Jon Hoem - CV

Førsteamanuensis ved Institutt for kunstfag, Høgskulen på Vestlandet – Bergen.

Underviser i og forsker på nye, digitale medier.

Jeg er opptatt av forholdet mellom medier og fysiske steder. For tiden jobber jeg mest med sfæriske medier og Robotassistert undervisning.

Min Dr.-avhandling om personlig publisering.

Siterte artikler og publikasjoner i Cristin.

Annet

27. april 2019

Inntrykk fra HVLs bærekraftskonferanse

Mine notater fra HVLs bærekraftkonferanse ispedd egne tanker og ideer, og dermed på ingen måte noe referat.

HVLs bærekraftkonferanse ble blant annet innledet med en video der rektor Berit Rokne tok til orde for at HVL bør ha bærekraft inne som læringsmål i flest mulig fag. Noe av det viktigste en høgskole kan bidra med er å bringe kunnskaper om bærekraft videre til nye generasjoner, gjennom å gi studenter på alle fakulteter økte kunnskaper og en bevissthet med tanke på hvordan deres fag kan støtte opp om bærekraftsmålene.

Skal en utarbeide nye læringsmål må disse gjenspeile relevante bærekraftsmål i forhold til de enkelte fagene, noe som også må få konsekvenser for hvordan vi driver utdanningene. Dette krever samtidig at de ansatte tilegner seg ny kunnskap og utvikler denne sammen med studentene.
Første innleder, Kårstein Måseide, fra CET/UIB, tok for seg hvordan forskere bidra til nødvendig omstilling for å møte klimautfordringene. Et av hans poenger var at akademikere har stor faglig frihet, noe som gir en del spillerom i forhold til å ta kontroll knyttet til møter og egeninitierte reiser.

Ganske raskt kom det opp problemstillinger knyttet til studentenes reisevirksomhet. Utdanningsminister Iselin Nybø la nylig frem et mål om at 50% av studentene skal reise ut. De fleste studentene ønsker også å reise langt. Her er det flere målkonflikter, og det ble tatt til orde for at det er viktigere at studenter og unge forskere reiser, sammenlignet med forskere som allerede er etablert. Et annet spørsmål, som nok kan vekke debatt, er hvorvidt det er viktigere at forskere reiser enn at administrasjonen gjør det?

Slike diskusjoner kommer umiddelbart til spørsmål om prioriteringer, men ved CET fortalte Måseide at de har møtt mindre motstand enn forventet. Det viser seg gjerne at det er lettere å ta de første kuttene enn hva man kanskje tror. Samtidig må en sette strategiene i system ved institusjonene.

Tom Skauge snakket om endringer ØkAdm. knyttet til det nye hovedemnet Etikk, samfunnsansvar og bærekraft. Skauge pekte på at situasjonen er ille på alle de sentrale områdene, Økonomisk bærekraft, Ulikhet og Miljøødeleggelser, noe som gjorde det relativt enkelt å få aksept for “Etikk, samfunnsansvar og bærekraft” som en del av økonomiutdanningen. Det er kanskje her man har kommet lengst ved HVL, og dermed en utdanning en kan se til dersom det blir snakk om å utvikle et nytt fellesemne med basis i bærekraft.

Valeria Jana Schwanitz tok oss gjennom en del scenarier ved en form for spilllignende tilnærming. Undertegnede var en av de ytterst få som rakk opp hånden og tenkte at en reduksjon av klimagassutslipp på 3,5% per år fra 2030 til 2100 ville være tilstrekkelig for å nå klimamålene. Nå er det mer enn ti år til 2030, og dette forrykker jo det hele, men min tanke var at en årlig reduksjon på 3,5 % er over tid er en svært betydelig reduksjon. Jeg datt litt av her, fordi jeg begynte å regne på dette. I 2050 vil utslippene være nede i det halve av 2030, gitt en årlig reduksjon på 3,5%. Deretter går det saktere, men i 2100 vil utslippene da være under 9% av utslippene i 2030 – i alle fall ut fra det jeg klarer å regne meg frem til.

Schwanitz pekte imidlertid på at dette ikke er nok og da skjønner nok de fleste at vi faktisk ikke kommer til å nå målene, så lenge vi opererer innenfor demokratiske systemer. Kineserne har enorme utfordringer, men får også ting gjort, fordi de ikke trenger å være enige. At de som stiller liste til kommunevalget i Bergen med fremste sak “Nei til mer bompenger” nylig fikk en oppslutning på 17% illustrerer dette, “demokratiske problemet”. I Vesten kommer rett og slett ikke til å klare utslippskuttene.

