Transklusive linker i Google Presentasjoner og et slags gjensyn med eLogg

Om jeg har sett for meg en "mission" i yrkeslivet må denne knyttes til forsøket på å ligge litt i forkant. Med det kommer også en erkjennelse av at jeg ofte ikke lykkes, samt en uggen følelse av at jeg lykkes sjeldnere i dag, sammenlignet med for noen år siden. Dermed et tilbakeblikk til utviklingsprosjektet eLogg, et læringsstøttesystem som jeg hadde mer enn en finger med i utviklingen av for mer enn ti år siden.

eLogg ble designet fra grunnen av for å legge til rette for elevproduksjon av tekster. Bakgrunnen var dels min egen interesse for blogging, som jeg den gang som nå brukte som en brekkstang for å skrive ut egne tanker, kombinert med et syn på læring knyttet til synlighet (vi lærer kanskje mest av å se hvordan våre likemenn og -kvinner løser oppgaver som ligner de vi selv skal løse). Jeg skrev om dette fra ulike perspektiver: Strategies and tactis in education, Digitale læringsomgivelsers kommunikasjonsmønstre, mm – mye som etterhvert fikk plass i doktoravhandlingen min.

Men til saken: I eLogg hadde alle elevene sine individuelle skriveflater, utformet som blogger for å gi en så kort vei som mulig mellom tanke og publisert tekst. I tillegg til bloggene hadde eLogg et eget nettbasert presentasjonsverktøy. På den tiden skrev jeg presentasjonene mine i HTML og kjørte disse i fullskjermmodus i Opera – en løsning som ga meg stor frihet til å manipulere teksten i ulike formater. Jeg begynte dermed aldri å bruke Powerpoint, noe jeg har holdt på siden. Som et alternativ til metoden med Opera utviklet Eric Meyer S5: A Simple Standards-Based Slide Show System. Som kunne gjøre mye av det samme i andre nettlesere. Litt fikling med CSS og du fikk det utseendet du ønsket, samtidig som en beholdt høy grad av tilgjengelighet for brukere med spesielle behov. På bakgrunn av S5 laget daværende Websys prosjektverktøyet i eLogg, der elevene kunne hente inn poster fra sine egne logger inn i felles prosjekt. Hver enkelt elev beholdt i utgangspunktet redigeringstilgang til sin post, som ble en side i presentasjonen, men kunne også dele redigeringstilgang med de andre i prosjektet. Dette var en form for gjenbruk som langt på vei oppfylte det hypertekstens fra, Ted Nelson, betegnet som transklusive linker. Se "Hent tekst fra egen logg", nedenfor:

eLogg ble utviklet i 2003, flere år for Google kom med den nettbaserte versjonen av Presentasjoer i Google Docs. Nå, i 2017, kommer de omsider etter og tilbyr en form for transklusjon som minner om den vi implementerte i eLogg.

Som mye annet jeg har fingrene i blir det med gode ideer, noen ganger fullskala prototyper, men alltid uten forsøk på kommerisalisering. Så også med eLogg. Tjenesten ble nemlig godt mottatt ved alle skolene vi testet det, men uten apparat til å omsette dette til en kommersiell tjeneste ble det hele lagt ned.

Interesserte kan lese mer i det som på mange måter ble den endelige oppsummeringen av dette prosjektet: prøveforelesningen min "Citical Vocabulary in the Analysis of an elogg Case" (presentasjon) og i tekstversjon.

Det er også verd å nevne at eLogg ble til gjennom utviklings og forskningsmidler fra daværende ITU. Midler som bidro til betydelig innovasjon på feltet utdanning og digitale medier, noe det dessverre ble slutt på da IKT-senteret overtok skuta.

Alt henger løst sammen (small pieces loosly joined) og nettopp Google Presentasjoner ble det som fikk meg til å forlate fullskjermsvisning i Opera og S5. Kanskje er tiden kommet for at skikkelig samskriving når utdanning – veien dit går nok gjennom Google: beste verktøy og best pris (gratis).

Parodi og opphavsrett

Faksimile Medier24.no

Scanpix vil ha oss, dvs i første omgang Petter Northug, til å betale for bilder han har brukt i parodier på Instagram. Saken er interessant, også for undertegnede fordi jeg lar studentene jobbe med politisk satire i en manipulasjonsoppgave. Studentene får riktignok innføring i hvordan de finner bilder som kan benyttes fritt, men i slike tilfeller bør en kunne benytte også andre typer bilder. Senest i dag var jeg i praksisbesøk, der studenter hadde benyttet den samme oppgaven med elever i grunnskolen. Northug kan i den sammenhengen vise seg å være inspirerende.

Jeg synes at ytringsfrihetsfanen blir holdt opp i litt for mange sammenhenger, men her mener jeg det er på sin plass. Northug, som riktignok ikke har laget parodien selv, kommer ved å publisere dette med en ytring som fremmes i et ganske presist visuelt språk. Ytringen lener seg åpenbart på et eksisterende verk (fotografiet), men tilfører det totale noe nytt som skiller det vesentlig fra originalen.

Remiks laget av William Brekke

Spesielt når det gjelder den fiktive dialogen mellom Vidar Løfshus og Tor Arne Hetland kan jeg ikke skjønne annet enn at dette ikke bare er en parodi, men et nytt, selvstendig verk, som ikke på noen måte kan forveksles med originalen. Ut fra en slik vurdering vil bruken være tillatt, vederlagsfritt, jmf åndsverkloven §4:

Opphavsmannen kan ikke sette seg imot at andre benytter hans åndsverk på en slik måte at nye og selvstendige verk oppstår. Opphavsretten til det nye og selvstendige verk er ikke avhengig av opphavsretten til det verk som er benyttet.

