Når loven (eller rettere advokater) tar overhånd

Enn så lenge står det vel litt bedre til her hjemme enn i USA, men tendensene til at man alltid må tenke seg om to ganger begynner å bli synlige i Norge også. Det er faktisk ikke særlig oppmuntrende å høre på Philip K. Howards beskrivelse av ståa.

The land of the free has become a legal minefield, says Philip K. Howard -- especially for teachers and doctors, whose work has been paralyzed by fear of suits. What's the answer? A lawyer himself, Howard has four propositions for simplifying US law.



Lover bør ikke skrives av advokater, selv om de skal være med å tolke dem, men av folk som skal følge dem. For mange, og for kompliserte lover gir oss det motsatte av hva vi faktisk er ute etter: et samfunn der folk stort sett forstår og lever etter reglene.

Lover er noe som fungerer så lenge de fleste respekterer dem, men systemet bryter sammen dersom lovene er noe de fleste frykter.

Philip K. Howard: Four ways to fix a broken legal system | Video on TED.com

For mange aviser i Norge

Det vanlige omkvedet er at vi er et avislesende folk og at det er flott med en differensiert presse – hvilket synes å sidestilles med at vi har mange aviser.

I et innlegg for en måneds tid siden tenker Jon Hustad motsatt: Lat dei døy skriver han på Journalisten.no, med henvisning til at vi har alt for mange aviser til at det er mulig å finne gode journalister til alle. Kombinert med kravene til saftige oppslag ender dette med at journalistene "mykje oftare enn ikkje silar kjeldene sine, ikkje på basis av kunnskap, prinsipiell tenking eller integritet, men på basis av konflikttenkjing".

Gjeve at mi skildring er rett, i det minste delvis – kan vi gjera noko med det? Neppe, vi har altfor mange aviser her til lands, altfor mange sider som må fyllast. Men når det er sagt: Eg er ikkje av desse som er redd for avisdauden, lægre opplag og færre stillingar, for det er der den eventuelle vona ligg. Danmark er eit mykje meir borgarleg land enn Noreg og har ein mykje meir utprega elitekultur, men er likevel, meiner eg, eit relevant døme. I Danmark vart dei fleste lokalavisene borte i 1970-åra, tabloidane knekte alt i 1980-åra, og avismarknaden er framleis segmentert etter ideologisk skiljeliner. Og som om ikkje dette var nok: Dei store avisene har langt lægre opplagstal enn dei største norske. Men det er Danmark som har eit djupt konservativt organ som Jyllandsposten, det er Danmark som har Weekendavisen, det er Danmark som har Politiken, og det er Danmark som har Information.

Dei beste danske avisene er rett og slett prega av journalistar som sjølve tek ansvar. I mykje mindre grad enn i Noreg løyner dei seg bak dei pratande klassene; dei les, talar med folk som kan noko, og fortel det dei har kome fram til. Om den varsla avisdauden kan gje oss eitt organ som Weekendavisen, er det verdt det. For journalisttalenta bør samlast på færre stader her til lands òg.

Forslaget om å gi direkte støtte til gode journalistiske prosjekter er så absolutt en del av dette bildet. Staten gir ganske formidable beløp til pressen, penger som det burde være mulig å utnytte mer treffsikkert. I 2008 utgjorde den inndirekte pressestøtten, i form av momsfritaket, mer enn 1,5 milliarder kroner. Den direkte produksjonsstøtten til «nummer to-aviser» og riksdekkende «meningsbærende» aviser er på rundt 300 millioner.

Støtte til å publisere på papir er i ferd med å bli en anakronisme. Elin Ørjasæter trekker i en kommentar fram Nationen som eksempel:

Nationen har et opplag på 15 000, og er distriktenes riksavis. Abonnentene er spredt på over 400 norske kommuner, og avisa har trolig verdensrekord i distribusjonskostnader per abonnent. Hele 25 prosent av budsjettet går med til distribusjon.

