Mine første skikkelig bloggposter skriver seg altså fra oktober 2002, den aller første for akkurat 20 år siden i dag. Den andre posten viser til en bok av Salman Rushdie, Haroun and the Sea of Stories, en barnebok skrevet noen år forut for Sataniske vers – boken som har skapt så mye kontrovers, men som samtidig gjør det så viktig å uttrykke støtte til Rushdie spesielt og retten til å ytre seg fritt generelt.
Det er ikke noen kontrovers rundt Haroun and the Sea of Stories, men sammenhengen kommer frem i min andre bloggpost, med henvisning til "prosjektet" som er mine innledende tanker omkring det som etter hvert ble doktorgradsprosjektet:
Jeg kom til dette via Grahame Weinbrens essay "In the Ocean of Streams of Story" som gjør koblingen mellom Rushdies fortelling og historienes hav som endte opp i avhandlingens forord:Her er det meningen å fortelle litt om bakgrunnen for prosjektnavnet, nemlig «Haroun and the Sea of Stories» (Salman Rushdie, 1990). Harouns far er en profesjonell historieforteller, som gjennom å drikke av “the Sea of Stories” får ideer til historier som han så forteller til sitt publikum. Rushdies fortelling handler på en måte om hvordan enhver forfatter har tilgang til et uendelig antall historier, samtidig som denne «uendeligheten» ofte er forfatterens største utfordring. «…the Sea of Stories» kan også sees som anskueliggjøring av de problemene som oppstår når vi skal filtrere den enorme informasjonsmengden som når hver enkelt av oss.
During the period I have been working with this thesis I have had different aspects of personal publishing in mind. I set out with the ambition to look into how collective behaviour could influence on the dramaturgy in stories told on the WWW. I was especially intrigued by an essay, "In the Ocean of Streams of Story" (Weinbren, 1995), by Grahame Weinbren that was inspired by Haroun and the Sea of Stories (Rushdie, 1990) by Salman Rushdie. In Rushdie's book we learn about Rashid, Harouns father, who is a professional story-teller able "drink" from the "the great Story Sea". This way Rashid, the storyteller, get ideas to the stories he tells to his audience. Weinbren asks if it is possible to imagine that the audience get direct access to the stories4 the same way as Rashid does. This introduces the idea that every individual's choices are movements that create streams which influence on the "sea of stories". When another user enters the story sea this will be changed to give another, unique experience ( e.g. a narrative expression). I find Rushdie's book and Weinbren's article helpful when trying to create a frame of reference that illustrates what interactivity5 has come to mean in the age of collaborative production and collective behaviour: We all contribute in different ways to a number of continuously changing, increasing, and inter-linked information-resources on the Internet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Kommentarer er svært velkommen. På grunn av problemer med spam må jeg imidlertid godkjenne kommentarer før de publiseres. Vanligvis skjer dette i løpet av noen timer.