Om en ikke ser på dette som selvstendige verk gjenstår spørsmålet om parodi. Parodi nevnes riktignok ikke i åndsverkloven, men i forbindelse med en sak ført for EU-domstolen i 2014 skriver Advokatfirmaet Ræder om Parodi og opphavsrett—hva kan man spøke med?

EU-domstolen la til grunn at parodibegrepet er et selvstendig EU-rettslig begrep, og skal ha det samme innholdet i EU. Begrepet skal ifølge domstolen tolkes ut fra alminnelig språkbruk.

Ifølge EU-domstolen er et vesentlig kjennetegn ved en «parodi» at den er et uttrykk for humor og latterliggjøring. Videre er det ikke et krav til at parodien at den må være et originalt verk i seg selv. Det er tilstrekkelig at parodien forstås som en referanse til originalverket, samtidig som den viser forskjeller fra originalverket.

Advokatfirmaet skriver videre at Norge ikke har implementer opphavsrettsdirektivets parodiunntak, men det er sikker rett at hvis en parodi kan sies å være et selvstendig verk, så er det ikke et inngrep i rettighetshaverens verk etter åndsverksloven § 4, første ledd. Parodiunntaket i EUs opphavsrettsdirektiv krever ikke at parodien er et selvstendig verk, en parodi er et unntak fra rettighetshaverens enerett.

Sfærisk stillbildefilm - Arkitekturvandring

Forsetter der jeg slapp i går, men i en ny test i en helt annen sjanger. Her en blanding av egne sfæriske bilder og bilder rippet fra Google Streetview. Ideen er at en på denne måten skal kunne ta studentene til interessante steder, andre steder i verden, og snakke om arkitektur – uten å reise noen steder.



Gjorde litt forsøk på å justere lydbildet i Finalcut, men det er ikke all verden å hente med såvidt enkle spor. Burde i tilfelle hatt flere, mer distinkte og isolerte lyder.

Et lite mentalt notat: for lydlegging har jeg så langt benyttet Audacity og lydmanipulasjonen som er tilgjengelig i FinalCut. Skal en jobbe med ambisonisk lyd, som er neste steg, ser Reaper og SuperCollider ut til å være noen av alternativene. Begge disse ser ut til å kunne benyttes sammen med Ambisonic Toolkit. Så er det selvølgelig Facebooks Spatial Workstation. Ønsker å holde meg til fritt tilgjengelige løsninger, samtidig som jeg er ute etter å gjøre ting på enklest mulig måte, så valget er ikke helt åpenbart.

Spheric short film - "Last Snow"

Among the more existing things I can do at work is to surprise myself. That is not always easy, but with the help of technology it happens from time to time. Simple expressions can be transformed into something one did not expect.

I am currently working on a simple method to create spheric videos, and in order to test the concept I made a short fiction. I was quite pleased by the result, which actually surprised me and became close to as surreal as I had hoped for.



I am  not among those who will watch this kind of videos for a long time. But for a little more than two minutes I am willing to put on the VR-glasses.

Next phase will be to try to add ambisonic sound, as this is only a simple stereo track. That is actually what this test is really about: I will try to lead the viewer's attention by using sound.

Barn og koding - ikke bare realfag

Nå er jeg ikke helt sikker på om jeg går 100% god for utsagnet, men poenget står seg. Nettbrett er et konsumprodukt, primært laget for at vi skal se på ting, ikke primært for at vi skal produsere. Jo, jeg vet godt at en kan lage mye med nettbrett, men dette er på samme måte som en kan bruke en rekke verktøy til å gjøre ting de egentlig ikke er ment til. Det lar seg gjøre, men er ikke veldig optimalt.

Eben Upton, grunnleggeren av Raspberry Pi Foundation, tar sterkt til orde for at barn skal lære seg å programmere:

– Det er hjerteskjærende. Jeg ser stadig foreldre som roser sine smårollinger fordi de kan zoome inn på et bilde med fingrene eller leke med en app. Det er så misforstått. Det har ingenting med teknologisk forståelse å gjøre. Du blir ikke ingeniør av å leke med nettbrett. Du blir forbruker, ikke produsent, sier Upton til Dagens Næringsliv. En får dessverre ikke lest hele artikkelen i DN.no – krever abonnement.

Upton har tatt Alan Kay på alvor: "People who are really serious about software should make their own hardware". 

Legg merke til mikrokontrolleren som Upton viser til, allerede 50 sekunder ute i videoen. Det er en ATMEL AVR, en liten saksom er moderne teknologihistorie fra Trondheim.

Avisen skriver videre "Koding, eller programmering, er kalt en av dette århundrets viktigste ferdigheter. Det nye realfaget."

Stopp litt! Er koding realfag? Har det ikke minst like mye med å uttrykke seg. En programmerer ofte for å skape et uttrykk, ike bare for å iverksette en bestemt teknisk funksjon. Jeg vil absolutt argumentere for at koding er et estetisk fag, i slekt med språkfag, kunst og håndverk, drama og musikk. Vi fikk mange gode eksempler på det under årets DTAE-konferanse. Det betyr selvfølgelig ikke at koding ikke kan anvendes i realfagene, men at vi mister det viktigste dersom vi kun ser på dette som realfag.

En kan absolutt være med på at programvare og maskinvare tilhører realfagene. Det er vanskelig å plassere det andre steder. Skjønt straks en begynner å bevege seg inn i alt som handler om funksjonalitet aktiverer dette en rekke andre fag. Straks en bruker programvare og maskinvare til noe befinner en seg raskt ved det som Gunnar Liestøl kaller meningsvare. Min variant av dette:

Koding kommer, også i norsk skole. Vi har hatt en forsøksordning, med sin egen læreplan, og nå kommer dette som et mulig valgfag ved alle ungdomsskoler. De fleste er trolig enige om at dette er litt sent (vi begynner med språk, K&H, litt drama og musikk mye tidligere). Men dette kommer nok. Det er bare å begynne å forberede seg, og da gjennom å tenke på koding som noe som handler om mye mer enn bare det realfaglige. Foreløpig er dessverre kompetansemålene litt snevre, men det kommer seg forhåpentligvis etter hvert som andre fag får opp gluggene.