Et tankeeksperiment: reduserer vi de globale utslippene med 5% årlig vil det ikke ta mer enn drøyt 12 år å få utslippene ned til det halve. Problemet er bare at dette er en enorm reduksjon når en skal følge den opp år etter år. Skal Norge ha noen som helst mulighet til å oppnå slike reduksjoner må det til mer enn bomringer. Da ryker olje og gassnæringen. Bare Ormen Lange bruker hele 1,6 TWh i året, og det er bare knyttet til å komprimere gass og pumpe denne over Nordsjøen til Storbritannia. Ikke noe er enkelt selvfølgelig, for den energimengden som på denne måten når britiske husstander er langt høyere. En kan selvfølgelig ikke bare kutte dette over natten.

Vi må slik sett håpe på at de som simulerer fremtidige temperaturendringer tar feil, og uansett bør vi forberede oss på en fremtid der temperaturen i deler av verden blir betydelig høyere enn i dag. En ganske kjip, men dessverre realistisk erkjennelse.

Gro Anita Fonnes Flaten nevnte i den påfølgende diskusjonen “digital internasjonalisering” og stilte spørsmål ved om det kan være en måte å gi alle studenter en internasjonal erfaring. Personlig tror jeg det er verd å stille noen kritiske spørsmål knyttet til hva som er den reelle fglige verdien av å reise til utlandet. Å lage seg en modell der flest mulig studenter i verden reiser på utveksling virker ikke spesielt fornuftig, og det er simpelthen ikke mulig å argumentere for at norske studenter skal reise, mens studenter i andre deler av verden ikke skal gjøre det.

Her kan jeg henge på mitt innlegg under konferansen Bærekraftig utdanning med sfæriske medier, der jeg nettopp forsøker å vise hvordan vi kan skape gode faglige opplevelser, og påfølgende erfaringer, uten nødvendigvis å være nødt til å reise. I mange sammenhenger får jeg inntrykk av at reisens betydning er overdrevet, ut over åpenbare sosiale funksjoner.

Noen tall knyttet til CO2-utslipp per person ved flyreiser:
  • Oslo-Bergen: 85 kilo.
    En drivstoffgjerrig benstoffmotor kommer kanskje ned i det halve, om du kjører alene
  • Oslo-London: 240 kilo
  • Oslo-New York: 1.100 kilo
  • Oslo-Bangkok: 1.700 kilo
Kanskje bør universiteter og høgskoler samarbeid mer med land som ligger nær oss og mindre med de som ligger langt unna. Og, i alle fall, konferanser i andre verdensdeler bør være no-go, medmindre svært sterke faglige grunner taler for det. Skal en først reise langt bør en bli ganske lenge.

Dag 2 begynte igjen med rektor som nevner gamle bygg som en utfordring. Dette er en påstand som det også er vel verd å diskutere. Gamle bygg i seg selv er ikke et problem, med mindre vi forutsetter at alle bygg og rom skal varmes opp til samme temperatur. Det er svært mye å hente på å senke innetemperaturen der det er mulig, i stedet for å varme opp alt likt. Nye bygg, som isolert sett kanskje bruker mindre energi, er gjerne bygget for en levetid på 40-50 år. Det tar svært ang tid å hente inn den energibruken som går med til et nybygg, noe som gjør gamle bygninger til miljøvinnere. Noen har sikkert også fått med seg den pågående diskusjonen omkring moderne glassbygg i New York.

– Et nytt bygg oppført etter dagens standard vil være mer energieffektivt enn det gamle bygget, men den store mengden byggematerialer som kreves for å oppføre et moderne boligbygg gjør at det tar litt over femti år før lavere utslipp fra energibruk veier opp for klimagassutslipp i forbindelse med utbyggingen, sier Mie Fuglseth, energi- og miljørådgiver hos Asplan Viak, til Forskning.no.

Fornuftig gjenbruk er nesten alltid vinneren. I den forbindelse er det all grunn til å slå et slag for mer systematisk gjenbruk.

Jeg husker med forferdelse alle møblene som ble kastet da vi flyttet ut av de gamle lokalene og inn i høgskolebygget på Kronstad. Det var pinlig i 2014 og det vil være enda mer pinlig om vi skulle gjenta det samme i dag. Vi er mange som hoderystende fikk med oss pålegg om at f eks ikke kunne ta med møbler som ikke hadde riktig farge. Slikt tull må vi ikke gjenta og tenke mest mulig gjenbruk neste gang det flyttes. I Bergen blir det i forbindelse med K2. Og bare så det er sagt: det må også bety at vi tenker gjenbruk i K1. Jeg bytter med glede ut min pult i riktig gråfarge med en brukt pult fra Møllendalsveien. Det er et kostnadesperspektiv her også, i tillegg til at det er særdeles uelegant å kaste fullt brukbare møbler. La det være en prøvesten: mener vi noe med å være bærekraftige, eller er det bare festtaler.