Nationen har klart å skape en overraskende god nettavis , med dybde (gode lenker) i sakene og tilleggsstoff som billedserier og debatter. Uten satsing hverken finansielt eller organisatorisk (kun to årsverk) har nettversjonen av avisa nær 9000 unike brukere og 32.000 sidevisninger daglig.

Alf van der Hagen kommer i Morgenbladet med et tenkt eksempel, som antyder hvordan ting kan organiseres bedre:

For 300 millioner kunne ett tusen journalister fått hvert sitt arbeidsstipend på 300 000 hver. Hvert år.

En lav avismoms på fem prosent ville frigjort nettopp 300 millioner, og således doblet den direkte pressestøtten. Det ville være å gi mindre til VG og Aftenposten og det store Schibsted-konsernet, og mer til kvalitetsjournalistikk i mindre aviser. Det kunne lagt grunnlaget for nye avissatsinger. Kanskje kunne en slik utvidelse sågar ha reddet Dagbladet på papir. Ikke som en lavpannet boulevardavis, men som en stolt, kulturradikal og kritisk kvalitetsavis med rundt 70 – 80 000 i opplag. En slik avis hadde fortjent pressestøtte i konkurranse med Dagsavisen og Klassekampen. (Spørsmålet er bare om det er nok folk tilbake i redaksjonen til å lage et slikt «produkt».

Hva er den røde knappen?

Statsministeren ønsker å møte bloggere, som med sin blogg eller gjennom en bloggpost har klart å skape en god debatt om sykefravær, frafall i videregående skole, næringsutvikling eller om bærekraftig økonomi.

Ikke min greie, men det jeg blir nysgjerrig på er: hva i alle dager er den lille boksen i retrostil med en rød knapp?



Mange gode forslag, og siden dette er feil sjanger ender jeg opp med å satse på at Statsministeren enten har skaffet seg en panic button, eller en snasen USB-hub / "nuke-box".

Rolex Learning Center

Det japanske arkitektkontoret SANAA har tegnet en enetasjes struktur som nærmest svever over bakken.



Rolex Learning Center er en del av Ecole Polytechnique Federale de Lausanne (EPFL) dekker 20.000 kvadratmeter, men har nesten ingen innvendige vegger.

Lærere spionerte på elever via bærbare datamaskiner

Cory Doctorows bok "Little Brother" (les om den her) er en bok jeg anbefaler alle å lese. Boken er fiksjon, men varsler om en virkelighet vi i økende grad møter. Den begynner med en beskrivelse av hvordan elever overvåkes på en amerikansk skole. Nettopp det skjer ved Lower Merion High School i Pensylvania, hvor webkameraene på elevenes bærbare maskiner kunne aktiveres over nettet av lærerne.

Skolen hevder denne funksjonen kun skulle brukes dersom ble stjålet. Et dårlig argument, men et eksempel på en teknologis "function creep" - hvordan en teknologi utnyttes på andre måter enn hva som i utgangspunktet var meningen. Selv i tilfeller der informasjon samles inn med de beste hensikter - f eks helseregistre - kan den ende opp med å bli missbrukt.

Alle vil nok mene at dette eksemplet, der man kan spionere via et webkamera, er et utilbørlig inngrep i elevenes personvern. Dette er imidlertid bare noen grader verre enn en praksis som vi også finner i norsk skole.

Her kan du se hvordan en kan koble seg opp mot en elevs maskin ved hjelp av LANRev:





ITavisen

Ingenting er selvsagt

Herlig skrevet av Karianne Bjellås Gilje i Dagbladet: "Ingenting er så selvsagt som man tror"

— Kan jeg bruke denne anledningen til å fortelle Eia en historie, eller? spør min far.

- Aner ikke om han leser Dagbladet, men kom igjen, sier jeg.

- Min gamle professor i religionsfilosofi, John Nome, fortalte en gang om et besøk hos en tysk kollega. Nome bladde litt i kollegaens boksamling, og da han skulle sette en dogmatikkbok tilbake i hylla, spurte han hvor den skulle stå. «Sett den blant skjønnlitteraturen», var svaret, sier min far og ler hjertelig.