Catalonia

Seksjonen sender to ansatte og en gruppe studenter på en planlagt studietur til Barcelona. I disse dager gir det litt diskusjonsgrunnlag i lunsjen. Problemet, synes jeg, er at en ikke blir veldig opplyst gjennom norsk presse. Så jeg forsøkte meg på den engelskspråklige utgaven av El País. Joda, avisen blir utgitt i Madrid, men har deler av redaksjonen i Barcelona, Valencia og Sevilla. Det er heller ikke gammelfascister dette – tvert imot ble El País først etablert i 1976, etter Francos død.

Så hva skriver de så om ståa:

• Catalonia: The gravity of the situation
  The pro-independence movement has waged a war against the free press 
• What is really happening in Catalonia?
  The independence leaders left the referendum in the hands of the general population, who had to face the police response alone.

Utsnitt av Karl den stores rike, slik dette så ut i 806, tegnet av Auguste Longnon i 1876, med det som i dag defineres som Catalonia markert.

Catalonias historie
Catalonia var en blomstrende provins i Romerriket. På begynnelsen av 400-tallet ble Catalonia og resten av Nord-Spania okkupert av germanske horder. Germanerne ble fordrevet av maurerne i 712. På begynnelsen av 800-tallet forente Karl den store noen regioner, som i dag er Catalonia, med sitt rike, og kalte det Marca Hispanica (Det spanske land). Marca Hispanica ble delt inn i 15 grevskap med Barcelona som det viktigste. Da Karl II døde i 888, ble grevskapet Barcelona selvstendig. Grevskapet Barcelona (Condado de Barcelona) var selvstendig til 1137, da det gjennom giftermål ble forent med Aragón, og dannet, sammen med Valencia og Balearene. De snakker fremdeles katalanske dialekter i hele dette området, som favner langt ut over det området som nå diskuteres i forhold til løsrivelse fra Spania.

Gjennom ekteskapet mellom Ferdinand II av Aragón og Isabella I av Castilla (det er de som sender Columbus i retning Amerika i 1492) ble Catalonia en del av den nye unionen Spania, men det lokale selvstyret fortsatte i de ulike enhetene i unionen, blant annet eget lovgivning og institusjoner.

Det katalanske opprøret foregikk i store deler av området i årene mellom 1640 og 1659 og hadde sine røtter i den misnøyen den katalanske befolkingen hadde over tilstedeværelsen til kastiljanske tropper under krigene som utspant seg mellom Spania og Frankrike som del av tredveårskrigen. Under opprøret hadde Frankrike kontrollen over Catalonia fra januar 1641 og fram til 1652. Nord-Catalonia ble overført til Frankrike som følge av Pyreneene-traktaten i 1659 etter Den fransk-spanske krigen (1635–1659).

Som følge av freden i Utrecht etter den spanske arvefølgekrigen fikk Felipe V fra det franske Huset Bourbon makten. Han fjernet gjennom de såkalte Nueva Planta-dekretene Catalonias selvstendighet, som han gjorde med flere andre provinser i resten av Spania. På 1700- og 1800-tallet ble Catalonia et viktig sted for den spanske industrien da Catalonia industrialisert og ble et industrielt senter for Spania. Graden av indre selvstyre varierte, under den andre spanske republikken fikk regionen i 1931 autonom status.

Under den spanske borgerkrigen sto det harde kamper i Catalonia, og etter borgerkrigen tok Franco makten, og all katalansk kultur ble forbudt. Den katalanske kulturen ble først tillatt igjen etter Francos død, da Catalonia ble en autonom region.

Historiens mest dramatiske dag på Oslo Børs

Interessant gjensyn, og en liten påminning om at børs handler mye om tro og håp, slett ikke alltid om verdier med substans:

Fortsett å kjøre din gamle bil – men kjør mindre

Jeg postet noen regnestykker på Arkitektur  & Miljøteknologi. Interessant synes jeg, og konklusjonen er grei: jeg bytter ikke den gamle dieselbilen før den kneler.

Kjør den i moderate mengder og bli en "miljøvinner".

Endringer i avgiftspolitikken gjennomføres for å skifte ut bilparken. I statsbudsjettet for 2018 skriver Regjeringen at den de senere årene har «gjennomført en betydelig omlegging av engangsavgiften for å stimulere til en bilpark med lavere utslipp». Spørsmålet er hvor lurt det egentlig er. Svaret er sammensatt, og forteller litt om hvorfor det ikke er enkelt å være politiker.

CO₂-utslippet fra nye personbiler har sunket fra 180 gram/km tidlig på 2000-tallet til 93 gram/km i fjor. Men samtidig stiger antall kjørte kilometer år for år. Klimautslippene fra veitrafikk har derfor vært stabilt de siste ti årene.

Dette er i og for seg interessante tall, spesielt dersom vi ser disse i forhold til hvor mye energi som går med for å produsere en ny bil. Det dreier seg nemlig om 6 tonn for en gjennomsnittsbil. Altså før du har kjørt en eneste kilometer.

Sammenligner vi muligheten for å fortsette å kjøre en gammel bil med 180 gram/km mot en ny med 90 gram/km kan vi sette opp følgende regnestykke, der X er antall kilometer kjørt .

