Erkjennelsesinteresser

Jeg funderer på en tekst til en utstilling om kunnskapsformidling gjennom (kunstner)bøker. Samtidig har jeg friskt i minnet en diskusjon omkring sider ved posthumanismen. Jeg er generelt var for begreper som hentes fra et vitenskapelig felt og brukes metaforisk på et annet – f eks ved å bruke begreper fra kvantefysikken metaforisk – det kan bli veldig komplisert.

Det leder meg til erkjennelsesinteresser. Dette handler om interessen for kunnskapen man produserer. Konseptet ble lansert av Jürgen Habermas basert på en innsikt om at det ikke finnes kunnskapsproduksjon som ikke er basert på en eller annen form for interesse. 

Erkjennelsesinteresser er forestillinger som ofte er innebygd i dominerende former for kunnskap/teknologi, og som dermed er ganske beskyttet mot kritikk. En oppmerksomhet (f eks i form av diskursanalyse) mot slike interesser kan derfor være nyttig i møte med forestillinger objektiv eller nøytral vitenskap (jf f eks Latour, Science in action). 

I Erkenntnis und Interesse  skiller Habermas skiller mellom tre typer erkjennelsesinteresser:

1. Teknisk interesse
   styrer forskning som tar sikte på å forbedre vår kontroll over naturen og/eller samfunnet. Mye av forskningen innen naturvitenskapene passer inn i denne beskrivelsen.
   
   
2. Hermeneutisk- / forståelsesinteresse
   sikter mot en dypere forståelse fenomener, uten særlig vekt på "nytten"fra et teknisk / økonomisk ståsted. Mye av forskningen innen humaniora passer inn her.
   
   
3. Emansipatorisk- /frigjørende interesse
   interessert i motvirke undertrykkelse og urettferdighet. Dette kan være ved å avdekke maktforholdene i samfunnet, eller endringer av praksiser. Slik forskning har alltid en politisk komponent i en eller annen forstand. 

For Habermas er alle tre interessene like «vitenskapelige», og sammen danner en helhet. Enkelte fag og tradisjoner har sterkere vektlegging av noen interesser, men preges likevel av alle. 

En kan argumentere for at skillene mellom erkjennelsesinteresser har blitt vanskeligere å trekke. ikke minst fordi dominerende «ideologiske makter» og/eller strukturer forstår hvordan de skal bruke "frigjørende" analyser og aktiviteter til fordel for den nødvendige fornyelsen og reproduksjonen av sin maktbase. Det er alltid nyttig å spørre hvem som har en interesse i en gitt kunnskapsproduksjon – Cui bono?. 

Illustrasjon ovenfor basert på figur laget av Dag Svanæs

I boken Science in Action beskriver Bruno Latour vitenskapelig virksomhet som et janusansikt: 

Det ene ansiktet (det erfarne) eer bakover mot fortiden. Dette representerer "ready-made science". Her fremstår vitenskapelige fakta som etablerte, objektive, ubestridelige og uavhengige av menneskelig innflytelse. Fakta er "sanne" og "gjentakbare", naturlige fenomener kan registreres og måles. Kunnskapen virker som om den alltid har vært der, for så å bli oppdaget av vitenskapen. Dette er det realistiske bildet vitenskapen presenterer når kontroverser er avgjort og lukket kunnskap ("black boxes") er etablert.

Det andre ansiktet (det unge, dristige ansiktet) ser fremover mot det ukjente. Dette representerer "science in the making". Her er vitenskapen kontroversiell, usikker, full av tvister, allianser, forhandlinger og sosial konstruksjon. Fakta er ikke gitt på forhånd, men bygges gjennom nettverk av aktører (både menneskelige og ikke-menneskelige, som instrumenter og materialer). Dette er et relativistisk perspektiv, der kunnskap formes av praksis, makt og kontekst.

Inspirert av Latour:

Latour har fått mye kritikk for sitt syn på kunnskap som noe som blir til gjennom forhandlinger. Så også da han fikk Holbergprisen i 2013 – noe jeg mente og mener var høyst fortjent. Jon Elster mente imidlertid, i et debattinnlegg i Aftenposten, at tildelingen til Latour var "lavmålet, fordi han så eksplisitt (skjønt han er aldri helt eksplisitt om noe) forkaster tanken om at forskningen søker kunnskap og sannhet. Kunnskapsdepartementet bør nå nedlegge prisen." Elster fikk svar fra Rune Slagstad, sin i BT skrev om Filosofipolitiet Elster.

Snedig nok synliggjør debatten et av Latours poeng: at vitenskapelige sannheter først blir sannheter når nok toneangivende krefter enes om at det er nettopp sannheten. Og skulle du være i tvil: her er videoen jeg viste til innledningsvis (om kvantefysikken), om uenigheten mellom Albert Einstein og Niels Bohr: