Jon Hoem - CV

Førsteamanuensis ved Seksjon for kunst og handverk, Høgskolen på Vestlandet – Bergen.

Tidligere har jeg utviklet studier og undervist i multimediejournalistikk, digital fotografering, digital kompetanse, og "Design av medierike ebøker".

Når det gjelder FoU er blant mye annet opptatt av forholdet mellom medier og fysiske steder. Blant annet knyttet til det lokative lydmediet Auditor, et eksempel på Sonic Augmented Reality. Utvidet virkelighet (AR), nettopp i utvidet forstand – f eks knyttet til installasjonskunst og roboter. Jeg holder også på med et prosjekt knyttet til 360-video.

Min Dr.-avhandling om personlig publisering.

Siterte artikler og publikasjoner i Cristin.

Instagram

Annet

qr kode til mobil versjon av tekst2null.blogspot.com

15. februar 2017

Fornøyde studenter – eller?

Studentane er fornøgde med Høgskulen på Vestlandet kan jeg lese på min arbeidsgivers nettsider. Problemet er bare at det dessverre ikke gjelder lærerutdanningen.

Siden HVL ikke har noe uavhengig kanal mot allmenheten må vi andre steder for å få tak hvilke fag som kommer dårligst ut ved HVL, noe som omtales i På Høyden (altså UiBs tidsskrift). En annen kilde er Khrono (som er HiOA tidsskrift). Her uttaler ministeren seg, og er bekymret.

Interessant nok har Torbjørn Røe Isaksen absolutt ingen betraktninger omkring det faktum at mange små miljøer har fornøyde studenter, mens mange av de store får svake resultater. Men annet er det vel heller ikke å vente fra en minister som jo synes å mene at han er så godt som ferdig med strukturreformen i høyere utdanning. Dessverre er det ikke alltid en sitter igjen med følelsen av å bli ledet av smarte folk.

Hvordan skal vi f eks tolke at Volda, der lærerutdanningen ble akkreditert med et nødskrik, scorer mye bedre enn de mer "solide" miljøene lenger sør på Vestlandet. NLA, som scorer mye bedre enn HVL, er i samme situasjon og må hente professorhjelp utenfra.

10. februar 2017

360º video and the DTAE-conference

Note: this video is not at the conference mentioned below. Nevertheless, intersting experiment.



Made by Keez Duyves & Willem Weemhoff from www.pipslab.org in Amsterdam. Duyves will be at DTAE in Bergen, doing a workshop. I have signed up with a workshop myeself on "Working with 360-video" - hopefully we will be able to let people dive into some real practical work and performances.

Do sign up for the confrence. Lots of workshops, and interesting kenotes and papers.

6. februar 2017

Gratis nettradio

En reklame fra et herværende mobilselskap adresserer problematikken knyttet til at det vel ikke finens mobiltelefoner med mottaksmuligheter for DAB.

Nedlegging av DAB sender dermed en god del brukere av FM-mottakeren på mobilen i limbo. Det synliggjør i alle fall to forhold:

For det første at nettradio er et reelt alternativ til DAB, sett fra brukernes perspektiv. For det andre, noe som er knyttet til argumentet om beredskap: det er veldig merkelig at så sentral infrastruktur som mobilnettet skal være eid og kontrollert av private.

Interessant i min sammenheng er at nettradio peker direkte mot de løsningene som ble skissert under innlegget mitt under NODA17, "Designing a Locative Radio Medium", som bygger på erfaringer høstet gjennom "Tilhører" / Auditor-prosjektet.