X*180 = X*90 + 6.000.000

X = 6.000.000 / 90

X = 66.667 km

Du må altså kjøre nærmere 7000 mil, du nærmer deg to ganger rundt jorda, før en ny bil blir mer miljøvennlig enn en gammel. Legg til at 90gram per kilometer er lavt. De reelle tallene for biler med fossilt brennstoff ligger høyere. Nå er det andre faktorer enn bare å se på CO2, men hovedpoenget står seg: det mest miljøvennlige du kan gjøre er å beholde din gamle bil, men kjøre mindre.

Small Planet

Kjent teknikk dette, men en morsom måte å leke med sfæriske bilder:

Ikke «et sunt prinsipp» å gi andre tilgang til telefonen

Torgeir Waterhouse tar tak i anbefalingen om «gjensidig tilgang til hverandres telefoner», gitt av Frode Thuen i sistnevntes spalte i A-magasinet. Waterhouse trekker frem mennesker som er offer for overvåkende og voldelige partnere og påpeker at dette ikke er «et sunt prinsipp».

Dette handler imidlertid også om mye annet, blant annet hvordan vi omgås informasjon som på ulike måter kommer til oss i fortrolighet. Jeg tenker da ikke på det vi snakker om privat, men alt det vi forholder oss til på jobb.

360 – sfæriske bilder fra video

Mest et forsøk dette. Kvaliteten på videobilder er jo vesentlig lavere enn hva en får dersom en jobber med stillbilder. Spørsmålet er likevel: kan en benytte enkeltbilder fra en video som sfæriske stillbilder. Det betyr i praksis at størrelsen på bildene blir 3840x1920 piksler. mot 5376 x 2688 rett ut av kamera. Størrelsen er kanskje ikke det største problemet – den kraftige kompresjonen av videobildene er trolig et større problem. Igjen, spørsmålet blir: godt  nok (til hva)?

Kanskje er justeringen av nivåene noe av problemet:



Slik kommer det rett ut av videoen:

Sputnik 1 (og GPS) – 60 år

Sputnik 1 ble skutt opp av Sovjetunionen 4. oktober 1957 og var den første kunstige satellitten i bane rundt Jorden. Sputnik kom som en stor overraskelse på USA og resten av verden, og resulterte i «Sputniksjokket». Dette satte i gang en omfattende teknologiutvikling i Vesten.

Et lite funfact: Sputnik sendte jo radiosignaler tilbake til jorden. Noen forskere ved MIT oppdaget at frekvensen på radiosignaler økte etter hvert som satellitten nærmet seg og ble redusert da den beveget seg bort. Dette var på grunn av Doppler-effekten, noe de kunne bruke til å måle satellittens hastighet og hvor den til enhver tid befant seg. Dette ledet i sin tur til en annen ide: plasseringene til mottakere på bakken kan spores ved hjelp av avstand til satellitter. Det var med andre ord det konseptuelle grunnlaget for det vi i dag kjenner som GPS.

Læringsteknologier – hvordan påvirker de undervisning?

På bakgrunn av samskrevne notater fra konferansen KnowHow EdTech og et påfølgende seminar i regi av UH-Nett Vest sin faggruppe for digitalt samarbeid, har jeg satt sammen en ganske omfattende oppsummering : Læringsteknologier – hvordan påvirker de undervisning?

Noen highlights, sett fra mitt ståsted:

Jeg  begynner med Winslow Homer maleri fra 1871, "The Country School":

Rett nok et bilde fra en tid da skolen var kjønnsdelt, men på andre måter en illustrasjon av en slags ideell situasjon. Det er tolv elever i rommet, én lærer, noe som gir mening. Det er en grunn til at den maksimale lagsstørrelen er 12, og at det meste av reell innovasjon skjer innenfor små team.

Jeg  tar også en tur innom Alan Kay og hans ideer om Dynabook. Om ikke annet for å minne oss om at selv om vi stadig hører at utviklingen går så raskt, så finnes det en mengde eksempler på at ting også utvikler seg ganske sakte. Dynabook er på mange måter nettbrettet, mer enn førti år før det ble ralisert.

Jeg har allerede postet om UiS sitt Digitale didaktiske verksted, noe jeg virkelig håper andre institusjoner vil adoptere. Ikke minst min egen: Høgskulken på Vestlandet, der man i disse dager i fred med å planlegge nybygg ved kampus Kronstad.

Lærerrollen henger sammen med det fysiske miljøet som undervisningen foregår i. Et konkret grep kunne vi enes om, nemlig at vi må slutte å bygge tradisjonelle auditorier, samt at en sørger for at det helt basale er på plass, f eks god dekning på stikkontakter. Det ble vist til et ferskt eksempel fra NTNU, der man tenker nytt i eksisterende rom.

Seminaret ble avsluttet med Tobias Heiberg, faglig leder Digitalisering og læring Professionshøjskolen UCC, som innledet til diskusjon. Heiberg er også medforfatter av rapporten At lære at blive lærer med en teknologi. Jeg sakser fra denne rapporten, som trekker frem at det er et paradoks "at man som lærer på den ene side forventes at udfolde teknologiens potentialer på en meningsfuld og fagligt udbytterig facon, og på den anden side har at gøre med en teknologi med en række begrænsninger i form af potentielle nedbrud, der kan forstyrre undervisningens sammenhæng og flow." – vi snakket en god del om nettopp dette i pausene: hvor essensielt det er at teknologien virker. Det er grunnen til at jeg sverger til Google Apps, selv om HVL mener jeg skal bruke Office 365. Det er grunnen til at jeg tar med min private datamaskin til forelesningene. Det er grunnen til at jeg kobler med til prosjektøren, og aldri rører Smartboardet, selv om vi har dette i alle undervisningsrom. Man lærer seg noen taktikker, innenfor rammene av de strategiene som andre har lagt.

Her er vi trolig ved kjernen ved alle teknologivalg. Sett fra systemnivå er standardisering ønskelig. Sett fra den enkelte underviser sitt ståsted er ofte det motsatte tilfelle: jeg vil ha mulighet til å benytte de løsningene som tjener min undervisning best. 

