JON HOEM

Førsteamanuensis ved Institutt for kunstfag, Høgskulen på Vestlandet – Bergen.

Underviser i kunst og håndverk, og forsker på og med nye kunst- og medieformer.

Jeg er interessert i forholdet mellom medier og fysiske materialer: i 2021 kom boken Digitale medier og materialitet med en grundig diskusjon av denne tematikken. Jeg er særlig interessert i det haptiske (berøring og bevegelse) knyttes til lyd.

Fremover jobber jeg særlig med den telematiske operaen Zosimos (2023-26) og (støy)instrumentet Sonic Greenhouse.

Nylig avsluttede prosjekter er Sonus (2023), Sampling av lyd og bærekraft (2022-), "Auditomosjon" (2021-23) og "Aquafoni" (2022).

Videre sfæriske medier, ulike former for roboter, mm.

Min Dr.-avhandling om personlig publisering (2009).

Siterte artikler og publikasjoner i Cristin.

7. november 2015

Natur og danning

Den ene redaktøren og den andre redaktørens sønn,
plassert i Caspar David Friedrichs maleri. De tar en selfie,
selvfølgelig.
Jeg har hatt gleden av å være med på en bok sammen med en rekke kolleger ved HiB, med et tema som opptar meg: "Natur og danning". Jeg synes selvsagt det er ekstra moro at jeg fikk lov å designe bokens omslagsbilde, med en ganske klar referanse til mitt eget bidrag, som er bokens siste kapittel (så her må en sørge for å få med seg alt :) med tittelen "Naturopplevelser på mobilen – danning på Instagram".

Jeg tar utgangspunkt i «Der Wanderer über dem Nebelmeer», malt i 1818. Bildet som på mange måter innleder Nasjonalromantikken. Jeg skriver litt mer om dette her, men poenget er at vi finner igjen noe av den samme estetikken i en rekke Instagrambilder.

Artikkelen min sier selvsagt litt om danning generelt og tar for deg forholdet mellom fotografier og danning med referanse til hvordan utviklingen av naturfotografiet som en sjanger så og si gikk hånd i hånd med den økende turismen i annen halvdel av 1800-tallet. I Norge først og fremst representert ved Den Norske Turistforening (DNT) – grunnlagt i 1868. Datidens DNT-medlemmer var å finne blant mennesker med yrker innen vitenskap, kunst og kulturliv. Langt på vei de samme samfunnsgruppene som var og er i posisjoner som gir dem mulighet til å definerte danningens innhold. Gjennom DNT ble den kultiverte smaken for natur formidlet (Her lener resonnementet seg på Oddlaug Reiakvams bok Bilderøyndom, røyndomsbilde: Fotografi som kulturelle tidsuttrykk, 1997). I ettertid har jeg kommet over en annen svært relevant kilde, nemlig Landskapet som felles arena forfotografi og økologi, skrevet av Vegard Gundersen. Denne skulle jeg svært gjerne lest før jeg skrev min artikkel.

HiBs ukronede konge av Instagram, GjertAnders,
har her så vidt fanget undertegnende (til venstre :)
i en form for natur.
Jeg fortsetter imidlertid frem mot mobilfotografier som et redskap for digital danning. Siden mobiltelefonen alltid er med, har den også blitt en viktig turkamerat. En kjapp «statusoppdatering» til omverdenen forteller noe om hvem vi er og knytter oss til andre.

Til slutt tar jeg for meg fotografiske uttrykk og "stedsdanning" og hvordan forståelsen av et sted skapes. Et spørsmål er hvordan medierte opplevelser, her formidlet gjennom digitale bilder, kan bidra til en slik prosess. Ved hjelp av fotografier kan den enkelte plassere representasjoner av seg selv i ulike sammenhenger, og fremstiller seg selv i natur og i spennet mellom det individuelle og en dominerende kultur. Danningen oppstår i denne sammenhengen gjennom den enkeltes utvikling av et bevisst forhold til fotografiske representasjoner av personer og steder.

Epilog
Litt sårt kanskje, men Aldusbladene (❦) som var med på å dele inn teksten i manuset mitt kom ikke med. De er i seg selv et ganske flott symbol på forholdet mellom natur og kultur. Jeg skulle fulgt bedre med i korrekturen, men på den annen side er det vel knapt noe folk savner. Men meningen var å gi en liten "tribute" til Aldus Manutius. Manutius interesserer meg av flere grunner. Han var opptatt av at bøkene skulle være vakre og oppfylle strenge håndverksmessige mål, men ikke minst at de skulle også ha en overkommelig pris. Manutius ble derfor kjent for bøker i små formater – vi snakker så og si om pocketbokens opphavsmann. Industriell produksjon som resulterer i produkter av kvalitet imponerer meg mer enn håndverksmessig briljante enkelteksemplarer. Overgangen fra vakre håndskrevne bøker på pergament til trykte bøker på papir representerer dette til fulle.

I god "alt henger sammen med alt"-tradisjon: jeg var i Venezia (et fantastisk eksempel på "ikke"-natur) for litt siden og her ligger ennå huset med Aldus Manutius sitt navn på fasaden:

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Kommentarer er svært velkommen. På grunn av problemer med spam må jeg imidlertid godkjenne kommentarer før de publiseres. Vanligvis skjer dette i løpet av noen timer.

 
◄ Free Blogger Templates by The Blog Templates | Design by Pocket