- Skjønner du poenget? Dogmatikk er fiksjon. Vi må være på vakt når noen sier at noe er «selvsagt». Det gjelder alt! Også teologi, genetikk og samfunnsvitenskap.

Sørg for å få med deg det hele.

Library of the Future

Library of the Future in Plain English

Ny (lærings)teknologi og "kreativ destruksjon"

Diskusjonen omkring digtiale læremidlers plass i skolen - sist i form av BTs harang mot NDLA - har fått meg til å kikke litt på historien. Ikke skolens historie, men hva som skjer når en introduserer ny teknologi i et marked. Det hele illustrert med slideshow fra Christian Sandström.

Et relevant begrep er kreativ destruksjon (tysk Schöpferische Zerstörung), introdusert av økonomen Joseph Schumpeter i 1942. Schumpeter brukte begrepet for å beskrive prosesser som følger betydelige teknologiske og økonomiske nyvinninger, der disse erstatter eksisterende løsninger og ødelegger for dominerende aktører i et eksisterende marked.



Dette henger sammen med et annet begrep, det økonomen Clayton Christensen kaller "disruptiv innovasjon". Christensen forklarer, og eksemplifiserer hvordan eksisterende aktører, med de "beste" løsningene, blir utkonkurrert av nye aktører, med det som i utgangspunktet kan synes som dårligere løsninger. Poenget er at på grunn av helt andre egenskaper endres de "dårlige" løsningene mye raskere, og ender opp med å utkonkurrere de som har dominert markedet.



Dette handler om å evnen til å se når man må forlate et "synkende skip", glimrende fremført av Danny de Vito, som Larry the Liquidator, og "Other People's Money Speech", om hvordan et selskap går dukken fordi ny teknologi overtar:



Larrys tale handler om en bedrift som lager kobberkabler, og blir utkonkurrert av de som lager fiberopptikk. Parallellene til markedet for læremidler er kanskje ikke helt åpenbare, men bytt kobber med "papir" og fiberkabler med "digitalt" og fyll inn resten selv. Papir er fremdeles et lukrativt marked, men det vil ikke være det en gang i en ikke alr for fjern fremtid. Spørsmålet er derfor: når skal en forlate den rådende teknologien og våge å satse på den "disruptive" teknologien? Historien viser at det ofte er vanskelig for eksisterende aktører å ta dette spranget i tide.

Kikk på dette slideshowet fra Kodaks tidligere lokaler utenfor Stockholm. Selv sendte jeg filmer hit for rundt ti år siden...



En gjøre seg unektelig noen tanker. Det verste er kanskje at nettopp Kodak var en innovatør på det digitale området på 1990-tallet, men uten å gi slipp på sin mest profitable forretning (film) før det var for sent.

Oppdatering 21.02.10:


Når jeg først er inne på markeder som forsvinner. Nettopp kobberkabel-bransjen, som det handler om i videoen ovenfor, har vi et glimrende eksempel på i Oslo. På Østre Aker lå Standard telefon og kabelfabrikk (STK). I 1972 jobbet det, ifølge Wikipedia, 4000 mennesker her - STK var en av Oslos aller største arbeidsplasser. Administrasjonsbygget med adresse Østre Aker vei 33 er tegnet av arkitekt Erling Viksjø, og ble oppført i naturbetong i 1968. Det er et svært flott bygg, som signaliserer at de som fikk bygget det hadde mye penger. Så gikk det nedover, men historien endte i alle fall ikke slik som for Kodaks bygg utenfor Stockhols. STKs kontorbygning ble i 2007 ombygget til hotell.

The Life, Times (and Death?) of Internet Explorer 6

Smashing Magazine

Skjerpings BT!

BT har i dag en artikkel om NDLA, som fremstår som en lett omskriving av en informasjonspakke - kanskje levert av Geelmuyden-Kiese? Overskriften "Skolens nye slagmark", er så tendensiøs at det holder.