Digitalt didaktisk verksted ved UiS

UiS innvidde det de kaller et Digitalt didaktisk verksted sist onsdag. Sammen med et førtitalls ansatte og studenter fra UH-nett Vest fikk jeg med meg en liten førpremiere.

• Les også: Læringsteknologier- hvordan påvirker de undervisning

Det nyetablerte verkstedet er et multimedierom hvor det alltid skal være tilgang til den nyeste teknologien, og hvor det skal være mulighet til å lære, utforske og utfordre undervisning ved bruk av digitale verktøy og teknologi. Verkstedets bruk er i hovedsak knyttet til opplæring og forskning, eksperimentering og utprøving av digitale verktøy i elevers læreprosesser.

Det bør være en liten wake up call for Høgskulen på Vestlandet dette. Det viktigste er ikke teknologien, men de fysiske rammene som skapes. I verkstedet ved UiS var det mange store skjermer – slikt koster godt med penger, og er noe man fint kan kutte ut. Langt viktigere er å ha tumleplass, der studentene kan eksperimentere med lett tilgjengelig teknologi. Rimelige datamaskiner, enkle skjermløsninger, ulike videokamera (2D, 3D og sfæriske), enkle programmerbare roboter, 3D-printere og du har et skikkelig grunnlag for et didaktisk verksted / læringslab / skaperverksted.

Et par-tre hundre tusen ville tatt oss langt på utstyrssiden. Så står det på plass og folk. En god løsning mener jeg å ha skissert tydelig.

Da jeg snakket om dette sist fokuserte jeg på dette området ved bibliotekt på HVL - Kronstad. Kjært barn kan gis mange navn: "skaperverksted" eller rett om slett "mulighetsrom". Dette rommet ligger med direkte utgang til to indre hager i bygget, grenser direkte til biblioteket, det er kort vei til studio ved Senter for nye medier, og rett borte i gangen ligger materialrommet til kunst og håndverk. I dag brukes disse arealene til leseplasser:

Det var nok neppe arkitektens intensjon, dessverre, men dette rommet er likevel et eksempel på et areal som muliggjør transformasjon over tid. Legger en et annet gulv, noe som bør være svært enkelt, blir dette et glimrende, fleksibelt rom. I tråd med slik Stewart Brand snakker om i boken "How buildings learn" der han beskriver betydningen av å kunne gjøre endringer i de fysiske omgivelsene. Ikke minst blir dette vesentlig i en skole som skal forsøke å endre sine undervisningsmetoder:

Sykkel-VM i Bergen, 2017 – Tempo, onsdag 20. september

Steve Reich - It's Gonna Rain

Sitter og funderer litt på hvordan repetitiv lyd vil fungere, dersom den manipuleres og er ambisonisk. Intet nytt under solen, men ikke desto mer interessant å spole tilbake, og komme nærmere opprinnelsen (i alle fall når det gjelder det repetitive):

Om du synes dette var litt rart, hør på Steve Reich forklare det hele.

Kartgarasjen

Gleder meg til andre runde med dette prosjektet:



Den sfæriske visningen av rommet vi skal arbeide i er ikke helt tilfeldig, siden studentene også skal jobbe med denne representasjonsformen: da ved å manipulere sammen sfæriske bilder av kartmodeller og korresponderende terreng. En fin måte, mener i alle fall jeg, for bokstavelig talt å koble sammen kart og terreng. Vi skal til slutt se på resultatene ved hjelp av Google Cardboard, noe jeg tror blir et bra utgangspunkt for å snakke med barn om deres romforståelse.

Surrealistisk interiør

Leker meg litt med sfæriske bilder og manipulasjon. Bildet skal egentlig ses med VR-briller, men et utsnitt blir omtrent som dette:

Profesjonsfaglig digital kompetanse – i kunst og håndverk

Rammeverk for lærerens profesjonsfaglige digitale kompetanse representerer et grundig arbeid, men er også blitt svært omfattende. Det finnes neppe den lærer eller lærerutdanner som oppfyller alle "kravene" til en digitalt kompetent lærer. Dermed er det et klart behov for å rydde i feltet, dvs trekke frem hva som er viktigere og/eller enklere å realisere i praksis.

Jeg endte dermed opp med å forsøke å konkretisere dette i forhold til det fagfeltet jeg jobber innenfor: kunst og håndverk.

Listen over teknikker som potensielt kan bli en del av faget Kunst og håndverk er lang, og diskusjonene omkring hva som eventuelt skal inn er vanskelige. Skal noe inn må nemlig noe tas ut. Samtidig er det en høyst reell fare for at dersom en ikke tar inn noe nytt, vil utviklingen føre til at en i resten av samfunnet dels blir i stand til å lage sammenlignbare produkter ved hjelp av helt andre teknikker. Mulighetene til å 3D-printe i metall, trekompositter og endatil keramiske materialer anskueliggjør en slik kommende utfordring.

Delingsaspektet er allerede ganske langt fremme i våre fag, men kommer i stor grad gjennom forventninger utenfra. Studenter og elever kan finne et omfattende materiale på nettsteder som YouTube, men grundige forklaringer på de fleste teknikker. Kvaliteten på det materialet som legges ut varierer selvsagt, men en kompetent lærer får kanskje mest igjen for sin arbeidsinnsats gjennom å lede sine studenter til ressurser av høy kvalitet. Læreren gjør dermed en jobb med å kuratere innhold.

På områder der det ikke finnes materiale fra før strekker den digitale kompetansen seg ut over det spesifikt digitale, i det vi i praksis raskt snakker om ulike former for medieproduksjon. Den som evner å utnytte mobiltelefon, nettbrett og kamera vil til enhver tid ha tilgjengelige verktøy for effektiv medieproduksjon. Det er ikke mye som skal til: en serie bilder, som deretter blir supplert med illustrasjoner, eventuelle små filmklipp og en forklarende kommentar vil være utmerket egnet for å forklare et fenomen eller en prosess.