Ragnar Gjengedal tok i sitt innlegg utgangspunkt i at ingeniører bidrar til å gjøre livet til menneskene bedre, og at dette ikke minst handler om å skaffe oss mest mulig ren energi. I dag kommer 80% av energien fra karbonbaserte kilder, og dette bildet vil være slik i mange år fremover:



Det er mye energi i verden, men underskudd på de formene energibærere som enkelt kan konverteres til arbeid. Strøm og fossile brennstoff (spesielt oljebaserte) er de mest effektive energibærer. Mens vi venter på virkelig store teknologiskifter, som f eks kaldfusjon, er kull, olje og gass vanskelig å komme utenom.

Gjengedal nevnte Hans Rosling, som forklarer dette glimrende:


Norsk olje og gass estimerte for noen år siden et fremtidig bortfall av inntekter til Statens pensjonsfond utland med en nåverdi på drøye tusen milliarder. Mye penger og Norsk olje og gass beregner et "årlig bortfall av statlige inntekter på 70 milliarder kroner gjennom personskatt så ville det tilsvare en økt beskatning på 26 000 kroner per person per år (gitt 2,7 millioner yrkesaktive)".

Dersom vi skulle slutte med all produksjon av olje og gass ville det årlige energibehovet i Norge være 228 TWh (netto innenlands sluttforbruk ifølge SSB). 120 TWh dekkes av vannkraft i et normalår. Svært forenklet kan vi dermed si at hovedutfordringen er å skaffe rundt 110 TWh til ulike former for transport og annet energiforbruk.

I den påfølgende diskusjonen var det imidlertid enighet om at det er fornuftig at Statens pensjonsfond ikke investerer i olje og gass, først og fremst for å redusere risiko.

Tilgang på energi er det som skal til for å bringe mennesker ut av fattigdom. I Norge bør vi fokusere på hvordan vi best kan bidra til dette, dvs hvilke sektorer som kan bidra best til å øke velferden og skaffe folk arbeid i de fattigste delene av verden. Å få bukt med krig og utrygghet er kanskje det aller viktigste.

Jeg tillot meg å nevne at det kun 3% av jordas befolkning flyr i løpet av et år (tall fra 2017), og kun ca 18 % har noensinne reist med fly. Vi nordmenn er av de som flyr mest, fordi vi er rikt og flytransport er rimelig. Det er flere reale paradokser knyttet til fly. På utenlands flytrafikk er det ingen CO2-avgifter. Det er ingen merverdiavgift. EUs kvotesystem gjelder bare for reiser innen EU/EØS. Og vi har i tillegg en utrolig kontraproduktiv taxfree-ordning som stimulerer nettopp flytrafikken på kunstig vis.

Men, jeg vil også støtte til Gjengedals hovedpoeng, nemlig at vi må redusere forbruk av energi på bred front: Ifølge perspektivmeldingen vil forbruket og inntektene bli tredoblet fremover mot 2060. Det er på ingen måte bærekraftig, og noe av denne velferdsveksten kan bremses med redusert arbeidstid.

Fire studenter presenterte et ønske om å etablere en komite med fokus på grønne arbeidsplasser, fornybar energi og tiltak for å redusere forurensning. De ønsker å jobbe for noe som favner over hele HVL. Studentene er en viktig pressgruppe. Det beste ville være om de kunne få i gang dette på egenhånd.

I siste fellessesjon fikk vi en samtale om bærekraft ved HVL

Bjørg Kristin Selvik begynte med å peke på at bærekraft har fått en stor plass i strategien som et signal om at HVL har et ønske om å være fremoverlent. Institusjonen har 16.000 studenter, og disse må få bærekraft høyt på agendaen i sin utdanning.

Det har allerede blitt gjort en del med tanke på å finne fellesfaglige synergiområder, og her er bærekraft et område som raskt peker seg ut. Dette er noe det gjøres mye på og som det forskes på. Samtidig en tematikk der en kan gjøre mer på tvers, der vi må utnytte hele den faglige bredden ved HVL og utvikle denne enda videre.

Min egen opplevelse etter å ha begynt i undervisningsstilling ved FLKI, er at det faktisk har blitt vanskeligere å få gjort ting på tvers, sammenlignet med da jeg var ansatt i Fellesadministrasjonen ved tidligere HiB. Grunnen er at nok litt sammensatt, men henger blant annet sammen med (manglende) ordninger for å flytte timer mellom institutter og fakulteter. Skal jeg gjøre noe inn mot andre sin undervisning blir det i praksis til at jeg må ta dette av min egen tid til faglig fornying og/eller fra utviklingstiden. Det er i og for seg greit, men det er ikke supermotiverende å legge inn mye tid når prosjekter med en viss risiko. En måte å løse dette på kan være noe ala det en ved HiB tidligere kalte elæringsmidler, dvs prosjektmidler som ble gitt til prosjekter som ble vurdert som gode og som møtte visse kriterier. Jeg savner disse midlene på området digitalisering, og tror i tillegg det kunne vært en driver for endring knyttet til å få bærekraft inn i de enkelte emnene og på tvers av emner.

Studentenes representant i panelet, Jesper Krusell, tok blant annet til orde for at en bør finne frem til ordninger som gjør at studentene kan studentene få dekket ekstrautgifter til mer miljøvennlige reiser. Slik det er i dag er det rimeligere for studentene å ta fly, sammenlignet med å ta tog. Ungdom vil dessuten gjerne se verden, og det er et åpenbart dilemma hvordan gjøre dette på en mest mulig miljøvennlig måte

Kristin Linnerud forsker på bærekraft ser at bærekraftsbegrepet er svært omfattende. Hun påpekte at bærekraftig utvikling er et etisk begrep, som må fylles med moralske imperativer for handling. Linnerud trekker frem seks mål som de mest sentrale:

  1. utrydde ekstrem fattigdom
  2. sikre utdanning og helse
  3. godt utbygde demokratier
  4. forhindre for store forskjeller
  5. ivareta biologisk mangfold
  6. begrense klimagassutslippene

Norge er gode på de fleste av disse områdene, men svært dårlige på klimagassutslipp.

Det er ikke blitt jobbet konkret med å skalere det globale begrepet ned til hva en kan gjøre ved HVL. Undervisning er imidlertid det viktigste vi holder på med, gitt at vi hvert eneste år sender fire tusen studenter ut i arbeidsmarkedet.

Forslaget om å lage et “ex-phil i bærekraft”, som også tar opp i seg spørsmål knyttet til økonomi, demokrati, moralfilosofi, mm ble godt mottatt. her er det mange fagområder som kan og kan tenke seg å bidra. Det blir vist til NTNUs eksperter i team. Kan vi lage “Team for bærekraft” som et tverrfaglig emne i fjerdeklasse og som en del av masterløpet.

Ida Beate Mølmesdal (klimakoordinator Sfj) pekte på at det er viktig med en konkret operasjonalisering av hva HVL skal gjøre. Interessant med et felles forberedende emne, kan også inkludere vitenskapsfilosofien. Også bruke dette som en form for trening i akademisk tenking.

Det ble uttrykten viss skrepsis til for mange systemer for rapportering. Dette er ikke i seg selv noe som motiverer. Mer interessant å gjøre noe mer tverrfaglig - dette er høgskolens største styrke.

Bjørg Kristin Selvik nevnte at det er en gruppe i gang med å jobbe med et fellesemne, men dette er et vanskelig. Dette skapte litt forundring, fordi denne gruppen er ikke kjent i mange av fagmiljøene.

Hvordan håndterer en målkonfliktene knyttet til internasjonalisering? Svaret er ikke åpenbart at vi skal reise mindre. Mange reiser kanskje for lite med tanke på å utvikle faget sitt. Må se på hvordan vi kan redusere målkonflikten. Enklere dersom en klarer å få til lengre opphold. Vi bør i hovedsak samarbeide med partnere i Norden og Europa. Langsomme aktiviteter, som en togreise, står fint til mange av de kvalitetene som kjennetegner forskning.

Legge til rette for at de som velger ikke å fly får mulighet til dette. Sørge for at dette kompenseres økonomisk. En form for intern skatt til omfordeling kan være en ide, som er diskutert ved andre institusjoner. Bevisstgjøring om reisevirksomhet er i seg selv vesentlig.

Hvordan finne de totale utslippene ved HVL og deretter finne konkrete virkemidler som reduserer disse?

Mange etterlyser en tydeligere policy, f eks at HVL tydelig sier at vi ikke vil fly for korte møter og opphold. Det kan gjøre det lettere for ansatte å si nei til denne typen reiser. Det er ganske typisk HVL at en ikke ser mange små initiativ i en sammenheng. Utvikles det en policy for et institutt kan dette løftes opp, men en må vite om at denne utviklingen pågår, slik at sluttresultatet ikke kommer som noe som tres ned over hodene på folk.

Alt henger sammen med alt – det er vel blitt Gro Harlem Brundtlands legacy, i tillegg til bærekraftsbegrepet. Vi trenger noen føringer ovenfra, men kan ikke fri oss fra at vi også må ta ansvar og initiativ på individnivå.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

 
◄ Free Blogger Templates by The Blog Templates | Design by Pocket