ikke kan annotere digitalt.
Absolutt ikke noe å utsette på de visuelle kvalitetene,
sammenlignet med å lese dette som en sort-hvitt utskrift.
Men på Kindle DX er presentasjonen "død" - jeg har ingen
mulighet til å gjør annet enn å bla i og se på teksten.
Senest i går satt jeg med ebokens analogi til papir i hendene, en PDF lest på en Kindle DX. DXen gjengir PDFer på en svært god måte, men det er ikke mulig å merke deler av teksten, annotere, bruke ordboken mm - alt funksjoner som finnes på f eks Kindle 3.
Disse manglende funksjonene, kombinert med at papirets egenskaper (f eks muligheten til å notere i margen) er borte skaper for min del en alt for stor avstand til teksten. Selv en tekst med svært interessant innhold blir nærmest ødelagt av de manglende muligheten til å skape forbindelser mellom innholdet og det jeg måtte ønske å koble det til. Her er tekstflyten på Kindle 3 i en annen verden. Skjønt, i rettferdighetens navn må det sies at Amazon har en rimelig velfungerende konverteringstjeneste, som gjør om PDFer til Kindles eget tekstformat - da blir med ett annotering mm mulig.
Men her er poenget knyttet til materialitet, dvs koblingen mellom verket (det tekstlige inn holdet) og eksemplaret (PDFen på DXen). Rent fysisk, i alle fall visuelt, har teksten, gjengitt med elektronisk blekk, mye til felles med papirversjonen.
Hva er så ebokas øvrige materielle egenskaper?
Vi må i alle fall kikke på dette langs tre akser:
Verkets materialitet Handler om sider ved verkets innhold som fordrer at det formidles gjennom bestemte medietyper (modaliteter, om du ønsker å bruke det begrepet).
Eksemplarets materialitet Handler om den konkrete medieringen i dkrevet tekst, lyd og (levende bilder). Samt, ikke minst, forhold knyttet til interaktivitet og navigasjon.
Leseenhetens materialitet Forskjellen på En Kindle DX og en Kindle 3 er allerede nevnt. Ingen av disse enhetene kan imidlertid vise levende bilder.
Det kan se ut som jeg har en liten hangup på nifeltstabeller :) men likefullt mener jeg det gir mening å analysere dette ut fra de tre nevnte forholdene og hvorvidt de påvirkes av produsent (tradisjonell avsender, f eks fotfatter og forlag), bruker og/eller brukerne (f eks den tradisjonelle leseren) som kollektiv (hvordan flere kan gripe inn i teksten og meningsskapingen).
Verk
Eksemplar
Enhet
Produsent
–
–
–
Bruker
–
–
–
Kollektiv
–
–
–
Oppdatering: Ser at vi også må snakke om paratekstens materialitet, forstått som de forhold som på ulike måter gir signaler til brukeren og som påvirker forståelsen. For ebøkenes vedkommende vil alle tjenestene som bygges rundt distribusjonen (App-store, Kindle-tjenester, tredjeparts programvareløsninger og tjenester mm).
Tre eksempler:
Brukeren griper inn i enhetens materialitet. Dette kan skje på en rekke måter, f eks ved at brukeren slår av GPS på et nettbrett. Teksten egenskaper kan dermed ikke utnytte posisjon (se posisjonsdata og affordans), hvilket kan få en rekke svært konkrete konsekvenser for opplevelsen.
Et annet eksempel kan være hvordan man via Kindle-lesebrettene kan dele sine highlights fra teksten, som får direkte innflytelse på andre brukeres leseopplevelse - et eksempel på kobling mellom bruker og enhet (aktiviteten med å merke i teksten og se det andre har merket) og mellom kollektiv og eksemplar (syndikeringen av metadata).
Brukeranmeldelser i App-store eller på Amazon.com, Google Play, "Likes" på Facebook etc, som på ulike måter forbinder kollektiv og praratekst.
Det får holde så langt, så får jeg håpe jeg rekker å ta opp tråden.
Jeg fikk nylig anledning til å tenke litt over en problemstilling, formulert noenlunde som følger: "Hvorfor bidrar så få til Wikipedia?" Påstanden knyttes gjerne til "90–9–1"-regelen: 1% er produsenter av nytt innhold, 9% redigerer og gjør mindre rettinger, mens 90% kun er tilskuere. Fordelingen synes å gå igjen på mange store nettsteder med brukermedvirkning.
Det er lett å tenke at det er få som bidrar, og det er den vanlige måten å tolke dette på. Men hva om en snur litt på tankegangen og tar som utgangspunkt at det ikke er få, men mange som bidrar? Rundt 10% er jo tross alt direkte aktive på en eller annen måte. I Norge manifesterer det seg i form av drøyt 220.000 registrerte brukere på Wikipedia.
Med "mange" som utgangspunkt begynte jeg å kikke litt på statistikken. Wikipedia er en unik tjeneste på mer enn en måte. Ikke bare er det den mest transparente og oppdaterte informasjonskilden på nett (sjekk historikken til artiklene om "Oslo" i SNL vs i Wikipedia, og du er vitne til to tekster med ganske forskjellig liv), Wikipedia tilbyr i tillegg en ganske omfattende statistikk - oppsummert her.
For mars 2012 så tallene slik ut:
Page Views per Month : 39,337,541
Article Count : 330,462
New Articles per Day : 75
Edits per Month : 91,356
Active Editors : 548
Very Active Editors : 80
New Editors :108
Speakers : 4,700,000
Editors per Million Speakers : 117
Med 40 millioner sidevisninger og drøye 600 aktive brukere (registrerte brukere med mer enn 5 redigeringer) blir tallene for aktiv deltagelse tilsynelatende elendige 117 til en million.
Men gir det mening å vurdere en encyklopedi ut fra hvor mange som bidro sist måned? Det dreier seg jo om en ressurs som akkumuleres over tid, så også med den aktive brukermassen. Selv befinner jeg meg blant de drøyt 230.000 registrerte norske brukerne, men det er lenge siden jeg har skrevet et lengre bidrag. Her finner vi forresten igjen 1%en da drøyt 2000 av de registrerte brukerne har bidrattpå en eller annen måte de siste 30 dagene). For min egen del har det kanskje blitt et titalls artikler opp gjennom årene, pluss noen som er blitt slettet av kvalitetskontrollen (ikke fordi det jeg hadde skrevet var galt, men fordi jeg ikke hadde lagt inn nok henvisninger til eksterne kilder - en annen i historie, men også interessant). Poenget her er at folk som meg faller helt ut av statistikken når den brytes ned til siste måned.
Ser en på utviklingen over tid finner en derimot at i løpet av ti år har rundt 12.000 nordmenn bidratt til Wikipedia mer enn ti ganger, ut av et par hundre tusen som har bidratt totalt. Det er da store tall. På toppen av dette kommer alle de små rettingene som blir foretatt av brukere som ikke er innlogget.
At det likevel er et stort antall passive brukere skulle bare mangle, samtidig som det jo er det som gjør det interessant å skrive for Wikipedia. Det er disse brukerne som er publikum. Skulle alle bidratt hver eneste måned ville det trolig endt med fullstendig kaos.
Et annet, og kanskje viktigere spørsmål er hvorfor det kun er 13% kvinner som bidrar til Wikipedia, men det får ligge i denne omgang.
Konklusjonen min er uansett at der faktisk er MANGE som bidrar til Wikipedia.
Innlegg