Kunst og håndverk er et fag med en egen identitet og tradisjoner. Samtidig er det flere sider ved faget som gir det et betydelig tverrfaglig potensiale. I kunst og håndverk kan vi f eks jobbe med tekst, muntlig i videofortellinger etc, skriftlig i form av typografi og layout. Matematikken kommer til oss på en rekke områder, knyttet til komposisjon, størrelses og blandingsforhold, romforstålse mm. faget er dermed et utmerket sted for å binde andre fag sammen, og ikke minst trekke inn digital teknologi. På lignende vis kan det knyttes forbindelse til andre fag. Verd å nevne er også den kommende økte vektleggingen av programmering i skolen, noe som slett ikke behøver begrenses til en "realfaglig" tilnærming, men med fordel kan programmering knyttes til en audiovisuell uttrykksside.

One Voice (to rule them all) – Kunnskapens tre

Et gjenbruksprosjekt med smått religiøse overtoner. Det i lys av et samfunn hvor nettopp religion fremstår som litt rustent: kunnskap bør gi makt, religion bør ikke gi det. Den ene stemmen som trer ut av den tause majoritet, eller klarsynet som noen viser i situasjoner, der vi andre fremstår som heller rustne. Men, som på de fleste områder i livet: kvalitet er på ulike vis en funksjon av kvantitet: de fleste av oss utgjør massen, og en og annen gang trer noen frem. Hvem dette viser seg å være, i en gitt situasjon, er vanskelig å spå på forhånd. Det er samtidig en viss bestandighet i massen. Selv om den ruster, så holder den lenge, og skaper en form for fundament for de få som hever seg.

 

Med BLU-studenter til fjells

Ingen spøk å være student ved barnehagelærerutdanningen ved Høgskolen på Vestlandet. I alle fall dersom du studerer Aesthetic Outdoor Education. Da havner du nemlig her:



Og får prøve deg i et miljø som dette. Riktignok er ikke isfjellene så store, men du må i retning Grønland for å oppleve noe lignende.



Filming i 360 gir litt andre muligheter, også for en form for selfie. Jeg synes for egen del at dette var en interessant seeropplevelse – litt utenfor kroppen:

Regissere og filme i 360

Kjekk liten sak som introduserer basics:

Samt litt om hvordan en ikke bør gjøre det:

Peer Gynt

Ibsen trakk visstnok veksel på erfaringer fra eget liv, "med de nødvendige overdrivelser", da han skrev Peer Gynt. Etter min mening mer sympatisk og interessant, enn dagens "virkelighetslitteratur".

Videre bygde Ibsen på en rekke norske myter og folkesagn, dels samlet inn under Ibsens stipendreise i 1862. I 2003 tok jeg og en kamerat den samme turen, dokumentert i form av Per 2 Peer.

Årets utgave av Peer, under spelet på Gålå, ble spilt av fra og sønn Oftebro:

Festivalens introduksjon til stykket:

VR-kikkert

Da KORO lyste ut konkurranse for midlertidig kunst på Kronstad forslo jeg mange ulike ting. Et av prosjektforslagene var et skuespill, fremført som 360-video og vist gjennom et slags periskop. Ikke så ulikt dette:

KLM Creates An Unforgettable VR Experience For Hospitalized Children

Landet skiltes – her Europavegen

Mye en kan holde på med i ferien, f eks kan en assistere ved oppsetting av skilt. For her er det nemlig ikke gamle ungdomssynder som kommer opp, men snarere en slags botsøvelse. Alt i henhold til forskift.

Veinavn og nummer på alle bygninger er et utmerket system for raskt å kunne finne fram og kommunisere hvor en befinner seg. Spesielt viktig i nødssituasjoner.

Språkrådet har laget en brosjyre om navnsetting av gater og veier, men i henhold til Matrikkelloven er navnevalget for veiene et kommunalt anliggende. Godt gjemt i Nordre-Land kommune finner vi dermed Europavegen, som i dag ble behørig skiltet.



Europavegen finnes riktignok flere steder i Norge, så det gjelder å holde styr på kommunen også:

Dermed gjenstår det bare å anbefale en utmerket tjeneste fra Statens kartsverk. Via Norgeskart.no kan du nemlig lage en egen nødplakat. Skulle noe skje ved dette skiltet er det denne plakaten som gjelder. Dermed er alt lagt til rette for at de som har behov for det faktisk finner fram, så blir du en del av "skiltprosjektet", som kan være med på å redde liv. 

 

Janusian affordances

Writing on an article about how students have used various presentation software for different purposes I have struggled with the term "affordance". My problem is about the duality of software, in this case presentation software, like Powerpoint. The software has a complex interface, which obviously holds a lot of signs with meaning connected to the software's underlying functionality. It may seem sensible to speak about software as a sign system, even in a semiotic sense. On the other hand Powerpoint is more than a system of signs with meaning and functionality. The software is also a tool, which is designed with some intended use. At the same time it can be used for multiple purposes. The primary use is making presentations, presentations that become sign systems in their own right.

Software holds a duality, being both a sort of sign system that is decoded by one user who use the software as a productive tool. At the same time another sign system that is experienced and decoded by the users who see the produced presentation. Both ways of use are facilitated by the same software. Therefore software used for productive purposes has two levels that are linked, but they should also be kept analytically apart.

The objects and environments that hold technological affordances have the faces of Janus. Janus being the Roman god of beginnings and endings, who was commonly portrayed with two faces. In this case one face can be seen as looking towards the perceived affordances that can be related to the producer, the other looking towards the perceived affordances related to the spectator.