Låtsnekring - Before the Flood

Filmmusikken til Before the Flood er i seg selv flott:



Det er svært interessant å se hvordan Trent reznor rett og slett "snekrer" lyder. Hør åpningssporet ovenfor først, så kan du se litt på hvordan lydene blir til:

Ambisonic Toolkit for Reaper

Etter å ha surfet verden rundt etter verktøy for 360- / 3D-lyd endte jeg, via denne artikkelen, opp med Trond Lossius, dvs vel hjemme i Bergen. Dette virker som snasne saker:

5. februar 2017

Videotriptyk

jeg har syslet litt med dette tidligere, for å teste ideen om en tredelt video der de ulike delene spilles av slik at de etter hvert kommer ut av sync. I 2017 håper jeg å få til dette i form av en fysisk installasjon. Kanskje noe ala dette:


Relativt stort format.bredde 420, høyde 240. Tre skjermer spiller av videodelene, men går i pause når det ikke står en betrakter like foran skjermen. Med andre ord en form for interaktiv video:


1. februar 2017

Åpent for dritprat

Da er installasjonen åpnet, sensorene fungerer og med det er dette et eksempel på noe av det du kan oppleve. Videoen gir et inntrykk av lydsiden:



"Drit i det" er støttet av KORO og del av Vågestykke. Jeg står for de fysiske omgivelsene, Jostein Stalheim har jobbet med lyden og Johannes Ringheim har fått sensorer og programvare på plass.

30. januar 2017

Fremtidsutsikter for mediene

Amy Webb innledet NODA17-konferansen under tittelen ”Tools of the futurist” og en bok med samme tittel. Webb er også forfatter av boken How to make j-school matter, men foredraget vi fikk høre var det snakk om å gi folk et krasjkurs i hvordan en kan se litt inn i fremtiden. Trender er i seg selv “trendy”, dvs det større bildet inneholder mer flyktige elementer. En bør derfor ikke se etter egenskaper ved artefakter og tjenester, men i stedet forsøke å finne frem til hva som ligger bak disse. Dette handler mer om endringer i organisatoriske endringer, politikk og selvsagt teknologiutviklingen, sett i større bilde.

Tidligere foredrag for et lignende publikum:


Trender drives av et underliggende behov
  • Trender er i tiden, men de er ikke stabile over tid
  • En trend utvikler og er emergent
  • En trend materialiseres som en rekke enkeltfenomener, som ikke nødvendigvis henger sammen

Webb eksemplifiserte dette ved å trekke frem et selskap som Ûber som en trussel, også mot media. Poenget er da at det ikke er selskapet eller tjenesten i seg selv som er trusselen, men det fenomenet som Ûber representerer. Dette knyttet hun videre til Ûbers kjøp av Carnegie Mellons robotics department, neo som er en del av en utvikling der selskapet dreies i retning av å kunne bli en generell logistikk-plattform. Blir ulike former for selvkjørende kjøretøy en realitet vil ikke de fleste lenger være begrenset til å høre radio i bilen, men blir frie til å gjøre helt andre ting. Noe som dermed påvirker mediene.

Webb trakk videre frem en problemstilling knyttet til at nyhetsorganisasjoner er tunet inn mot å lage saker på kort varsel, og de er i liten grad innrettet mot å se fremover. Samtidig kan ingen spå eksakt hva som kommer. Webb trekker likevel opp noen mulige scenarier for 2017 til 2027. En av trendene som er verd å å merke seg er mønstergjenkjenning, som er i rask utvikling. Hun koblet videre dette til at så godt som alle vil ha tilgang til en smarttelefon med kamera, noe som brukes til å ta enorme mengder fotografier. For å holde orden på dette vil programvare være løsningen for å gjøre ulike former for sortering. Samtidig representerer dette enorme mengder data, som hele tiden gir et oppdatert bilde av hva som skjer i verden, der en vil få maskiner til å gjøre jobben med å finne innhold og kontekst til et foto. Webb viser her til en eksisterende tjeneste findface.ru. Videre blir maskiner i stand til å gjenkjenne bevegelsesmønstre, samt utnytte ulike former for prediksjon til å tolke hvilke handlinger som sannsynligvis ligger forut og i etterkant av det øyeblikket bildet er tatt. Hun viser her til csail.mit.edu/ridesharing_and_traffic som et eksempel på hvordan en han foutse hva som trolig kommer til å skje.