Dette er så vidt jeg kan se ren mikrofonstativ-journalistikk, der BT ikke går inn i de forholdene som ligger til grunn for et initiativ som NDLA. Her roter en bare rundt på overflaten, uten å gjøre forsøk på og se digitale læremidler som en del av den øvrige medieutviklingen. Skolen kan riktignok betraktes som en egen sfære, men den er ikke frakoplet resten av samfunnet.

BT kunne for eksempel tatt et kritisk blikk på hvodan skolebokmarkedet fungerte fram til for få år siden. Da kunne hele regningen sendes til elever og foresatte, rundt regnet en halv milliard i året. Å hevde at dette var et fritt marked er nærmest en dårlig vits (fastpris, kryssubsidiering, kun konkurranse i større fag etc). Ikke det at et reelt fritt marked nødvendigvis hadde vært bedre, men Forleggerforningen og BT bør slutte med å bruke dette som argument for kvalitet.

Det ville vært interessant å høre hvordan BT og andre ser for seg at fremtidens skole skal være. Tror de at elevene vil bli sittende med lærebøker på papir? Kanskje de håper det, men tror de virkelig på det?

Det som for alvor åpnet mine øyne, og som fikk meg til å gå i gang med et forsøk på å tenke mer helhetlig rundt formidling av digitale læringsressurser (innhold, formidlingsformer, leveringsplattform), var informasjonen om at XO 3.0 vil kunne koste rundt $75 om et par år. Her snakker vi fargeskjerm, som kan leses som papir, og gi tilgang til alle typer digitale læremidler. Det er denne virkeligheten vi må forberede oss på.

Forlagene er de som har størst økonomisk interesse i å opprettholde et papirmarked der de kan selge enkelteksemplarer. Tror BT at det gjør dem best skikket til å utforme fremtidens læremidler? Og hvor i alle dager er det blitt av de kritiske spørsmålene knyttet til om man kun er ute etter markedsbeskyttelse?

Her er det mye å ta tak i dersom en bruker litt tid på å sette seg inn i hele sakskompelekset. Det kan godt hende at NDLA vil forsvinne, men de utviklingstrekkene som NDLA er et tegn på forsvinner ikke.

Arne Olav Nygard har forresten et utmerket tilsvar nede i BTs kommentarfelt. Jeg tillater meg å gjengi hovedtrekkene kommentaren i sin helhet:

Som leseforskar vil eg peike på (som det her blir framheva) at, joda, det finst leseforskarar som hevdar at lesing på skjerm er distraherande, men at dette er påstandar utan empiri. Men kunnskapslause journalistar, som i dette tilfellet, hiv seg sjølvsagt ukritisk på dette, og avkrev ikkje desse forskarane prov. Det finst derimot mykje empiri som viser det motsette, som altså hevdar at den distraherande skjermen er ei myte.

I lys av at vi er i ferd med å flytte store delar av kunnskapsorganiseringa i tekst over i digitale medium, er likevel dette heilt uniteressante og langt på veg irrelevante spørsmål, særleg i utdanninga. Lærebøkene, som i det store og heile er heilt like, er flott for late lektorar som helst vil kome seg til hytta for å spikre opp ein ny vegg, men lite eigna som ei innføring i dei komplekse problemstillingane (og tekststrategiane) ein elev treng å lære seg. Journalisten unngår òg å interessere seg for at dei aller fleste lærarane i landet lèt til å vere opptekne av nettopp desse problemstillingane -- å utvikle seg, få ny kunnskap, omstiille seg, etc. Dei ser det problematiske i lærebokparadigmet, og ønskjer gjerne ein kombinasjon av lærebøkene og eit digitalt, dynamisk og ope læreverk. Dette får dei viss dei vil, sidan 80% av læremiddelbudsjettet blir brukt til andre ting enn NDLA.