Given that technologies in general, and authoring software in particular, can be used in different ways we can call the affordances they offer janusian affordances. This refers to the ability to conceive and hold multiple affordances, sometimes contradicting each other, simultaneously. 

I believe janusian affordances become useful when describing, discussing and analysing possibilities given by software in networked environments, with a clear focus on the duality tool – product / producer – consumer in mind. Janusian affordances will also in software that is not used on networked computers, like where a software can be used for multiple purposes and/or in combination with other software.

By the way. the animation was made with presentation software. You (in this case the user/spectator) can enjoy the moving image, a result of the affordances in the software used. However, to me (the producer) the same software gives completely different cation opportunities – janusian affordances in play.

Digitalisering for utdanningskvalitet – gjennom selvprøving

Jeg sitter for tiden på en temmelig forlatt høyskole og skriver på flere ulike artikler, som på forskjellige måter kretser rundt digitale verktøy og hvordan disse kan brukes i undervisningen. Jeg skriver med utgangspunkt i egen praksis, så det er småskalaforsøk det er snakk om. Ikke desto mindre er det relevant å kikke på den ferske rapporten Digitalisering og utdanningskvalitet fra  Norgesuniversitetets ekspertgruppe for digitalisering, kvalitet og aktiv læring. Bakteppet er kunnskapsministerens invitasjon til å gi innspill til Meld. St. 16 (2016-2017) Kultur for kvalitet i høyere utdanning, som ble offentliggjort januar 2017.

Rapporten er basert på de nevnte innspillene med vekt på en rekke forskjellige tema. Jeg bet meg særlig merke i det som står om profesjonsrelevans. Det er relativt enkelt å peke på og fremskrive utviklingstrekk som peker mot at fremtidens yrkesliv vil kreve høy digital kompetanse. Det er også ganske selvsagt at noe av denne kompetansen må utvikles i løpet av studiene. Så lang er alt flott, men det vesentlige er at rapporten peker på at de aller fleste aktørene i UH-sektoren (om ikke alle) sliter med å komme med en troverdig analyse, som går nærmere inn på hva en slik kompetanse faktisk kan og bør bestå i, og hvordan den kan beskrives.

Senter for IKT i utdanningen har riktignok kommet med en smørbrødliste over hva den digitalt kompetente lærer bør beherske: Rammeverk for lærerens profesjonsfaglige digitale kompetanse (PfDK). Problemet er imidlertid at dette er som en "À la carte"-meny, dvs noen må gjøre et utvalg før det kan serveres. Dermed er man i praksis like langt: det kommer til kort når det gjelder konkretiseringen. I rapporten vises det til at flere trekker frem behovet for å utvikle nye vurderingsformer, men viser samtidig til at de fleste beskrivelsene ikke kommer særlig lenger enn til bruk av honnørord som «innovativ» og «eksperimenterende» undervisning. Dette uten at disse ordene gis substans, operasjonaliseres ut mot fagene eller knyttes til konkrete læringsaktiviteter eller læringsutbytter.

Et annet forhold som er verd å trekke frem er merittering og incentiver.: "Gjennomgående peker institusjonene og aktørene på at det er et nasjonalt anliggende å etablere incentivsystemer som sikrer og fremmer arbeidet med utdanningskvalitet lokalt. Mange etterlyser meritteringssystemer i denne forbindelse, og enkelte arbeider aktivt med å utvikle slike lokalt (f. eks. UiB, NTNU og UiT). Imidlertid er det historisk sett relativt vage og lite etterprøvbare indikatorer på god og nyskapende undervisning sammenlignet med indikatorer for tilsvarende forskning". Det kan det kanskje være noe i, men det er i tilfelle kun dersom man faktisk mener at tellekantsystemet fremmer god forskning. Noen mener derimot at det er et heller trist system. Da systemet ble evaluert fant man en betydelig økning i antall publiserte artikler. Her står det svart på hvitt at "indikatoren i højere grad har løftet omfanget end ”kvaliteten” af publiceringen ". Nå er i og for seg jeg en talsmann for at det må produseres mye middelmådig for at noe virkelig godt skal vokse fram. Samme hva du holder på med må du gjerne gjøre mye av det for å bli god. Det gjelder nok både forskning og undervisning. Om vi behøver et tellekantsystem for å oppnå det, er jeg mer usikker på.

Ganske tankevekkende forresten, at grunnen til at jeg begynte å kikke på rapporten om digitalisering og utdanningskvalitet var knyttet til artikler (som til slutt blir "gjemt bort" i ulike bøker) og ikke primært et ønske om å forbedre min egen undervisning. Jo, det henger sammen, men det er ingen tvil om hva som først og fremst belønnes.

Tilbake til rapporten. I konklusjonen treffer hammeren spikeren: "Vi må imidlertid ikke glemme at det råder usikkerhet om hvilke digitale praksiser som fremmer utdanningskvalitet og hvordan. Forskningsbasert kunnskap på feltet er anvendt i begrenset grad og sektoren må selv utforske praksiser som er tilpasset lokale forhold og fag." Ja, du finner ikke mye konkret om hva du kan gjøre for å forbedre egen undervisning. Jeg kan heller ikke liste opp hvilken "forskningsbasert kunnskap" som konkret kan hjelpe meg. Videre: "Det er krevende for institusjoner med historisk dype røtter å endre tradisjonelle handlings- og tankemønstre, og de trenger nasjonale og lokale støttemiljøer som gir rom for å prøve, feile og lære." Igjen poengtert, men det er et problem at en synes å se etter løsninger som kommer utenfra. Hovedproblemet er kanskje et annet: at alt for mange går rundt og er redde for å feile. Det kan være vanskelig å utvikle noe nytt, men ganske lett å påpeke hva som er feil med et konkret opplegg. Vi må våge mer, og dermed også feile mer, noe vi må ha en ledelse som ser og støtter. Jeg tror det er langt fra å være slik de fleste steder, men det er vanskelig å se denne endringen som noe som kommer fra eksterne "støttemiljøer". Støtten må snarere inn, tettere på utdanningene.