Setter en sammen mønstergjenkjenning og stadig bedre systemer for prediksjon peker dette f eks frem mot automatisk generert video. Her ble det vist til www.wochit.com som en liten forsmak på dette. Webb mener det vil komme en rekke eksempler på automatisk produksjon av video de neste 24 månedene. Etter to år vil en trolig kunne se ulike versjoner av en video for forskjellige plattformer. Fem år frem i tid snakker vi trolig om videoer som er tilpasset hver enkelt person. Samtidig får mulighetene til å generere video på denne måten potensielt enorme konsekvenser i forhold til “fake news”.

Neste fenomen Webb trakk frem var “Smart dust”, utviklet ved University of Stuttgart, sensorer på størrelse med et saltkorn. Hun viste også til eksisterende systemer som Next Generation Interstate Photo System og i den sammenhengen ProPublicas sak om “Machine Bias”.

Mange i forskernettverket “IKT og medier” deler en interesse for det som kan kalles Mixed Reality, enten dette realiseres med vekt på det visuelle, med vekt på lydsiden, eller begge deler. De teknologiene som kommer endrer hva vi forventer av en fortelling. Spørsmålet er om vi kan benytte Mixed Reality for å fortelle komplekse fortellinger på måter som skaper større innlevelse. Dette er løsninger som vi gjør konkrete ting på i UH-nett Vest, og som ble presentert på konferansen.

24. januar 2017

Like før. Sidsel Paaske

Dagen før en todagers konferanse (med to innlegg) i Oslo rakk jeg som snarest innom en omfattende retrospektiv utstilling av Sidsel Paaske, ved Museet for samtidskunst. Inspirerende møte med en mangfoldig kunstner, som nok fikk døra i fleisen gjentatte ganger, men som likevel ga bånn pedal.

Konsert og performance ved åpningen av utstillingen:

22. januar 2017

Performativt e-håndverk

Overskriften er tittelen på årets første konferansebidrag, noe jeg ser fram til med litt skrekkblandet fryd. Det er liten grunn til å legge skjul på at jeg er en fersking på området kunst og håndverk, men jeg har nå likevel kastet meg ut i det og hr to bidrag under nettverkskonferansen, arrangert av Nasjonalt senter for kunst og kultur i opplæringen og Nettverk for formgiving, kunst og håndverk i UH-sektoren.

I denne sammenhengen kan et bakteppe være Morgenbladets podcast om menneskets forhold til maskinene. Her er det mye å plukke opp, ikke minst i forhold til hvordan teknologien ofte fremmer kreativitet:



Med "Performativt e-håndverk" er det godt mulig jeg sparker inn åpne dører, men i alle fall er dette et forsøk på en diskusjon rundt hvordan faget kan / bør møte teknologiutviklingen. For meg, som kommer utenfra og med litt andre tradisjoner i ryggen, virker f eks oppdelingen i materialområder litt merkelig. jeg kjenner ogs forstår begrunnelsen, men lurer samtidig på om det tjener faget, gitt at formålet i mine øyne må være å holde faget samlet og ikke skille det  konkret utøvende fra de mer teoretiske siden av faget.

Den innledende situasjonsbeskrivelsen er grei. Den er et utvalg ganske objektive fakta. Langt vanskeligere er diskusjonsdelen, knyttet til hvilke konsekvenser det kan / bør få. Her forsøker jeg meg på å begynne med en illustrasjon på situasjonen slik den lenge har sett ut, med mange små aktører som formgir unike gjenstander med sine teknikker og materialer. I andre ende av en slags skala ligger relativt få store produsenter, som ofte lager lignende gjenstander, men som er masseproduserte – altså ikke unike.

Så er spørsmålet om dagens situasjon er i ferd med å nærme seg dette:


Er det slik at bildet nå kan snus litt på hodet? Som en konsekvens av at rimelige datastyrte freser, 3D-printere og andre former for programvarestyring gjør det mulig å produsere både unike og helt like gjenstander med samme teknologi. En teknologi som er i ferd med å bli så rimelig at den finner veien ut i skolene, og inn i de tusen hjem.

