Vindharpe

Vindharpe eller eolsharpe er et gammelt strenginstrument som utnytter vind til å få fram klang. Navnet viser til den greske vindguden Aiolos. Vanligvis har harpen en rektangulær resonanskasse med hull for bedre resonans, men en kan se for seg hvordan lyden av den spente buestrengen ga de første ideene til harper.

Jeg har nettopp jobbet med studenter for å lage klangkasser til Sonic Greenhouse, som vi viste frem i en workshop under tilHUG. En vindharpe bygger på beslektede ideer om resonanser i materialer, og byr på spennende musikkhistoriske referanser. Dermed ligger det an til et nytt byggeprosjekt – må bare ferdigstille taglharpen først.

Vindharper har 5–12 strenger som stemmes til samme tone, men med ulik tykkelse og stramming. Når vinden setter strengene i bevegelse, kan en høre overtonene, og klangen varierer med vindstyrken. Det er bare overtonene som blir hørbare, og dermed får en effekt av ulike strenger selv om disse er stemt likt – skjønt jeg leser at en nok kan stemme strengene ulikt, da fortrinnsvis i henhold til en femtonet / pentatonisk skala. Og med det en kobling til tanbūra-lyren og fjorårets konsertopplevelse i Kairo.

Kármánsk virvelgate.
Animasjon laget av Cesareo de La Rosa Siqueira 

Strengene settes i svingninger på grunn av det som kalles Kármán-effekten. Dette betegner en rekke av virvler i en væske- eller gasstrøm som strømmer på hver side av en sylinder [som en streng] (loddrett på sylinderaksen). Virvlene blir dannet med jevne mellomrom på begge sider av sylinderen. Vi har nok alle sett effekten, når f eks en flaggstang kan begynne å svinge sideveis i sterk vind. Det er også den innledende årsaken til at en rekke hengebroer kan "danse " i vinden – skjønt dette henger også sammen med aeroelastisk flagring, og det blir i de fleste tilfeller gjort tiltak som minsker effekten. Det klassiske eksemplet er Tacoma Bridge, som i 1940 brøt sammen på grunn av slike svingninger.

Ifølge Wikipedia-artikkelen om vindharper var prinsippet kjent i det gamle Kina, India og i Mellomalder-Europa. I romantikken var vindharper populære over hele Europa. Instrumentet inspirerte dikteren Samuel Taylor Coleridge, som skrev «The Eolian Harp» i 1795. Coleridge skriver blant annet om hvordan naturen kan skape en enkel, meditativ opplevelse. Diktet kan gjerne leses mens du spiller av Jan Garbareks stykke, nedenfor.

Vindharpen har åpenbart inspirert «Vindharpe-slåtten» og «Vindharpe II» av Harald Sæverud – tar det med fordi vi jo brukte Sonic Greenhouse ved Siljustøl i 2024. Viktigere i denne sammenhengen er «Aeolian Harp» (1923) av Henry Cowell, visstnok et av de første pianostykkene der eksperimentelle spilleteknikker ble tatt i bruk, som å plukke eller slå direkte på pianostrengene. 

Jan Garbarek brukte en vindharpe, laget av Sverre Larssen. Instrumentet hadde tolv strenger som settes i vibrasjon av vinden. Larssen installerte fire kontaktmikrofoner og musikken/lyden ble deretter tatt opp direkte på bånd.

Her kan du høre Sverre Larssens egne opptak med vindharpe. Det finnes også et Norge Rundt-innslag med Sverre Larssen, fra 1977 – jeg takker og bukker for en offentlig finansiert kanal, som sørger for at slike innslag blir tatt vare på og tilgjengeliggjort.

Zosimos - presentasjon under Artistic Research Forum

Jostein og jeg presenterer Zosimos under Artistic Research Forum 2025. Jostein snakker om komposisjon og arbeid med musikere og sangere. Jeg sier litt om skisser til scenedesign, arbeid med visualisering og litt om hvordan vi håper å løse sammenkoblingen av de fire (samtidige) stedene operaen spilles.

Jeg lot meg inspirere av diskusjonene under noen av dagens presentasjoner, og oppdaterte en av "tenkemodellene" mine. Jeg rekker trolig ikke å dykke så dypt i denne:

Etterpå hadde jeg en prat om begrepene – oversettelser mellom engelsk og norsk ender ofte med flere alternativer. "Experience" er en egen diskusjon, men denne gangen gjaldt det "Presence": den mest nærliggende tilstedeværelse, eller fungerer nærvær bedre. Tilstedeværelse kan være passivt – å fysisk være til stede, men nærvær gjerne forstås som en tilstand der en vier mer oppmerksomhet mot den aktuelle situasjonen.

Utstillingsåpning H2O

Under symposiet tilHUG vises to utstillinger. I går åpent Ask & Embla, en gruppeutstillling ved Moster Amfi. I dag åpner H2O, der jeg deltar med verket jeg har kalt Periferiens kraft. 

H2O spiller på «Verdens vanndag» – FNs World Water Day – som i 2025 fokuserer på «Bevaring av isbreer». Over hele verden smelter isbreene raskere enn noen gang, noe som gjør vannets kretsløp mer uforutsigbart. Isbreer er avgjørende for livet på jorden – deres smeltevann er essensielt for drikkevann, jordbruk, industri, ren energiproduksjon og sunne økosystemer. Men den raske smeltingen skaper stor usikkerhet i vannstrømmer og gir dype konsekvenser for mennesker og natur.

Med Periferiens kraft viser jeg en installasjon, bygget rundt tre videoer, såkalte "longtakes" – lange sammenhengende klipp, gjerne med fast utsnitt og kameraposisjon. Jeg har syslet med denne sjangeren i mange år, men dette er første gang flere klipp sammenstilles i en installasjon. Her 30 minutter lange videolooper plassert mellom fire bilder, som samlet danner et panorama over Hallingskarvet, sett fra samme sted som vidoene er tatt opp – sen vinter/vår, sommer og høst. Stedet ligger noen hunder meter vest for hytten, på den andre siden av bekken som renner ut av Tvergasteintjernet. Lydene som preger stedet er vind, vann, fugler og sauer.

Presentasjon av Sonic Greenhouse

Presentasjon av Sonic Greenhouse, ved forskningslunsj i regi av forskningsprogrammet KKKP. Vi presenterte prosjektet og veien frem mot dagens prototype, med mulighet til å teste og leke seg med instrumentene.

Mange ting å snakke om her, ikke minst hvordan mange forskjellige veier har ledet frem til det vi kan presentere nå. Et startpunkt er prosjektet Sampling av lyd og bærekraft, bruk av kontaktmikrofoner, og ikke minst installasjoner som Auditomosjon og Aquafoni, der Johannes og jeg har jobbet med kombinasjoner av lydlooper. Johannes sitt arbeid med lydapper er også et vesentlig bakteppe.

For min deler jeg avhengig av teknisk støtte fra samarbeidspartnere som både behersker ulike sider av de aktuelle tekniske løsningene, men som også forstår de estetiske sidene ved prosjektene. Og ikke minst: ting tar tid, og vi er dermed avhengige av tålmodighet (både vår egen og andres).