Jeg sakser videre fra konklusjonen: "Helt konkret trengs det mer kunnskap om hvordan ulike oppgavetyper, arbeidsformer, digitale ressurser, og ikke minst vurderingsformer best designes for å sikre kvalitet."  Joda, men mot slutten står nærmest fasiten for hvorfor det kommer til å ta lang tid å nå dit: "UH-sektoren og sektorens samarbeidspartnere må sammen utforske hvordan teknologi kan utnyttes på måter som gir studenter de beste betingelser for læring og for personlig og sosial utvikling. Vi trenger å bli tydelige når det gjelder på hvilke områder sektoren skal tilstrebe konsensus og standardisering, og unngå en «balkanisering» av praksiser. Men miljøenes autonomi må også respekteres ettersom erfaringer om at innovasjon og utvikling skjer ut fra lokale forutsetninger. " konklusjonen avslutter med Stortingsmelding 16, Kultur for kvalitet i høyere utdanning, og den skisserte konkurransearenaen for kvalitetsutvikling. Her kan vi lese at "Regjeringen har en tydelig ambisjon om at finansieringen av høyere utdanning på sikt i større grad skal baseres på konkurranse".  Ganske langt unna det Humboldske ideal for høyere utdanning.

Les gjerne Lars Løvlies "Dannelse og profesjon", mens du venter på at ministeren går av: "Pedagogisk tenkning gjør det enkleste vesentlig. Det går et strekk fra det pedagogiske paradoks til begrepet takt, og til betydningen av et dannelsesmiljø som åpner for selvprøving og refleksjon. Paradokset fører ikke i seg selv til noe bestemt, men inspirerer til refleksjon og ettertanke. Ettertanken sier at forvaltning ikke er nok, at sterk ekstern styring kan føre til svakt indre læringsmiljø, og at instrumentalismen i skolen har sine begrensninger, nå som før."

Min konklusjon? Jeg liker ordet "selvprøving". I den grad digitalisering faktisk kan fremme utdanningskvalitet tror jeg det i større grad skal få lov til å handle  hvordan vi (lærere og studenter) utnytter teknologi til å utforske nye ting – prøve oss selv, feile og lære.

Sfærisk video som utgangspunkt for vanlig video

For et par år siden syslet jeg med en del forsøk og ditto betraktninger omkring 4K-video som opptaksmedium. Det ble et konferanseinnlegg, men aldri noen skikkelig artikkel. Fremdeles mener jeg dette er noe som er underkommunisert: hvor store muligheter høyoppløselig video gir i etterarbeidet. 4K gir en flate som er ni ganger så stor som 720p, sistnevnte høyere antall piksler enn de fleste ser på TVen sin. Antall piksler er selvfølgelig langt fra alt, men det betyr en del straks en ønsker å ta utsnitt i bildet.

I det siste har jeg holdt et par innlegg om sfæriske medier, under DTAE-konferansen her i Bergen og på en konferanse dedikert mobile medier i utdanningen, i Hull. Begge deler handlet imidlertid om hvordan en brukes disse mediene ved avspilling som en sfære. Her skal det imidlertid se på sfæriske opptak som utgangspunkt for "ordinær" video.

360-kameraer, eller sfæriske kameraer, bidrar til at 4K er i ferd med å bli allemannseie. Rimelige sfæreiske kamera, som Samsung Galaxy 360 (fjorårets versjon fås til under 1800,- kroner) gjør også opptak i 4K. Bildene er imidlertid beregnet for sfærisk visning, så utgangspunktet er litt snålt. Svært vidvinklet, for å si det forsiktig.

Dette er på sett og vis analogt til en mercatorprojeksjon, der topp- og bunnpunkt i sfæren blir vist som en horisontal linje. Projeksjonen er laget for å mappes på en virtuell sfære (da ser bildet over slik ut) og ender dermed opp med ekstrem fordreining i topp og bunn. På midten (langs Ekvator om du vil) er bildet imidlertid gjengitt ganske korrekt. Dermed åpner mulighetene seg for å benytte deler av bildet til ordinær video. Igjen får vi mye å jobbe med, dersom vi går for 720p som visningsformat:

Mobile technologies in the field

The final meetings and a conference in the MTTEP-project.

I had a presentation and a longer workshop on the use of 360-technologies. As part of a practical outdoor workshop I participated in making these two videos:

Sola skinner...

Sola ser ut til å skinne på glade jenter og gutter. Vær som bestilt:

Og slik ser det ut dagen derpå. Nedriggingen nesten ferdig og alle spor er i ferd med å forsvinne:

Workshop under DTAE-konferansen

Workshop under DTAE-konferansen om å illustrere bøker, med Hilde Kramer.

 Jeg endte opp med dette (i og for seg noe av det samme som jeg gjorde med studenter for noen uker siden):

Virtual tour with MakeVT

Tourmaker – a free and easy to use service:

Making music on a racetrack

Digital Technology in Arts Education started today. The day ended with a hands on workshop: "Slot car music" with Marita Isaksson & Geert Madsen:

I had a presentation "In Search of 360 Poetics". Among several other presentations that is. 

I will have a workshop tomorrow, "Working with 360-panoramas", which will be a follow up of the presentation today. I have put up some material for the workshop.

Installasjonsvideo – Expectationes ex Ulriken

Video av en installasjon av en videoinstallasjon. Stort mer meta blir det ikke, men nå begynner i alle fall Expectationes ex Ulriken ("Utsikter fra Ulriken") å ta form for alvor.

Klar for Digital Technology in Arts Education, i neste uke.