Kan vi se for oss at vi i fremtiden vil kunne lage mange flere produkter lokalt? Om ikke hjemme, så ved et makerspace i nærheten. Kan i så tilfelle de få store produsentene i større grad bli henvist til å levere råmateriale? Hva skjer med et design, når modellen deles og remiskses før den blir et fysisk produkt. Dette skjer jo allerede i stor skala, men vil åpenbart øke etter hvert som teknologien bli enda mer allemannseie.

Og her kommer det vanskelige spørsmålet: Hva betyr dette for et fag som kunst og håndverk, som nettopp jobber med å designe (planlegge form) og formgi (gi form i et konkret materiale). Blir prosessen "performativ", dvs at noe formgis gjennom en mye mer dynamisk prosess, der en går ut fra et design, men konkretiserer dette nærmest i dialog med en maskin. Og hvor langt kan en se for seg at denne dialogen kan gå? Jeg er såpass skrullete at jeg fint kan se for meg å diskutere et design med en maskin og at det skapes noe konkret gjennom denne prosessen.

Den andre presentasjonen er heldigvis enklere å forholde seg til. Her handler det om en praksisfortelling, knyttet til det jeg har valgt å kalle kartfortellinger. Dette er basert på et opplegg jeg gjennomførte i høst i Aesthetic Outdoor Education. Det ble vellykket, mener jeg, ikke minst fordi to gode kolleger (Magni på matematikk og Torbjørn på idrett) tok opp de samme temaene fra sine innfallsvinkler. Skikkelig tverrfaglighet gjorde at jeg tror studentene opplevde det totale opplegget som konsistent.

Studentene fikk jobbe med å utforske terreng, representere dette gjennom å formgi kart, diskutere representasjon i forhold til romforståelse, knytte sammenhenger mellom kart og terreng. I sum tror jeg de fikk med seg mye, som forhåpentligvis blir gode læringsopplegg i barnehagen, For min del var dette også skikkelig moro, noe som sjelden er en ulempe.

Oppdatering:
Diskusjonen etter innlegget ble faktisk svært interessant, og det hele ble langt bedre mottatt en jeg hadde "fryktet".  Ikke minst var det spennende å høre at flere ser et klart behov for å inkludere tenkning rundt makerspaces og lignende når en forsøker å se inn i fremtiden for kunst og håndverk.

Styrmann i eget liv?

eller bare passasjer?

Begge deler, selvfølgelig.

Jeg har sikkert fått en svak arbeidsrelatert skade etter å ha hørt på skuespillere reflektere over sine roller i Hamlet, Uansett, litt innimellom i dag, har jeg begynt på dette.

Jeg begynner på datamaskinen med en 3D-modell og litt annet, som etter en del forsøk ender som en skisse som dette:


Jeg sysler fremdeles med storpalle-formatet, anslagsvis 60 X 180:


Som med et par kilo akrylmasse ble til dette:

Dritprat nærmer seg

For noen dager siden trillet vi inn utedoen, som nå står vel plassert i passende omgivelser:

Fargene på en tradisjonell utedo står ganske godt til høgskolens interiør :)

Nå holder vi på med finpussen, dvs få på plass hele lydsiden og få det tekniske til å fungere. Jeg har brukt deler av dagen på å få en bryter på et dasslokk til å fungere :)

Straks bryteren fungerer som den skal er det tidligere kollega Johannes som står for den tekniske implementeringen, slik at sensorene snakker med datamaskinene. Vi bruker i alt tre små datamaskiner, som sammen styrer et ganske komplekst lydbilde, dels ferdig innspilt og dels knyttet til informasjon fra sensorer. Sånn sett minner prosjektet litt om "Tilhører", som jeg og Johannes sto for i 2014, men  ut over det er mye annerledes i dette prosjektet.

Teknisk rom er oppe og de første lydene settes i gang.
Selve dritpraten lar ennå vente på seg, men det begynner å komme en del lyder:

 
◄ Free Blogger Templates by The Blog Templates | Design by Pocket