Journalisten er òg inne på dei økonomiske motiva i spørsmålet om NDLA. Dette er heilt greitt, men han ser ikkje samstundes på koss det fungerer i forlagsbransjen, med kartellverksemd, statsstønad for lærebøker dei samstundes sel for 600 kroner, eller makta som ligg i å eige både rettigheiter til tekstane, distribusjonsledda og fleire av butikkane som sel bøkene. Pengane som blir brukt til eigenproduksjon av læremiddel i NDLA blir dessutan ført tilbake til offentlegheita gjennom lisensmodellen som er vald. Kva tyder det? Det tyder at alle som vil kan klyppe og lime i desse tekstane, skrive dei ut, lage eigne hefter/bøker, omsetje dei til andre språk, bruke dei i grunnskulen, etc., utan å kome i konflikt med rettigheitshavarane. Det er vårt, og alt frå plattforma for distribusjon til sjølve tekstane kan gjenbrukast alle tenkjelege situasjonar, på dei same vilkåra.

Dette er eit grunnleggjande demokratisk perspektiv på kunnskapar, som eg synest er svært sympatisk og klokt. Dersom til dømes grunnskulen vil gjere det same om nokre år, er teknologien alt utvikla, og tekstane treng berre ei tilpassing. Dette kan gjerast utan å øydeleggje kommunale budsjett med dyre lisensar.

Alt dette er diskusjonar om makt og økonomi som fleire i forlags- og mediabransjen vil narre folk til å tru handlar om rettferdigheit, og pedagogisk mangfald. Som om lærebokbransjen noen gong har handla om anna enn økonomi, og har vore noe som helst anna enn metodisk einsretta.

Jan H. Landro er nok ein av bransjens nyttige idiotar, og det blir ekstra tåpeleg når grunnleggjande journalistisk arbeid (som å setje seg inn i kva som faktisk står i grunnlagsdokumenta til NDLA, koss bokbransjen jobbar, inngår avtalar, mottek stønader, kva forskinga faktisk seier -- jamvel kva forsking _er_) ikkje er gjort.

Nygards blogg: Digital literacy

Oppdatering:
Et poeng som ligger implisitt i det jeg skrev ovenfor er knyttet til de rundt 350 millionene som Staten bruker på læremidler hvert år. Nærmere 300 millioner går til fylkene, som ruter noen titalls millioner videre til NDLA. Dersom forlagene ikke hadde vært så opptatt av å opprettholde et økonomisk regime basert på salg av eksemplarer, kunne de trolig kommet i posisjon til å få en betydelig del av det som går til digitale læremidler. Denne andelen vil bare øke i årene som kommer, men slik det kan se ut nå styrer forleggerforeningen ut i grøfta: salget av bøker kommr til å minke, og de ser ut til å spille seg ut over sidelinjen når det gjelder digitale resursser. Det er mange utfordringer knyttet til de økonomiske modellene som kan fungere for digitale læremidler, og det er her Forleggerforeningen burde sette inn skytset.

Journalistikkens kår

Vil papiravisens økonomi ta seg opp igjen, eller er det på tide å tenke nytt rundt finansiering av journalistikk? Dette var spørsmålet som ble debattert på seminaret "Journalistikkens kår". Seminaret ble organisert av Christian Michelsens Institutt og UiB, og i panelet satt mediekommentator Sven Egil Omdal og redaktør i Klassekampen Bjørgulv Braanen.

Omdals innlegg:



Omdal mener en må se på hvordan mediestøtten kan disponeres slik at den finansierer journalistikk og ikke Norske Skog. Han foreslår derfor å la deler av pressestøtten gå til enkeltjournalister eller journalister som har organisert seg i kooperativer.

Braanens innlegg:



Braanen viste til at mangfoldet sikrer demokratiet, offentligheten og potensialet for den kritiske journalistikken, og hevdet at det er ingen mekanisme i Omdals forslag for å opprettholde dette mangfoldet. Når journalistene fritt kan selge stoffet sitt til den kanalen de ønsker kan en i prisippet ende opp med en stor monopolavis som kjøper alt stoffet journalistene produserer.

tekst2null bokomslag

Første ideutkast:



Forsøk på en konkretisering:



Litt tilbake mot utgangspunktet, dog adskillig mer konkret:



Så får vi se hva det endelige resultatet blir.

Oppdatering 26.02.10:

Her er vi nok temmelig nær: